Karsten Isacksen har sagt at man er voksen når man har tilgitt foreldrene sine. Med det så mener han vel at vi alle får med oss opplevelser på godt og vondt fra de som har satt oss til verden. Som voksen kan man få metaperspektiv på barnedommen, og ved å se den fra utsiden kan man se noe man er spesielt fornøyd med. Jeg gjør i alle fall det, og deler noe av det med dere.
Jeg vokste opp på 60//70 - tallet,
på en tid hvor det norske samfunnet var på full fart fremover.
Jeg hadde få leker, en sovedukke, en Tjorven dukke og en apekatt.
Jeg hadde tegnesaker og koppstell, en symaskin og en del ting til.
Og jeg hadde foreldre som ga meg den beste barndommen de kunne gi.
Jeg er glad for at de:
INTRODUSERTE MEG FOR BØKER:
Jeg vokste opp i et hjem hvor det å lese bøker var dagligdags. Foreldrene mine leste for meg og for sin egendel, og den første skribenten jeg husker at jeg hadde et forhold til var Einar Skjæråsen. Han kom fra Trysil, som pappa, og vi hadde en diktsamling av han i bokhylla. Jeg var ikke gamlejenta da jeg kunne diktet LYKKE utenat.
Åtte øyne i hverandre,
fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring ei lykke;
Vesla, Påsan, Far og Mor!
Åtte hendre hektet sammen
til en ring kring stort og smått
herregud, om hele vide verden,
hadde det så godt.
Jeg vet ikke hvorfor det ble akkurat det diktet, men jeg vet at blant annet den boken gjorde meg kjempeglad i bøker. Jeg liker å drømme meg inn i en ukjent verden, både gjennom romaner, noveller og faglitteratur.
Så takk for at dere skapte leseglede hos meg.
TOK MEG MED PÅ TURER:
Familien min var ofte på farta. Foreldrene mine likte å være ute, sommer som vinter. Så jeg er et av de barna som ofte var på tur i helgene, enten ute med båten, i skogen, på stranda eller i marka på ski.
I feriene var vi enten på fisketur, på Norgesturne eller på besøk hos familie på Hedmarken.
Fellesnevneren er at jeg fikk ulike typer opplevelser og ulike erfaringer.
Jeg er fortsatt glad i å være ute, og tro meg: Det å ikke skulle være ute hver eneste dag var noe jeg savnet da jeg fikk en arbeidsplass hvor vi i større grad oppholder oss innendørs.
Kanskje barndommens erfaringer har ført til at jeg fortsatt liker å være i bevegelse, både her hjemme og i verden?
ALDRI SNAKKET STYGT OM NOEN ANDRE:
Som voksen er jeg imponert over at foreldrene mine ikke har snakket stygt om andre i mitt nærvær. Om jeg huffet meg over noe eller noen, så fikk jeg alltid et svar om at oftest så har hver og en en grunn til å handle slik de gjør.
Når man vokser opp og kommer i andre miljøer, så kan man være bli imponert over at man er oppfostret med denne holdningen til andre mennesker og ikke holdninger som innebærer at det er helt på sin plass å kritisere, dømme og klage over andre på grunnlag av sin egne subjektive opplevelse.
Jeg er nok ikke like flink som foreldrene mine, men jeg har en bevissthet i forhold til det og jobber med saken. Det fordi jeg tror det ligger bøttevis av mellommennekelighet i å fremsnakke i stedet for å baksnakke.
DISKUTERTE MED MEG:
Gjennom å få lov til å ytre mine meninger, samtidig som jeg fikk høre deres så lærte jeg at en sak har flere sider og jeg lærte å skille sak og person. Jeg sier ikke herved at jeg er utlært og at jeg aldri fller i min egne lille følelsesboble, men jeg sier at jeg har fått med meg erfaring som jeg synes at jeg har hatt nytte av senere i livet.
GA MEG FØLELSEN AV Å HØRE TIL OG AT JEG BLE TELT MED:
Jo, jeg har kranglet med foreldrene mine!
Jeg har synes de har hatt de teiteste meningene som kan tenkes
og jeg har vært urimelig mot dem og de mot meg.
Uansett hvilken temperatur situasjonen hadde, så ga de meg alltid en følelse av jeg var en del av dem, det var plass til meg og jeg var en selfølgelig del av deres opplevelser. Jeg kan ikke huske at de hadde kjæresteturer eller gjprde mye uten meg. Jeg kan ikke huske at de har uffet seg over meg og sagt de har vært slitne av maset mitt, kravene jeg kom med eller lignende.
NÅ er det jo slik at hukommelsen er selektiv,
men følelsen jeg sitter igjen med er ekte og min egen:
De var glad for og i meg.
LOT MEG SPARE TIL DET JEG ØNSKET MEG:
Nå var jeg barn i en annen tid enn i dag, så det å spare til det man ønsket seg var nok mer nødvendig enn det er nå. Jeg husker at jeg satte meg et mål, at vi var i butikken å så på deg jeg sparte til og at vi inngikk avtale om hvor mye jeg skulle spare og hvor mye de skulle bidra med. Jeg klarer faktisk den dag i dag å kjenne på spenninngen i å se at syltetøyglasset ble fylt og ikke minst gleden ved å bytte det inn til noe spesielt. Jeg kjøpte blant annet en rød dukkevogn, merket var Simo og den sto på øverste hylle i butikken. Jeg helte alle småpengene mine på disket og fikk dette røde vidunderet i innbytte. Hvilken glede da og hvilket minne nå.
Som voksen er det en erfaring som har kommet godt med gjennom livet. Jeg lærte noe om økonomi, jeg lærte mye om tall og jeg lærte at alt er mulig, bare man legger en plan.
Nå er jeg mor i en annen tid, men jeg håper at jeg klarer å lære Petrus noe om økonomistyring.
Jeg kunne nok listet opp masse mer, men jeg tok de første fem tingene som falt meg inn. Jeg ser at jeg setter mer pris på dette som voksne, og at jeg ønsker å videreføre noe av dette til min Petrus.
Har du med deg minner og erfaringer fra barndommen, som du gjerne vil formidle videre til dine barn?
Petrine
