Torsdagstema: Matpakkepoliti, innafor?

Hva vil du ha med i matboksen din i dag, Petrus? 

Yoghurt, gryn og gulrot, er svaret jeg får. 

Det er tidlig morgen, klokken nærmer seg syv og jeg er lykkelig over at jeg slipper å smøre matpakke.  Jeg pakker alt ned i matboksen, får på Petrus yttertøy og refleksvest før vi setter kursen til barnehagen. Heldigvis til en barnehage på Jeløya i Moss og ikke til Alnabydel i Oslo, hvor all typa yoghurt er forbudt. 

Jeg holdt på å sette maten i halsen da jeg under lunsjen i dag leste at boller og yoghurt var forbudt i barnehager i Oslo. Det blir begrunnet med at man skal forebygge livstilssykdommer og fedme senere i livet. De har ikke bare anbefalt å la det være, men det har blitt uttalt at de vil fjerne fint brød og matvarer som yoghurt om barna har det med seg.  Og det var det som jeg reagerte totalt. 

Det å sette fokus på mat er både spennende og vanskelig. Spennende fordi det er viktig og riktig at barn i vekstperioden får i seg nok næring og et godt grunlag for en sunn vekst. Vanskelig fordi vi alle kommer hjemmefra og med det mener jeg at vi har nedarvet ulike rutiner og vaner på hvilke matvarer vi sverger til og hva vi spiser. Det handler på den ene side om kompetanse og på den annen side om kultur. Det igjen vil si at foreldrene har valgt for sine barn, og med hvilken rett har barnehagen til å nekte de det? Jeg har tidligere sagt at jeg synes at institusjonene tar for mye styring av lek, av tid og av oppdragelse av barn, men å sensurere matpakka til barn er vel å gå litt langt? Med hvilken rett og med hvilket mål? 

Vanskelig også fordi det er knyttet følelser til mat. For noen kan måltidene være knyttet til hyggelige sosiale stunder og for andre kan mat i seg selv være knyttet til at det er noe man bare må få i seg. Både barn og voksne har ulikt forhold til mat, - og da tenker jeg at man som personale har større ansvar for å lage gode og hyggelige rammer rundt måltidet enn å leke matpakkepoliti. 

Jeg er selvfølgelig enig i at man skal forebygge livstilssykdommer,  men jeg har ingen tro på at et beger yoghurt vil velte lasset, ei heller et stykke grovbrød med Nugatti eller brunost. Jeg har en grunnleggende tro på en balanse mellom næringsinnhold og bevegelse vil være til god hjelp om man skal fremme god helse for den oppvoksende generasjon. Det og et realt, avslappet forhold til mat og dets næringsinnhold. Det tror jeg kommer ved at barn får være med å lage mat, ved å fortelle de om hva kroppen trenger mest av, ved å være avslappet rundt hva man spiser og ved å ikke ha fokus på neimat. Jeg tror nemlig at ved å bli kjent med og ved å lære at ja- mat er god så vil man lage gode matvaner for de som kommer etter oss. 

Jeg har derfor også tro på forebygging, men jeg tror at det må en kulturendring eller forandring i kompetanse hos de som skal lage matpakkene eller serverer mat i barnehagene. Det handler om hva barnet får i seg i løpet av et døgn og en uke og i ren nysgjerrighet så kontaktet jeg flere barnehager for å høre hva de serverer av mat til våre håpefulle små. De fleste barehagene serverte relativt grovt brød med tradisjonelt pålegg, brunost, hvitost, kaviar, makrell i tomat, leverpostei, saltpølse, servelat, skinke, agurk, paprika og tomat. Det blir også servert havrefras i ny og ne. Til varm mat så varierer det mellom grønnsaksuppe, pastaretter, fiskekaker, pølsegryte og annen type fisk. Det vil si at maten som blir servert er ganske variabel i forhold til næringhold og smak. Derfor vil jeg tro at barnehagebarna får en god variasjon om de velger noe annet enn brunost og saltpølse. På ettermiddagen ble det i alle barenhager servert frukt og knekkebørd. 

Om Alna bydel vil yoghurten til livs så tenker jeg at de må sette seg inn i de ulike typenes næringsinnhold. Ironisk nok så de bør også kartelegge hva barnas familie serverer av mat resten av døgnet. Apropos yoghurt: Da jeg arbeidet i barnehage så sluttet vi nemlig å servere drikkeyoughert. Det gjorde vi etter at vi hadde en helsesøster på et foreldremøte om kosthold. Der forklarte oss næringinnholdet på den. Akkurat i den typen viste det seg å være mye syre og mye sukker. Hun ba oss om å sjekke næringsinnholdet i yoghurten og etter den tid har jeg alltid passet på at vi aldri kjøper de som er tiltenkt barn, for i de er nemlig sukkerinnholdet størst. Det finnes en oversikt over flere ulike typer på diabetesforbundets hjemmesider her. Og om du sammenligner næringsinnholdet med mange andre matvarer så kan man se at man også får i seg viktige næringstoffer gjennom dette meieriproduktet. Så et forbud er kanskje brutalt unødvendig? 

Da jeg leste om forbudet så måtte jeg jo si meg enig i at vi skal se til at barn ikke får i seg for mye sukker, at de får i seg nok fiber og at deres kosthold blir ivaretatt. Men, som sagt så reagerte jeg på forbudet,- fordi jeg mener at foredre har det største ansvaret for sine barn. Jeg ble også gående å fundere på om barnehagene der er av de som tilbyr et lekemiljø som fremmer all den bevegelsen og den variasjon i motoriske utfordringer som barn trenger hver dag. Det viser seg nemlig at det er for dårlig i dagens barnehager, - også for de barn som er mye ute. Det skal visstnok bare være de barnehager som er ute det meste av dagen på tur i ulent terreng som har barn som får opp hjertepunpa nok ganger og over lang nok tid i løpet av et døgn. Det er også der hvor flest får anbefalt mengde med bevegelse daglig og det er de som oftest får en gjennomgående god utvikling av motorikken sin. 

Derfor konkluderer jeg med at jeg gjerne kan fjerne yoghurten fra Petrus sin matpakke, men bare om jeg får dokumentert at han får nok utfrdringer og anbefalt mengde beveglese i løpet av et døgn. 

Det handler om balanse, gjør det ikke?

Og by the way: Petrus går i en barnehage som serverer god mat daglig, - og vi har bare ansvar for frokosten. 

Petrine 

Torsdagstema: barnevern

Min første forståelse av barnevernet dannet jeg meg da jeg var ei lita jente. 

Det var ingen voksne som definerte instansen eller dens oppgaver,
så jeg hadde et brutalt bilde av hva det skumle barnevernet hadde som oppgave.
Jeg hadde en forståelse av at de kom snikende hjem til familier for å frata dem barna deres.
Jeg vet ikke hvor jeg fikk forståelsen fra,
men jeg tror at ordet og forståelsen av det var knyttet til ulike tabuer. 

Da jeg var nyutdannet så hadde jeg hatt et prosjekt om barnevern, 

men jeg følte at jeg famlet i blinde når jeg skulle arbeide med tema i praksisfeltet.
Jeg fikk lov til å ta et etterutdanningskurs om emnet og
i tillegg har jeg samarbeidet med mange gode barnevernsmedarbeider
hvis hensikt er å ivareta barnets beste
i hjemmet eller på andre oppvekstarenaer.
Det være seg fosterfamilier eller institusjoner.

Bildet er hentet fra boken "Samtalebilder"

Det resulterte i at jeg heldigvis fikk et annet bilde av denne viktige instansen
og at jeg nå ser på de som viktige samarbeidspartnere til familier, barnehage og skole.
Min grense for samarbeid med barnevernet ble flyttet:
Etterhvert så synes jeg det var enklere å ta en telefon til instansen
for å drøfte et barn, dets atferd, foreldrenes  omsorgsevne eller andre problemstillinger
med en saksbehandler.
Det gjorde jeg ofte anonymt.
Det er jo slik at barnevernet som institusjon også kan veilede alle
som er i daglig møte med barn og unge.
Det har jeg benyttet meg av mange ganger.


Samtidig som jeg har meldt barn jeg har vært bekymret for
 og som jeg har samarbeidet med barnevern og hjem,
så har jeg mange ganger tenkt på at jeg kanskje har hatt barn
hvis barndom ikke har vært god nok rundt bena.
Det finnes en påstand om at personale i barnehage ( og noe i skole) ikke ser barnas levekår fordi de gjennom daglige samtaler blir kjent med barnas foreldre. Det skal visstnok føre til at man ikke ser de foresattes eventuelle manglende omsrogsevne.
 Ikke vet jeg om det er noe i den påstanden,
men den har dukket opp i hodet mitt med ujevne mellomrom.

Som offentlig ansatt så er man lovpålagt å ta kontakt med barnevernet om man er bekymret for et barn og dets levekår. Som privatperson burde man kjenne det samme ansvaret om man vet at barn ikke får mat, søvn, ro og det stellet man faktisk skal få av omsorgspersonene sine.  Det kan virke skummelt og brutalt for oss å ta det steget, men sannheten kan være at det er mer skummelt og brutalt for et lite barn og vokse opp i en virklighet som kanskje fremmer ensomhet, frykt samt fysisk og psykisk sult

Og er man i tvil, så kan man også som privatperson ta kontakt med barnevernet for å diskutere med de om det du har observert er verdt å melde og hvordan du kan gå frem når du gjør det. Tidligere kunne du melde en sak annonymt også, men jeg har alltid fortalt foreldre i forkant om min bekymring og at en melding kommer. Jeg har oppfordret de til å spille på lag med instansen, som i mange tilfeller bistår med veiledning, avlastning og andre tiltak som kan gavne alle som lever i barnets hjem.
Det er i ytterste konsekvens man flytter et barn.


Bakgrunnen for dagens tema er knyttet til mine elevers pensum om taushetsplikt og meldeplikt, samt en artikkel jeg fant i Aftenposten om at skole kan forlite om omsorgsvikt.  Det er ikke jeg den rett til å mene noe om, men jeg synes det er vanskelig å innse at ikke alle har like gode oppvekstvilkår i landet vårt.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet om Christoffersaken, hvor jeg beskriver noen symptomer barn som opplever barnemishandling kan ha.  Innlegget har også linker til steder hvor man kan innhente informasjon.  

Torsdagtema: Kiss- Kidd syndrom

Ordet manuellterapeut dukker opp på tv her en dag. 

Aksel Lund Svindal fikk behandling av skaden han pådro seg i et løp av en. 

Petirnemannen lurte på når og hvor vi hadde vært borte i en som hadde den utdannelsen? 

Det var strevsomt for lille Petrus å komme til verden. 

Alikevel så var han en gutt med høyt volum og gråtelyd, 

så høyt at sykepleieren som stelte han på intensiven 

kom ut for å fortelle meg at hun bare var god med han. 

Noe jeg absolutt ikke betvilte. 

Vel hjemme fortsatte lille Petrus å gråte høyt og mye, 

og han vred ikke hodet sitt til venstre. 

Dermed sendte helsestasjonen oss til en manuellterapeut. 

Det var en merkelig opplevelse. 

Vår lille pode ble lagt i noen store hender. 

Mannen som eide hendene flyttet to fingre nedover ryggraden 

og han sa han at der var det en låsning. 

Mannen utførte et lite mirakel med fingrene sine.

 Petrus slappet plutselig av og sovnet i de store hendene. 

Etter den tid, så kunne han vri på hodet

og han gråt mye sjeldnere.

Dog ikke med mindre volum.

Men hva gjør vel det? 

Det skjedde noe godt med gutten vår i løpet av et lite øyeblikk. 

På Helsestasjonen så hadde de tenkt at det var låsning
som gjorde at vår lille gutt var så misfornøyd. 

De kalte det Kiss/Kidd -syndrom.

Samme for meg hva det kalles, 

for noen store og gode hender 

forvandret den Petrinske families hverdag.
Det hører med til historien at vi var tilbake et par ganger
samtidig som han ble fulgt opp hos barnefysioterapeut.


Petrine er nysgjerrig og har i ettertid gått inn og lest hva det er.
Det handler om låsninger i øverste nakkeledd.
Akkurat de øverste leddene i nakken er viktige for barns motoriske utvikling,
for deres oppfattelse av egen kropp og
der har vi et balanseorgan som samarbeider med øynene.
På grunn av ledddense funksjon så kan man få vansker om det ikke blir rettet opp i feilstillingene.
Sjevheten kan blant annet oppstå i en vanskelig fødsel,
hvor det blir brukt sugekopp, tang, dragning i hodet etc.
Noe som passet til hvordan Petrus kom til verden.

