torsdag 19. september 2013

Torsdagstema: barnevern


Min første forståelse av barnevernet dannet jeg meg da jeg var ei lita jente. 
Det var ingen voksne som definerte instansen eller dens oppgaver,
så jeg hadde et brutalt bilde av hva det skumle barnevernet hadde som oppgave.
Jeg hadde en forståelse av at de kom snikende hjem til familier for å frata dem barna deres.
Jeg vet ikke hvor jeg fikk forståelsen fra,
men jeg tror at ordet og forståelsen av det var knyttet til ulike tabuer. 

Da jeg var nyutdannet så hadde jeg hatt et prosjekt om barnevern, 
men jeg følte at jeg famlet i blinde når jeg skulle arbeide med tema i praksisfeltet.
Jeg fikk lov til å ta et etterutdanningskurs om emnet og
i tillegg har jeg samarbeidet med mange gode barnevernsmedarbeider
hvis hensikt er å ivareta barnets beste
i hjemmet eller på andre oppvekstarenaer.
Det være seg fosterfamilier eller institusjoner.

Bildet er hentet fra boken "Samtalebilder"

Det resulterte i at jeg heldigvis fikk et annet bilde av denne viktige instansen
og at jeg nå ser på de som viktige samarbeidspartnere til familier, barnehage og skole.
Min grense for samarbeid med barnevernet ble flyttet:
Etterhvert så synes jeg det var enklere å ta en telefon til instansen
for å drøfte et barn, dets atferd, foreldrenes  omsorgsevne eller andre problemstillinger
med en saksbehandler.
Det gjorde jeg ofte anonymt.
Det er jo slik at barnevernet som institusjon også kan veilede alle
som er i daglig møte med barn og unge.
Det har jeg benyttet meg av mange ganger.


Samtidig som jeg har meldt barn jeg har vært bekymret for
 og som jeg har samarbeidet med barnevern og hjem,
så har jeg mange ganger tenkt på at jeg kanskje har hatt barn
hvis barndom ikke har vært god nok rundt bena.
Det finnes en påstand om at personale i barnehage ( og noe i skole) ikke ser barnas levekår fordi de gjennom daglige samtaler blir kjent med barnas foreldre. Det skal visstnok føre til at man ikke ser de foresattes eventuelle manglende omsrogsevne.
 Ikke vet jeg om det er noe i den påstanden,
men den har dukket opp i hodet mitt med ujevne mellomrom.

Som offentlig ansatt så er man lovpålagt å ta kontakt med barnevernet om man er bekymret for et barn og dets levekår. Som privatperson burde man kjenne det samme ansvaret om man vet at barn ikke får mat, søvn, ro og det stellet man faktisk skal få av omsorgspersonene sine.  Det kan virke skummelt og brutalt for oss å ta det steget, men sannheten kan være at det er mer skummelt og brutalt for et lite barn og vokse opp i en virklighet som kanskje fremmer ensomhet, frykt samt fysisk og psykisk sult

Og er man i tvil, så kan man også som privatperson ta kontakt med barnevernet for å diskutere med de om det du har observert er verdt å melde og hvordan du kan gå frem når du gjør det. Tidligere kunne du melde en sak annonymt også, men jeg har alltid fortalt foreldre i forkant om min bekymring og at en melding kommer. Jeg har oppfordret de til å spille på lag med instansen, som i mange tilfeller bistår med veiledning, avlastning og andre tiltak som kan gavne alle som lever i barnets hjem.
Det er i ytterste konsekvens man flytter et barn.


Bakgrunnen for dagens tema er knyttet til mine elevers pensum om taushetsplikt og meldeplikt, samt en artikkel jeg fant i Aftenposten om at skole kan forlite om omsorgsvikt.  Det er ikke jeg den rett til å mene noe om, men jeg synes det er vanskelig å innse at ikke alle har like gode oppvekstvilkår i landet vårt.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet om Christoffersaken, hvor jeg beskriver noen symptomer barn som opplever barnemishandling kan ha.  Innlegget har også linker til steder hvor man kan innhente informasjon.  

1 kommentar: