søndag 2. mars 2014

Ja, jeg har tro på at tilknytning er viktig!



I all verden har du skrevet en avhandling ??? - sitat Petrinemannen.
Da er du herved advart :)

Det har vært debatert rundt temaet tilknytning både her i blogglandia og i andre medier den siste tiden. Bakgrunnen er Uvund sitt utspill om at man har blitt hysterisk redd for å forlate babyen sin for en kjærestehelg og at mange foreldre har unødvendig dårlig samvittighet fordi de overalter barnet sitt til andre omsorgspersoner i kortere eller lengre tid. Dette går på tvers av barnepsykolog Gerhardsens utspill om at man bør utsette kjærestehelgen til barnet minst er 18 måneder. Da skal det være så godt utviklet at det forstår at de som forlater også vil komme tilbake.

Jeg er en av de som synes tilknytning er viktig for barns utvikling og jeg vil fortsette å heie på det viktige samspillet mellom barn og de personene det omgåes. God tilknytning handler nemlig om at barnet blir forstått og møtt på såvel emosjonelle som materiell behov. Det vil si at for at barnet skal bli trygt så må det få dekket behovene for mat, for søvn, for sosialt samspill, for stimulering, for hvile  og stabilitet, samtidig som det må ha de klær, de leker og det utstyret som kreves. For meg er den følelsemessige tilknytningen den viktige og den handler da om hvor gode omsorgspersonene er til å oppfatte barnet sitt, lese dets behov og til å kommunisere med det.

Det er noe som alltid har fasinert meg når jeg har hilst på små babyer når jeg har vært på barsel. Det har vært å sjeke tunge eller lage andre grimaser til de. Om vi holder grimasen en liten stund, så vil si se at den lille forsøker å herme etter det vi gjør.  Jeg ser på det som en viktig påminnelse om at vi er skapt til å kommunisere og at vi er totalt avhengige av det for å kunne vokse opp. Det ligger jo i oss, og det starter grytidlig i livet.  Nyfødt er vi totalt avhengig av at omsorgpersonene forstår deres signaler og tilfredstiller deres behov ved å forstå forskjellen på deres gråt, for det er jo gjennom den de forsøker å fortelle at de er sultne, trøtte eller føler seg utilpass. De lager godlyder, og vil etter hvert smile/Lage hvin,  når de er fornøyde og igjenkjenner omsorgspersonene. Barnets oppfattelse av seg selv og verden er avhengig av dette samspillet som det fra fødsel har med de mennesker det blir kjent med og knyttet til.  Barn som er i samspill med voksne som vil de vel, som tilfredstiller deres behov og som leser deres signaler vil utvikle seg til å bli trygg, få følelelsen av å bli respektert og å være verdifull og de vil være åpen for å møte nye mennekser og ulike, nye utfordringer.  Det vil si at de som har fått dekket behovet for å ha en trygg base i form av en eller flere omsorgspersoner vil bruke energien på å leke, utforske og utvikle seg i stedet for å engste seg.

Barn som ikke får tilfredstilt sine behov, som opplever miljøet som utrygt eller som på en eller annen måte ikke får et optimalt oppvekstmiljø kan derfor prøve enten å få den oppmerksomheten det trenger eller å gjemme seg bort.  Da jeg arbeidet i barnehage så var det to typer atferd som kunne sette på varsellampene hos undertegnede: Det var de barna  som klebet seg til meg, som ikke holder naturlig avstad og som gjør alt for å synes. Innunder dette så kan det å ødelegge leken for andre, være en del av oppmerksomhetsbehovet. Jeg sier ikke her at barn som er i full fart og som kan komme til å ødelegge for andre eller krever umåtelig oppmerksomhet ikke har fått det samspillet og den oppmerksomheten det trenger: Men det til tross så har det vært mange av de barna som jeg har bltt kjent med og som har opplevd omsorgssvikt, som lite tilknytning kan være,  hatt denne atferden. Men jeg har også opplevd at barn som er veldig engstelige og som trekker seg unna, heller ikke har fått den tilknytning og den omsorg som de fortjener. Jeg har et barn som trenger tiden det tar å få oversikt over mennesker og situasjoener, og som i noen tilfeller kan oppleves som utrygg i situasjoen, men det handler ikke om at han mangler tilknytning og omsorg med foreldrene sine. Det handler om at han har arv etter mammaen sin, for hun liker også å se an memmesker og situasjoner før hun gyver løs. Etter en stund så er oversikten på plass og leken i gang. Men de engstelige barna som trekker seg unna, vil nok mest av alt være usynlig. OG det kan være tegn på at de ikke har voksne som har klart å etablere trygghet til de.


