torsdag 6. februar 2014

Er det mulig: Englebarn og djevelunge.



Foreldre og barn sitt instabilde 
På instagram i dag så la Foreldre og barn ut bildet av neste utgave. 
Det var en fin forside med en vakker liten jente i fokus. Temaet Karneval får en stor plass. 
Jeg gleder meg til å lese det
men
 øverst i hjørnet stor det noen ord som rørte følelsene i meg. 
Det sto: Englebarn eller djevelsunge? - vi har råd! 


Jeg opplevde setningen som stigmatiserende. 
Da Petrus var liten så skrev jeg et innlegg hvor jeg var irritert på folk som sammenlignet han med andre, og på folk som spurte om han var snill. Tar du en titt på det så ser du nok grunnholdningen min om temaet.  Jeg mener at man skal bli kjent med barnet med deres egenskaper og de interesser det har slik at vi møter de på måter som gavner dem. Barn er jo ulike og har ulik type atferd. 

Men englebarn eller djevelunge? 
Jeg klarer ikke å svelge det. 

Petrus pleier å bli hyper og grensetøyende om han er trøtt eller har sovet dårlig. Det vil si at om du møter en sliten Petrus og ser han lite på andre tidspunkt så vil man ikke vite at han liker å sitte ved borde å sysle. Han liker nemlig osgå å male, tegne, tre perler, bygge med klosser og andre ting som krever konsentrasjon. Han er også god på å leke og holde på med det over tid. Han fyller på med nye elementer og inkluderer andre i det han holder på med. Det vil du heller ikke vite om du bare møter han når han burde vært i drømmeland. 

Petrus ble stum hver gang han kom i barnehagen da han var ny der. De som arbeidet der hadde ikke et innblikk i den språkrike gutten. Han hadde et allsidig ordforråd og som forsto ganske så masse, men en dag fikk jeg en kommentar på at nå hadde han begynt å utvikle språket. Sannheten var heller at de frem til da hadde møtt Petrus i en periode hvor han var utrygg og alt opplevdes som ukjent. Han møter ofte ukjente situasjoner med lengre eller kortere observasjonsperioder og da er han ikke mest språklig aktiv. Det virker som han liker å skaffe seg oversikt. Da han ble dus med barnehagen så traff de en gutt som har hele spekteret av språk, følelser og atferd. Han er både den stille og reale og han kan være den sinte og bestemte. Han er seg selv, hele seg.  Heldigvis. Jeg håper det fortsetter slik og jeg håper at de som er rundt han blir kjent med hele han. 




Det jeg vil frem til er at man blir påvirket av miljø og av situasjonen, at man ofte har ulik atferd i ulike situasjoner og at jeg ikke liker merkelappene som vi bevisst eller ubevisst setter på andre eller oss selv. Jeg sier ikke at det ikke finnes mennesker med mer krevende atferd enn andre: Det jeg sier er at  barn har et helt spekter av atferd, og at jeg tror klassifiseringen kan bli et selvoppfattende profeti. Man kan havne i en rolle som det kan være vanskelig å frigjøre seg fra siden i livet. Jeg spilte i korps da jeg var barn og ei av de jeg spilte med kom støtt og stadig med utsagn som gjorde at vi andre lo. Alltid. En dag så kom hun med et hjertesukk, hun synes det var slitsomt å være den morsomme. Det var faktisk ikke alltid hun synes det var greit. Det til tross for at det nok var en hyggeligere merkelapp enn å bli definert som "Djevelunge".  

