Å snakke med barn om døden

Da Petrus for noen uker siden mistet Bestefar så hadde jeg ikke tenkt ut hvordan jeg skulle fortelle at pappaen min hadde sovnet inn. Vi hadde derimot snakket om døden mange ganger, fordi den gamle har vært syk over tid, men også fordi vi fast besøker noen graver som rommer noen vi har hatt kjær. Vi har ofte mått svare på spørsmål om hva som gjør at de ikke lever lenger og hva som skjer med de etter at de er døde. Selv om jeg ikke tror at det finnes et entydig svar på hvordan man skal snakke med barn om døden, så tror jeg at rolige og trygge voksne er et godt utgangspunkt. Personlig hadde jeg en plan på å være så ærlig som mulig. For å sjekke ut om vi har møtt det på en grei nok måte så har jeg lett litt rundt etter tips om hvordan man snakker med barn om døden. Jeg har til og med rotet i gamle fagbøker fra den gang da jeg oppdaget at barn som omtrent i fireårsalderen har 30014 spørsmål om døden.

Snakk med barnet om døden når rammene er gode 
Det er anbefalt at man snakker med barna om døden på hjemmebane, - gjerne når rammene er trygge og kjente. Det vil kanskje innebære at barnet sitter i armmroken eller på fanget, men jeg liker å ha øyenkontakt med gutten min når jeg snakker med han, så her i huset ligger han gjerne i sofaen med føttene i fanget mitt. Han liker nemlig så godt at jeg masserer de. For oss vil det si at vi har snakket med døden i flere ulike situasjoner:

Vi har svart på spørsmål der de måtte komme, - da gjerne etter besøk på kirkegården.

Vi tatt utgangspunkt i bøker som omhandler temaet. Eksempler på slike bøker er "Farvel Rune", av Marit Øyen og Wenche Kaldhol, "Kom, Farmor!", av Lillevik og Bakke, Gullkulen av Torhild Moen og  "Gule roser til Pappa", av Anne Kristin Aasmundtveit: Det finnes veldig mange flere, og på biblioteket er det god hjelp å få. Hos meg er "Farvel, Rune" en favoritt fordi jeg har lest den gjennom år og har et personlig forhold til den.

Vi har brukt den gamles helse som konkret utgangspunkt for samtaler

Vær konkret 
Barn tenker konkret til de er noen år gamle, - de trenger ofte kortfattet, enkel og konkret informasjon. Det vil si at vi kan fortelle hva som er årsaken til at kroppen slutter å virke. Jeg tror jeg spurte om han visste hva som skjedde om et hjerte sluttet å slå, - noe han hadde oversikt over. Deretter fortalte jeg at Bestefars hjerte hadde sluttet å slå,- hvorpå han konkluderte med at han var død. Jeg tror faktisk vi avsluttet samtalen så raskt, - men den fortsatte en liten stund etter da vi satt i bilen for å dra til sykehjemmet for å ta farvel med den gamle, gode mannen. Jeg har en gang lært at barn forholder seg til litt informasjon om gangen og at de går ut og inn av sorg. Det vil si at de kan forholde seg til situasjonen i korte øyeblikk. Av den grunn så ga jeg ingen lange avhandlinger og jeg sluttet da jeg fikk bekreftet at han hadde oppfattet situasjonen. Tro meg, vi har hatt mange kortere og lengre samtaler om døden etter det, da på Petrus sitt initiativ. Jeg tror han spør om han lurer, at han forteller når han tenker. Jeg fortsetter å svare ærlig, kortfattet, være konkret og bruke et enkelt språk i svarene mine eller i samtalene våre

Nå har Petrus på en måte erfaring med døden gjennom tidligere familiemedlemmers død. Det innebærer at han vet at det betyr at vi ikke kan snakke sammen, at den døde ikke kan være med oss, ikke kan treffe oss, at de ikke kan spise, sove eller på en annen måte leve et normalt liv. På en biltur for et par uker siden oppsummerte han dette på sin måte ved at han hadde en liten dialog med meg.
- " Vet du, det er trist at vi ikke kan se Bestefar mer! Vi kan ikke det?" 
- " Nei, vi kan nok ikke det!"
- " Flaks at vi husket å ta bilder da".
Og så begynte han å snakke om noe annet.

Vi valgte at Petrus skulle få lov til å være med på alt i forbindlese med dødsfallet, noe som innebar at han skulle få lov til å si farvel på sin måte, han skulle få være med på å kjøre til kapellet og han skulle selvfølgelig med i begravelsen. Også i disse situasjonene så ga vi han en oversikt over hendelsene. Vi fortalte hvordan det så  ut dit vi skulle, vi fortalte handlingsforløp og gjorde også dette så konkret, enkelt og kortfallet som mulig.

