torsdag 16. januar 2014

Torsdagstema: Om ikke å passe inn.... ( ord på ord på ord)

via


Mobbing har flere uttrykk og flere fasetter. 
Jeg har touchet temaet flere ganger. 
Denne gangen skal jeg se det fra en helt annen synsvinkel.
Jeg leste en blogg i forrige uke,
- den handlet om ei jente som opplevde seg som venneløs og som ensom.
Det førte til at jeg måtte reflektere rundt temaet, noe jeg dermed gjorde her. 

Dette innlegget skal handle om å ikke passe inn,
- følelsen av å ikke passe inn eller ikke få innpass!
Forventingene til oss starter fra vi blir født. Vi skal sosialiseres ved å bli kjent med familiens, de ulike miljøene vi omgås og samfunnet rundt oss sine regler, normer og uskrevne regler. Vi skal lære tradisjoner og religioner, lære språk, musikk og andre kulturelle utrykk og lære oss å avkode ulike miljøers forventinger.  Det er kleskoder, det er krav om form og størrelse, det krav om utdannelse og om å være sosialt aktivt. I noen miljøer er det viktig å være god i idrett og i andre er det viktig med en god skolegang. Uansett hvilket miljø man har rundt seg så er det sosiale livet viktig for å ha en god allmenn helse. Det blir viktig å ha venner rundt seg, som man kan stole på, som bryr seg og som har god takhøyde i forhold til hverandre. Hvilket bilde man får  på seg selv handler også om hvilke tilbakemeldiger som de rundt kommer med til personen. Enten de som blir sagt eller de som blir formidlet i form av kroppspråk. Det ligger mye god helse i å være en god venn og ikke minst å ha venner.  

De som ikke finner sin plass kan av de andre oppfattes som dumme, slemme, outsidere, helt på jordet, late, kjedlige, egoistiske eller mye annet. De tingene som man bruker som vikarierende argument for å utestenge de man mener ikke passer inn eller som argument for å hevde seg selv. og for å understreke sin egen plass i gruppa. Teorier sier også at slik utstenging av en eller flere enkelt personer er med på å styrke samholdt blant de som er akseptert. Derfor er det nok et fenomen som vi alltid må forholde oss til. Hvordan vi foholder oss til dette handler om hvem vi er, hva slags situasjon man er i og hvilken kompetanse og nettverk man har.

via


Alle kan til tider kjenne på følelsen av å ikke passe inn. 
En ting er at klærne har blitt for små eller at de andre løper fra deg på trening, 
med litt ekstra innsats så kan man ta igjen det forsømte. 
En annen ting er at du har en følelse av at du har trått feil på veien eller tatt en avstikker 
og du sitter igjen med at du har foretatt deg en handling som de rundt deg ikke likte. 
Man kan føle det er noe, men vet ikke helt hva.
Plutselig kan man ha et ønske om å fortsatt være en del av noe, 
men man blir så forsiktig for å gjøre feil at man trår varsomt eller holder seg helt i ro.
Plutselig vet man ikke om det er verdt å holde på ønske om å være en del av dette noe mer. 
Det er vanskelig å være del av noe hvor man plutselig kan få følelsen av å befinne seg i en krigssone. 
Det uten at man har en erindring om å være med på innledende runder eller på forsoningsmøter for den saks skyld. Det kan oppleves som ubehagelig å få en telefon hvor det blir understreket at du ikke er invitert, men det er alle vi andre. Det er ubehagelig å bli stilt til veggs uten noe form for forsvar, 
fordi du opplever at det å være seg selv ikke holder. 
Følelsen av å ikke passe inn gjør deg sårbar og ensom.



