Hverdag skildret av Lois Jacoby

For et par tilbake så var jeg på en konsert som hadde som mål å samle inn penger til Barnas stasjon i Fredrikstad. Barnas stasjon er et lavterskaltilbud for familier som trenger ekstra hjelp eller støtte og som gir gode opplevelser, veiledning og annen type assistanse til barnefamilier som trenger eller ønsker det. Tilbudet ble startet opp av Blå Kors, og det finnes i en rekke byer.  Det å støtte et slikt flott tiltak var noe av årsaken til at mine kollegaer og jeg besfant oss på den tidligere nevnte konserten. Årsaken til at jeg nevner den nå er at jeg titt og ofte tenker på den sangen som Lois jacoby fremførte der. Den heter Hverdag . Jeg likte den da og jeg liker den nå, og derfor har jeg kopiert teksten fra et tidligere innlegg.  Vil du høre Hverdag av Lois Jacoby så finner du den under denne linken . Om ikke så er synes jeg teksten er både igjenkjennbar og tankevekkende:

Hverdag

Når en morragretten unge 

Slår seg vrang og rekker tunge 

og nekter å ta klær og støvler på. 

Når melkeglasset veltes 

og geitostmaten eltes 

mellom fingre som er klønete og små.

Så husk at denne dag må du ta vare på, 

den forsvinner mellom fingra dine nå. 

En gang vil du savne slitet. 

Da er det for sent å vite. 

Det er du som gjør din dag og tinning grå. 

Når skrikinga og skrålet, 

blir litt mer enn du kan tåle. 

Og du kjefter på en glede og en lek. 

Når du har glemt å leve. 

Midt i hverdagen og strevet, 

og tålmodigheten din har satt sin strek. 

Så husk at denne dag må du ta vare på, 

den forsvinner mellom fingra dine nå. 

En gang vil du savne slitet. 

Da er det for sent å vite. 

Det er du som gjør din dag og tinning grå. 

Du er kysten som de en gang seiler fra. 

Si meg hvem er stor og hvem er liten da. 

Når fremtidshavet ligger som et speil, 

så blås din medvind inn i deres seil. 

Når lørdan blir til sønda. 

Du ber en stille bønn da, 

om at unga ikke våkner klokka fem. 

Men vårherre kan`ke love, 

at du skal kunne sove, 

når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på, 

den forsvinner mellom fingra dine nå. 

En gang vil du savne slitet, 

da er det for sent å vite.

Det er du som gjør din dag og tinning grå.

Petrine :) 

Når klær blir status i barnegruppa...

I fjor så var de nye støvlene kule og lettvinte å få på.
Derfor valgte han de, men i år så 

"Mamma, jeg må ha på meg denne i morgen også!"
"Pappa, jeg vil ikke ha på den her, de andre barna liker den ikke! "
"Tror du de andre barna liker denne genseren?"
"Den vil jeg ikke bruke i barnehagen!"

Dette er utdrag fra daglige diskusjoner vi har i det Petrinske hjem om dagen.
Det har nemlig skjedd en endring i temaet klær hjemme hos oss. Petrus har blitt svært selektiv til hva han vil ha på seg. Han har tatt sine valg tidligere også. Han har valgt gensre som han synes er kule og bukser ut fra hva han liker å ha på. Nå har det endret seg. Han har sluttet å ha på seg alt mulig i barnehagen. Det til tross for at plaggene er favoritter på hjemmebane. Det handler ikke nemlig ikke mer om hva han liker, men det handler om at noen andre barn i barnehagen ikke liker klærne hans. Han spør hver eneste dag om hva de andre barna kommer til å si om det han har på seg. Jeg som mor dras mellom det å gi etter for å nivaske de plaggene som går gjennom sensuren og fortsette å kle han ut fra det vi har av klær og det jeg vet at han liker på hjemmebane. Foreløbig har vi klart en middelvei, hvor vi den enten kler på noe som er godtatt eller kler på det vi har av klær med argumentasjon som at det er greit at vi liker forskjellige ting, og at han gjerne kan svare til barna som tydelig sesurerer bort vår lille pode sin garderobe : "Vi trenger ikke like det samme, jeg synes dette er fint jeg! " Samtidig som vi prøver å programere vår lille gutt, så kjenner jeg på at han tross alt bare er tre år og at jeg ikke synes probelmstillingen er grei i det hele tatt.

men i år så velger han bort favoritten gjennom barnehagedagen.... 