Nå har jeg med enkle ord forsøk å si noe om hva jeg opplever som viktig i samspillet mellom barn og voksne, - jeg har forsøkt å si at det er viktig i forhold til å vokse opp med et godt bilde på seg selv, med en trygg ramme og med mulighet for utforskning og lek. Det handler om den grunnleggende tryggheten som må på plass for at barn skal tåle verdens påkjenninger. Det som har blitt debatert i blogglandia om å reise fra barna sine synes jeg kommer litt på tvers av dette.  Jeg tror at barn kan få en god tilknytning til flere enn foreldrene sine, og at det er ganske så robust når den grunnleggende relasjonen er på plass. Det betyr at man kan la sine håpefulle små være hos familie og venner om barnet er kjent med de personene det skal være hos: Når det er greit å starte med det, er avhenging av hvem barnet er og hvor det er i utvikling. Da Petrus var baby så kunne jeg med hell ta meg en tur ut, og la Petrus være hos beteforeldre en liten stund, men i perioden da han var åtte til ti måneder så kunne jeg ikke snu ryggen til han en gang uten at han hylte som en gris. Det å skulle betale for varer i butikken, det å skulle gå i et annet rom og lignende små hendleser fikk frem den engstelige Petrus. Jeg tok han med meg, jeg tok han på armen og jeg hadde han med meg i de ulike rommene jeg oppholdt meg. Det fordi at både Petrus og jeg hadde det best da. Det hendte jo at jeg måtte overhøre skrikingen et lite øyeblikk, og da trengte lyden inn i benmargen min. Jeg hadde hjertet i halsen og et kjempetempo på det jeg holdt på meg. I denne perioden så synes vi ikke det var hensiktsmessig å låne han bort, verken til søsken, besteforeldre eller andre som poden til nå hadde vært jublende glad over å være sammen med. Vi visste også at dette var en periode, da vi hadde erfaring med den naturlige separsjonsangsten som kan komme rundt åtte måneders alderen.  Da den ga seg, så var det enklere å låne han bort til andre igjen, og de synes nok det var mer stas å være med han. Nå er det slik at vi mest av alt har han med oss, eller så er han utstyrt med eldre søsken som han digger, og da er det mest hensiktsmessig å la de få passe han når det trengs. Det vil si at jeg tror  at barn godt kan være hos andre omsorgspersoner enn foreldrene, spesielt om den grunnleggende tilknytningen er tilstede. Og, jeg tror at de fleste barn i Norge vokser opp i hjem hvor de vlir ivaretatt godt nok, og at de da er tilpasningsdyktige og robuste.

Jeg tenkte mange ganger da jeg arbeidet i barnehage, så heldig jeg er som har så mange barn rundt meg og hvilken gave det er at vi setter pris på hverandre... faktisk helt seriøst !
Og jeg synes det er FLOTT om Petrus lærer seg å bli glad i mange andre enn oss som har hovedomsorgen for han!

Petrine :)




5 kommentarer:

  1. Veldig mange sitter nok på fortellinger om den ene hendelsen som gjorde at alt gikk galt eller om det ene utsagnet som utløste et skred av negative hendelser. Det kan selvsagt være sant, men det betyr ikke at den som sa dette har det ansvaret for alt som skjedde siden. Det er litt av det samme med unger og tilknytning. Det kan være at en negativ hendelse skjer akkurat i den fasen der babyen er mest sårbar og er i endring, som skaper noe negativt i henne, men tilknytning er ingen bryter. Mennesker utvikler seg langsomt og gradvis. Så lenge foreldre er oppmerksomme på barnas behov, er noenlunde stabile og forutsigbare og responderer på barnets behov, så skal det en del til for å ødelegge tilknytningen. Tilknytning er heller ikke noe som kun foregår mellom åtte og atten måneder, det skjer hele tiden.

    Jeg opplever en del dramatisering rundt dette, folk som virkelig tror at barnet blir traumatisert dersom de reiser vekk et par dager før barnet er halvannet år. Det er ikke fullt så sort/hvitt.

