onsdag 19. februar 2014

Vannvittig fiksering på fødselsvekt



klikk.no fant jeg et innlegg om mødre som spiser mindre fordi de ønsker små barn. Det er visstnok status i å få små barn, så viktig at det går konkurranse i å føde lettvektere.  Det går sport i å trene, spise sunt og minimalt og det optimale er om graviditeten ikke synes. Gravide ønsker en maksvekt på 3 kilo på barnet de venter. Jeg ble målløs da jeg leste det og jeg var vel også lettere sjokkert over at kroppshysteriet har nådd til babyene. En ting er at mødrene ikke ønsker en voldsom vektoppgang i svangerskapet, en annen er at de sulteforer seg for å ikke få et for stort barn.

Skal vi som foreldre prøve å påvirke fødselsvekten til barnet? 

Denne kroppsfikseringen er på tvers av de tankene jeg hadde som gravid. Jeg var stolt av magen min og jeg var i tillegg redd for at barnet skulle bli født for tidlig. Det fordi jeg tenkte at det hadde godt av den næringen og den vekten det kunne få mens det fortsatt bodde i min mage. Vi fikk en gutt som nærmet seg fire kilo, det til tross for at jeg bare hadde lagt på meg fem kilo. Det vil si at hva mor går opp i vekt ikke nødvendigvis påvirker fødselsvekten. 
( det jeg har lagt på meg er etter fødsel fordi jeg lever et mer passivt liv enn tidligere) Mitt sunne kosthold i tillegg til vår genetikk var nok med på å styre guttens vekt. Han ble født på termin og dermed så fikk han maksimal utnyttelse av næringen han fikk gjennom navlestrengen. Det kom godt med da han havnet på barneintensiven rett etter fødsel. Jeg var glad for hvert gram min lille pode hadde tatt til seg før han sa hallo til verden. Kanskje nettopp det var avgjørende for at han raskt ble frisk etter startvanskene han hadde? 

Meg i uke 40 

Jeg ble jo mamma lenge etter at mine venner hadde fått barn. Dermed var jeg ganske alene om å være gravid og jeg opplevde ikke press på noen måte da jeg ventet på Petrus. Jeg vet forøverig med meg selv at jeg ikke kunne slenge meg med på denne vektfikseringen som skulle handle om andre enn meg. Det da jeg også har sett foreldre har stått på siden av sitt lille lettvekter og heiet på vært gram fordi det handlet om livet.  Jeg er kanskje litt enkel, men jeg har en grunnelggende tro på at det er en grunn til at vi har 40 ukers svangerskap og at snittet i fødselsvekt ligger på mellom tre og fire kilo. Jeg tenker at det sier noe om hva som er gunstig for både mor og barn. 

Det jeg synes er skremmende med lesingen er at vi som er mødre eller kommende mødre strever med å være så perfekte. Hva er det som gjør at vi er så fiksert på å være det beste i alt? Hva er det som gjør at vi også bruker energi på at de små som venter på å komme ut i verden skal passe i norm som er satt på tvers av snittet? Hva er motivet for at fokus blir satt på kroppsidealer og ikke på gleden over at man faktisk kan få lov til å bære frem et barn? Hva er det som gjør at vi setter våre egne behov først, de behovene om å være perfekt, til og med foran babyens behov? Hva er det som gjør at vi ikke føler oss som gode nok, verken som gravide eller som mødre og hva er det som gjør at vi til og med skal ha en ideel vekt på vår lille baby?

Ikke vet jeg, men jeg synes det er kjempe synd og spinnvilt.

Selvfølgelig er vi gode nok,
noe også babyene våre er,
uansett fødselsvekt!

Petrine 

5 kommentarer:

  1. Godt skrevet av deg, :) så sant så sant er helt enig med deg det du sir her.

    SvarSlett
  2. Jeg merket mye til dette presset da jeg var gravid! Rettere sagt, jeg merket det vel ikke som press, snarere at det var stort fokus på det. At jeg fikk høre at hun og hun hadde større mage enn meg, og at hun hadde litt mindre... Og at ungen hennes er NØDT til å være kjempediger, siden magen hennes er jo gigantisk!
    Man blir jo påvirket av det, og jeg målte magen min ofte for å sjekke med gjennomsnittet, og jeg var jo også veldig fornøyd med å ligge ca på snittet på målingene hos jordmor. Og av ....fysiske... grunner ønsket jeg heller å føde et litt lite barn, enn et digert et, men jeg kan vel ikke si at tanken var viktig nok for meg, til at det bremset inntaket av hockeypulver nevneverdig:p

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg opplevde som sagt ikke dette fokuset, heldigvis Magen ble selvfølgelig målt hos jordmor, men jeg tenkte ikke på at jeg kom til å få et barn som var for digert. Jeg var mer opptatt av at han ikke skulle bli for liten. Men, vi hadde jo måling av han underveis, og visste at han kom til å lande på ca 3,5 kilo.Han ble litt tyngre.
      Ja, man blir jo sikkert påvirket, og jeg skjønner at man er redd for å få et for stort barn. Jeg har snakket med en som fikk et barn på 5.6 kilo, og hun hadde det trøblete under fødsel og etter den. Men det er jo unntaket, og ikke regelen. Og takk for det!

      He, he hockeypulver. Her gikk det i isbiter og appelsiner :) fullstendig dilla. Jeg er ikke hekta på appelsiner enda, men det er det jeg har lyst på når jeg er fysen. Og her for noen uker siden så ble jeg kjempefrustrert foordi 12 åringen hadde spist appelsinen som jeg hadde lagt frem fordi jeg skulle spise etter en treningsøkt :) He, he jeg besinnet meg, men kjøpte en diger pose dagen etter. Jeg gjemte den ikke, men vurderte å stikke unna en på lur :)

      Slett
  3. Ei jeg kjenner røykte under svangerskapet for å få lite barn. Det er heldigvis ikke vanlig!

    Den eneste grunnen til å ikke få stort barn som jeg har hørt om tidligere er at det kan være vanskeligere å føde da (men det tror jeg også er ganske individuelt). Det finnes en mellomting mellom sjokolade hver dag og sulte seg liksom. Barna er så små uansett når de blir født, og det er nok greit at de får med seg litt vekt også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, fødselen er den eneste grunnen til at barnet ikke skal være for stort. Jeg spiste sunt i svangerskapet, fordi jeg ville at barnet mitt skulle få best mulig grunnlag. Men jeg var ikke fanatisk opptatt av å ikke spise søtt eller kose meg underveis. Fokuset lå jo på ernæring i forhold til å få i seg det babyen og jeg trengte av næring, og ikke på at babyen skulle bli minst mulig. Og sulte, det kunne jeg fakitsk ikke, da ble jeg jo rett og slett kvalm. Jeg måtte spise jevnt og trutt for å holde det gående. En fordel for meg var at jeg mistet lysten på kaffe, og uten kaffe så fikk jeg ikke lyst på kaker og andre søte ting heller. :)

      Slett