tirsdag 22. april 2014

La barna få voksenfri !??!

I forrige uke så leste jeg et godt innlegg på Casa Kaos om å ta fri fra barna, men jeg har tenkt litt på at barna kanskje også må få litt fri fra oss?

Via


En bestemor til ei venninnene glemte faktisk min venninnes bror i byen. Det kom hun på da hun kom hjem. Vogna sto på utsiden av en butikk, mens bestemoren handlet og tok bussen hjem. Vel hjemme så kom hun på at hun manglet noe vesentlig, - barnebarnet!! Hun tok bussen tilbake til byen og fant han fortsatt sovende i vogna på utsiden av butikken.  Jeg vil påstå at dette ikke hadde skjedd i dag, - he, he, det burde ikke hende tidlig på 60 - tallet heller, men i dag så slipper vi ikke ungene våre av syne. Det er ikke mange barnevogner utenfor butikkene, de er nemlig på trilletur mellom reoler. Årsaken kan være at der vi tidligere hadde småbutikker, så er det i dag store sentre. Det handler nok også om at vi har blitt så fryktelig engstelige! Dette er god butikk for medier og for babyutstyrindustiren, men jeg tror ikke at det er det beste for barna våre. Vi leser om krybbedød, vi hører om ulykker, vi ser på tv at barn blir kidnappet og solgt, - og vi vet mye om trafikksikkerhet og annet utstyr som kan gjøre skadene mindre om ulykkene oppstår. Jeg tror kompetanse er viktig og at vi som foreldre tar gode valg for barna våre, men jeg tenker at et av valgene bør være at vi lar de få frihet til å bli selvstendige. Jeg tenker nemlig at den voksenstyrte barneverden som dette tiåret preges av kan være til hinder i selvstendighetstreningen. Vi slipper barna våre ikke av syne verken i vogna, i senga ( babycall), på skoleveien ( kjøres) eller på fritiden, hvor de blir levert på aktiviteter som voksne leder og styrer. Jeg ser ikke når barna skal få fri til å erfare verden på egenhånd.

Jeg er livredd for at min lille pode skal utsettes for ulykker, for andre som ikke er gode med han eller at han opplever noe vondt. I tillegg så er jeg livredd for at han ikke skal få erfaringer nok til å tenker selv, til å kunne planlegge og gjennomføre det han har lyst til, til å ta ansvar for sitt eget liv og til å hjelpe andre. Jeg har ambisjoner for gutten min. Jeg ønsker at han skal være fornøyd og ha god livskvalitet. Det er flott om han blir selvstendig nok til å hanskes med livets opp og nedturer og genialt om han kan ta gode valg for seg selv og de rundt seg. Det vil si at jeg står på vippen mellom ønske om å passe på han hele tiden og det å gi han fri til å skaffe seg opplevelser på egenhånd. Jeg tenker at ved at vi er tilstede, så kan vi hjelpe han og andre i lek, vi kan veilede han når han møter problemer og vi kan hjelpe til om han er konflikter med andre barn. Tideligere i uken så lekte han brannmann på et klatretårn på tunet. Han slang seg ut, virret yttertøykledde armer og ben rundt brannmannstanga og bomset i bakken. Pappaen var der. Han kunne veilede han slik at han i neste nedfart holdt seg fast med hendene og på den måten kunne Petrus regulere farten ned. Min første tanke var : "Da var det godt at pappa var  der", men min neste var: "Var det det? Hadde han funne ut av det på egenhånd om han hadde forsøkt flere ganger?" Det tror jeg faktisk. Nå er det å leke brannmann noe som er in i tiden, så jeg tror veiledningen og erfaringen sitter i kroppen.  Jeg dras mellom ønsket mellom å være til støtte og hjep 24/7 og vissheten av at kompetanse skaffer man seg best gjennom egne erfaringer.

 Vi voksne er jo med på å styre dagene, ukene og månedene til barna våre. Det er vår oppgave og vår plikt å ivareta de små vi har ansvaret for, gjennom gode rutiner og gjennom å være gode omsorgspersoner med alt det innbefatter. Jeg sier ikke nå at det betyr at vi gjør alt riktig, at vi til en hver tid er opplagt til å leke, at vi er superforeldre, men at vi forholder oss til barne våre. Noe som her i huset innbefatter en god del kjærlighet, lure løsninger, men også skivebom når man som foreldre kjenner at kreftene renner ut eller tålmodigheten forsviner som et dugg for solen. Det er også en del av det å være menneske. Eller? Men, vi er gode på å være i nærheten av Petrus, samtidig som vi har snakket om at han har godt av at vi ikke kommer med løsningen for han, han har godt av å kjede seg og det er ikke farlig å la han leke foran kjøkkenvindu mens vi lager middag. Vi føler oss ikke som dårlige foreldre selv om vi har valgt at vi ikke skal introdusere Petrus for fritidsaktiviteter før han kommer med ønsket selv. Vi tror han har godt av å slappe av hjemme etter en lang jobbedag, som han kaller dagen i barnehagen. Det at han er i barnehagen betyr jo også at det er lagt tilrette for lek og utvikling. Jeg har klare forventinger om at barnet mitt opplever tilstedeværende vokse som kjenner han også der. Det betyr jo at om han kjeder seg, om noe skjer, så er det voksne der til hjelp. Noe vi har betalt for at det skal være.