Men, hva er et som skal til for å oppleve at man er en del av felleskapet: 

Det første er nok opplevelser sammen. 
Her kan mange ha tapt før de har startet. 
Om man ikke er akseptert eller litt i utkanten av gjengen så er det nok ikke deg som blir invitert med på ski, på kino, på kafe eller andre ting som styrker samholdet. Det å styrke vennskap eller samhold krever tid og ulike arenaer å omgåes de andre personene. Jeg er småbarnsmor på en tid da de rundt meg er ferdig med småbarn. De henger sammen og jeg lider av fullt hode med planlegging, jobb og tid sammen med den vakreste i min verden. Det innebærer at jeg ikke er med på de møtene som er avgjørende for at vennskap skal bestå. Det handler ikke om at jeg ikke har lyst. Det har jeg, og jeg haddde takket ja om jeg hadde blitt invitert med. Blant annet derfor kan nok følelsen av å ikke passe inn oppstå.  For barn, ungdom og de i andre livsfaser så er det andre faktorer som spiller inn.

God sosial kompetanse er en god hjelp. 
Det å kunne sno seg etter vinden og klare å snakke med de fleste personer er en god ting. 
I filmen "Gutter er gutter" så hjelper dagdriveren og kvinnejegeren Will en tolvårs gammel gutt til å bli en kulere fyr ved å innvie han i populærmusikk, filmer og kleskoder. Man lærer ofteste disse kodene gjennom å være aktiv i ulike miljøer. En morsom digresjon til dette er at da temanet om skoleuniformer kom opp så var det noen unge personer som ble intervjuet. De var mot uniformer fordi de tok fra dem muligheten til å styrke sin egen personlighet ved å velge de klærne man liker. Der sto de godt sosialisert i gjengen, med helt like jakker, bukser og sko. De hadde løst koden og de passet sammen! - der de var en  del av fellskapet, der de hadde samme mening, der de sto uniformert og var mot skoleuniform.
En annen faktor som er av de gode i forhold til å være sosial kompetent er at de barna som er gode til å omgåes andre sjeldent har en bestevenn. De trenger det ikke fordi de har mange å omgåes og mange ønsker å være med dem. Det er ofte de som er sosialt klossete, som ikke finner sin plass og som trenger å styrke sin egen status som må forsikre seg om at de har en bestevenn.
Jeg sier ikke her at vennskap ikke er viktig for barn, det er det nemlig, men jeg sier at de som er sosialt kompetente ofte ikke trenger denne forsikringen om at de har bestevenner. De er en del av et fellesskap uansett.  

Man trenger den kompetanse som er relavnt i det miljøet man omgås. 
For meg kan det være ganske kjedelig å omgås et miljø hvor samtalen utelukkende handler om rock eller punk. En ting er at jeg har hørt det, en annen ting er at jeg helt og holdent mangler kunnskapen og kompetansen som trengs for å være en aktuell samtalepartner. Det å forstå språket er absolutt en fordel. Jeg husker med gru på den gangen jeg satt på pub i Hellas og ventet på ei veninne. Guttegjengen som satt rundt med skravlet og lo, og jeg følte meg flere enn en gang som et av samtaleemnene. He, he, det tilsa kroppsspråket deres, men hadde jeg klart å være delaktig så hadde jeg nok ikke opplevd det som like ubehagelig som de gjorde.

Det å møte personer med nysgjerrighet, med god sosial kompetanse og med en selvtillitt pluss et selvbilde som er greit er gode fakoterer. De inkluderer gjerne andre i et fellesskap. Det vil også si at minst en av personene kan fremsnakke den andre/den nye/den utelukkede, i steden for at den usikre skal baksnakke. Dermed er det større mulighet for å bli inkludert enn eksludert fra et fellesskap.  Min kjære mamma gjorde ekstra stas på den første mannen min, og jeg spurte henne hvorfor.  Da svarte hun at min farmor hadde sagt til henne da hun kom ny inn i pappas familie: "DU er ny her, jeg lager et ekstra stort rom i hjertet og ekstra stor plass her til deg. Barna mine vet at jeg elsker dem, og jeg skal gjøre alt for å ønske deg velkommen. " Den gang hadde mamma bestemt seg for at hun skulle møte nye personer på samme måte, og derfor så gjorde hun plassen stor og god for de hun møtte på sin vei.
De skulle ønskes velkomne!

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget annet å fortelle hver og en der ute at det er en uggen følelse å føle seg som en inntrenger eller som en avviker, så gjør som min bestemor:
Lag litt ekstra plass til de rundt deg.
Alle trenger å høre til!




Petrine :) 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar