onsdag 20. august 2014

om å vokse opp i gamledager og oppdra barn i dag....



Mitt barndomspradis Bildet er fra digitaltarkiv.no
Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Vi lekte masse ute 1 Bildet er fra digitaltarkiv.no

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte. 

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.
Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.
Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Jeg minner om at dere kan være med på trekningen om boken Mammarådet her. Den belyser også mammarollen anno 2014 


tirsdag 19. august 2014

Vinn boken med rosa kanter, - ulike betrakninger av mammarollen





Det finnes så mange råd. 
Det finnes så mange løsninger
Det finnes så mange måter å fylle rollen på
Det finnes så mange mammaer. 
Så ulike, men like viktige og så verdt å bli glad i

Det finnes så mange historier,
- og noen er samlet i denne boken hvor Susanne Kaluza har samlet tekster av ulike bloggere. 
( Deriblant meg) 
Jeg har fått lov til å dele ut to flotte bøker med mammahistorier 
til en av dere lesere. 
( den vil gå her, på facebook og på instagram (Bruker: petrusogpetrine)) 

Jeg trekker den 29. august blant de som 
1) legger igjen en kommentar 
- og evt deler på fjesboka eller instagram
Jeg teller opp alle steder og dermed kan man evt få flere lodd. 

Det er dessuten hyggelig om du følger bloggen her på siden eller på fjesboka. 

Lykke til! 
- og gled deg til allsidig lesing ! 

Petrine 

mandag 18. august 2014

Da er arbeidsåret offisielt åpnet



For meg er denne dagen en av merkedagene i året. 
Det er den dagen hvor Petrus klatrer et hakk oppover på karrierestigen i barnehagen. Han skal forøvrig opp en trapp til også. Tolvåringen er så heldig at han skal begynne på en nesten nybygd skole i det han avanserer til ungdomsskolen. Petrinemannen skal over i ny jobb som innbefatter at han skal bli kjent med nye rutiner og mennesker. Og for meg er denne dagen, som sagt, mega viktig. Det er i dag jeg reiser spent avgårde for å møte nye og spente elever. 
Det med en stor kråke flagrende rundt i magen. 
De skulle bare visst, de unge og håpefulle! 
- hvor mange tanker, 
hvor mange planer 
og hvor mye håp
som ligger i oss når vi möter de
vi skal møte nesten daglig
det neste skoleåret. 



Vi har så mange ønsker og intensjoner for dem.  
Vi ønsker at de skal få gode skoledager, 
et likanes klassemiljø 
og en god porsjon utvikling i løpet av året. 

Vi har planlagt og tenkt!  
Vi har satt oss inn i pensum 
og forsøkt å tenke nye tanker og tilnærmingsmåter! 

-fordi vi bryr oss om dem, 
-fordi vi ønsker dem alt godt 
og fordi vi ønsker å gi dem en god opplevelse av skole. 

Vi er forberedt på å gi av oss selv, 
dytte og dra, være alvorlige, morsomme og sikkert litt bak mål. 

Men, 
vi håper at vi sammen skal gå en spennede vei de små månedene det er frem til eksamen. 
Ja, jeg vet at elevene synes jeg er håpløs når jeg sier at et skoleår løper avgårde, 
men tro meg: 
Det gjør det! 



Nå er vi i gang; 
velkommen til et nytt arbeidsår, 
jeg gleder meg! 

Jeg liker jobben  min 

Petrine :)