Petrus bruker kun joggesko i barnehagen, det til tross for at han liker de nye blinkende sandalene sine. Han har valgt de selv og er faktisk ganske stolt av de. Alikevel vil han ikke ha de på i barnehagen. De har ikke kommet gjennom sensuren, og han tar de ikke på selv om vi har de med, setter de på plassen hans og sier noen om at de er best i sommervarmt vær. Han bruker de hjemme, men du får ikke lirket de på i barnehagen en gang.. Jeg har ikke lyst til å gi etter for presset, samtidig som jeg ikke har lyst til at min lille gutt ikke skal føle at han hører til fordi han ikke har riktig uniform. Og foreløbig så heller jeg til at vi holder på vår den garderoben vi har. Han har mange gode og praktiske plagg...

Fotballgenser er innafor både for Petrus og de andre barn.

Hva hadde du gjort i samme situasjon?
( Vi har snakket med barnehagen som skal følge det opp )

Petrine :)

Badeutforingen....

Bildet er fra instagram hvor du kan følge oss på @petrusogpetrine

Det har gått en farsott over landet og jeg sto midt i skuddlinjen da Diaper Diva Diary sendte ut sin badeutfordring. Det gjorde hun med denne morsomme vidoen. Jeg fant frem badetøy, ladet telefonen og var sporty nok til å stille opp for å ta meg en dukkert, - og for å støtte en god sak. Så ringte telefonen!  Plutselig ble livet litt mer spennende og følelsesmessig utstabilt enn vi hadde tenkt. Planer ble lagt til side og nye hendelser ble skrevet inn time for time.

Har dere tenkt på det, at livet kommer i klumper. Man er på full fart fremover langs en nyasfaltert autostrada, men plustelig står hindre, humper og omkjøringer i kø. Vi har befunnet oss i et virrvarret av hendlelser de siste ukene. Det har ført til at jeg har tilbragt mye tid på sykebesøk, kjørt utallige ganger til nabobyen, vært på jakt etter vann, vært på jakt etter slike som kan stoppe vann, fått takstert en skade på bilen, lett etter folk som kan noe om skader på boligen, ringt forsikringsselskap og snekre før jeg har sovnet utmattet foran tv- en hver kveld. Det er høyst uvanlig for denne dama. Både det å ikke komme i mål med planer, som bading, og det å slukne ved dagsrevytid.

Så kjære, morsomme og sporty Diva!
Det er med sorgtungt hjerte jeg må meddele at jeg ikke kan sende stafettpinnen videre fordi jeg rett og slett ikke har funnet tid til å duppe meg i den fjorden som er et steinkast fra der jeg bor. Men det er med stor glede jeg har satt inn penger til to gode saker! , - kreftforeningen og en lokal variant "Noras minnefond"

Tror jeg får få en utfordring ved en annen anledning :)
Snart er vi på en bølge av flaks og på autostradaen igjen ...
Da skal jeg ta minst en dukkert, - jeg lover!

Petrine :)

Skal, skal ikke klikke.....

Det går en video på fjesboka om et barn som blir hentet av barnevernet. Jeg har ikke sett den. Jeg vet ikke historien bak. Jeg vet ikke hva som står i vedtaket som fører til at en mor ikke får sagt ha det til barnet sitt og hvorfor barnet blir ført til et annet hjem. Jeg har av prisnipp ikke sett videoen, men jeg har lest kommentarene som står under den. Det er ord som overgrep, maktmisbruk og lignende som blir brukt. Kanskje det er det? Siden jeg ikke har tatt en titt så kan jeg ikke uttale meg om denne ene videoen, men jeg på generelt grunnlag så må jeg benytte meg av ytringsfriheten.   Jeg reagerer  på at denne og lignende videoer ( som barnemishandling) blir delt rundt om i cyberverden.

Saker som innbefatter mishandling eller barnevernstiltak er triste. De rammer alle som er innbefattet. Selv om mange barn har fått gode og mye bedre oppvekstvilkår på andre steder enn hos de biologiske foreldrene, så finnes det tidspunkt hvor både barn, foreldre og alle rundt i omveltning, både de fysiske rammene og den psykiske belastningen. Det finnes nok også vedtak som ikke er riktige. Uansett: I den videoen som befinner seg på fjesboka så tipper jeg at det vises en fortvilet mor og/eller far i krise, et barn i forvirring og folk som blir revet mellom ulike følelser der de er sendt ut for å utføre et oppdrag som er knyttet til et formelt vedtak. I slike situasjoner så tenker jeg at foreldrene bør beskyttes og barnet bør vernes for at et øyeblikk som snur opp ned på verden blir alle manns eie. Setter man dette i sammenhang med debatten som har gått i forhold til hvor mye vi eksponerer barna våre i cyberverden så tenker jeg at slike voldsomme opplevelser ikke bør spre seg som ild i tørt gress. De bør heller ikke ligge tilgjenglig for barn/barna når de blir eldre. Nå vet jeg ikke om det vises ansikt i filmen, men det er navn på den som startet å dele den, - og dermed så kan man ved litt logisk tankegang og en søkemotor få bilder av situasjoner som ingen av oss ønsker å bli koblet til. ( Min påstand) 

Mennesker i krise kan reagere på ulikt vis. - Jeg vet jeg hadde kjempet med nebb og klør om noen tok de jeg var glad i. Jeg vet også at jeg har et sinne som bobler opp når jeg føler at folk ikke blir behandlet realt eller ikke får den omsorgen de har krav på. Derfor vet jeg at en video av meg i en slik situasjon ikke var det jeg ønsket at verden skulle se.  Det til tross for at det nevnte sinne kan fremme enn ulogisk handlekraft hvor ord og bilde kunne være det jeg brukte for å vise verden hvordan min opplevelse var. Men, jeg vet jo også at det var disse ordenen og bildene som jeg siden ville rømme fra. Meg i krise er ikke den samme dama som til normalt befinner seg i hverdagslivet, og dermed så er det ikke meg i et slikt øyeblikk eller i en slik hendelse som jeg ønsker å bli identifisert med.  Og jeg tror ikke jeg er unik i en slik tankegang. 

Jeg har et behov for å beskytte de sårbare. Disse følelsene flommer rundt i en så stor grad at jeg velger å ikke se på Supernanny heller. Jeg synes det er ile at barn skal bli hengt ut for en hel verden fordi foreldrene trenger hjelp og støtte til å være i samspill med barna sine. Det er en ærlig sak å trenge hjelp. Det er enda et skritt i riktig retning å erkjenne et problem og be om hjelp til å finne løsning, men det er følels ikke realt at familieliv med foreldrene strev og barnas frustrasjon skal deles med en hel verden gjennom salg av tv - opptak. Jeg er nemlig glad for at jeg ikke er den sinte jenta eller den grensetøyende gutten som gjennom sin atferd har blitt verdensstjerner uten i det hele tatt å ha bedt om det. De samme følelsene dukker opp når jeg ser på idol og ingen har virklighetsorientert deltakerne ( se her ) eller når Ari Behn svarer at han har skutt en elg når han blir spurt om hovedpersonen i boka si på et bokbad. Da har jeg behov for å finne frem puta eller fjernkontrollen. 

Dermed skal det ikke mye fantasi til for å forstå at jeg derfor synes det er riktig ille at sårbare øyeblikk i menneskers liv blir sett av menneske etter menneske fordi man deler en sak som gjør vondt i følelsene våre.  Jeg tenker at når vi blir berørt av at andre har det vondt så må vi ikke gjøre det Tenk hvor vondt de vil være for de innvolverte både i situasjonen og i etteritd. 

Er det jeg som har litt overutviklet empati og er  alt for senstiv på andres vegne når jeg velger bort å klikke på vidoer av folk på kant med seg selv og andre? Eller er min moral og min etiske vurdering helt innafor? 

Petrine 

Det er fest i landet

I dag har det vært barnehagetog. Glade Petrus var med. Han er så heldig at han har en russ i barnehagen og følte seg nok ekstremt heldig da han fikk låne fløyta og lua hennes. Dere skjønner at barnehagen fikk besøk av russ i går og da de delte ut både is og russekort så kan dere tenke dere at de ble helter i en tre årings øyne. Så i morgen skal han både se russ og spise is. Det var det han planla før han la seg sliten under dyna etter en innholdsrik dag !

Jeg vil med dette ønske hver og en av dere en riktig fin 17. mai! Den dagen som gjorde at vi fikk vår egen grunnlov. I den forbinelse så må jeg skryte av at byen min: Moss har en vesentlig rolle i forarbeidet til det som i dag er loven vår. Det er nok informasjon om har druktet i det faktum at  loven ble signert på Eidsvold. Trenger du en liten bit Norgeshistorie knyttet til Grunnloven av 1814, så synes jeg dere skal ta turen inn på NRK super for å se på videoen Til Dovre faller. Eller trykke på Youtube - klippet under her.

I morgen er grunnloven 200 år! 

Kaptein Sortebill er nok omtrent 500, men det er en anne sak. I morgen skal det feires og markeres. Det går et festtog gjennom landet!!  I den anledning bør vi kanskje være ekstra oppmerksomme mot de som kanskje ikke er festtemte. Det er jo slik at høytider kan fremme følelsen av ensomhet,  mangel på tilhørighet, sorg og andre vonde følelser.

