lørdag 14. november 2015

Snakk med barna , - også om brutale, uforståelige handlinger



Petrus liker å bla i avisen, se på bilder og spørre om hva det handler om. De neste dagene så kommer jeg nok ikke til å klare å verne han mot det som har skjedd i Paris. Jeg tenker at jeg må møte han på hva som har skjedd og snakke med han. Men, hvordan kan jeg svare han, om han spør. Heldigvis så er han en gutt som spør når han lurer, - og da får han svar. Hans spørsmål vil være en rettesnor for hva jeg skal svare.

Jeg tror dessverre at femåringen vår kan få med seg nyhetene, - og at vi må gi rom for å snakke om det. Men, jeg vil ikke fylle hodet hans med informasjon om jeg forstår at han ikke har hatt et åpent øre eller et våkent øye slik at han har sluppet å få med seg hendelsene. Selv om alle nyhetssendinger er skrudd av når Petrus er våken, så er han som sagt en oppvakt fyr. Han får med seg nyhetssendinger på radioen, han blar i avisen og han er lydhør for hva vi voksne snakker om, - så jeg vil tro at han på et tidspunkt får med seg at noen har bombet i stykker tryggheten og menneskeliv i byen han forbinder med Disneyland og Eifeltårnet.

Jeg mener at barn får med seg mer enn vi tror og at vi derfor har et ansvar å snakke med de om hendelser som er vonde, vanskelige og uforståelige. Men, også jeg er usikker på hvordan jeg skal gjøre det. Hvor mye er det han skal få vite og hvilke ord skal man bruke?  Når jeg nå har tenkt meg om så  kom jeg til at jeg har et språk som Petrus er vant til. Det inneholder ord han kjenner og han er vant til å få enkle bilder med elementer fra hendelsene vi snakker om. Jeg har en formening om at fantasien kan være mer brutal enn virkeligheten. Barn kan lage sine forklaringer på situasjoner, alene eller seg i mellom, noe som kan føre til de merkeligste sannheter, oppfattelser eller historier. Det er en av årsakene til at vil jeg forsøke å svare enkelt og ærlig. Jeg vil forenkle historien, slik at forklaringen/svarene er forståelige og uten løgn. Om jeg lyver og han gjennomskuer den så vil han både mistet tilliten til meg og som sagt så kan han lage en historie som er skumlere enn den jeg kan gi han.

I den grad det er mulig så vil jeg la han komme med spørsmålene og jeg komme med svarene. Barn kan nemlig være opptatt av helt andre ting enn oss - de har et annet utgangspunkt for forståelsen sin og de har en evne til å tenkt mer konkret enn voksne normalt gjør. Derfor tenker jeg at hans spørsmål kan være en rettesnor for både hva han har fått med seg og for hvilken oppfattelse han har på hendelsene, - og gjennom dette kan jeg legge forklaringene ned på hans nivå og hans oppfattelse. Dessuten vil det også gjøre at han får informasjonen i porsjoner. Han er som de fleste barn ofte fornøyd med en liten tilbakemelding før han er i lek igjen. Som han selvfølgelig skal være. Det vil si at jeg ikke vil snakke med han om han ikke spør og om jeg vet at han ikke har fått med seg informasjon. Har han derimot vært tilstede på steder med informasjon så er samtalen påbudt :)

Hadde han vært eldre, - så hadde sannsynligheten for at han hadde fått med seg grusomhetene enda større. Barn over skolepliktig alder er oftere på nettet, vi har kanskje ikke den samme bevisstheten over å skru av nyhetene og det er enda mer sannsynlig at de trenger en prat. Med de som eldre ville jeg nok også tatt en liten samtale for å sjekke ut hva de vet. Samtalen ville ta utgangspunkt i de bitene de har, - jeg ville ikke fylle på med undøvendig informasjon her heller. Jo eldre barnet er, jo større sannsynlighet for at de får med seg hendelsen.
Jeg har forsøkt å lage en liste over hvordan jeg vil forholde meg til Petrus ved ulike katastrofer.

1) Snakk med barna, enkelt, ærlig og konkret. Barn har rett til informasjon som er tilpasset dem.

2) Lytt til barna , - og la de snakke ferdig og få rom for å tenke seg om, tenke høyt, - ja reflektere.

3) Svar på spørsmål som barna kommer med. Spørsmålene er en rettesnor for hva de vet. Det kan også rydde opp i misforståelser, feilinformasjon og feiltolkninger som barnet kan ha.

4) Skap trygghet, så langt det er mulig, - men hold deg til sannheten. Det er lov å ikke ha svar og det er lov å la være å ta med alle detaljer og all informasjon

5) Vær opptatt av hvor dere som voksne snakker om det som skjer, - små gryter og alt det der. Små barn oppfatter ofte mer enn vi tror og kan som sagt lage sine egne brutale versjoner.

6) Vær der for barnet


Snakk med barna mens du holder hodet kaldt og hjertet varmt :)

 Opps, her kom jeg med en fasit ut fra mitt hode, hvordan vil du forholde deg til det som har skjedd i forhold til barna dine?
Petrine

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar