torsdag 4. april 2013

Torsdagstema: Uforsiktig mor, jeg?



Tankene mine har surret rundt, 
nok en gang. 
Enda en gang har jeg tenkt over mine grenser 
kontra andres i forhold til å la barna få prøve seg. 
Det som satt tankegangen i gang 
var noen foreldre som stoppet en gutt på omtrent ti år
i det han forsøkte å komme seg opp på et stativ.
Et klatrestativ som er konstruert for å fremme bevegelse hos barn. 
Årsaken til at guten ble stoppet var at han kunne falle ned. 
Jeg så meg om.  Jeg tittet på min lille Petrus. 
 Han forsøkte å komme seg opp på det samme stativet. 
Jeg kjente etter om jeg hadde en eller annen uvel følelse av redsel innabords. 
Det hadde jeg ikke. 
Det var da tankene ble spunnet i gang: 
"Holder det ikke at jeg står der for å hjelpe han om det trengs assistanse 
eller til å ta han i mot om han ikke våger å klatre ned igjen? 
Er det ikke slik at barn kjenner sin begrensning når de blir litt eldre?
Burde jeg ha stoppet han?" 


Det er ikke mange ukene siden
sist jeg tok en lignende tankerunde. 
Jeg hadde en samtale med en i barnehagen til Petrus. 
De hadde is på uteplassen og mange av barna hadde fått brodder. 
Det med broddene forvirret meg.
Jeg har ikke vært inne på tanken om at barn trenger det en gang. 
I mitt hode så skal Petrus lære seg til å mestre ulikt underlag, 
også is. 

Jeg vet at han kan falle, 
men han detter ikke så stivt 
og har ikke benskjørhet slik som gamle damer.
Hvordan vil han mestre å gå på isen om den plutselig er på et sted under sneen,
om han lærer seg til å løpe frem uansett hvor glatt underlaget er? 
Vil han falle sjeldnere også på andre steder med is
om han blir skodd med pigger i barnehagen? 
Ikke vet jeg, 
men det sitter langt inne å sette brodder på han. 
Han er nemlig flink til å gå på is, og til å være forsiktig på hjemmebane.
Da vil han vel klare å ta de samme hensyn i løpet av barnehagedagen?
Eller?



Vi mener at vi har tatt et bevisst valg
i forhold til at han skal lære å mestre kroppen sin.

Den Petrinske familie består ikke av voksne
som har støttet opp rundt Petrus før han fant balansen.
Vi har ikke hysterisk stoppet han fra å krabbe opp,
men har vært tilstede for eventuell dempe støtet ved et fall.
Gutta blir heldigvis ( eller noen vi mene dessverre) ikke pakket inn i bomull
eller polstret med skumgummi
hvis resultat er å stjele fra de erfaringen om at livet kan være litt smertefult i blant.
Men, vi bruker mye tid på hvordan man skal krysse gaten,
hvordan man skal vente til biler har kjørt forbi
og til å forklare at trafikken er farlig.

Vi bor rett ved sjøen,
og vi bruker den for alt det er verdt,
samtidig som vi har regler for hva som skal til for å gå dit.
Voksne skal alltid med.
Vi bruker også tid på å bli trygg på vann,
slik at man ikke får panikk om man faller i vannet.
Det er jo et faktum at barn kan bryte regler.
Vi mener at vi ikke er grenseløse,
men at vi lar barna få frihet med vårt ansvar.



Men,
tilbake til utgangspunktet,
jeg må jo si at jeg har tenkt mange ganger
over om jeg krever for mye av min lille pode.
Om jeg er uforsiktig som mor, 
siden jeg både lar han klatre, 
gå på isen og være med på biltur?
I bilsete riktignok!
Bakovervendt!

Si meg: 
Hva lar dere barna deres få lov til,
og hva setter dere grenser for ?



Petrine :) 


15 kommentarer:

  1. kjenner jeg blir helt matt jeg. En tiåring som ikke kan klatre i et stativ for mindre barn, og toåringer med brodder på beina ???? Tenker det er fare for flere farer med de broddene, enn det er for en unge og ramle på isen. Kjære vene. Hva skal det bli av ungene når de blir voksne , om de ikke lærer seg og kjenne kroppen sin, begrensninger, og å utfordre seg selv litt ? Jeg har ikke unger, men brodder på en unge som detter pent ned på rompa om den sklir, det hadde ikke vært aktuelt for mitt vedkommende altså. Min tiårige nevø løp meg i møte på blankisen her tidligere i vinter, han skled jo jammen ikke en gang. (jeg derimot klatret på jordekanten fordi jeg brakk nesten nakken utpå der )

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke sant, men mange foreldre er som mammaen til Nure i Svingen, hun utstyret han med sykkelhjelmer og sikkerhetsbelte hele tiden. Fordi pappaen hadde dødd i en sykkelulykke ....
      Sees vi snart?

      Slett
  2. Hei kjære deg!

    Jeg er også en mor sm lar barna sine klatre, hoppe, utforske sine egne grenser for hva som er skummelt el ei... og jeg ser at det fungerer.... men å sette brodder på ungene, synes jeg er litt drøyt... jeg ble også rådet til dette. Er det så glatt at det må brodder til for at ungene våre skal kunne klare å gå for egen maskin, da kan de heller være inne, eller gå en tur i skogen der det er mindre is!

