torsdag 30. april 2015

Jeg prøver å være den beste mammaen jeg kan.





Du gråt da jeg leverte deg i barnehagen i dag. Jeg vet ikke om jeg synes det er bra eller dumt. Du er midt i en virklighet hvor mammaen din er i en unntakstilstand. De andre rundt deg er også i et kaos av seg selv. Derfor er det godt du reagerer, men det er skikkelig vondt å gå fra deg når du er trist. Jeg synes det er fint at du lar følelsene komme ut. Jeg tror nemlig at undertrykkede følelser og manglende språk setter seg i kroppen som "vondter". Så gråt i vei. Jeg vet nemlig at du har mange vanskelige tanker, også fordi du våknet i natt og ville ha svar på ulike ting. Du oppfatter verden ut fra deg selv, og tror at mye er din skyld. Det som skjer og har skjedd i livet ditt de siste årene har du ikke ansvar for, kjære gutten min. 

Livet har laget en del kruseduller i livet vårt, og vi har levd det etter beste evne. Alikevel får jeg en bismak når jeg tenker på hvordan tiden periodevis har vært, Jeg har tenkt mange ganger gjennom det siste året at du på mange måter har mått forholde deg til virkligheten på en anerledes måte enn mine forventinger til barndommen din. Du har vært tilstede gjennom hele den siste sykdomsperioden til bestefar, du har løpt 60 meter i sykehuskoridorer når det har vært for skummelt med slanger, behandling og også gjenoppliving. du har lekt ved siden av utallige sykesenger, spist på sykehus og sykehjem, inspisert ambulanser, sjarmert utallige personale og sovet timesvis i bilen. Jeg, som mamma, har mange ganger ønsket at situasjonen har vært anerledes for vår lile familie. Heldigvis har du vært omgitt av trygge voksne, som har forklart og prøvd å se deg midt i alt kaoset. 

Livet med sykdom sto vi av fordi vi var glad i den gamle og ikke fordi vi var mega sterke eller unike. Det ble en del av din barndom, noe som jeg på den ene side er glad for, da jeg tror du har fått med deg en del av livets allsidighet på en trygg måte. Gjennom det har du også oppøvd en omsorg og omtanke for andre, - noe du til de grader viste da en kamerat ble skadet. Du skulle dit, du ville trøste og du ville at han skulle ha noe å leke med på sykehuset. Det gjør et mammahjerte varmt. På den annen side så er barndommen egentlig tilegnet lek og en bekymringsfri periode, hvor barn skal kunne lene seg tilbake og bare nyte av en verden som ligger disponibel til uforsking, samspill og nysgjerrig aktivitet. Det er en jungel av muligheter for et lite menneske som vil bli kjent med det ukjente. Det gjør mammafølelsene mer såre, for jeg vet at lekeforholdene ikke har vært optimale for deg, min liten gutt, samtidig som det alltid var naturlig at du var med. Du hører til, - i alle fall hos mamma og pappa. 

Nå står vi på den andre siden. Min line røk, den som har vært stram og som jeg balanserte på. Jeg flyttet med skritt for skritt, -etter beste evne. Jeg braklandet, - jeg sover dårlig, jeg har fått teflon i hjernen og vegring mot valg, kroppen verker og tårene renner. De kaller det sorg, og jeg definerer det som sårt og slitsomt. Jeg er ikke redd for dette, for jeg vet at tårer letter trykket, at tankene vil komme tilbake akkurat som søvnen, men jeg er skremt over at en forvirret mamma også blir en del av barndommen din. Jeg forsøker å forklare, jeg forsøker å sette ord på og jeg forsøker å la dagene holde rutinene sine, men sannheten er at jeg har lyst til å dra til det stedet hvor alle de tapte egenskapene oppholder seg. Og da er målet at når jeg er tilbake så skal den verden som ligger utenfor sorgen være på plass igjen. Frem til da så må jeg kjenne på den ukjente dårlige samvittigheten, den som handler om jeg klarer å være en god nok mor for deg, selv om jeg gjør så godt jeg kan. Det er så uvant, for jeg har alltid hatt en tanke om at vi er gode nok tilsammen, men nå vet jeg at min påle er borte og at familien har raknet. Men, jeg vil alltid gjøre mitt beste for deg, uansett. Du er mitt ansvar og min lykkepille. Jeg vil gjøre alt jeg kan for deg, også når jeg føler det ikke holder mål. 
Du er det beste jeg vet. 