Den følelsesmessige siden av meg er redd for at Petrus ikke skal ha det godt og mestre situasjoenen han kommer opp i. Derfor føler jeg at jeg må være tilstede der han oppholder seg til enhver tid. Men, jeg forøker å la han få litt ansvar på egnehånd. Jeg lar han gå ned til venninna i nabohuset alene, og da står jeg på en god avstand så han ikke ser meg, eller stikker ned rett etterpå. Jeg lar han også leke på den store sletta foran huset uten av jeg er der. Jeg tror ikke han er bevissthet at jeg er på terrassen eller i hagen hvor jeg har han i øyet det meste av tiden. Jeg tror nemlig at han har godt av å føle seg selvstendig, at han føler at han kan mestre ting på egenhånd og at han opplever at vi tror han vil mestre situasjonen. Jeg tror nemlig at også det er med på å bygge opp et barns og et unges bilde av seg selv, deres identitet.


Kan det at det er voksne der til hjelp føre til at han går slipp av å finne egne kreative løsninger, følelsen av å mestre, av å tøye grenser uten en reddende hånd eller et brannseil? Vil han da gå glipp av den vesentligste kompetansen for å bli et selvdreven, sosial og sympatisk fyr?  En fyr som faktisk forstår at han har ansvar for en stor del av det han vikler seg inn i. Eller vil man forstå kompetansen bedre om man har tilstedværende voksne? Jeg møter ofte unge mennekser som ikke innser sin egen rolle i forbindelse med læring, som ikke ser hvordan de kan fylle dagene sine eller finner løsninger i problemtiske situasjoner. Det  nok ikke bare jeg som møter på de som fraskriver seg ansvaret for seg, sin kompetanse og sine valg og muligheter? Jeg tenker at barn og deres læring handler om at de har erfaringer nok til å forstå viktigheten av den kompetansen de tilegner seg, at de har erfaring nok til å få et godt selvbilde og at de får tilbakemeldinger slik at de kan få selvtillitt på det de mestrer, at de oppøver evnen til å huske og at den barnlige nysgjerrigheten holdes ved hevd. Derfor så skal man kanskje tre et skritt tilbake fra alt for strukturerte dager i barnehagen, gi frileken det største rommet og gi barna god voksentetthet i starten av en barnehagetid så den viktige tilknytningen blir opprettet. Jeg tenker at vi på hjemmebane kan slappe av, leke litt med barnet og gi det tid og rom nok til å leke fritt også her. Den rasjonelle siden av meg mener at vi må barna tilbake en del av hverdagen, den delen som ikke er styrt etter rammeplaner, læringsmål eller et hårete idrettsresultat. Jeg sier ikke at barn ikke skal drive med idrett, at målsetninger i skole og barnhage ikke er bra eller at man skal slutte å jobbe for at barna skal få rom til å leve. Jeg sier at verden nok ikke er så mye farligere nå enn tidligere, men vi blir bombandert med alt som skjer i alle verdenshjørner, og vi lar det ikke gå upåaktet hen. Derfor så bærer vi redselfult barna våre rundt, - i frykt for at livet er for farlig for dem. Men, hva når de er så voksne at de skal ta ansvar for det voksne livet. Er de da rustet?

Ikke vet jeg, men jeg vet at det å oppdra et barn kan få deg til å reflektere over mye, mens man lar mye annet seile sin egen sjø :)

Petrine

fredag 18. april 2014

Reisebrev fra København: Tivoli



Det er faktisk første gang gutta er med oss til Købehavn samtidig som Tivoli har sin sesong. Sist vi var der i påsken så var det nemlig stengt. Derfor sto et besøk der på timeplanen. Undertegnede hadde planer om å besøke "Den blå planet", - akvariet ved Kastrup og Zoo, som ligger i nærheten av Fredriksberg slott, men jeg må innrømme at jeg ikke hadde med i beregningen hvor mye tid som går på et og samme sted. Derfor ble det Tivoli denne gangen, og der var vi faktisk en hel dag. Til guttas store glede.