Det sies at låsninger i virvlene som ikke blir behandlet
kan føre til forsinket pyskomotorisk utvikling
og annen forstyrret utvikling.
Det kommer av at barnet unngår å gjøre de ting som er vansklig
og dermed ikke lærer seg de tingene som man naturlig skal kunne.

Vi hadde en observant helsesøster,
som heldigvis sendte oss videre i systemet.
Og vi har nå en meget fornøyd gutt som til normalt er i farta.
Akkurat nå holdes han i ro,
da han har brukket noen ben i foten.
Men fra mandag er han nok i farta igjen.
Da får han nemlig en gips som han kan gå på.

Ha en god torsdag!

Petrine

Torsdagstema: Språk, ulikheter og stimulering

Barnas evne til å forstå språk, 

er det vi tenker på når vi snakker om barns ordforråd. 

Barns språkforståelse, deres evne til å forstå begreper og ord, 

kan være avgjørende for deres skoleprestasjoner. 

Språket er også vesentlig i kommunikasjon med voksne og barn, og derigjennom så kan den være avgjørende for barnas læring, sosiale relasjoner og vennskap. 

Det man kanskje ikke tenker så mye på er at språket også er redskap for tenking, 

noe som påvikrer barnets evne til å uttrykke tanker og følelser. 

 I Aftenpostens nettavis fant jeg en artikkel 

hvor det vises til at de språksterke 4 - åringene forstår tre ganger 

så mange begrep som den språksvake gruppen. 

Ved en oppfølgingsundersøkelse tre år senere, så viste det seg at differansen var den samme. 

Det ser ut at barn med dårlig ordforråd ikke klarer å ta igjen barn med et godt begrepsapparat. 

Man kan anta at mye av grunnlaget for språkferdigheter bygges i småbarnsalder. 

Det er både arv og miljøet som er avgjørende for barns språkutvikling. 

For å  få det beste ut av de genene, 

så kan riktig stimulering få frem det optimale. 

Men hva skal til for å stimulere til god utvikling? 

Det er mange faktorer som spiller inn, og her kommer et lite utvalg av tips. 

Vesentlig for all utvikling er samspillet man har med omsorgspersonene. 

Lenge før barnet har fått et verbalt språk, så har det noe å fortelle oss. 

Foreldre forstår ofte barnet sin gråt, de ser når det ikke vil ha mer mat, 

og om det for eksempel vil ha en leke. 

Et tips da er å sette ord på hva du ser at barnet kommunisere: 

"Du snur hodet vekk, da vil du nok ikke ha mer mat?" 

"Du strekker deg frem etter bilen. Jeg tror du vil ha den." 

Det å snakke med og til barnet,

 det å overtolke hva det sier. 

Det å sette ord på hva man gjør 

er med på å stimulere barnets språk. 

Når barnet blir større er det fortsatt viktig å tolke hva det sier, 

gjenta det du tror blir sagt og se hva slags respons du får. 

Barnet vil korrigere deg om du har misforstått, 

og de vil føle at du er interessert i hva det sier og hvem det er. 

Jeg gjentar alltid det jeg tror Petrus har sagt. 

Jeg bruker ikke energi på å korrigere uttale, 

ei heller gramatisk oppbygning av setningen. 

Barn snakker oftest ikke rent fra starten av, 

det er noe som kommer på plass etter hvert. 

Jeg ser på opplevelser og ulike erfaringer som vesentlig for språkutviklingen. 

Det er fordi deres forståelse for ordet øker med kunnskapen om hvordan tingen kan brukes til. 

Ser man en ball på et bilde, så vil man etterhvert kjenne igjen den runde tingen. 

For de barna som leker med ball, triller, sparker og kaster en,

så er en ball mer enn en rund sak. 

Jeg tror derfor på at man kan gi mye språkstimulering ved å ta barna med på dagligdagse sysler, 

ved å leke med det, ved å skape opplevelser sammen etc. 

En liten samtale daglig, 

på vei hjem fra barnehage/ skole, på sengekanten eller rundt kjøkkenbordet er også med på å fremme barns språk og deres evne til å uttrykke seg. 

Ved å fortelle om sin egen dag kan man få barnet til å fortelle om sin. 