Er det bare jeg som kan føle meg utilstrekkelig? 

Petrine 

onsdag 29. april 2015

Lykke i hverdagen

via


Kjære, ungen min!

Den ulitmate starten på dagen står du for. Det er så deilig å våkne av at du putter to små hender inn i mine og umiddelbart forteller om dagens kommende hendelser, om hva du grubler på og om eventueller mostre som i nattens løp har innvandert din verden. Vi har alltid tid til disse små minuttene, selv de dagene jeg må løpe avgård for å komme meg til den jobben som du synes ligger uendelig langt unna. Den, jobben,  er faktisk langt unna for meg også, i alle fall disse minuttene
hvor vi holder hverandre
og våkner opp sammen.

Du representerer den aller beste  starten på dagen! 
- og følelsen tar jeg med meg ut i hverdagslivet, 
LYKKE! 

Petrine 

tirsdag 28. april 2015

Å snakke med barn om døden



Da Petrus for noen uker siden mistet Bestefar så hadde jeg ikke tenkt ut hvordan jeg skulle fortelle at pappaen min hadde sovnet inn. Vi hadde derimot snakket om døden mange ganger, fordi den gamle har vært syk over tid, men også fordi vi fast besøker noen graver som rommer noen vi har hatt kjær. Vi har ofte mått svare på spørsmål om hva som gjør at de ikke lever lenger og hva som skjer med de etter at de er døde. Selv om jeg ikke tror at det finnes et entydig svar på hvordan man skal snakke med barn om døden, så tror jeg at rolige og trygge voksne er et godt utgangspunkt. Personlig hadde jeg en plan på å være så ærlig som mulig. For å sjekke ut om vi har møtt det på en grei nok måte så har jeg lett litt rundt etter tips om hvordan man snakker med barn om døden. Jeg har til og med rotet i gamle fagbøker fra den gang da jeg oppdaget at barn som omtrent i fireårsalderen har 30014 spørsmål om døden.



Snakk med barnet om døden når rammene er gode 
Det er anbefalt at man snakker med barna om døden på hjemmebane, - gjerne når rammene er trygge og kjente. Det vil kanskje innebære at barnet sitter i armmroken eller på fanget, men jeg liker å ha øyenkontakt med gutten min når jeg snakker med han, så her i huset ligger han gjerne i sofaen med føttene i fanget mitt. Han liker nemlig så godt at jeg masserer de. For oss vil det si at vi har snakket med døden i flere ulike situasjoner:

Vi har svart på spørsmål der de måtte komme, - da gjerne etter besøk på kirkegården.

Vi tatt utgangspunkt i bøker som omhandler temaet. Eksempler på slike bøker er "Farvel Rune", av Marit Øyen og Wenche Kaldhol, "Kom, Farmor!", av Lillevik og Bakke, Gullkulen av Torhild Moen og  "Gule roser til Pappa", av Anne Kristin Aasmundtveit: Det finnes veldig mange flere, og på biblioteket er det god hjelp å få. Hos meg er "Farvel, Rune" en favoritt fordi jeg har lest den gjennom år og har et personlig forhold til den.

Vi har brukt den gamles helse som konkret utgangspunkt for samtaler

Vær konkret 
Barn tenker konkret til de er noen år gamle, - de trenger ofte kortfattet, enkel og konkret informasjon. Det vil si at vi kan fortelle hva som er årsaken til at kroppen slutter å virke. Jeg tror jeg spurte om han visste hva som skjedde om et hjerte sluttet å slå, - noe han hadde oversikt over. Deretter fortalte jeg at Bestefars hjerte hadde sluttet å slå,- hvorpå han konkluderte med at han var død. Jeg tror faktisk vi avsluttet samtalen så raskt, - men den fortsatte en liten stund etter da vi satt i bilen for å dra til sykehjemmet for å ta farvel med den gamle, gode mannen. Jeg har en gang lært at barn forholder seg til litt informasjon om gangen og at de går ut og inn av sorg. Det vil si at de kan forholde seg til situasjonen i korte øyeblikk. Av den grunn så ga jeg ingen lange avhandlinger og jeg sluttet da jeg fikk bekreftet at han hadde oppfattet situasjonen. Tro meg, vi har hatt mange kortere og lengre samtaler om døden etter det, da på Petrus sitt initiativ. Jeg tror han spør om han lurer, at han forteller når han tenker. Jeg fortsetter å svare ærlig, kortfattet, være konkret og bruke et enkelt språk i svarene mine eller i samtalene våre