Uansett prøv å fylle morgendagen med noe du synes er hyggelig! 

- 17 mai er jo byfesten som feires rundt om i vårt vakre og frie land. 

Hipp, hipp, hurra, 

- ha det kjekt på den 17. mai!

Petrine 

Bloggens goodiebag

Da jeg startet å blogge så var motivet å samle meg nok kompetanse til at  jeg kunne bruke blogg i undervisningen. Kanskje vi snart lager skoleblogg? Tror det!  Det jeg ikke tenkte på da jeg lette meg frem etter fonts og headere (Takk til Gro for hjelp til fin header) var at bloggen dro med seg lesere. Det føles enda snodigere at man faktisk føler at man kommer i kontakt med eller ble kjent med mennesker du aldri har møtt. Hallo, jeg ble født for et halvårhundre siden og må si at jeg er mektig imponert over at jeg kan finne informasjon fra «ingensteder».  Det oppleves som enklere enn å lete i et leksikon. At informasjonen i sistnevnte oppslagsverk nok var mer kvalitetssikret enn det svaret som jeg kan få i kontakt med cyberverden er en helt annen sak. Når jeg synes det er merkelig at jeg med noen tastetrykk kan finne alt jeg trenger av informasjon kombinert med unyttige opplysninger så forstår dere nok at det oppleves som spinnvilt at man føler at man blir kjent med noen uten å treffe de?

Bildet er tatt av Laila 

Til tross for noen kreerte historier og for at vi har et lite filter på hverdagslivet så er det lesere som trofast kommer på besøk. Og, som jeg regelmessig stikker innom Gjennom disse små visittene og ved å få eller gi noen ord i kommentarfeltene så føler man faktisk at man blir kjent med de bak bloggen. De jeg  treffer i denne sosialemedieverden kan jeg treffe når det passer meg. Det vil si når jeg setter meg ned med en kaffekopp, når jeg trenger to minutters hjernehvile eller på et hvilket som helst tidspunkt. Det krever ikke planlegging som innbefatter barnevakt, avtaler eller vertinnegaver. Bloggene, bildene og kommentarene er der 24/7, og du kan gjerne ta igjen det tapte om det er stund siden du tok turen sist. Dermed kan det være at jeg har flere små biter fra bloggvenners liv enn fra de som jeg gjennom år i den nærværende verden har knyttet relasjoner til. Jeg føler at man kommer i kontakt med de ulike personlighetene i blogglandia, at man ser konturer av hvem de er  og du tror at det er noen du ville trives sammen med. Da er det stas å treffes for å konstantere at folket bak bloggen er kanskje enda mer hyggelig, morsomt livlig og flott som du trodde. Det skjedde meg i forrige uke, da jeg traff et knippe av mine favorittbloggere i Oslo. Jeg hadde noen kjekke timer og håper på et slikt hyggelig møtepunkt ved en annen anledning. 

Også dette bildet er tyvlånt fra Casa didriksen 

Så, jeg har vært på et bloggtreff hvor goddiebagen besto av noen gode, glade og levende timer. 

Skikkelig stas 

via

Takk for en flott kveld, jenter!

- og med henyn til badeutfordringen Stine, det kommer et innlegg 

Petrine 

Matprat, - eller om alternativt kosthold!

Har du opplevd det? Det å bli avslørt i dine tanker og følelser? - eller at du kommer til kort med svar eller forklaring? Her for noen uker siden så ble jeg avkledd av ei dame som fôret barnet sitt. Jeg bruker den betegnelsen da det hun ga den lille jenta Nutrilett! Jeg må nok ha himlet med øynene for jeg fikk svar på tiltale.

Den unge damen, i kledd treningstøy, begynte å forklare meg hvor sunt Nutrilett var. Det inneholder visstnok det meste av de nærinsstoffene vi trenger i løpet av et døgn. Forvirringen i mitt eget hode var total, da jeg i en og samme tankerekke fikk det for meg at de gamle (les: meg) vet best og at jeg var utdatert. De første sekundene var jeg nok lettere målløs, helt til jeg landet på at det ikke var jeg som var på ville veier. Jeg tok utgangspunkt i noen spørsmål, om hva slags næring man kunne skaffe seg gjennom mat. Hun mente nok at mat var oppskrytt!  Jeg nevnte derfor både kjøtt, egg, frukt og grønt som gode alterativ. Resultatet var et foredrag om hvorfor man skulle bare spise eggehvitte og ikke det gule, jeg fikk vite Gi innholdet på de fleste grønnsaker og frukter og jeg husker ikke hva det var med kjøtt. Jeg tror ikke en eneste matvare passerte nåløyet? 