Jeg har møtt mange foreldre som forteller at barna 

ikke har noe å fortelle om de blir spurt om hva de har gjort den aktuelle dagen. 

Men det å skape rutiner på små dagligdagse talk, 

kan fremme utviklingen hos barna. 

Å leke med ord, 

lese rim og regler, 

lese bøker 

og synge sanger er 

også med å skape et større ordforråd hos barna. 

Samspill og lek med andre barn fører til kommunikasjon. 

Barna bruker språket sitt i leken, 

de setter ord på hva de gjør 

og de forhandler med hveradre. 

Det vil si at å leke med jevnealdrende også kan stimulere språket. 

Petrine

Torsdagstema # 4: Er ros alltid til det gode?

I mitt forrige torsdagtema, så sto Idol i fokus, 

Jeg har rablet noen setninger om hvordan barn kan få selvtillitt og et reelt selvbilde. 

Derfor føler jeg at det er på sin plass å drodle litt over hvordan vi kan få barnet til å vokse opp med styrke og innsikt i hvem det er og hva det kan. 

Jeg har skrevet litt om det tidligere her. 

Men hvordan kan vi på best mulig måte møte barna våre, 

slik at vi løfter de til den kompetansen det trenger om seg selv for å møte verden og dens utfordringer. 

Det er for meg nærliggende å forsøke å sette ord på hva jeg observerer at barnet kan eller hva det strever med. 

Lille Petrus er ganske ny på å ferdes på ski. 

Han synes det er vanskelig, men han mestrer det etter forholdene bra. 

Han klarer å snu, ta seg opp i det han forstår at han holder på å falle og han forsto helt på egenhånd at han kom seg lettere opp bakken om han gikk sidelengs. 

Mammaen var imponert. 

Det ga hun uttrykk for på følgende måte : "Du er jammen flink til å gå på ski, Petrus", 

hvorpå han svarte at han synes det var vanskelig. 

"Ja, det er vanskelig, men jeg så at du holdt på å falle. Du klarte å løfte deg opp. 

I den vanskelige bakken, så snudde du deg. Det er veldig lurt å gå sidelengs når det er vanskelig å komme opp. Du klarte å snu deg helt rundt, selv om du hadde på skiene. 

Jeg forstår du synes det er vanskelig. Du har jo ikke gått mye på ski, men du klarer deg bra". 

Det svaret var Petrus fornøyd med. 

Han avsluttet samtalen med: 

"Jeg karer bla!"

Den konkrete tilbakemeldingen var han fornøyd med. 

Han kjente igjen det jeg snakket om og han fikk bekreftet sin følelse av at det var vanskelig. 

Det forannevnte er et reelt eksempel. 

Det er lett å si at du er flink,

 uten at vi poengterer hva barnet mestrer godt. 

Da kan vi faktisk svekke, i stedet for at vi styrker, barnets selvtillitt. 

Petrus korrigerte tilbakemeldingen min, 

det til tross for at jeg mente at han mestret skiene godt. 

Jeg kunne jo ha kommet med samme tilbakemelding uten å mene det, 

og det kunne hende at jeg ikke hadde kommet på å gi en konkret tilbakemelding for å uttdype svaret. 

En forsker sier at "tomt skryt er like skadelig som tankeløs kritikk. Det avslører at du er likegyldig til barnas tanker og følelser." Han oppfordrer derfor foresatte til å rose sjeldnere, men å komme med konkrete tilbakemeldinger om hva du ser barnet gjør: Jeg ser at du synes det er vanskelig, men at du er god til å jobbe for å bli bedre. Denne typen tilbakemeldinger bygger opp barnets selvfølelse, mens tilbakemeldinger med ord som "flink, god, smart gir et lite midlertidig løft, men det virker ikke på sikt. 

Hva vil det si å være smart, å være flink og å være god? 

Ligger det samme i begrepet for alle ? 

Små barn ønsker jo å bli sett. 

De bygger opp bilde av seg selv ut fra de tilbakemeldingene av voksne. 

Det vil i hovedsak være nær familie og personalet i barnehagen. 

Tilstedeværelse og anerkjennende tilbakemeldinger er barnet avhengig av. 