Nå har Petrus på en måte erfaring med døden gjennom tidligere familiemedlemmers død. Det innebærer at han vet at det betyr at vi ikke kan snakke sammen, at den døde ikke kan være med oss, ikke kan treffe oss, at de ikke kan spise, sove eller på en annen måte leve et normalt liv. På en biltur for et par uker siden oppsummerte han dette på sin måte ved at han hadde en liten dialog med meg.
- " Vet du, det er trist at vi ikke kan se Bestefar mer! Vi kan ikke det?" 
- " Nei, vi kan nok ikke det!"
- " Flaks at vi husket å ta bilder da".
Og så begynte han å snakke om noe annet.

Vi valgte at Petrus skulle få lov til å være med på alt i forbindlese med dødsfallet, noe som innebar at han skulle få lov til å si farvel på sin måte, han skulle få være med på å kjøre til kapellet og han skulle selvfølgelig med i begravelsen. Også i disse situasjonene så ga vi han en oversikt over hendelsene. Vi fortalte hvordan det så  ut dit vi skulle, vi fortalte handlingsforløp og gjorde også dette så konkret, enkelt og kortfallet som mulig.

Bekreft følelsene dine og barnets. 
Jeg hadde mistet pappaen min og var selvfølgelig lei meg. Det jeg ikke hadde forberedt meg på var at Petrus skulle bruke energi på at jeg var det. For oss resulterte det i at jeg snakket om hvorfor jeg grat. Jeg fortalte at det var fordi jeg savnet, fordi jeg husket på alt vi hadde opplevd sammen og skulle ønske jeg skulle få mange flere opplevelser med han, fordi han hadde vært pappaen min hele livet mitt og fordi jeg ikke hadde noen pappa. Jeg bekreftet utallige ganger at han fint kunne le, likegjerne som han var lei seg. Jeg fortalte at jeg synes det var helt greit at jeg var lei meg, at pappa var det, eller han. Jeg hadde på forhånd ikke tenkt på at den lille guttten skulle ta ansvar for meg, også fordi han har et godt språk for følelser og er vant til å se meg med ulike følelsesuttrykk. Men, at det var velidig viktig å samtale om mine egne føleler, å ufarliggjøre dem, å frita poden for ansvaret for hvordan jeg hadde det , i tillegg til å erkjenne at han kan leke, le, gråte og være sint hadde jeg ikke forberedt meg godt nok på. Jeg hadde derimot på forhånd tenkt på at Petrus kunne tro at hendelsen var han feil, da barn ofte setter seg selv i universets sentrum. Derfor hadde jeg forklart at det ikke var noe annet vi kunne gjøre på slutten av bestefars liv enn å være med han, noe jeg har bekreftet på ulike måter i ettertid. _ "Det var bestefars hjerte som sluttet å slå, og det var ikke vår skyld": 



La barnet reagere på sin måte.
Barn har en annen måte å forholde seg til døden på enn oss voksne. For det første så lever de her og nå, - noe som innebærer at de heller ikke har et livsperspektiv på hendelsen. Vi voksne har en erfaring og en oversikt som gjør at vi umiddelbart vet at døden er endelig, noe barna ikke har. Dette, i kombinasjon med at barn er lekende vesener, fører til at barn går ut og inn av sorgen.  De kan hoppe paradis det ene øyeblikket for å gråte i det neste. Og når det øyeblikket er over så kan de leke død, begravelse eller noe de har opplevd. Jeg har vært i utallige begravelser i sandkasser rundt om, jeg har sett barn ligge stiv på gulvet eller i sengen, jeg har sett kirker og blomster ved små stener. Det i barnehager, hvor barn har lekt ut det de funderer på eller har opplevd.