Plutselig fortalte hun meg at om jeg skulle ned i vekt, så måtte jeg trene mer og planlegge måltidene mine. Jeg måtte erkjenne at hun hadde et poeng. Det med å planlegge måltider har jeg tenkt på mange ganger. Det kan effektivisere innkjøp, gi oversikt over hverdagsmiddagene og sikre oss et allsidig kosthold. Jeg ser også at om jeg har med meg oppskjærte gulrøtter (for høy GI) , agurk eller noen sunne alternativ i veska, så er sannsynligheten for at jeg putter i meg en sjokolade mindre. Planlegging er også en god ting med tanke på å sikre seg en god kost i løpet av et døgn og jeg har desssuten hørt at det er super økonomisk å handle når man er mett ( grønnsaker i veska) og sjelden.  Jeg tenkte at en plan er ekstra viktig siden jeg har et barn å ta ansvar for. Han kunne nok overleve på sjokolade, is og pasta om vi hadde latt han få bestemme ukas meny. Her i huset er måltidene foreldrenes jobb. Noe det også var i den mammaens hjem. 

Jeg fikk på en eller annen måte avsluttet samtalen: Den om slanking av meg og kosthold for barn, men den flytter ikke ut fra hodet mitt. Eller jo, - den delen som handlet om at jeg måtte trene mer og spise sunnerer, den har jeg et helt oversiktlig forhold til. Den delen som handler om barn og kosthold dukker opp igjen og igjen. Jeg har fundert og fundert på om hun representerte virkligheten., og derfor har det dukket opp en del ulike spørsmål:

" Er det vanlig å gi barn Nutrilett eller andre produter som er tiltenkt slanking?"
"Er kroppshysteriet så stort at vi påfører barna våre dette?" 

" Fører all kompetansen vi kan tilegne oss om riktig kosthold og at man må hjelpe barna våre til å være aktive og unngå overvekt til at man velger alternativer som blir knyttet til å holde seg slank? Gjør man det fordi man tror det er riktig? Og er det riktig?"

"Er reklamens makt større enn Helsedirektorates evne til å spre kostholdsråd ?"

" Er det jeg som er gammledags som tror at det riktige og det viktige er variert kosthold?"

Dette innlegget er ikke skrevet med et motiv om å kritisere en mor eller en trend i samfunnet, men jeg har etter uker ikke fått samtalen ut av hodet. Jeg måtte bare lufte det! Jeg ble lei meg for alt det barnet kanskje går glipp av om matglede og varierte smaker: Jeg så for meg en shake til middag og at det ikke kan matche fargerike grønnsaker og variert tilbehør . Til tross for at jeg tror de fleste barn har et greit nok kosthold i Norge, så ble jeg redd for at foreldre i sin streben etter å gjøre alt rett plutselig handler på tvers av hva som sprer matglede og et sunt kroppsbilde.

Alle disse følelsene

Noen ganger så slår hjertet mitt sprekker.
I sprekken fylles det følelser, -  på godt og vondt.

Når jeg tenker på forventiningen jeg hadde da jeg i innspurten av svangerskapet ventet på Petrus blir jeg varm og glad.  Når jeg tenker på fødselen så fylles jeg av fortvilelse og kvalme. Jeg fylles av takknemlighet når jeg tenker på den jordmoren som endelig kom på jobb og sjekket de prøvene som viste at jeg hadde infeksjon i kroppen. De prøvene som var tatt et par vaktlag tidligere og som ingen hadde sett resultatet av. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle sende  en blomst og et varmt brev til den en drevne, varme og trygge jordmora som ivaretok meg. Det var hun som tok mine meldinger om at det ikke var liv i magen på alvor og som forsto at noe var galt da jeg sa at fostevannet var illeluktende. Restene hadde kommet mange timer før. Jeg blir sint på de som var på vakt da fordi de ba meg ta en dusj mens de bryet med å tørke opp væska som luktet spy. De avviste våre problemstillinger om at manglende spark, økende puls hos babyen og illeluktende fostervann betydde at noe var galt. Det gjør meg uvel og kvalm. Jeg opplever meg som feberhet og kjenner på følelse av forlatthet når jeg tenker på at de løp avgårde med vår lille gutt, uten at jeg hadde sett han og med manglede visshet om at han levde. Jeg blir gråtkvalt når jeg gjenopplever episoden hvor Petrinemannen skriker til en sykepleier; - "Jeg vil ikke han vann, jeg vil beholde familien min!"  Jeg fylles med godhet når jeg tenker på hvor dyktige og gode de var på barneintensiven, - hvordan de kom til meg for å forsikre seg om at de var gode mot Petrus selv om han hylte som en gris. Jeg tenker tilbake til den episoden med glede. Jeg som ikke hadde hatt han på brystet eller hørt han gråte assosierte lyden med liv, vilje og styrke. Ingenting kunne lyde bedre akkurat da. Jeg fylles med takknemlighet og respekt når jeg tenker på de dytkige menneskene som ivaretok Petrus og meg på sykehuset de første ukene. Og jeg kan ikke beskrive stolheten, fryden og jubelen jeg følte da jeg trillet den lille, vakre, tapre og gode gutten ut i den verden som var vår

