tirsdag 24. mars 2015

Ferieforslag: Legoland for store og små

                                                                                                     -  Sponset video -



God morgen! I dag så hadde jeg og Petrus god tid til før dagen skulle starte. Det betyr at vi tok en liten prat i senga før dagen lokket. Temaet var Legoland. Han hadde skikkelig lyst til å dra tilbake dit. Vi var der i høstferien, - noe som ga hyggelig minner for hele den Petrinske familie. Petrus begrunnet ønsket sitt med at han ville tilbake for å se på bilene, båtene og heisekranene som kunne kjøre av seg selv, han ville se på alle byene, han ville leke brannmann og han ville tilbake for å se på sjøhestene og pinvinene. Jeg er med på tankegangen og tenker at Legoland er like spennende nå som det var for meg da jeg var liten. Eller, det er faktisk mye mer å oppleve nå enn da!! 13 - åringen hos oss likte nok alle de attraksjonene som ga han fart og bevegelese. Det er faktisk 55 attraksjoner der. Han var også opptatt av de flotte byggverkene og av Olsenbanden som faktisk er å finne i miøjet :)





Vi har ikke planlagt ferien for sommeren enda, men Danmark er et av destinasjonsaternativene. Personlig så synes jeg landet tilbyr det meste og at ingen kan familieparker som våre nordiske venner. Legoland er et eldorado for alle byggende entusiaster, men vår lille pode var også fornøyd med 4D kino, med dyrene, med Atlantis og som sagt med alle de selvgående kjøretøy i de oppbygde miljøene. Hadde han vært yngre så hadde han npk vært kjempe fornøyd med Duploland, der det var lagt tilrette for aktiviteter og lek for de aller yngste. Om vi skal dra til Jyland eller Fyn i sommer så er det selvfølgelig at vi tar turen innom parken som startet i 1968 og snart har femtiårsjubileum.


Vi har vært inne på ulike nettsider for å søke opp ulike alternativer til reisemåte og til å bo. Det virker lettvint å bestille en hel pakkløsning, hvor båtturen, bolig og inngang til parken er inkludert. Colour line har et slikt tilbud. De har en reklamefilm som absolutt får meg til å ønske meg til landet det er deilig å være norsk i, - Danmark. Da jeg tok en titt på videosnutten så drmte jeg meg tilbake til høsteferien hvor vi også besøkte Lalandia, Givskud Zoo og shoppet i nabobyene.




Hvor går ferien for dere?

Petrine

søndag 22. mars 2015

#Sorg del 1: Sorg og sosiale medier



Jeg har nettopp mistet et kjært familiemedlem, noe jeg også har opplevd tidligere. Det fyller meg atter med sorg, med gode minner, men vemod og glede over livet. Da jeg forrige gang vi sto i en slik situasjon så var jeg sint på mobiltelefon. For uavhengig av om det var et vakkert menneskets siste timer, så ble det valgt å bruke telefonen og snakket høyt til hele verden om situasjonene vi var i . Denne gangen var alt fredligere. Mennenskene som var til stede var stille, de beholdt roen og var sammen til det siste åndedrag var tatt. Det ble tatt etter midnatt og det ble ikke gitt besjed til familie før dagen etter. Påfølgende dag startet tidlig og vi tok turen tilbake til sykehjemmet, hvor avdøde var stelt og vi kunne få sagt farvel på hvilken måte vi ønsket. Jeg fikk sendt sms til de helt nærmeste familiemedlemmene med lovnad om å ringe litt senere på dagen. Ellers så skulle jeg ta kontakt med familie og venner etter at vi hadde fått tatt farvel, også sammen med Petrus, som ikke var tilstede på natten.

Da vi var tilbake på sykehjemmet fikk vi god tid til å si ha det og alt annet vi måtte ha på hjerte. Vi kunne gå frem og tilbake etter en kopp kafffe og en prat, - vi kunne gråte og le. Vi kunne bruke tiden som vi ville. Og det gjorde vi. Uten tanke på verden som var utenfor vår lille boble.

Der ute gikk verden som normalt. Jungeltelegrafen virket, - og plutselig så lå det kondolanser på min facebookside. Det er hyggelig med kondulanser og facebook har kommet for å bli, men det satt meg også i en vond situasjon. Jeg hadde de siste døgnene ikke ikke ofret sosiale medier en tanke, så jeg ble overrumplet. Jeg gikk en runde på hvem jeg hadde fått meldt til. Var det noen som nå fikk dødsbudskapet servert som en melding på veggen min? Var det nå noen som la sammen to og to og forsto at de hadde mistet et familiemedlem, en venn eller en bekjent? Var det nå noen som ble lei seg fordi de ikke hadde fått budskapet av meg? Jeg var ikke bekvem med at jeg ikke hadde oversikt, over at noen kanskje fikk en meldig til frokost som de burde fått av meg og over at budskapet havnet på et sosialt medie. Et sted hvor jeg ikke hadde tenkt til å publisere det.  Da vi kom ut på dagen så tok jeg noen runder på om jeg skulle bekrefte meldingene, om jeg skulle like kondulansene og hvordan jeg skulle møte det jeg synes var vanskelig. Jeg kom til at jeg skulle like kondulansene fordi de faktisk var ment godt og at jeg skulle bytte profilbilde for å bekrefte hvordan situasjon var. Men, det var først etter at jeg hadde snakket med de jeg burde snakke med, informert de som jeg burde informere og tenkt meg om en, to, tre ganger. For i utgangspunktet så skulle jeg ikke bruke facebook til å formidle et dødsbuskap ei heller til å samle inn kondulanser.


Jeg har en liten bønn til alle som får vite om dødsfall og vil kondolere. Send de gode tankene til de som har mistet noen via personlig meldig,  sms,  på mail feller ring remfor å legge de på veggen til vedkommende. Det å oppleve at det kommer hilser bare noen få timer etter at en kjært familiemedlen sovnet inn kan gjøre sitausjonen mer komlisert for de som står midt oppe i det. Og om du skal legge det offentlig, så vær så snill å vent til det er offentlig i form av en dødsannonse eller at de det gjelder legger det ut som en status selv.


Petrine :)









torsdag 19. mars 2015

Jeg mestrer ikke alltid å finne de beste løsningene...



Piping er rene brannfakkelen på min utålmodighet
I dag var en av de dagene da jeg kjente at tålmodigheten var kort i barenhagegarderoben. Det var to voksne som i ro fikk en hel gjeng til å kle på seg systematisk. Jeg var varm i hodet av piping og protester på feil lue. Den lua som ble tatt på med jubel, da en av de voksne i barnehagen hadde akkurat slik. Men, det var ti minutter siden. Nå var situasjonen en annen, både for han og meg....

Alt kosen vi hadde på morgenen forsvant nemlig med en pipende, god, liten gutt og en blå ribbestrikket lue.  Og jeg er skikkelig ute av stand til å takle den sutringen som kryper inn gjennom marg og ben.

- men poden fikk omsider klær på og jeg kom hjem med dette hjerteukket 

Er det bare jeg som får dagen og synet på egen mestring av mammarollen forvandret ved et lite trylleslag i løpet av noen få minutter? 



Petrine