Burde jeg la han få lov?

nedover - oppover x 4

 I dag da jeg sto i dusjen så kom Petrus inn og spurte om han fikk lov til å gå over til lekeplassen på andre siden av gata. Han får jo gjerne leke på lekeplassen der, sammen med en av oss. Han får nemlig ikke lov til å gå ut av porten alene. Jeg sto der med håndkleet rundt meg og vurderte mange ganger om jeg skulle la han få lov til å krysse den absolutte grensen, porten, samt spasere over gaten helt på egnehånd. Jeg bestemte meg for å spørre han om hvordan han kom til å gjøre det om han skulle gå over veien. Da svaret var at han skulle se nedover, oppover og nedover igjen, og om det kom en bil så skulle han stå helt stille, så lot jeg han gå. Jeg sto i vinduet og fulgte med på han. Eller, sannheten var at jeg faktisk fotograferte han der han så fire ganger til hver side før han krysset veien. Det gikk helt bra, og da fireåringen var over så kom det en voksenperson som spurte om han fikk lov til å gå dit alene. Noe han altså hadde.Jeg kunne vinke til henne som spurte og bekrefte at han var lovlydig der han klatret, skle og husket. Nå hører det med til historien at det er veldig lite trafikk her vi bor, men jeg lurer på om du hadde sluppet en fireåring ut av porten og over til den andre siden av veien alene? 


Petrine 

Er det mulig: Englebarn og djevelunge.

Foreldre og barn sitt instabilde 

På instagram i dag så la Foreldre og barn ut bildet av neste utgave. 

Det var en fin forside med en vakker liten jente i fokus. Temaet Karneval får en stor plass. 

Jeg gleder meg til å lese det

men

 øverst i hjørnet stor det noen ord som rørte følelsene i meg. 

Det sto: Englebarn eller djevelsunge? - vi har råd! 

Jeg opplevde setningen som stigmatiserende. 

Da Petrus var liten så skrev jeg et innlegg hvor jeg var irritert på folk som sammenlignet han med andre, og på folk som spurte om han var snill. Tar du en titt på det så ser du nok grunnholdningen min om temaet.  Jeg mener at man skal bli kjent med barnet med deres egenskaper og de interesser det har slik at vi møter de på måter som gavner dem. Barn er jo ulike og har ulik type atferd. 

Men englebarn eller djevelunge? 

Jeg klarer ikke å svelge det. 

Petrus pleier å bli hyper og grensetøyende om han er trøtt eller har sovet dårlig. Det vil si at om du møter en sliten Petrus og ser han lite på andre tidspunkt så vil man ikke vite at han liker å sitte ved borde å sysle. Han liker nemlig osgå å male, tegne, tre perler, bygge med klosser og andre ting som krever konsentrasjon. Han er også god på å leke og holde på med det over tid. Han fyller på med nye elementer og inkluderer andre i det han holder på med. Det vil du heller ikke vite om du bare møter han når han burde vært i drømmeland. 

Petrus ble stum hver gang han kom i barnehagen da han var ny der. De som arbeidet der hadde ikke et innblikk i den språkrike gutten. Han hadde et allsidig ordforråd og som forsto ganske så masse, men en dag fikk jeg en kommentar på at nå hadde han begynt å utvikle språket. Sannheten var heller at de frem til da hadde møtt Petrus i en periode hvor han var utrygg og alt opplevdes som ukjent. Han møter ofte ukjente situasjoner med lengre eller kortere observasjonsperioder og da er han ikke mest språklig aktiv. Det virker som han liker å skaffe seg oversikt. Da han ble dus med barnehagen så traff de en gutt som har hele spekteret av språk, følelser og atferd. Han er både den stille og reale og han kan være den sinte og bestemte. Han er seg selv, hele seg.  Heldigvis. Jeg håper det fortsetter slik og jeg håper at de som er rundt han blir kjent med hele han. 

Det jeg vil frem til er at man blir påvirket av miljø og av situasjonen, at man ofte har ulik atferd i ulike situasjoner og at jeg ikke liker merkelappene som vi bevisst eller ubevisst setter på andre eller oss selv. Jeg sier ikke at det ikke finnes mennesker med mer krevende atferd enn andre: Det jeg sier er at  barn har et helt spekter av atferd, og at jeg tror klassifiseringen kan bli et selvoppfattende profeti. Man kan havne i en rolle som det kan være vanskelig å frigjøre seg fra siden i livet. Jeg spilte i korps da jeg var barn og ei av de jeg spilte med kom støtt og stadig med utsagn som gjorde at vi andre lo. Alltid. En dag så kom hun med et hjertesukk, hun synes det var slitsomt å være den morsomme. Det var faktisk ikke alltid hun synes det var greit. Det til tross for at det nok var en hyggeligere merkelapp enn å bli definert som "Djevelunge".  

Jeg forstår hva Foreldre og barn vil frem til med beskrivelsene sine, for de snakker om de som i ulike sitasjoner kan være utaggerende og grensetøyende eller de som opptrer som stille og føyelige. De vil på en enkel måte fortelle at vi kan få tips til hvordan vi skal møte de ulike uttrykksformer som barn kan vise oss og som kan være særegent for dem. Det er nemlig slik at vi ikke kan møte alle barn på samme måte. Hadde man kunnet det, så kunne vi jo bare forholdt oss til en oppskrift på hva som virker og hva som skal til for å få barna til å være slik det er ønskelig. Vi mennesker er mer komplekse enn som så, og heldigvis for det. Jeg digger mangfoldet! Med hånden på hjertet så har jeg et ønske om at vi som samfunn hadde klart å ivareta det bedre enn det jeg opplever at vi klarer per nå. Jeg tenker at vi ubevist fremmer noen egenskaper mer enn andre, men det er en annen diskusjon. Det mangfoldet av mennesketyper og atferd gjør at vi må møte de andre menneskene på ulike måter. Og da kan nok noen tips være på sin plass. Jeg har ingen fasit, annet at jeg tenker at det viktigste vi voksne gjør i møte med våre eller andres barn er å bli kjent med dem. Da vil vi ikke i så stor grad bli satt ut om de har en atferd som vi misliker og vi vil nok vite hva som virker og ikke virker når vi skal hjelpe de til å finne løsninger på hvordan man for eksempel skal møte verden. 

Noen ganger så reagerer jeg totalt på noe

og i dag så var det foreldre og barn som rørte menneskasynet mitt i en liten setning.

Har du tenkt over hvor stigmatiserende språket vårt kan virke? 

Petrine 

Prins vil ikke

Jeg tror at eventyret om Prinsesse VIL IKKE, 

egentlig heter : Prins VIL IKKE! 

Jeg tror nemlig det handler om en liten to - åring: 

Han vil absolutt ingen ting.

 Det han ville i sta

det vil han ABSOLUTT ikke NÅ. 

NEEEEIIIII, skriker han 

og løper avgårde. 

Alltid og hele tiden!!

Selv om vi henter han inn

og det blir som vi har bestemt, 

så har vi den sammen scenen 

ved neste overgang av aktivitet. 

Han er to år, 

han kan påvikre verden. 

Det trener han på.
Han er to år og skal orientere seg
i vår kultur,  - familien og samfunnets.
Han er to år og skal finne ut hva som er greit
og hva som ikke er fult så ok.
Han er to år og må finne ut hvor grensen går.

Det er to - åringens lodd.
og en VIKTIG del av utviklingen

Det går over en gang.... 

og inn til da så er jeg glad jeg ikke har parykk. 

Det kunne være at jeg i oppgitthetens øyeblikk 

kunne komme til å dra av meg håret. 

Noen med to åringer der ute som kjenner seg igjen? 

Petrine 

Torsdagtema:

I dag har jeg hatt to møter på jobben. 

To møter med flotte og unge mennekser. 

Unge mennesker som er på full fart fremover i livet sitt. 

Det fikk meg til å tenke på hva jeg forvalter hver dag. 

Jeg forvalter mange flotte menneskers tid,
Jeg står i en rolle hvor jeg kan påvirke
deres valg og deres erfaringer

Jeg er ydmyk .

Jeg håper at jeg klarer å gi de noe flott på veien videre, 

at jeg klarer å se hvem de er 

og at dagene deres føles meningfylte.

Jeg håper at de som møter min Petrus møter han med nysgjerrighet og glede 

og at de ser at de forvalter en liten pjokks erfaringer .
At de tenker på hvilken possisjon de har.

De er også er med på å forme den han blir ! 

Skrekk og gru ! 

La meg som forelder gi min lille pjokk det beste jeg kan! 

Hjelpes, denne tankerekka skremmer livet av meg !!!

Men, det er en tanke det er verdt å gruble på.
Eller?

Petrine 

Pass for bilæær

Petrine ber Petrus gjentatte
ganger om å passe seg for bilene.

Ender turen ut av butikken på en parkeringsplass,
så tar Petrine han i hånden med følgende setning:
Vi må passe oss for bilene,
hold mamma i hånden du !

I det vi går ut av bilen eller ut av
porten i barnehagen,
så tar jeg han i hånden med den samme setningen:
Vi må passe oss for bilene,
hold mamma i hånden du...

Det samme gjentar seg hver gang vi parkerer
bilen og går ut
på parkeringsplasser
eller  andre
steder med trafikk.

I går trenet Petrus seg på å passe seg.
Helt i egne regi.
Han klatret opp trappa,
snek seg ut av porten,
og satte avgårde nedover fortauet.
Heldigvis,
på fortauet,
mens han ropte :
"Pass for bilær,
pass for bilær. "

Mamma fikk også en løpetur,
da hun var redd Petrus skulle
glemme å passe seg for bilene.

Petrine :)

En fattig trøst

Ungdom på 15 år
spiser ofte skorpene på brødskivene sine.
De spiser maten sin
uten å teste ut hvordan
den fungerer som et
alternativ til plastelina,
som erstatning for shampo
eller som et beskyttende lag på bordet,
før de putter det inn i munnen.

Jeg har noe å se frem mot :)

Petrine :)

Valg av vogn

Det var den praktiske siden av Petrine
som overtok styringen da det handlet om å  velge vogn.
Den skulle være stor.
Petrus skulle sove ute hver dag.
Og vi dro ut på vognjakt.

Vi fant store og fine sovevogner i Danmark.
Jeg mener de het altanvogner og var fra Odder.
De var gigantiske,
og jeg forstår hvorfor den het altanvogn.
Ikke noe å drasse rundt på.
Men et tips til alle som trenger
en stoooor sovevogn til barnehagen.
Men du trenger en enda større bil for å få den hjem.

Her i Norge endte vi på Simo Duo.
Det er den største som er til salgs her i landet.
Vi skulle ha en god vogn som Petrus kan sove ute i,
selv på vinteren godt plassert i en voksipose.
Også om han tar en lur på dagen etter fylte tre
Om den holder til det, er nok tvilende.
Men foreløbig holder den godt mål.
Vogna er god å trille,
den har kjempe gode reflekser
og jeg kan velge at Petrus ser på meg når vi er ute å går.

Samspill  med omsorgspersoner er noe av det viktigste i små barns liv.
De blir korrigert og bekreftet gjennom foresattes relasjon til dem.
De leser blikk,
de ser på oss når de gjør noe
og de vil at vi skal se og oppleve det samme som dem.

I innlegget en helt vanlig aktivitet,
så handler det nettopp gjentakelse
og bekreftelse fra mamma til lille Petrus.
Han liker og trenger oppmerksomheten.
Det han sier blir bekreftet ved at det man tror han vil formidle gjentas.
Det fremmer språkferdighetene.
Så det beste du kan gi ditt barn er å er å SE det.
Jeg ser at det er fagpersonen Petrine som snakker.
Og jeg vet at hun også glipper i aktiv tilstedeværelse.
Men
de valg som er tatt er nettopp for å ivareta
den viktige kommunikasjonen mellom oss og Petrus best mulig.
Vi har en liten trille til Petrus,
og i den sitter han vendt fra meg.
Hvordan kan jeg da se hva han er opptatt av,
tolke hva han forsøker å si
samt gi respons og forklaringer underveis.
Jeg har faktisk ikke funnet en trille
hvor barnet sitter vendt mot oss.

Vi har i det store og hele vært fornøyd med valg av vogn til Petrus.
Men da han var ti uker ¨
så ble jeg stående over fire avganger på Sentralbanestasjonen,
( les: over to timer )
fordi det ikke var plass til en ordinær Simo - vogn på Nsb sine tog.
Da ønsket jeg meg en liten moderne sak.
For å gråte på perrongen
fordi jeg ikke kom hjem med den lille gutten,
for at vi ble gående å vente
og fordi vi ble sendt fra perrong til perrong i elleve kalde,
det skulle jeg være foruten.
Jeg har ikke tatt tog med vogn etter det.
Nå velger jeg mindre miljøvennligløsning: BIL
Og en annen del av historien er at vi valgte bil ut fra vogna.
Vi måtte jo ha plass til både den, hundebur og eventuelt bagasje :)
Det kan jeg eventuelt fortelle om en annen gang.

Petrine :)

Det jeg tenkte og hvordan det ble....

Barn har det best med å ligge i sin egen seng
og på sitt eget rom.
Barn skal ha faste rutiner,
skal være ute hver dag
og skal ikke få smake noe som inneholder sukker.

Det var sånn jeg tenkte det skulle være,
før Petrus kom til verden.

Han har blitt lagt til faste tider,
Han har blitt lagt i sin egen seng hver eneste kveld.
Han har sovet i den gjennom hele natten.

Men,
sengen står fortsatt i fotenden av sengen vår.
Det er fordi Petrinemannen ikke våkner
om Petrus mot formodning skal våkne opp i løpet av natten.
Og Petrine får ikke sove igjen,
om hun blir for våken.

Derfor er det praktisk å bare lene seg over kanten til sprinkelsengen,
for å putte tilbake smokken.
Det er oftest den som mangler.
Med den på plass så senker roen seg.

For Petrine virker det som en alt for lang reise
å gå til naborommet å se til at gullgutten sovner igjen.
Så ved fortenden står senga parkert,
helt til Petrus klarer seg uten smokk
eller til Petrusmannen kommer ut av sitt nattlige koma.
For helt uten søvn klarer Petrine seg seg ikke.

Vi har vel litt igjen for at Petrus skal ha sin daglige dose med uteliv,
men vi skal bli flinkere der og.
Vi har i alle fall valgt en barnehage med uteliv på plakaten,
og det kan jo slukke litt av vår til tider dårlige samvittighet.

Og med hensyn til sukker,
så kan jeg jo bli gal.
Hvorfor er det å kose seg koblet opp mot sukkerholdige drikker og
kaker i fult monn om man er på besøk?
Jeg føler meg vanskelig og uhøflig om jeg sier:
"Petrus har som alle andre barn ikke godt av dette påfyllet av rask energi. 
Han kan få noe hver gang, men han trenger ikke 5 kakestykker. "
For svaret er jo :"vi levde opp vi også" eller " la han nå kose seg"


Ja, man levde opp før også.
Den gang i verden da brusflasker inneholdt 125 ml og man kanskje fikk en slik i uka.
Den gang da maten var hjemmelaget og ikke inneholdt kilovis med sukker.
Da man brukte bena for å komme seg til kino eller til fotballtreningen.
Inntaket av energi samsvarte med forbruket.
Og næringinnholdet var mest av alt annet enn karbohydrater.
Man vokste opp i en verden da uteliv og utelek var  et naturlig innslag i dagen.
Sommer som vinter,
dag som kveld.
Det var gang da man lærte å gå på ski og å mestre sykkelen gjennom lek og trening til sykkelknappen.
Det var før inaktivitet og fedme var et problem blant barn,
før stillesittende aktiviteter var det barn brukte flest timer i døgnet på.
Ja,man levde opp da også.

Så vær så snill, ikke se på meg som vanskelig.
Følg med i media og få med deg at barn trenger mindre sukker og mer aktivitet.
Og tro meg når jeg sier at jeg ikke er drevet av lavkarbohysteriet.
Og ja, jeg mener han skal kose seg,
men jeg mener måtehold er tingen.
Og fem kakestykker er litt i overkant når du veier ca 9 kilo.

Phuuu... dette ble visst et stort hjertesukk...
Tror jeg må skrive mer om barn og fysisk aktivitet.
Kanskje om sunn mat også?

Og, nei, jeg vil ikke tilbake til den gang da :)

Petrine :)