fredag 30. januar 2015

Friluftsfredag: Tipser om Bråtenstuarennet


Yeah! 
Det er hvitt på bakken i byen vår, - og det jublet Petrus over i morges. 
Han ville gå på ski, han ville ut å ake og han ville lage snøballer. 
Han var superglad! - og mange med han!! 
- og ved et tastetrykk har jeg fått kontantert 
at det er lovet mer snø og kulde i helgen. 
Det lover godt 



Vi har nemlig planer for helgen. 
Vi har blant annet tenkt oss på Bråtenstuarennet,
 et lokalt, hyggelig, avslappet  og lavterksel skirenn for de minste. 
( 0 - 8 år var grensen i fjor) 
Et ypperlig sted å skape skiglede og fryd over uteliv.
Vi var der i fjor, vi var der i forfjor og vi ha tanker om å stille opp i år også. 
Rammene er en barnehage, en park, musikk og en gjeng med glade arrangører. 
Det har vært laget en løype i parken; - en løype som verken mangler flagg eller hunden i bakken. 
Og det beste er at alle kan ta turen i sitt eget tempo og de kan ta den så mange ganger de vil!!!
I tillegg til heiagjeng og en speaker han man blitt underholdt via en platespiller! 
Musikk til arbe`! 



Om jeg spør Petrus om skirennene så er han meget fornøyd med å ha fått nummer på brystet og premie rundt halsen. Sistnevnte artikler er ofte med i sjørøverlek, da de glimerer som gull og er harde som metall. 
Og, på rennet, når skia er av og vi har ventet på medaljeutdeling så
har han vært glad for å leke på plassen 
og for enkel servering rundt bålet. 



Skirennet er i Parken ved Jeløy Kurbad og påmelding er der i den enden som ligger
mot Bråtenstua barnehage. 
Datoen er 1. februar 
og klokkeslettet er 12.00 


Og skulle snøen mot formodning forsvinne, 
så vil arrangørene overraske oss med andre typer aktiviteter. 
Så om du gjør som oss, 
så tar du turen til Moss, 
til Jeløya 
og 
ttil Bråtenstuarennet! 

Petrine :) 


- og vil du spandere tre korner eller flere på denne nominerte mammabloggen så sender du 
mblogg til 2012, 
- om så er du plutselig med i trekningen om flotte premier


torsdag 29. januar 2015

Torsdagstema: Språkutviking og hvordan man kan være til hjelp

Via 
Også et innlegg som oppsto i forberedelser av undervisning, 


Visste du at barnets språkutvikling begynner før barnet kan prate selv? Ja, jeg vil våge å påstå at det er gryende språkutvikling i det første samspillet mellom baby og omsorgpersonene. Har dere forsøkt å lage trutmunn til en relativt nyfødt baby eller har dere sjeket tung til det? - da vet dere at babyen vil herme etter deg. Denne imitasjonen synes jeg var råkul da Petrus var liten, så jeg lekte hermegåsa ofte. Det utviklet seg til en lek med lyd, - og de første antydninger til meningsfylte lyder kan komme ned i fire fem måneders alder,!

Da jeg lærte om barn og språk synes jeg det var genialt at alle babyer rundt om i verden har de samme lydene fra de er nyfødt og en stund frem i tid. Denne perioden med spebanrslyder og babling kan vi derfor kjenne igjen hos alle barn uansett om de kommer fra Afrika, Asia eller andre kontinent. Den første tiden så kommuniserer babyen meg blikk, kroppskontakt, ansiktuttrykk og ulik type gråt. Noe som blir tolket av omsorgpersonene. De gir deretter respons på hva barnet ønsker. Nettopp dette samspillet tror jeg kan gi grobunn til språkutvikling, da barnet oppfatter at det er lønnsomt å kommunisere. Noe som igjen vil være med på å videreutvikle bruk og forståelse av språk. Den verbale responsen fra omsorgsperonene vil videreutvikle bablingen til det språket den lille hører til daglig. Det har seg slik at vi som omsorgspersoner overtolker lydene barnet sier og gjentar det vi ønsker å høre. Til eksempel kan barnets som lyderer : da-da-da-da får en tolkning som yes, I´m Dad
ma-na-ma kan her i Norden få responsen: "Hør han sier Mamma!" På samme måte vil vi tolke lydene til barnet og gjenta dem ut fra hvilke situasjon vi er i. Sier barnet : Ma-ma-ma når vi sitter ved matbordet så vil vi kanskje respondere med : "Mat? - ja, nå skal du få mat" 

Det er når barnet nærmer seg et år at de fleste sier noen ord, - og da er de gjerne knyttet til noe de synes er morsomt, noe de liker eller noe de ofte får respons på. Pus, vov, hei, mamma, pappa, mat, se, mer, ball er mer vanlige ord enn kjøkkengardiner når de er i starten av å bruke språket aktivt. Det andre leveåret er det vanlig at de bruker et ord i setningen de lager, - og ved toårsalder så bruker de ofte to ord i setningen: "jeg gå!", "Spise is", "sove nei"og så videre. Da har de ofte et ordforråd på et par hundre ord. 