12 - åringen var tøffere enn jeg hadde tenkt: Han tok de karusellene som man virkelig ble snurretrundt i.  Petrus kjørte "helt opp i verdensrommet" med en flyvende hai. Til tross for at han nådde nye høyder sammen med storebror i flyvende fisk, så var det nok Veteranbilene som ble favoritten. Han kjørte bil og han kjørte bil, nevnte jeg at han kjørte bil og bil igjen? Han var strålende fornøyd med det. Like fornøyd som 12 - åringen var da han hadde tatt berg og dalbanen med loop.  Den gode storebroren tok med seg Petrus ut med en båt på et vann i den kinesiske delen av tivoliet. De koste seg begge to, helt til.....  Da 6 tallet lyste på tavlen og fortalte at nå gikk deres seiltur mot slutten så våknet villdyret i Petrus. Han reiste seg opp, hoppet i båten og protesterte tydelig på at den artige turen gikk mot slutten. Foreldrene sto på land og undret seg over hvor dypt vannet var.  De satt ord på et en redningsvest hadde vært på sin plass. Med foreldrene forhandlende fra land og en overtalende storebror ved sin side så fikk også båt nummer 6 lagt til kai. Petrus fikk trent mer på å stå i kø, for belønningen for å komme i land var nemlig å kjøre en valgfri karusell. Det ble veteranbilene ...



Det er flust av spisesteder på Tivoli. Det var så mange i det vi gikk inn i parken at jeg faktisk litt bekymret over at det ikke skulle være kjørbare alternativ til minstemann. 12 - åringen visste vi det fantes karuseller og andre attraksjoner til. Heldigvis så fantes det mange ting Petrus kunne bruke dagspasset sitt på. Jeg er ikke dreven på å kjøpe billetter til Tivoli, og om jeg hadde brukt noen minutter før jeg kjøpe kjørepass til minstemann, så hadde jeg kjøpt et som inkluderte ledsager. Da kunne nemlig Petrinemannen og jeg byttet på å bli med han på de karusellene han digget. Det vil si båt og bil.



Parken har noe for alle og enhver. Også nå i påsken var det konserter og pantomimeteater. Vi fikk bare med oss litt av en flott konsert på vei ut. Neste gang så skal jeg nok sette meg inn i programmet på forhånd. Jeg liker nemlig også å bli underholdt av annet enn karuseller.



Tivoli var helt greit for oss alle sammen

Flere bildet fra turen finner dere på instagram @petrusogpetrine. Det er hyggelig om dere følger her eller der :)


Petrine :)


torsdag 17. april 2014

Resiebrev fra København: Sømod´s Bolcher


Som sagt, vi brukte boken : "Karsten og Petra på Tivoli" som reiseguide til denne Københavnturen. Det innebar blant annet at vi tok banen til Nørreport fordi målet var å finne en dropsfabrikk med utsalg. Vi var ikke best på veivalg og hadde nok spart en hel runde rundt kvartalet om vi hadde valgt å gå motsatt vei. Med riktig kurs i starten så hadde vi kommet først til det lille fabrikklokalet med tilhørende butikk, og ikke til den lille butikkfilialen som også lå i Nørregate. Selv om det også var et koselig utsalg, så var det ikke alt vi lette etter. Karsten og Petra var nemlig i en bakgård, denne hadde inngang fra gata. Se etter 36b om dere er på de kanter og ønsker å snuse inn lukten av smakstilsatt, smeltet sukker. Det luktet nemlig ikke like deilig i filialen, til tross for at den var innbydende med fargerikt godteri til salgs




Sømod's Bolcherfabrikk ble startet i 1891 og den skal visstnok levere sukkertøy til den danske kongefamilien. Det vil si at det er dit dronningen går for å kjøpe seg "Kongen av Danmark": Hvem som kjøper drops fra den lille butikken som ligger i fabrikkens lokaler spiller egentlig ingen rolle. Vi hadde bare lyst til å se hvordan de lager godteri basert på naturlige ingredienser, - og selvsagt smake på de. Jeg har blitt så gammel at historie i all slags form er stas også at alt i fabrikken blir laget i klokkekar fra gamle dager, på en like gammel oppskrift.  



Det var stas å være i fabrikklokalet. Både Petrus, 12- åringen og jeg koste oss. Petrinemannen kom litt senere inn i butikken. Da var det plutselig fult av barn som ville ha med sukkertøy-lage-prosessen, derfor snek han seg stille ut til bakgården hvor det var satt frem stoler og bord til de ventende. Vi andre håpet på at det skulle lages riller i den varme, sukkerpølsa, men vi fikk déssverre ikke stillet nysgjerrigheten på det punktet. Vi fikk observert at dét ble sukkertøy av meterlang masse. Gutta valgte seg en pose med søtt før vi tok turen litt lengre opp i bydelen. Det ble forbrent litt energi i parken, hvor det var både vakkert og lagt til rette for lek og aktivitet. Vi hadde planer om å gå til Rosenberg slotspark, hvor det både er geologisk museum og botanisk hage. Tiden løp fra oss så det rakk vi dessverre ikke. Båten til Oslo hadde nok ikke ventet på at vi skulle rekke alt vi hadde lyst til å oppleve denne dagen. Neste gang, kanskje? 





By the way: området rundt Nørreport er hyggelig. Det er blant annet der du finner Mathallene, som er verdt et besøk i seg selv. Der er det sanseinntrykk i et stort monn, - både for øye, nese og gane. Jeg anbefaler området rundt Nørreport, og om du går opp mot og forbi det Runde tårn fra Illum, så er du plutselig der. 

Håper dere har gode dager i påsken ! 


Petrine :)