søndag 24. november 2013

Klær til innpakning eller påkledning?

Petrus i farta for å se på selen.
Det i arvedress, hjemmestrikket lue,
årets innkjøp av votter og støvler. 

Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går. 
Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen. 

Kaluza mente, som meg,  at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, - uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på.("Kule gensre med Lynet McQueen", sitat Petrus.)  Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak:  Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene. 

Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg - nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker. 
Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk, 
også de passive og frosne. 

Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min.  På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende en klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, - og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve. 
Og vi vil ha trygge og sosiale barn,
 som kan omgåes andre, 
vil vi ikke? 

Uavhengig av hva de andre har på seg! 
Eller? 

I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet "Cubusbarna": Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som  tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.  
Så jeg SKRIKER TIL 
DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE 
PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD: 
SKJERP DERE! 
Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd! 

Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter:  Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at "alle de andre har", " at venninners press får deg til å handle" eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket, 
fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i ,
 så styr unna.  

Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær, 
men det er ikke sant. 
Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen: 
Jeg er opptatt av at klærne skal puste, 
de skal holde fuktighet ute,
 de skal holde barnet riktig tempereret 
og de skal være gode å bevege seg i. 

Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig! 
 Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg.   Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker! 
Det liker jeg! 

 Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle. 
Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, - og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det  prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper 
og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i! 
Der har du oss, med eller uten merkelapp! 

3 kommentarer:

  1. Kunne ikkje vært meir enig. Galskap med barnejakker og luer som koster så masse. Ungene mine har masse klær som er kjøpt brukt og ellers på salg. Ingenting som ikkje kan brukes i aktiv leik. Her tar jentene på seg det eg tar fram uten å krangle på det heldigvis :) men så er jo eldstemann bare tre år og da.
    Fin søndagskveld til deg!

    SvarSlett
  2. Og der var du jammen meg tilbake! Takk for det! Klær skal være funksjonelle ja! Sjømanns-Morfaren til Anna er den eneste som kjøper såkalte designklær till henne. Innimellom, på flyplasser på vei hjem fra jobb. Kjoler, så fine at mammaen ønsker seg prikk like. Men som jeg aldri ville kjøpt selv. Men det skal han få lov til, det er deres greie. Også jobber jeg med å ikke mase på henne on se hun må være forsiktig, og spise stille osv, når hun har de på seg. Klær skal jo ikke hemme! Takk for et veldig godt innlegg fra deg! Jeg er rett og slett enig med deg i alt du skriver.

    SvarSlett
  3. Det er ikke alltid at billige klær er bra klær. Men jeg nekter å tro at klær for flere tusen pr plagg skal være så mye bedre enn klær som koster en brøkdel. De fineste "merkene" jeg kjøper til mine barn, er Reima og POP og Nøstebarn og sånn. Fordi det er bra klær. Armani, Gucci og lignende har vi aldri hatt. Og ikke ser jeg poenget. Det er noe stort tull at klesmerket skal definere hvem du er eller hvor glad du er i barnet ditt.

    SvarSlett