mandag 11. november 2013

Om å miste, om å få eller ting å tenke på....



Da jeg ble mamma så mistet jeg noe. 
Jeg mistet evnen til å huske almanakken fra i fjor  og for det året som kommer. 
Jeg mistet evnen til å huske detaljer om hva skulle i dag og de neste dagene. 
Jeg mistet også evnen til å huske hvor de gule lappene ble plassert... 
Jeg som aldri har vært avhengig av gule lapper tidligere
Det kom noe viktigere inn i livet mitt. 


En gutt! 

Han kom brått og brutalt på termin. 
Han ble tatt fra meg i det han kom ut. 
( Pappaen ble med babyen)
Da jeg feberhet spurte om han levde så var svaret at de forsøkte å  gni liv i han. 
Det klarte de og jeg fikk hilse på han neste dag. 
Inntil da hadde jeg bare sett han på bilder. 
Og etter den dagen har han vært en del av den Petrinske familie 
hvor han både har fått og har tatt plass som den naturligste ting i verden. 
Det er her han hører til . 

Det er hos oss han får dekket de viktigste behovene sine. 
Det er vi som er satt  til å videreføre våre verdier, gi han erfaringer og det han trenger. 
Det har vært og er morsomt og slitsomt
Den lille pjokken klarer å få meg til 
å se små vakre detaljer i hverdagen 
samtidig som han har fått meg til å kjenne på hele spekteret av følelser. 
Det er ingen jeg er så redd for å bli borte fra eller å miste. 
Det er ingen som kan få meg så lattermild som han, 
det er ingen som kan få meg så stresset på et tidspunkt hvor vi skal rekke noe 
og heller ingen som kan få meg til å kjenne på takknemlighet som den lille gutten. 
Han kan få meg til å miste tålmodigheten
og til å føle meg sårbar. 



Derfor er jeg så kjempeglad for at jeg ikke er utsatt for mammapolitiet... 
Ut fra ulike blogginnlegg jeg har lest blant annet hos Mammadamen og Fru Jacobsen så handler det om at mødre er mødre værst. De er opptatt med å sammenligne barna både ut fra egenskaper, fysisk utvikling og den kompetanse barnet etter hvert tilegner seg. 

I dag hadde Susanne Kaluza et innlegg om at dyre luer og jakker blir revet bort fra butikkene for å kle småskolebarn. Jeg ble først av alt sjokkert over at det er faktum at barn går rundt med toppluer til 1400 kroner. Deretter tok jeg meg selv i å fundere på hva er motivet til foreldre å velge dyre merkeklær til barn i vekstfasen. 
Handler det om at vi er så utrygge i morsrollen at vi skal kompensere med de riktige klærne og tingene? 
Handler det om det samme mammapolitiet? 

Det politiet jeg ikke vet om eksisterer eller har erfaring med. 
Det var ikke barselgrupper i kommunen da Petrus var liten og når du er så opp i alder som jeg er så er det ikke naturlig å omgåes småbarnsforeldre på vår alder. Det verner meg fra at barnet mitt blir sammenlignet med andre, både i forhold til kunnskap, kompetanse og fysisk utvikling.  
Jeg vet ikke om jeg hadde orket at barnet mitt hadde blitt sammenlignet med andre enn seg selv. 
Jeg vil heller ikke at andre skal mene noe om hvordan jeg er som mor
i alle fall ikke om det handler om hvilket merke som sitter på luer, jakker og andre plagg. 

Jeg vet ikke om det hadde virket på meg heller for jeg mistet som sagt evnen til å huske 
samtidig som jeg har konstantert at jeg mistet evnen 
til å være så engasjert og meningsytrende som jeg var i tidligere år. 
Tro meg, jeg har løst verdensproblemer som finnes og ikke eksisterer på høyt nivå. 
Nå er familielivet, jobben og hverdagen nok i seg selv. 
Og jeg trives med det. 

Jeg mistet en del, 
kanskje kommer det tilbake?,
men jeg fikk så mye mer igjen! 

Hvordan er det med dere har dere blitt fengslet av andre mødre? 
Finnes dette politiet? 
Hva er det som får mødre til å være på hugget mot andre mødre? 
- eller som mor å sammenligne sine håpefullesmå med andre småttinger? 
Er det bare jeg som tettet  igjen et hukommelsesrom og åpnet et annet ved fødsel? 

Ja, så mye kan virre gjennom et Petrinsk hode 
når 71 grader nord fenger resten av den våkne gjengen.

Om du fulgte mitt tankevirrvarr helt til slutten så: 

God uke til deg
og så håper jeg at du som meg ikke er i "polititroppens" slagfelt. 

Petrine :) 


2 kommentarer:

  1. Nå ble jeg sjokkert! Luer til 1400 kr? Jeg synes det er dyrt nok å kjøpe sko til Mini til 500-600 kr, men der har man ikke så mange valg. Det kunne ikke falt meg inn å kjøpt så dyre klær til han. Parkdresser og slikt koster jo fort litt, men ikke en skarve lue. Det kunne ikke falt meg inn å kjøpt en så dyr lue til meg selv heller.

    Når det gjelder det andre, så har ejg det også sånn, før husket jeg alt, nå MÅ alt skrives inn. Jeg tenker som så at hodet (og hjertet) er fyllt med så mye annet at det er ikke noe problem om alle avtaler, handlelister osv må skrives ned. Som du sier, man får så veldig mye mer!

    SvarSlett
  2. For et herlig befriende innlegg! :) Jeg mistet mye av det samme som deg, men som du skriver - jeg fikk så uendelig mye mer! :) Nydelig skrevet! Og du, det mammapolitiet det finnes - tro meg - bevisst eller ubevisst kryr det av slike mødre rundt omkring, som kompenserer alle komplekser med dyre klær, som lar barna gå i toppluer til 1400 eller jakker til 3000, for å vise seg frem...vel, dvs vise frem foreldrene. Jeg skrev et innlegg om det for noen uker siden (prestisjebarna) - og det høres villt ut, men jeg kjenner mange slike mødre. (Har lyst å filleriste dem så ofte, for hva er viktigst her i livet?) jeg håper aldri mine barn skal bli målt eller veid i merkeklær, om du skjønner...de skal få være seg selv - 100%. Også er jeg dessverre ikk så naiv at jeg ikke tror presset kommer før eller siden...Å, du skriver om noe som engjasjerer meg veldig, det merkes kanskje ;) nå skal jeg gi meg - og ønske deg en fin uke videre. Tusen takk for fine bloggen din, tusen takk for varm kommentar til meg. det gledet meg. klem

    SvarSlett