. Jeg trodde ikke jeg skulle føle mer kjærlighet og glede enn da. Jeg tok feil, - jeg synes det bare øker på for hver dag.

Når jeg ser på vår vakre lille gutt så fylles jeg av varme. I det jeg ikke tror at jeg kan digge poden mer så kjenner jeg enda et hav av nye følelser. Jeg digger den vakreste og fineste lille, store gutten jeg vet om. Han som klarer å fylle ca 4 kvadratmeter seng på en slik måte at foreldrene ikke får mer enn et hjørne tildelt plass. Han som brer seg og sine eiendeler utover alle gulv og kroker i hjemmet vårt. Han som får meg til å se de små tingene i stort perspektiv. Han som forundrer meg over sin evne til å filosofere og til å resonere seg frem til gode slutninger, han som klarer å legge en plan og gjennomføre den, han som får meg til å bryte ut i latter når han tuller og fjaser og han som får meg til å kjenne på hele spekteret av følelser. Jeg tenker på gleden og varmen over de gode hverdagsøyblikkene. Jeg tenker på redselen over at noe skal skje han eller oss,  på smerten når han er syk eller har det vondt og på godheten som er overveldene når han putter hånden sin i min samtidig som han forteller at han liker meg.

Fødselen virket som et forstørrelsesglass på følelsene.
De har blitt så store.

(- og i sannhetens navn, jeg har aldri orket å nevne fødselen før )

Petrine

Målløs, faktisk!

Seriøst, - i eksamensperioder så har jeg vært en mester i å finne vikarierende argumenter for å gjøre annet enn å forberede meg til den forestående prøvelsen eller å skrive den avgjørende oppgaven. Det er ikke måte på hvor blanke vinduene blir og hvor tomme skitttentøykurvene kan være i en slik periode. Ordene som til vanlig kan løpe fra min hjerne via tastaturet og ut på trykk de tar seg ofte en selvbestemt ferie, akkurat da! De drar nok til syden eller til fjells, i alle fall til et sted der jeg ikke befinner meg.  Det siste året har jeg hatt det slik med bloggingen, - de frie og sprettende ordene har druknet i resten av livet.  På skrivebordet mitt er det nemlig en liste over hva jeg har lyst til å skrive om, - og i hodet er det tanker om bildeserier, men når det kommer til selveste utførelsen så er tanken sterkere enn handlingen. Men, dere!,  jeg kommer sterkere tilbake! 

Jeg skal bare ut å jakte på de 29 tegnene som vi kaller bokstaver... 

Inspirasjon mottas med takk :) 

Petrine :) 

Hah!, noen ganger så er det lønnsomt å være en gammel mor?

Endelig har jeg funnet et studie hvor det viser seg at jeg er blant de beste i klassen!
Ikke jeg personlig da, men jeg som forelder over 45 år. Det viser seg nemlig at det er den eldre generasjon foreldre som er best på å la barna leke i naturen, på egnehånd. Heltidsarbeidende er hyppigere i skogen enn de med deltidsjobb. Nå har jeg faktisk litt permisjon fra jobben min,  og jeg har ikke andre vaner enn da jeg arbeidet enda mindre, men jeg føler alikevel at jeg har en liten seier innabors. Hvilket lodd å vifte med. Gammel nok til å gi barnet mitt frihet og arbeidene nok til å drasse med meg poden ut i blant trær, stein, greiner og vann. Det er nemlig en identitet jeg ønsker å inneha,- og som jeg personlig mener det er verdt å strebe etter.

Jeg ønsker å være yrkesaktiv! Jeg ønsker at barnet mitt skal få like gode naturopplevelsene som jeg selv hadde i barndommen.  Jeg ønsker at han skal få frihet til å bli god på ferdes i naturen og derigjennom bli god på å bruke kroppen sin. Men, jeg må innrømme at jeg enda ikke har latt han gå utenfor tunet og over veien for å leke i skogen. Det tar nok enda noen år.  Men, en dag så skal han få lov til  å krysse gaten og forflutte seg de to minuttene det tar å komme seg ut i skogen. Inntil da, så kan jeg gjerne lese en bok, drikke en kaffe eller delta i leken hans, for at han skal kose seg i de flotteste av alle lekearenaer.  I skogen eller ved vannet.