Jeg forstår hva Foreldre og barn vil frem til med beskrivelsene sine, for de snakker om de som i ulike sitasjoner kan være utaggerende og grensetøyende eller de som opptrer som stille og føyelige. De vil på en enkel måte fortelle at vi kan få tips til hvordan vi skal møte de ulike uttrykksformer som barn kan vise oss og som kan være særegent for dem. Det er nemlig slik at vi ikke kan møte alle barn på samme måte. Hadde man kunnet det, så kunne vi jo bare forholdt oss til en oppskrift på hva som virker og hva som skal til for å få barna til å være slik det er ønskelig. Vi mennesker er mer komplekse enn som så, og heldigvis for det. Jeg digger mangfoldet! Med hånden på hjertet så har jeg et ønske om at vi som samfunn hadde klart å ivareta det bedre enn det jeg opplever at vi klarer per nå. Jeg tenker at vi ubevist fremmer noen egenskaper mer enn andre, men det er en annen diskusjon. Det mangfoldet av mennesketyper og atferd gjør at vi må møte de andre menneskene på ulike måter. Og da kan nok noen tips være på sin plass. Jeg har ingen fasit, annet at jeg tenker at det viktigste vi voksne gjør i møte med våre eller andres barn er å bli kjent med dem. Da vil vi ikke i så stor grad bli satt ut om de har en atferd som vi misliker og vi vil nok vite hva som virker og ikke virker når vi skal hjelpe de til å finne løsninger på hvordan man for eksempel skal møte verden. 

Noen ganger så reagerer jeg totalt på noe
og i dag så var det foreldre og barn som rørte menneskasynet mitt i en liten setning.

Har du tenkt over hvor stigmatiserende språket vårt kan virke? 



Petrine 

7 kommentarer:

  1. Åh, du, det var akkurat disse tekstene jeg mente i går! Jeg elsker de! Du er så flink til å minne om det unike ved hvert barn, det er en veldig viktig stemme!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, det er hyggelige ord på veien <3

      Slett
  2. Språk, holdninger og forventninger kan være så enormt stigmatiserende! Som guttemamma ser jeg godt at det forventes andre ting av gutter enn av jenter..
    Også som fostermor har jeg erfart at utagerende barn blir stemplet som "jævelunger" når alt de roper på egentlig er omsorg og en trygg havn..

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, dessverre så kan vi bevisst eller ubevisst sette barn og voksne i bås. Jeg har møtt mange ulike reaksjoner på at minstemann digger fargde negler og prinsesskjole i utkledningstøyet sitt. Det er ikke værre enn at han kan leve med. Men værre er det for de som gjennom livet blir satt i en bås som gjør at de blir møtt på uheniktsmessige måter. Jeg har mange møter med de som strever med å finne rett atferd til rett tid og det jeg opplever at de setter pris på er å bli møtt med respekt og et åpent sinn, samt at man viser at man vil dem vel. Det er krevede å bli behandlet ut fra de ferdigheter man strever med kontra å bli møtt på det man liker, mestrer og å få veiledning til å komme seg videre. Relasjon og kjærlighet er gode ting å bli overøst med .

      Slett
  3. Helt enig med deg, dette er SÅ viktig å huske på, både når det kommer til egne og andres barn! Fin-fin tekst. Igjen :)

    SvarSlett
  4. Jeg husker at jeg reagerte sånn da visse av mine barn var mindre på spørsmålet "Er han snill?" Og da var det soving det ble siktet til. Jeg måtte jo bare svare at jeg håpet at han ville bli snill, men det er jo ikke lett å vite det når de er så små. Har man barn som ikke sover så mye som babyer, er de vel ikke slemme. Eller djevelunger.

    SvarSlett
  5. Veldig bra innlegg! Jeg blir provosert av slike overskrifter, og gjør de dette for å selge??.. så har det motsatt virkning på meg. Jeg kjøper ikke denne måneden for å si det sånn! Mine er stort sett uproblematiske i barnehagen, men om noen ser oss på vei hjem fra barnehagen. Eller hjemme.. ja da ville de nok ikke kalle dem helt uproblematiske.. ;) Men jeg ville aldri satt en lignende betegnelse, på hverken mine egne, eller andres barn. Så unødvendig. Og til det du sier her, alle barn, alle voksne har jo hele spekteret av adferd.. Ja til mangfold! Og nei til Foreldre og barns stigmatisering!

    SvarSlett