De som er i relasjon med barnet må vise at det er engasjert i det, hva det holder på med og hva det snakker om. Ved å vise at du er tilstede med blikk, smil og andre former for tilbakemeldinger. 

De tilbakemeldinger må være i samsvar med barnets egenskaper. 

Jeg sier ikke til gutten min at det er god på å knyte skolisser, da han aldri i hele verden han tatt på seg sko med lisser. Derimot kan jeg finne på å si at det er kjekt at han tar på seg støvlene sine selv. Når han hjelper til blir vi raksere ferdig til å gå ut. 

Forskning viser også at om vi skryter uhemmet av barnet, så kan det tilegne seg egenskaper det ikke har, eller det kan skape et sprik mellom foreldrenes forventninger og hva det barnet faktisk klarer å oppnå. Det skaper usikkerhet og styrker ikke barnets bilde av seg selv. 

Det er viktig å løfte barna våre opp og frem, ved å vise barna hva det er gode på, hva de kan gjøre for å bli bedre og ved å gi de riktige og så konkrete tilbakemeldinger som mulig.
Alle fortjener å bli sett med gode øyne,
både barna våre og vi.

Ta noen på fersken i noe de er gode på!
Det er det man vokser på.
Det, Samt å øve seg på det man ikke mestrer så godt.

Petrine:) 

Torsdagstema: #3: Idol, selvinnsikt og sensur

Her i huset har vi et blandet forhold til Idol. 

Petrine blir flau på enkelte deltakeres vegne. 

Hun har lyst til å bytte kanal når noen uvitende om sitt manglende talent 

står foran dommerne og synger. 

En ting er at de synger for dommerne, 

men en annen side av saken er at unge mennesker stiller seg for hogg, 

for Norge og fedrelandet. 

Enkelte av deltakerne er nok der som et tapt veddmål, 

som en del av et udrikningslag, 

men mange er der for å bli en superstjerne. 

Her i huset står de innledende rundene på i ny og ne

da Petrinemannen og 11 - åringen gleder seg over andres fiasko. 

De ler rått og lar seg underholde av mennesker som ikke treffer tonen, 

som roper som kråker og som på ingen måte presenterer musikk. 

Mens det knyter seg i undertegnedes mage. 

Tidligere deltakere fra min hjemby..

Jeg synger masse, 

vel vitende om at jeg har vansker med å treffe tonen, 

ikke holder på melodien og at jeg ikke kunne vært en deltaker i et lignende program. 

Jeg hører det, 

jeg har fått tilbakemeldinger på det 

og jeg er ikke misfornøyd med hvem jeg er alikevel. 

Jeg synger med den stemmen jeg har, 

til hjemmebruk. 

Petrus er glad i å synge, 

og jeg oppfordrer han til å gjøre det. 

Da han er utstyrt med foreldre som ikke er så gode på sang, 

så går han heldigvis i en barnehage som er det, 

han har gått på babaysang,

 han får påfyll gjennom cd-er 

og 

fra en storebror som treffer tonene og holder melodien.  

I håp om at han skal utvikle den musikalske siden ved seg, 

fordi han liker det. 

Men om han blir like god på å uttrykke seg musikalsk som sine foreldre, 

så håper jeg at jeg skal veilede han bort fra å tro på at han kan gjøre sang som sitt levebrød. 

Og bort fra å drite seg ut for hele vårt folk. 

Og her er dagens kjerne, 

Hvor er foreldrene til de unge menneskene som står på audition?

Hører de ikke at det totalt er blottet for alt en superstjerne i Idol innehar? 

Hvordan gi barn godt og sunt selvbilde, med en god posjon selvinnsikt? 

Hvordan støtte barna sine slik at de vet hva de er gode på, 

slik at de sensurer seg bort fra tanken om å trå inn i Kurt Nilsens fotspor

om de er helt ubrukelige på hans arena?

Resultatet av manglende selvinnsikt er 

at jeg gjemmer meg bak putene, 

mens resten av gjengen er jublende glade for de innledende rundene i Idol.

Ha en god dag, med eller uten deltakelse i Idol.

Petrine :) 

Torsdagstema #2: Barn og vennskap

Liten Petrus og Petrinehunden 

"Hei, Petrus! 

Har du noen venner i barnehagen," spør bestefar. 

Han hadde hørt at venner var en forebyggende faktor mot mobbing. 