Den undersøkelsen som får meg på pallen, har også en bakside. I alle fall ut fra mitt håp for min sønn.  Den sier nemlig at til tross for at 97 % av barn som vokser opp har tilgang til store eller små skogområder så er det få barn som oppsøker grøntområdene til daglig. I alle fall uten at voksne er med. Jeg nevnte det på jobben og flere av de som er foreldre der nektet barna deres å gå i skogen fordi de kunne skade seg. Jeg spurte deretter om de ikke selv hadde lekt i skogen som barn, noe de hadde gjort, men det til tross så ble deres barn nektet å oppholde seg i skogsområder. Og her snakker vi skolebarn og ikke barnehagebarn. I slike diskusjoner så har jeg mer enn en gang fundert på om jeg mangler et morsgen, for jeg er redd for andre ting enn mange andre. Jeg er redd for at poden min ikke skal bli glad i å bruke kroppen sin, ikke skal oppleve å ha kontrollen på den og ikke skal få den tid til lek som han ønsker. Jeg er mer redd for å slippe han på biltur, at det skal hende han eller oss noe som påvirker livskvaliteten enn å la han balansere på stener, klatre i trær eller leke i vannkanten.  Jeg er  overbevist over at han vil skade seg om han ikke blir god på å bruke kroppen sin og jeg har en innebyggende tro på at sm å barn kjenner sine begrensninger. Jeg sier ikke at vi ikke skal beskytte de fra farer, men jeg tror ikke skogen i seg selv er en arena hvor de kan tøye grenser og øke kroppsbevissthet samt selvbevissthet relativt trygt.

Jeg har arbeidet i en barnehage som hadde en avdeling ute i naturen. De barna som gikk der var nesten aldri syke, de hadde god balanse, var gode på å bruke ulike verktøy som kniv og øks, de var raske og de hadde generell god motorikk. Et av barna hadde gått til fysioterapien dag i uken i hele sitt liv, men etter tre måneder i naturbarnahage kunne det avslutte behandlingen, fordi erfaringene med å oppholde seg og ferdes i ulent terreng hadde oppøvd de ferdiggheten som kom litt sent. Eksempelet viser at ved å være aktivt på annet enn grassmatter og asfalterte sletter er godt for kroppen, - og dermed godt for hele mennesket. det tror nå jeg. Og, når jeg leser artikkelen i Aftenposten, så må jeg si at jeg nok er alene i denne troen, da faktisk hele tredve prosent av barn ikke er utendørs på egnehånd, selv på sommertid. Og for meg er dette snodig, da både barndommen min og arbeidet mitt med barn og unge tilsier at utelek skaper mestringsituasjoner av ulik art. Jeg hørte da jeg var gravid med Petrus at jeg sikkert kom til å overbeskytte han, fordi han kom så sent i livet mitt. Rent subjektiv så tror jeg at jeg ikke begrenser han fra lek, for å la han prøve ting han ikke har gjort før eller å la han være delaktig i det livet vi lever. Det vi gjerne også lever utendørs. Men, hva som har ført til at barn i dag er lite aktive i skogen det vet jeg ingen ting om: Jeg vet derimot at jeg harr lekt masse i skogen og at jeg trivdes med det, og det ønkser jeg også at min lille Petrus skal få erfare.

Hvordan er det hos dere, er dere mye i naturen? Og hva er det greit å la barn få lov til å prøve på egenhåd?

Petrine :)

Kom mai, du skjønne, milde

Bildet av denne fiskeren tok jeg på en strand nær meg, riktignok i april: Jeg vil ha mange slike kvelder. 

Velkommen til MAI! 

Til nasjonaldag og is, 

til stafettløp og nødvendig trening, 

til soldager og solnedganger, 

til bjerkesprett og flagg, 

til eksamensforberelser og planlegging

til lyserer dager og lysegrønt dress, 

til uteliv og grilling, 

til bare føtter 

 - til den beste tiden på året! 

Velkommen til Mai! 

Petrine 

Om digitale hjelpemidler og hverdagen

"Mamma, kan vi laste ned "Pelle Politibil" og se på den?", sier poden fra baksetet?
- "Laste ned?"; spør jeg tilbake. Petrus har nemlig mest erfaring med å se filmer fra DVD, via  dekoderen eller på Nrk super - appen, trodde jeg. Helt til han forklarte meg hva det innebar å laste ned, og at han sammen storebror hadde sett en nedlastet film. Vi kjøper musikk på itunes og vi hører på musikk via Spotify, men jeg må si at jeg igjen ble overrasket over at Petrus har informasjon og forståelse for ting som jeg vet at det ikke er jeg som har introdusert han for. Barnehagen vi har valgt til Petrus har forkus på uteliv så jeg ville forundre meg om Ikt - kompetansen kom derfra.