    Sees senere, gleder meg!:)
    Da kan vi prate mer rundt dette, jeg blir så engasjert, så jeg sikkert kunne skrevet mye mer...:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Skriv gjerne når du blir engasjert....
      Ble kjempehyggelig i kveld :)

      Slett
  3. Det later til at jeg er som du. Og om det er noen trøst, såer jeg kanskje hakket mer "uforsiktig". I fjor sommer fikk toåringen holde på med tollkniv (under oppsyn). Det endte med plaster på fingeren. De lager mat med meg og har begge (nesten-)brent seg og A klatret i stige og gardintrapp lenge før han var to. Begge fór opp og ned vanlig trapp lenge før de var ett år. Livet er ikke farlig, og den beste måten å lære dem å mestre hverdagens utfordringer er ved å senke skuldrene og la dem utforske..

    SvarSlett
    Svar
    1. Absolutt en trøst, for jeg har utallige eksempler på det motsatte, flere enn de jeg nevnte her.
      Vi får heie på barna våre, for å mestre seg selv og kroppen sin skal de bare ;)

      Slett
  4. Høres ut som om vi er ganske like du og jeg. med de to første hadde vi faktisk ikke grind foran trappa opp tl loftet og det gikk fint. Vi har grind nå i det nye huset, men det er fordi trappa står midt i stua.. Men alle tre har lært seg å klatre ned trappa med rumpa først fra de var et år. De må jo få prøve seg.
    Så ler jeg litt av mormor og bestemor som er på besøk og er halvt hysteriske når poden sitter alene i sofaen.. tenk på hva de lot oss gjøre når vi var små. Jeg lekte i fjæra, jeg lekte under kaia, jeg lekte i skogen jeg lekte ved fossen og ved elva. Ingen mamma som hang over meg.. Ne, la ungene utfolde seg. Hvordan skal de ellers lære å beherske egen kropp??

    SvarSlett
    Svar
    1. Der var du igjen , har savnet deg både her og der :)

      Godt vi tenker likt, for seriøst nok så har jeg følt meg litt slepphendt i forhold til andre foreldre, mnen vi har en gutt som mestrer kroppen sin godt også. Og han trives med det :)

      Slett
  5. Jeg er helt enig med deg, og kjenner jeg blir matt av og til av foreldre som setter begrensninger på alt mulig. Jeg kjenner meg også igjen i usikkerheten på om det jeg gjør er det riktige. Sist jeg kjente på dette var da datteren min var i slalombakken, ei venninne av henne hadde da ikke fått lov til å være med fordi det var så store hopp i bakken. Og da ble jeg overrasket, fordi dette hadde ikke falt meg inn engang. Datteren min er 8 år og hun er stor nok til å vurdere slike ting selv, og hun hadde aldri satt utfor på slalomski om hun syns det var for stor bakke. Hvordan skal de lære å vurdere slike ting dersom foreldrene tar avgjørelsene bestandig...?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jo matt jeg også blir, og det var jo derfor innlegget kom også. Det er utrolig mange som hindrer barna i bevegelse og glede fordi de vil verne om dem, de vil jo det beste for barna sine, og det er jo det vil også. Men vi tror på at øvelse gjør mester, og lar de prøve ;)

      Slett
  6. Engasjerende tema! Jeg er vokst opp på 70-tallet hvor det meste var lov, og barna skulle "herdes", det vil si at vi skulle ramle og slå oss litt for å ikke bli pysete pingler uten muligheter til å klare oss i livet. Samtidig er det jo nettopp disse 70-talls-barna som i dag er foreldre som stopper sine barn og passer på at alt er sikkert og trygt før man lar barna gå noen steder. Jeg lærte mye av å leke ute i naturen uten sikkerhetsnett. Det ønsker jeg å videreformidle til mitt barn. Nå har jeg nettopp blitt mamma i en alder av 41 år, så det blir jo spennende å se om jeg er like avslappet som min mor var da jeg var ung, eller om jeg blir en hysterisk mor som putter brodder på barnet mitt før hun slippes ut døra :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Først må jeg gratulere med rollen som mamma, godt det er flere enn meg som har passert de 40 :)
      Og så kan jo det understreke at eldre foreldre er de mest hysteriske. Jeg er trygg på hva jeg tror på, instørre grad enn jeg tror jeg hadde vært i 20 årene. Du skal se at minsten vil farte rundt i skog og kratt om en stund

      Slett
    2. Tusen takk :) Ja regner med jeg ikke har skifta personlighet bare fordi jeg har blitt mamma, slik at jeg fortsatt tør å gi litt slipp slik at lillepia kan boltre seg ute i naturen om ikke så alt for lenge. Dessuten er det jo flott å bli mamma i voksen alder, man setter definitivt større pris på mammarollen og har kanskje en større innvendig ro?

      Slett
  7. Jeg må bare henge meg på dere over. Liker så godt tanken til en gammel pedagog;"learning by doing" gutta mine(5&7) lærer best da, med oss foreldre som støttespillere. Svært sjelden det går veldig galt når barn holder på;) lene

    SvarSlett
  8. Tenker (og erfarer) at de som er mest redde for at unger skal falle er de som ikke har unger selv. Det var mye skumlere da mine tantebarn var små. Redde for at de skulle slå seg osv. Nå tenker jeg at mini som bare er 6 mnd må jo få erfare litt. Han ligger på gymmatte hjemme så han kan snu seg (nesten) så mange ganger han vil uten å slå seg. Det hender ha ruller av, men det går som regel greit. Da jeg selv var unger klartet jeg - og falt ned, er det ikke slik det skal være da? Selvsagt skal ikke små barn høyt opp i stiger osv, men de må da få lov til å prøve, og ikke minst lære for så å mestre. Eller tar jeg feil?

    Tusen takk for veldig fine ord inne hos meg. Vi koser oss veldig sammen med Mini. I dag skal vi bade - for det er jo viktig å bli trygg i vannet ;) Klem

    SvarSlett