Petrus fortalte hvem han leker med i barnehagen, og om hvem som er glad for å leke med han. 

Det er noen han ønsker å være sammen med, 

og som ønsker å være med han. 

Ut fra hans perspektiv. 

Petrus er to år. 

Til høsten skal han flytte over på ny avdeling.
Akkurat som mange på hans alder.

Det er barnehagens rammer som skal bestemme 

hvilke barn han skal dele store deler av hverdagen med .

Men.... 

tar rammene vare på de små og vennene deres? 

Jeg har tro på vennskap som starter tidlig i livet. 

Jeg har tro på at barn er viktig for barn. 

Jeg vil at barn skal holde på de vennskapene som han trives i. 

"Er du sosial kompetent og nysgjerrig så vil man få masse positiv livserfaring", er min filosofi. 

(Kanskje jeg er over middels opptatt av det sosiale 

og av gode klær for barn ? 

Sukk!)

Petrus og Petrinehunde venter på mamma. 

Jeg måtte inn å lese om småbarn og vennskap. 

Forkning viser at vennskap mellom barn er viktig for deres utvikling og velbefinne

samt at samspill med vennene rangeres høyest av barn i barnehage og skole. 

Jeg fant en doktoravhandling som sier at barn ned i toårs alder har evnen til å gå inn i vennskap. 

En vennerealsjon hos en barn rommer en glede over å være sammen, felleskap og opplevelsen av å skape en mening sammen. Barn gjør som oss voksne, de velger ofte de likesinnede og de man har felles opplevelser sammen med som venner. Vennskap mellom de minste barna er ikke bare idyll, det er gjennom disse relasjonene man også får trening på å løse konflikter eller å komme med kompromiss. De vennene man er mye sammen med er de som man oftest har konlikter med også, fordi man bruker mer energi på de man bryr seg om. Styrken i vennskapene er at barna finner hverandre igjen etter en konflikt. 

Det er ikke så lett å kartlegge de små barnas vennskap, 

da de stadig er i bevegelse, noe de også skal være. 

Det kan komme til uttrykk ved at de deler opplevelser, 

de møter hverandre i garderoben, 

de ler av de samme tingene 

og hermer etter hverandre. 

Et barn kan ha flere vennskap,

 hvor sampillet og leken er ulik ut fra hvem de leker med. 

Det vil si at ulike barn representerer ulik lek. 

Derfor skal man ikke rangere hvilket vennskap som er viktigst for disse små. 

Barn trenger ulik lek, og ulike relasjoner. 

Og de trenger venner. 

Rapporten understreker at man så langt man kan skal ivareta barns vennskap.

Forskningen viser også at vi ikke skal glatte over barnets sorg over vennen som blir borte eller som avviser, ved at vi sier : "Du får snart en ny venn eller du finner noen andre å leke med".

Det viser seg at barnet vil ha et reelt savn. 

Barn kan ha lett for å finne nye venner, men 

ingen kan erstatte vennen som er borte. 

Petrus blir tre år. 

Han reprensenterer alle de barn som
fra høsten skal bytte barnehageavdeling. 

Jeg har et bilde av at han har noen å leke med

og at han ikke er en som til enhver tid blir utestengt i leken. 

Jeg tror han er en som kan passe inn både her og der, 

men jeg vet ikke det er hans ønske. 

Han ville nok helst vært sammen alle de barna han er sammen med nå, 

men må han velge så har han nok absolutt noen favoritter.

Jeg håper at relasjonskompetansen til personalet rundt om hører barnas sin stemme, 

selv om de ikke uttaler seg verbalt,

og at de også neste høst leker med sine nåværende favoritter.
Vi, som foredlre kan notere oss bak øret at vi er med på å bygge oppunder vennskap barnet har.

Petrine :) 

Torsdagtema #1 Barnehagebemanning

I dag var jeg litt tregere enn gutta ut av huset. 

Det var forandring på rutinen.

 Petrus ville være hjemme.

Hjemme fra den barnehagen han trives godt i, 

fra den barnehagen hvor han har venner som han liker å leke med

og fra den barnehagen som har et stabilt personale! 

Hurra! 

Mange års barnehagejobbing har gitt meg den erfaring
 at det er en etat med en del sykdom. 

Der er smittebærende barn. 

