lørdag 18. oktober 2014

Lørdagslisten : 10 gode grunner til å gå tur


Vi forsøker å komme på tur i helgene, og i tillegg til felles opplevelse er effekten av det større. 
 Du kan få



1) bedre humør


2) mer energi



3) reduksjon av stress


4) utvidet horisonten


5)Bedre oksygenopptak

6) klarere tanker 



8) økt dosen dagslys


9) bli kjent i nærmiljøet eller på nye steder



10) Kvalitetstid med barn som liker at vi voksne er med på tur

Petrine :) 

fredag 17. oktober 2014

Bali, mamma og mammarollen





Har jeg fortalt om den gang jeg var i Indonesia og det brant i skogene? Røyken var så tykk og overveldende at den førte til unntakstilstand der, i Singapore og i Malaysia. Vi befant oss på vakre Bali og levde godt gjennom hele brannperioden: - Vi hadde det nok bedre enn de som satt hjemme og undret seg over hvordan vi hadde det, de som fikk opplysninger gjennom media.  Vi hadde rismarker, deilig badevann og vind i riktig retning og vi var faktisk uberørt av at det brant på naboøya, vi var uberørt av "hazen" som skapte trøbbel for flytrafikk, for astmatikere og skapte lungsykdom og død for noen. Da, og under hele turen så var vi avskjermet for annet enn opplevelsene vi oppsøkte eller havnet i. Noe som var mega deilig. Jeg trivdes uten oppdateringer, uten å vite hvordan valget i Norge gikk, uten å vite at røyken bredde seg rundt og var til fare for liv og helse. Litt på samma måte så lurer jeg på om det var lettere å være i mammarollen da jeg vokste opp, da det faktisk ikke var telefoner i alle hjem og da et hjem ble bygd opp over tid når det gjaldt innredning og eiedeler. Jeg innbiller meg at det ikke bare er til det gode å kunne bruke hele verden som oppslagsverk og barometer på det vi gjør og bør gjøre. Det kan vi jo i dag. 





Jeg har nemlig ofte gått og tenkt på om mammaen min på 60/70 - tallet brukte mye energi på å vurdere  om hun var en god mor: Diskuterte hun rollen med sine venninner?  Knyttet hun riktig klesmerke til sine moderlige egenskaper og brukte hun energi på å gjøre som hun trodde folk forventet? Det er nemlg så rart å være i mammarollen, lese om den og bruke energi på den, samtidig som jeg forestiller meg at mamma rett og slett bare hadde alle egenskaper inne. Det vil si at hun ituitivt visste hva hun trodde på og sto for og at hun gjennom det kunne oppdra meg og gi meg det jeg trengte.

Jeg kan vanskelig forestille meg at hun oppsøkte bøker eller fagpersoner når jeg ble illsint, for å vurdere om hun løste konflikten riktig.( Men jeg vet at hun blåste på meg når jeg gråt meg bort. For så sint kunne jeg bli.) Jeg hadde blitt overrasket om hun tenkte at jeg fikk en dårlig barndom der jeg vokste opp med vegger av betong og lukten av fiskeboller i trappeoppgangen.  Like lite vil jeg tro at de synes jeg fkk dårlige ferieopplevelser selv om vi mest av alt ferierte i Norge der vi dro på familiebesøk, på båttur eller lå i telt langs bekker og elver. Det var lite i min barndom som smakte av utlandet, av opplevelsesparker eller av dyre hotellferier. Det var mye som smakte samhold. Jeg var mega glad for feriene mine, jeg gledet meg og visste at de var valgt ut fra at vi sammen skulle få avbrudd på hverdagen og gode opplevelser. Jeg er overbevist om at de tok avgjørelsene fordi det var noe de selv ønsket og trodde på.


Jeg funderer på om mammaen min følte at hun måtte forsvare rollen hun inntok som mor, om hun følte at mange mente noe om den og at hun følte at hun hadde mye igjen før hun fylte den optimalt.  Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk hun var fornøyd for å tilby meg et hjem, gi meg mat, drikke, klær og opplevelser. Jeg tror hun var glad for at jeg trivdes og var fornøyd. Jeg har et bilde at foreldrene mine gikk inn i foreldrerollen fordi de hadde tatt den på seg, at de var fornøyd med hverdagen og at de i liten grad var opptatt av matrielle goder. De hadde sine klare valg, så jeg sier ikke at de ikke var opptatt av hva de ville at jeg skulle lære, - jeg vet nemlig hva de sto for!  Alikevel har jeg en illusjon om at de oppdro meg i et Norge på fullfart fremover ut fra de verdiene de hadde og at det lå i dem. De løste hverdagen best mulig og at de slapp den massive påvirkningen som foreldre i dag kan bli påvirket av med ulike medier tilgjenglig 24/7.  

Derfor funderer jeg på hva Petrus vil tenke om meg når han blir voksen, vil han gjennomskue de bevistte valgene mine og de ubevisste handlingene blant hverdagens kaos og mer eller mindre gode løsninger? Ikke vet jeg!  MEN, jeg håper at han, som jeg, vil vite at han har foreldre som vil han alt vel og at  han blir digget og elsket ut fra hvem han er. Det vet nemlig jeg! 

Er det bare jeg som har et bilde av at foreldrene rett og slett bare fylte/fyller foreldrerollen helt naturlig? Alt det ligger for de? 

(og som glemmer at også de har tatt valg, diskutert avgjørleser, slipt grenser og flyttet verdier ? For når jeg tenker meg nøye om , så tror jeg også at de har satt ord på sine valg til hverandre og latt meg leve i troen på at de bare er de rette foreldrene for meg...) 