Alt barnet hører og erfarer av begreper gjør at de utvikler språk, - og med språk mener vi ikke ordene barnet bruker, men hva barnet forsår og reponderer på det som blir kommunisert rundt dem. Ordforrådett forteller hvor mange ord barnet kan. Og når barnet er omtrent tre år så kan det omtrent 3000 ord. Dette er et tall som er basert på gjennomsnittet, da det faktisk er store ulikheter i hvilket tempo barnet utvikler språket i. Ofte vil de som tilegner seg språklige ferdigheter ta igjen dette når de først begynner å snakke. 


via

Vil du hjelpe barnet ditt til å utvikle språket? 

I så fall så kan du: 

- Oppleve ting sammen med barnet ditt. 
Jeg har tidligere skrevet et innlegg hvor jeg kritiserer de barnevognene som har barnet vendt fra deg. De er det ofte vanlig å bruke i den alderen hvor barnet tilegner seg språk og opplever verden. Jeg synes derfor at man skal ha en vogn hvor man har kontakt med barnet sitt, også når man er ute å går. Da vil man kunne se hva barnet er opptatt av, - og sette ord på det : "Ser du på gravemaskinen du? Det ser ut som du synes det er morsomt at grabben graver", "Oj, nå ser jeg at du skvatt!", "Ble du redd da den motorsykkelen kom forbi? Jeg så du begynte å gråte da den kjørte forbi" Ved å være aktivit tilstede vil du på den ene side hjelpe barnet til å tolke hva som skjer og på den annen side stimulere språket og hjelpe det til å bli kjent med ulike følelser. 

På samme måte kan du sette ord på hva dere gjør i løpet av dagen. Jeg husker at jeg satt på et barn et par sko en gang, hvorpå jeg sa akkurat det: "Nå tar jeg på deg skoene dine!". Foresatte kom dermed med følgende melding: Barnet kan ike snakke, så du behøver ikke å snakke med han"  Jo, du må snakke med barnet ditt for at det skal lære seg å snakke. 

La barnet få erfare ulike ting. 
Et barn som lærer begreper kun ut fra å se i billedbøker vil ikke lære hva de ulike tingene er og hvordan de kan brukes på samme måte som et barn som får hilse på sauen, kaste og rulle ballen, sitte i sanda, krabbe på steinene ... pluss, pluss. Det har seg slik at også det lille barnet lærer best og får god forståese ved å prøve, prøve g prøve. 

Prat med barnet
Det er jo slik at det er ved å høre språket og ved at det blir brukt i sampill med dem, at man lærer seg det. Vi har hatt en vane hvor vi har fortalt en liten og morsom historie fra dagen vår på vei hjem fra barnehagen, - med det resultat at vi har fått et barn som daglig forteller om sine hendelser og observasjoner.  
Det er også lurt å gjøre samtalem til et sampill hvor du sier noe til barnet, - og har tid til at han kommer med tilbakemelding. Det har seg slik at ban som er vant til å bli snakket med og ikke til er bedre på kommunikasjon. 

Tilpass språket til barnets nivå. 
Det er hensiksmessig å bruke korte setninger, bruke ord som du vet barnet har et forhold til og gjerne se på barnet når du snakker med det. Her er jeg sikker på at jeg har bommet og kommer tilå bomme, fordi jeg snakker i vei til Petrus, men harn har heldigvis forstått at han må spørre nåe han ikke forsår. 
Men, vi har sett på noen filmer fr Petrus er liten nå, - og vi ser at vi snakket med lysere stemme til han  lenge etter at vi trodde vi hadde sluttet med det. Det er jo sik at vi autamatisk lager lysere lyder når vi snakker med babyer fordi de responderer lettere på de. 