Det er løft, trøst og påkledning! 

Viktige omsorgssituasjoner!

Situasjoner som kan
gi slitasje om personalet ikke bruker kroppen
sin etter ergonomiske prinsipper.  

Så jeg er jublende glad når jeg leverer Petrus om morgenen, 

de dagene det er min oppgave. 

Jeg treffer på kjente fjes.

Jeg er glad for stabiliteten for min lille sønn.

Jeg er også glad for at det betyr at bemanningen
i store deler av dagen, uka og året er optimal. 

Det fokuseres nemlig på barnehagebemanning nå om dagen. 

Det er snakk om at det skal bli flere barn per personale,
og at det da er fare for at det ikke er mer enn pass av barna som ivaretas.

Det hevdes den viktige omsorgen, 

som barn er avhengig av,
ikke er optimal om ikke bemanningen er god nok. 

Selvfølgelig, sier jeg!

Tilstedeværende voksne som gir av seg selv og trives i jobben sin,
det er barna avhengig av.
Våre barn!

På den ene side trengs det personalet til de pedagogiske oppgavene.
(Barnehagen er lovforpliktet til å fremme lek og utvikling. jfr barnehagloven og rammeplanen)
De ansatte har likeledes ansvar for barnas stell og omsorg,
samtidig som de skal ha ferier, pauser og alt som er ivaretatt av arbeidsmiljøloven. 

Selvfølgelig! 

Bemmaningen sitt ansvar.

Jeg er bekymret!

Oppgavene skal også ivaretas når personalet er sykt,
det er ferie og det er andre årsaker til at personalet ikke er tilgjenglig arbeidskraft.
Jeg vet at det er forskjell på lovbestemt og reel bemanning!
Jeg tror at det går barnehagepersonale rundt i det ganske land,
som synes de ikke får gjort arbeidsoppgavene sine
og at de ikke har tid til barna de hver dag skal se og ha et samspill med.

Tilstedeværende personale krever jeg som forelder:
Jeg vil at barnet mitt skal bli sett som den flotte fyren han er,
I tillegg til at han er en av barna på en barnehageavdeling.
Han er et enkeltindivid i en gruppe.
Han bør behandles som det,
slik at han får den kompetansen han trenger
for å være seg selv samtidig som han skal mestre å være med andre.
Jeg vet at det på den ene side handler om at personalet er kompetent nok
til å være med på å løfte barna videre på utviklingsstigen.
Det ved å være sammen med dem og derigjennom får vite hva de kan,
hva de trives med og hva som skal til for å fremme netopp dette barnets kompetanse.
Personalet bør også ha den store oversikten over hele barnegruppa
og over at personalets oppgaver blir ivaretatt.
(Alle kan ikke jobbe i barnehage, men det er en annen sak...) 


På den annen side handler det om tid og mennesker nok til å få det til.
Det betyr at personale skal være der for barna.
Jeg som forelder betaler for det!
Jeg som forelder forlanger det!


Det skremmende er:
Mange barnehager er underbannet,
enkeltdager eller over tid.
Det blir ikke umiddelbart satt inn vikar ved fravær.
Det selv med mer enn et personale borte fra avdelingen.
Smertegrensen for å få inn mer arbeidskraft er noen steder er laaangt over hva som er godt nok.
 Jeg vil tro at det er mange barnehager
som i løpet av en dag, uke eller et år
går med en bemanning
som er langt under lovens krav.

Personalet utfører jobben sin etter beste evne.
Men....
Det er nok dessverre en del foreldre som ikke får det tilbudet de betaler for.

For å finne ut av det,
så må man være litt aktiv,
om man tror det er mye fravær.
Spør!

Still spørsmål om dere lurer på hvordan bemanningen i barnehagen deres er. 

Om den er avskrekkende lav i forhold til loven,
så er det bare dere som kan gjøre noe med det. 

Det er dere som betaler for tilbudet
og som kan kontakte politikere
for å kreve valuta
for pengene. 

Personalet gjør så godt de kan

Så stå på for god grunnbemanning
og for at den samme bemanningen ivaretas ved personalfravær! 

Det er barna våre det gjelder !

Petrine

Innlegget er mer subjektiv enn statistisk dokumentert, og dukket opp etter samtaler med flere som arbeider i ulike barnehager rundt om