Som vi voksne møter sorg og savn på ulik måte, så gjør barna det. Petrus har et hav av uttrykksformer, der han er lekende og glad, der han er hyppigere i konfliker, der han gråter lenge og vel over bagateller han normalt ikke reagerer på, der han kan bli ettertenksom og der han kan bombandere oss med spørsmål eller gode minner om han vi savner. Han har også vært sint på meg når jeg har ryddet leiligheten til min gamle far, noe han begrunnet med at bestefar bare hadde tatt en tur til Tyskland og at han snart ville være tlbake igjen. Jeg har latt han være sint og har valgt å ikke korrigere han i disse øyeblikkene.

Da Petrus var i kapellet så ba han om telefonen min. Han ville ta bilder. Jeg lot han få lov, - og heldigvis hadde jeg et kamera tilgjenglig da han banket på kista, sa: Bestefar og sjekket om han fikk svar. Barnlig nysgjerrighet, - også ved livets slutt. Noe vi synes var helt ok, men jeg vet at andre synes var vanskelig. Det til tross for at denne seansen var da vi var alene i kapellet.

La barnet få tid 
Barnet tar innover seg situasjonen i posjoner, - og de trenger derfor tid og tålmodige voksne. De samme spørsmålene kan komme igjen, igjen og igjen. De kan lage sin egne historier som de ønsker å fortelle, - også dette igjen og igjen.



Finn frem bilder og snakk om gode minner

For oss har det vært hyggelig og nødvendig å snakke om Bestefars liv og minner vi har hatt med han i ettertid. Det har vært gode øyeblikk for vår lille familie når vi har kommet på alt det vi har opplevd sammen. Husker du at vi.??? Det var som sagt flaks at vi husket å ta bilder, - og vi bruker de for alt det er verdt.


Nå har jeg notert ned alt jeg har kommet på om å snakke med barn om døden. Jeg har ikke god erfaring med det, heldigvis, -og har fundert på  om jeg har møtt min lille pode på den beste måten i denne livsfasen. Det at vi har et greit forhold til døden, at vi har vært ærlige og konkrete i svarene vi har gitt håper jeg at har gjort at han har fått et trygt og godt bilde av hva som har skjedd.

Har noen av dere erfaring eller kompetanse på å snakke med barn om døden? Hva er godt nok?


Petrine



mandag 6. april 2015

Om jeg hadde vært i dine sko




Jeg har lyst til å sette skapet på plass, 
fortelle hvordan det her ser ut 
og hvordan løsningen burde bli, 
men jeg har ikke vært i dine sko. 
Ikke de i str 43 og ikke de i str 36

Jeg har lyst til å fortelle dere at det er lurt å snakke sammen, 
også lurt å legge kortene på bordet, 
og at det ikke er lurt å snakke om hverandre,
men jeg har ikke vært i dine sko, 
Ikke de i str 43 og ikke de i str 36 

Jeg har lyst å si at dere må skjerpe dere, 
fortelle at dere er voksne 
og at dere burde legge ballen dø, 
men jeg har ikke vært i dine sko, 
ikke de i str 36 og ikke de i 43

Og slik er det selvfølgelig, 
det er lett å løse andres problemer, 
selv om man ikke har hatt skoene på. 

Kanskje dere må finne løsningen selv? 

Petrine :) 

fredag 3. april 2015

Vitenshow og byggeklosser

Ja, dette er telegrafen... 
Vi har ikke GPS og ikke skal vi ha GPS!!! -  i følge meg selv! Men på turer hvor jeg får kilometermåleren til å tippe ekstra mange ganger i takt med at tiden går så har jeg tenkt en stille tanke om at det kanskje hadde vært lurt alikevel! Jeg er egentlig for å pugge ruta på forhånd slik at fokuset blir holdt på kjøringen. Men, jeg kan ikke skrive under på at jeg var en god sjåfør i dag da jeg var på ville veier da jeg skulle til et sted hvor jeg har kjørt og funnet frem til mange, mange ganger tidligere.