Kanskje vi alle skal leve i nuet og løse hverdagen best mulig uavhengig av hva verden ellers måtte mene? 

Petrine :) 

onsdag 15. oktober 2014

Vi synes det var greit at Petrus syklest avgårde, men....



På vei hjem fra skogtur i dag så var det en lang utforbakke. Det er den bakken jeg digger når jeg er på skitur, fordi den er en beløning på vei ned til parkeringsplassen etter en runde i marka. Det er nedoverbakke i nesten to kilometer og ned der kjørte Petrus i forrykende fart på balanse/løpesykkelen sin. Hui og hei hvor det gikk og det  var ikke fritt for vi hørte jublende hvin underveis. Etter hver så mistet vi han av syne, men vi visste jo at det var sti så langt vi skulle, vi visste at det ikke var veivalg å ta stilling til underveis, vi visste at han stopper når han ikk ehar oversikt over hvor vi er og vi visste at han hadde balansen og ferdighetene han trengte for å komme helt ned i bunnen av den naturlige berg og dalbanen. På vår ferd nedover så ble vi stoppet av et par som hadde møtt vår lille pode. De lurte på om det var vi som eide den lille raceren som for som en virvelvind nedover bakkene i marka. Det måtte jeg bekrefte med følgende ord: "Ja, han er vår og vi vet at han har balansen inne til å komme seg heskinnet ned". I ettertid så lurte jeg på om jeg faktisk prøvde å forsvare at vi lot han få lov. Jeg funderte på hvorfor jeg måtte fortelle at vi vet at han har god balanse og at han ville mestre å komme seg med superfart, som han kaller det, nedover skogsveien. Har jeg blitt påvirket av alt skriveriet om farlige klatretrær og andre farer som finnes i verden der ute  og som virker som hinder for den oppvoksende generasjonens utvikling?

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det gjerne i gjen, at jeg vil ha et barn som blir kompetent til å mestre verden han skal vokse opp i. Det betyr at jeg ikke kan putte han inn i et hylster av skumgummi eller rydde alle hindre av veien for han. Det betyr jo at jeg i samme slengen vil ta bort alle mulighetene han har for å utforske, for å tøye grenser og for å bli kjent med seg selv sine ferdigheter og evetuelt begrensninger. Han har som alle andre egenskaper som fremmer gode ferdigheter og mangeler egenskaper som han kanskje ønsker å ha. Det håper jeg at han lærer er helt ok. Det at vi er forskjellige og at vi kan eller liker ulike ting. Noe jeg håper han lærer av prøve og feile metoden er å finne ut hva han er god til og at han etter hvert gjennom samme metode kan lære seg ting han også må trene mer på å mestre. ( OM det er viktig å lære det da.. alle trenger vel ikke kunne alt?) Og jeg har en formening om at barn til tross for at de liker litt spenning så har de ofte en innsikt i hva de mestrer. 




Da jeg arbeidet i barnehage så hadde vi et klatretårn i utkanten av skogen. Det var nok tre meter høyt og for å komme opp så  måtte man klatre på en lealøs stige av plastlagt kjetting. Vi diskuterte mange ganger om vi skulle lage en grense på hvor gamle barna minst måtte være for å klatre i det, men vi slo det fra oss hver gang. Det var nemlig slik at vi opplevde at barna kjente sine egne grenser eller at de aldri klatret høyere enn at de kom ned igjen. De små sto ofte å dro og ristet i stigen, kanskje de forsøkte å klatre på det nederste trinnet, mens de som bar eldre klatret litt høyere... Jeg arbeidet i barnehagen i atten år, og ikke en gang så opplevde jeg skader i forbindelse med tårnet eller med klatring i trærne som var på tomta. Alle disse erfaringene av at ting går bra og all den gleden jeg har observert hver gang et barn får til er nok med på å styrke min tro på at barn kan om de får lov. I det sier jeg ikke at de ikke skal bli sett, jeg sier ikke at de ikke kan få veiledning, jeg sier ikke at de skal være grenseløse, men jeg sier at de skal få lov til å bruke det fine instrumentet som kroppen er og at de skal skaffe seg den erfaring de trenger for å møte morgendagens utfordringer i bokstavlig og billedlig forstand.  Jeg har skrevet det før og jeg gjentar meg gjerne: man må falle for å lære å reise seg. 

Om jeg ikke skal være billedlig her, så kan jeg fortelle at jeg har møtt forvirrede barn når jeg har rakt ut en hånd og en verbal bruksanvisning i stedet for å bruke min mukelkraft for å få de opp i stående igjen etter et fall. De har til og med kommentret at de pleier å bli løftet opp når de faller. Jeg sier ikke at man ikke skal trøste et barn som faller og slår seg, men jeg sier at det er lurt å lære seg å komme på bena, at ikke alle fall gjør vondt og om man møter utfordringer gradvis så sier erfaring meg at de store skadene er sjeldne. 




Om jeg nå går tilbake til utgangspunktet!
Om jeg nå faktisk erkjenner at jeg følte at jeg måtte forsvare vårt valg om å la Petrus fare nedover bakkene!
 Om jeg nå vurderer om jeg mener handlingen vår var forsvarlig, så må jeg svare JA! 
Vi lar han få lov til å kjøre racerfort neover på en sti uten biltrafikk og hidringer neste gang også! 
Det fordi vi vet at han stopper når han ikke har oversikten over hvor vi er, 
fordi vi vet at han mestrer det, 
fordi det gir følelse av frihet 
og at det kanskje ligger noen utfordirnger i å kjenne på at det kanskje kiler i mangen. 
Noen følelser er skummeltmorsomt, 
og den følelsen kan vi dyrke frem :)

Petrine :) 

- men hvorfor forsvare noe jeg tror på?