Du gråt da jeg leverte deg i barnehagen i dag. Jeg vet ikke om jeg synes det er bra eller dumt. Du er midt i en virklighet hvor mammaen din er i en unntakstilstand. De andre rundt deg er også i et kaos av seg selv. Derfor er det godt du reagerer, men det er skikkelig vondt å gå fra deg når du er trist. Jeg synes det er fint at du lar følelsene komme ut. Jeg tror nemlig at undertrykkede følelser og manglende språk setter seg i kroppen som "vondter". Så gråt i vei. Jeg vet nemlig at du har mange vanskelige tanker, også fordi du våknet i natt og ville ha svar på ulike ting. Du oppfatter verden ut fra deg selv, og tror at mye er din skyld. Det som skjer og har skjedd i livet ditt de siste årene har du ikke ansvar for, kjære gutten min.
Livet har laget en del kruseduller i livet vårt, og vi har levd det etter beste evne. Alikevel får jeg en bismak når jeg tenker på hvordan tiden periodevis har vært, Jeg har tenkt mange ganger gjennom det siste året at du på mange måter har mått forholde deg til virkligheten på en anerledes måte enn mine forventinger til barndommen din. Du har vært tilstede gjennom hele den siste sykdomsperioden til bestefar, du har løpt 60 meter i sykehuskoridorer når det har vært for skummelt med slanger, behandling og også gjenoppliving. du har lekt ved siden av utallige sykesenger, spist på sykehus og sykehjem, inspisert ambulanser, sjarmert utallige personale og sovet timesvis i bilen. Jeg, som mamma, har mange ganger ønsket at situasjonen har vært anerledes for vår lile familie. Heldigvis har du vært omgitt av trygge voksne, som har forklart og prøvd å se deg midt i alt kaoset.
Livet med sykdom sto vi av fordi vi var glad i den gamle og ikke fordi vi var mega sterke eller unike. Det ble en del av din barndom, noe som jeg på den ene side er glad for, da jeg tror du har fått med deg en del av livets allsidighet på en trygg måte. Gjennom det har du også oppøvd en omsorg og omtanke for andre, - noe du til de grader viste da en kamerat ble skadet. Du skulle dit, du ville trøste og du ville at han skulle ha noe å leke med på sykehuset. Det gjør et mammahjerte varmt. På den annen side så er barndommen egentlig tilegnet lek og en bekymringsfri periode, hvor barn skal kunne lene seg tilbake og bare nyte av en verden som ligger disponibel til uforsking, samspill og nysgjerrig aktivitet. Det er en jungel av muligheter for et lite menneske som vil bli kjent med det ukjente. Det gjør mammafølelsene mer såre, for jeg vet at lekeforholdene ikke har vært optimale for deg, min liten gutt, samtidig som det alltid var naturlig at du var med. Du hører til, - i alle fall hos mamma og pappa.
Nå står vi på den andre siden. Min line røk, den som har vært stram og som jeg balanserte på. Jeg flyttet med skritt for skritt, -etter beste evne. Jeg braklandet, - jeg sover dårlig, jeg har fått teflon i hjernen og vegring mot valg, kroppen verker og tårene renner. De kaller det sorg, og jeg definerer det som sårt og slitsomt. Jeg er ikke redd for dette, for jeg vet at tårer letter trykket, at tankene vil komme tilbake akkurat som søvnen, men jeg er skremt over at en forvirret mamma også blir en del av barndommen din. Jeg forsøker å forklare, jeg forsøker å sette ord på og jeg forsøker å la dagene holde rutinene sine, men sannheten er at jeg har lyst til å dra til det stedet hvor alle de tapte egenskapene oppholder seg. Og da er målet at når jeg er tilbake så skal den verden som ligger utenfor sorgen være på plass igjen. Frem til da så må jeg kjenne på den ukjente dårlige samvittigheten, den som handler om jeg klarer å være en god nok mor for deg, selv om jeg gjør så godt jeg kan. Det er så uvant, for jeg har alltid hatt en tanke om at vi er gode nok tilsammen, men nå vet jeg at min påle er borte og at familien har raknet. Men, jeg vil alltid gjøre mitt beste for deg, uansett. Du er mitt ansvar og min lykkepille. Jeg vil gjøre alt jeg kan for deg, også når jeg føler det ikke holder mål.
Du er det beste jeg vet.
Er det bare jeg som kan føle meg utilstrekkelig?
Petrine
💟
SvarSlettDet er nok en situasjonsskriblerier, men jeg har aldri følt at jeg ikke har vært en god nok mamma for gutten min. Det er så uvant. Jeg har tro på at det er flere enn meg som har braklandet etter en lang tid med belastninger,- og det er vel det jeg vil si noe om. At det er normalt å miste grepet, i ny og ne, men at man også da forsøker å gjøre det aller beste for de man er glad i. Så det går nok så bra som det kan akkurat nå :) Var det for personlig innlegg?
Slett