Kvadratiske klosser i flertall 


Men, heldigvis etter å ha få kjøpt en kaffe, snakket med et bilbud og blitt tuet på noen ganger 
så fant vi jammen frem til Tekninsk Museum!! 

Petrus var akkurat som nye barn i barnehagen. Han jublet : "SE!", - og ville oppleve alt på en gang. Det gikk først i et forrykende tempo den første timen. Deretter fikk han ro på seg! Da prøvde han seg plutselig som telegraf, som flyver, som arkitekt, som forsker og som publikum. 
Det var så stas og det var så masse å teste ut. 



Petrus fortalte da vi var hjemme at vitenshowet 


Viteshow



og å bygge en fengselborg med klosser var skikkelig gøy.



Klosser, klosser og konstruksjoner 

Om du bor i Østlandsområdet og ønsker en kortreist opplevelser, så kan jeg anbefale Teknisk Museum.
Om du ikke bruker meg som GPS og sjåfør da :) 

Petrine 

torsdag 2. april 2015

Den store luredagen

opps, hvor var det blitt av såpa? 


"Pappa, det er ikke såpe her, jeg får ikke vakset hendene!" 
Petrus er først oppe og er fortvilet på badet. Pappa kommer ilende til for å finne ut at Petrus har oversikt over at det er den store luredagen. Den første aprilsnarren var i boks.

En kopp "kaffe" på sengekanten, vær så god :) 

Mamma, vil du ha kaffe? 
Ja, det hadde vært kjempegodt. 
Jeg fikk servert koppen som inneholdt litt brus i stedet for kaffe,
til podens store glede.
Et lattermildt utbrudd: "Aprilsnarr!"

Det er frokost med egg. Alle eggene er satt i eggeglass, også mitt.
Vi knekker skallet, de andre finner et passe kokt egg, men mitt er tomt :)
Enda mer jublende latter : "APRILSNARR!
- Jeg lurte deg igjen!"


"Mamma. pappa sa du skulle sette på denne Dvd filmen",
sa Petrus og ga meg et tomt cover

og plutselig måtte mor servere kaffe og kake

Mamma, jeg har invitert Bestemor og Bestefar på kaffe.
Ha, ha, du lurer meg ikke igjen, svarer jeg.
Det går ti minutter og der står besteforeldrene i døra :)



He, he, i dag har det endelig vært luredagen.
Petrus har hattt nedtelling til den,
 - og han har lurt oss og blitt lurt dagen igjennom. til stor glede :)
Ble du lurt i går da? 


onsdag 1. april 2015

Onsdagsoppskrift: Lag egg og telysestaker av betong



Det er påske og da er det mange som leter etter aktiviteter de kan gjøre sammen med barn og unge. I år har jeg rett og slett kidnappet en fremgangsmåte på hvordan man lager betongegg på skolen, da noen elever lagde det til en påskebutikk.

1. bland betongpulveret med vann 


Vi laget et hull på toppen av egget, hvor hvitte og plomme ble blåst ut. Det var også det vi brukte til å fylle det med betong, etter at egget var penlset på innsiden med Zalo. Sistnevnte skulle visstnok gjøre at betongen skulle slippe skallet lettere når den var tørr. Vi fylte egget med betongmassen ved hjelp av en teskje, noe som fungerte helt greit, men jeg tror jammen en liten trakt kunne vært et genialt hjelpemiddel.


2. Bruk tomme eggeskall som er kakkaet på toppen. Smør innsiden med zalo og fyll på med betongmasse 
For å lage lysetaker så brukte vi engangsbegre med riller. Vi penslet også disse på innsiden med Zalo før vi fylt de opp med betong. Deretter satt vi et beger med sten oppe i. På de måten så laget vi plass til telyset-

3. Betonglysestaker lages ved at man pensler begre med Zalo før man fyller på med betong. Et beger med sten lager hullet til lyset.


Hos oss sto dette til tørk over dager, så jeg er ikke sikker på hvor lang tid det tar før det er gjennomtørket. Men det var i alle fall en enkel, men litt klinete aktivitet som absolutt kan gjøres sammen med barn. 


Petrine