Vi lever i et digitalisert samfunn, jeg vet! Jeg er også bevisst at barn i tidlig alder blir introdusert for digitale hjelpemidler og de er ganske små da de sitter med de små fingrene sine gjør det som er forventet av de på ulike apper. Her i huset så er ikke nettbrettet det som blir valgt mest i hverdagen. I alle fall ikke av poden, (vi voksne burde nok i perioder bruke det mindre;)  da han oftest er opptatt av annen type lek og dermed er oftest å finne på en sykkel, med en ball, med venner eller med Lego og Playmo. Helt i tråd med mitt ønske om at han skal være glad og i farta! Men jeg fikk meg en tankevekker da jeg leste en reportasje hvor det ble trukket frem at det er ulik digital kompetanse  blant barna og at skolen i neste omgang kan være med på å øke ulikhetene. Det var et alvorlig funn i følge forskerne, da de er redd for barn med for lite kompetanse vil falle ut av arbeidsmarkedet. Videre ble det poengtert at barn som ikke har tilgang til nettbrett og mobiltelefon også vil kunne bli sosiale tapere, da unge i dag i stor grad forholder seg til hverandre via digitale medier. Og jeg som vokste opp i forrige århundre ble undrende. Jeg vet ikke om jeg blir mest overrasket over at forskerne konstanterte at de sosiale eller utviklingsmessige forskjellene også finnes i den digitale verden eller over at man kommer bak i rekke både på arbeidsmarkedet og med venner. Nå må dere misforstå meg rett, men min erfaring fra oppvekst er fra forrige årtusen. Da lærte vi å lage avtaler med hverandre, vi så hverandre når vi snakket sammen og vi var aktive det meste av dagen. Ute, - sammen med andre. Derfor er det nok det jeg tilfører barnet mitt. Jeg oppfordrer han til å være ute, jeg lar han vasse i kaldt vårvann, leke ved vannkanten i januar og balansere på et tre som ligger veltet i skogen. Det er mindre naturlig for meg å gi han et nettbrett om han ikke spør etter det selv. Skal han høre på musikk, splle, høre på lydbok eller andre ting så er nettbrettet til utlån.Og det er faktisk ikke ukentlig en gang.  Det er helt ok, og helt innafor, i mitt hode. Men nå ble jeg undrende på om det er nok? Jeg vil jo ikke at han skal bli en taper, verken sosialt eller med hensyn til å få seg jobb.

Som lærer i den videregående skole, så skal jeg innrømme to forhold. Bruk av digitale hjelpemidler i klasserommet er nok ikke best. Kanskje det skorter på min kompetanse? eller kanskje det er noe med ungdom og medier? Eller en kombinasjon av disse? Elevene trenger etter min mening periodevis  en digital detox. En pc i nærheten,  - vipps, så befinner jeg meg plutselig alene i den verden som vi felles skulle vie til opplæring.  Jeg som lærer synes at digitale hjelpemidler er til hjelp bare man får balansert det riktig. Og det er denne balansegangen som jeg synes er vanskelig. På jobb handler det om å få elevene til å holde på med det faget og den forskningen som digitale hjelpemidler kan fremme, og på hjemmebane som har jeg ikke tenkt til at det har vært et problem.  Helt til jeg leste denne reportasjen. I mitt hode har det vært helt greit med litt nettbruk i ny og ne og mer tid til sosialt samvær og lek. Men, er det det?

Nå er jeg så frimodig at jeg tenker som sikkert flere foreldre, at min gutt kommer til å klare seg, han har de ressursene han trenger innabords!  Men, så i neste omgang kjenner jeg på det jeg er mest redd for i verden, at han ikke skal mestre hverdagen, at han skal stå der uten et nettverk av venner og at han skal havne på det som i samfunnet kalles skråplanet. Det vil si at hverdagen hans blir preget av andre ting enn glede og livskvalitet.


Så, si meg en ting:  Er jeg på ville veier når nettbrettet ligger på skrivebordet til fri diposisjon, men som ikke poengetere at det finnes? Og som dermed neten aldri blir brukt? Jeg tipper nemlig at interessen vi lkomme med alderen og at jeg da må innføre ramme for tiden som blir brukt på digitale medier?
Hvordan er det hjemme hos dere?