    Vanlige barn fra vanlige hjem som gradvis introduseres for voksne, velfungerende omsorgspersoner er ganske robuste. De er verken kortslått eller skjøre glassboller, men det skulle en tro når en leser her og der. Folk overdriver og misforstår, er mitt inntrykk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er enig i at de aller fleste barn i Norge opplever god nok tilknytning, men jeg opplevde at noen innlegg som jeg leste fnyste litt av det med tilknytning. Nå har jeg en utdanning i bånn som har programmert meg til å tro på relasjonen som viktig, og jeg har kanskje ikke fått frem at jeg legger alt barnet trenger i omsorg og tilknytning. Og jeg har ikke tro på en hendelse skal være avgjørende. Poden her startet livet på barneintensiven og meg på en annen avdeling, uten at jeg på noen måte tror det har gått utover hans ve og vel. Jeg tror at barn tåler å overnatte hos besteforeldre og å gå i barnehage for jeg tror barn er både robuste og tilpasningsdyktige! Men jeg tror at samspill mellom voksen og barn er viktig uansett hvor barna er...
      Og ja, jeg er enig i at barn er ganske så robuste og tilpasningsdyktige....

      Slett
  2. Jeg tror også at tilknytning er viktig. Svært viktig. Derfor blir jeg litt oppgitt over utspill som det Gerhardsen kom med. For det er forskjell på unger og det er forskjell på ballasten de har. En trygg unge som også er trygg sammen med andre voksne vil jo ikke miste dette om det er borte fra foreldrene sine en helg. Har du derimot et ekstremt utrygt barn som ikke kjenner andre enn mor og far vil nok en langhelg borte være en svært dårlig ide. Jeg tror på ingen måte at "løpet er kjørt" for den ungen heller når det gjelder tilknytning. TIlknytning og trygghet er noe som skapes kontinuerlig og enkelthendelser som tre dager borte vil aldri kunne være den ene tingen som ødela alt.

    SvarSlett
  3. Tilknytning er viktig og det skjer absolutt hele tiden fra barnet ditt blir født og kontinuerlig, det pågår hver dag, hvert øyeblikk. De aller fleste barn i Norge i dag har god nok tilknytning, og om en forelder ikke er tilstede hele tiden vil det som regel være godt nok det han klarer. Jeg og trompetmannen har nå vært på kurs i flere uker og skal fortsette et par uker til, og kursmateriale er nettopp om tilknytning., noe som heter "circle of Security". Vi har fått kurset av Bup nettopp fordi vi tar vare på barn som strever med tilknytningsvansker og som har fått en litt annen start på livet enn mange andre barn. En stor oppgave som krever masse oppmerksomhet. Jeg ser at det vi lærer på kurset vi går nå er nettopp det vi som foreldre har gjort med våre egne barn opp gjennom årene, som å gi dem trøst om de slår seg, ser dem om de vil dele gleder med deg, om de søker deg for å få påfyll av følelsene sine. Det som ligger så naturlig for oss, men som vi kanskje ikke tenker over at vi gjør hver eneste dag. Det er når barn ikke får en viss oppmerksomhet vi kan snakke om virkelig tilknytningsvansker og ikke om en normal forelder som til vanlig passer på barnet sitt, lar det være hos bestemor en helg. Bestemor er også dessuten en kjent person for barnet som også vil møte dets følelser og gi den oppmerksomheten som mangler den tiden foreldrene er borte. Vi lærer nå å være ekstra oppmerksomme og hente inn barnet for å støtte deres reaksjoner i de tilfellene vi ser at barnet ikke reagerer som det skal. Vi ser det hjelper og at barnet tilknytter seg oss på en sterkere måte. Vi blir også veldig oppmerksomme og observerer også når barnet klarer å søke oss av seg selv for å få sine behov tilfredsstilt og det er også så gøy å se. Vi er kanskje ikke så flinke til å legge merke til sånne små detaljer i det daglige ellers og dermed er vi heller ikke så flinke til å se hvor sterk tilknytning barna våre har til oss heller, hvis vi ble filmet en hel dag ville vi blitt veldig bevisste på hvor mye barna søker oss, med blikk, bevegelser, gråt, latter og lyder, alt dette som knytter foreldre og barn enda tettere sammen.
    Snakk om avhandling her også,...hehe.. blir ivrig vet du:) Bra vi er engasjerte! Takk for fin lesing. Ha en fin uke!

    SvarSlett