Bekreft følelsene dine og barnets. 
Jeg hadde mistet pappaen min og var selvfølgelig lei meg. Det jeg ikke hadde forberedt meg på var at Petrus skulle bruke energi på at jeg var det. For oss resulterte det i at jeg snakket om hvorfor jeg grat. Jeg fortalte at det var fordi jeg savnet, fordi jeg husket på alt vi hadde opplevd sammen og skulle ønske jeg skulle få mange flere opplevelser med han, fordi han hadde vært pappaen min hele livet mitt og fordi jeg ikke hadde noen pappa. Jeg bekreftet utallige ganger at han fint kunne le, likegjerne som han var lei seg. Jeg fortalte at jeg synes det var helt greit at jeg var lei meg, at pappa var det, eller han. Jeg hadde på forhånd ikke tenkt på at den lille guttten skulle ta ansvar for meg, også fordi han har et godt språk for følelser og er vant til å se meg med ulike følelsesuttrykk. Men, at det var velidig viktig å samtale om mine egne føleler, å ufarliggjøre dem, å frita poden for ansvaret for hvordan jeg hadde det , i tillegg til å erkjenne at han kan leke, le, gråte og være sint hadde jeg ikke forberedt meg godt nok på. Jeg hadde derimot på forhånd tenkt på at Petrus kunne tro at hendelsen var han feil, da barn ofte setter seg selv i universets sentrum. Derfor hadde jeg forklart at det ikke var noe annet vi kunne gjøre på slutten av bestefars liv enn å være med han, noe jeg har bekreftet på ulike måter i ettertid. _ "Det var bestefars hjerte som sluttet å slå, og det var ikke vår skyld": 

La barnet reagere på sin måte.
Barn har en annen måte å forholde seg til døden på enn oss voksne. For det første så lever de her og nå, - noe som innebærer at de heller ikke har et livsperspektiv på hendelsen. Vi voksne har en erfaring og en oversikt som gjør at vi umiddelbart vet at døden er endelig, noe barna ikke har. Dette, i kombinasjon med at barn er lekende vesener, fører til at barn går ut og inn av sorgen.  De kan hoppe paradis det ene øyeblikket for å gråte i det neste. Og når det øyeblikket er over så kan de leke død, begravelse eller noe de har opplevd. Jeg har vært i utallige begravelser i sandkasser rundt om, jeg har sett barn ligge stiv på gulvet eller i sengen, jeg har sett kirker og blomster ved små stener. Det i barnehager, hvor barn har lekt ut det de funderer på eller har opplevd.

Som vi voksne møter sorg og savn på ulik måte, så gjør barna det. Petrus har et hav av uttrykksformer, der han er lekende og glad, der han er hyppigere i konfliker, der han gråter lenge og vel over bagateller han normalt ikke reagerer på, der han kan bli ettertenksom og der han kan bombandere oss med spørsmål eller gode minner om han vi savner. Han har også vært sint på meg når jeg har ryddet leiligheten til min gamle far, noe han begrunnet med at bestefar bare hadde tatt en tur til Tyskland og at han snart ville være tlbake igjen. Jeg har latt han være sint og har valgt å ikke korrigere han i disse øyeblikkene.

Da Petrus var i kapellet så ba han om telefonen min. Han ville ta bilder. Jeg lot han få lov, - og heldigvis hadde jeg et kamera tilgjenglig da han banket på kista, sa: Bestefar og sjekket om han fikk svar. Barnlig nysgjerrighet, - også ved livets slutt. Noe vi synes var helt ok, men jeg vet at andre synes var vanskelig. Det til tross for at denne seansen var da vi var alene i kapellet.

La barnet få tid 
Barnet tar innover seg situasjonen i posjoner, - og de trenger derfor tid og tålmodige voksne. De samme spørsmålene kan komme igjen, igjen og igjen. De kan lage sin egne historier som de ønsker å fortelle, - også dette igjen og igjen.

Finn frem bilder og snakk om gode minner

For oss har det vært hyggelig og nødvendig å snakke om Bestefars liv og minner vi har hatt med han i ettertid. Det har vært gode øyeblikk for vår lille familie når vi har kommet på alt det vi har opplevd sammen. Husker du at vi.??? Det var som sagt flaks at vi husket å ta bilder, - og vi bruker de for alt det er verdt.


Nå har jeg notert ned alt jeg har kommet på om å snakke med barn om døden. Jeg har ikke god erfaring med det, heldigvis, -og har fundert på  om jeg har møtt min lille pode på den beste måten i denne livsfasen. Det at vi har et greit forhold til døden, at vi har vært ærlige og konkrete i svarene vi har gitt håper jeg at har gjort at han har fått et trygt og godt bilde av hva som har skjedd.

Har noen av dere erfaring eller kompetanse på å snakke med barn om døden? Hva er godt nok?


Petrine