Ikke rett på barnet når det uttaler ting feil
Ved å korrigere barnet når det aktivt bruker ordene det kan, selv om de uttales feil, så kan du ta fra de mestringsfølelsen og motivasjonen til å bruke det. Det er nemlig gjennom aktivt bruk de blir språkferdige! Hører du barnet uttaler ord feil, så lag heller en setning hvor du gjentar ordet riktig. 
Om barnet for eksempel kommer med følgende setning,  "Jeg sal søre buss", så kan feks si: " Ja, du skal kjøre buss!" Og, du, husk på at barnet bruker lengre tid på å formulerer setninger enn oss, så vent til de har blitt ferdig før du gir respons. 

Les, syng og bruk rim og regler sammen med barnet. 
Bøker, sanger og rim og regler er med på å øke ordforråd, de gir språkrytme, det kan være utgangspunkt for samtaler og derfor er bibliotek en kilde til språkutvikling! 

Vi mennersker er og blir kommunikative! 
- og det verbale er et godt supplement til det nonverbale!


Ha en mer eller mindre kommunikativ dag :) 


Petrine 


og vil du følge med flere temaer og andre innspill så følge gjerne facebooksiden til bloggen eller @petrusogpetrine på instagram. 








onsdag 28. januar 2015

tirsdag 27. januar 2015

Tirsdagstips: Lego, - lettvint å ta frem og lettvint å rydde



I takt med at barna vokser til så blir lekene mindre i størrelse. Fra å være duploklosser, puttekasse og store leker, så har vi nå playmo, lego og plusplus. Dette er leker som det morsomt å leke med, men de er små. Et greit utvalg begrenser ikke leken, men det et godt utvalg kan være litt mye å dra frem.  Det er behov for det man trenger , da det er kjedelig om du er midt i en kostruksjon eller rollelek mangler en vesentlig del.




 Petrus har vært heldig. Han har fått lego i gaver og han har arvet fra den største storebroren sin. Det vil si at han har nok til at mange kan bygge samtidig, noe vi liker. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg har kviet meg til å ta det frem fordi jeg har gruet meg til å rydde det sammen. Det har vi nå løst på en enkel måte:

Vi har nemlig puttet et strechlaken ned i kassa som Petrus har legoen i.
Det la vi ned før vi flyte kassa med lego.
Når han eller andre skal bygge, så bare løfter vi all legoen opp ved hjelp av lakenet.
 Det strekker vi utover et bord før vi fester strikkene under bordplata.

Når vi skal rydde det hele sammen så tar vi tak i det samme lakenet, løfter det opp og putter det tilbake i kassa. Ryddig på et lite blunk.



Man kan selvfølgelig gjøre det samme med et dynetrekk eller et slett laken om man ønsker at barnet skal sitte på gulvet å bygge. Det er jo det samme prinsippet.

Har dere et genialt tips til oppevaring og rydding av leker?

Petrine :)

mandag 26. januar 2015

Planer, avbrudd og handling



" Jeg går opp en tur for å skrive et blogginnlegg" 
- "Mamma, Jeg er tørst." 
Fireåringen har feber. 
Jeg prioriterer selvfølgelig å gi han noe å drikke,
- selv om pappaen er tilstede. 



" Nå går jeg opp, - må rable ned noe!" 
Jeg tar med meg datamskinen under armen og krabber inn på senga. 
- akkurat som mange bloggere rundt om. 
Det er jo et yndet motiv,
 - en pc (les: mac), et senge teppe og gjerne en blomst eller en tekopp. 
Jeg føler meg et lite sekund som en del av gamet, 
men
madrassen min gynger om jeg flytter meg i senga og i min fantasi vil koppen velte.
 Blomster trenger dessverre  visum for å komme inn i det Petrinske hjem, 
 da Petrinemannen er allergisk.
Så det eneste som minner meg om de kjente bloggerene
 er at jeg sitter på senga og at jeg har med meg mac - en min. 
Men utsikten er så vakker og ideene mangler.
 Det faller ingen bokstever ned i det tenkte innlegget
og
intet vakkert motiv på minnebrikka.  
Det fester seg på netthinna. 



"Petrine, hvor er du? 
- skulle du ikke besøke faren din 
og bør du ikke dra ut for å handle?" 
 Jeg må besøke min gamle, syke pappa 
og jeg ønsker det avbrekket en tur i butikken faktisk er.  
Jeg har bysset og passet på et sykt barn hele dagen. 
Et barn som har vært full av feber 
og ikke har hatt vondt andre steder enn på og i hele kroppen. 



Jeg klapper sammen lokket, 
finner lommebok og bilnøkkel 
Nå er jeg klar for å dra ut av huset
-  for å se til at den gamle har det så bra som han kan 
og til at vi får litt spiselig i hus. 
Må bare måle feberen til Petrus først... 

Jeg tror jeg skriver et innlegg i morgen i stedet, 
og finner bilder som jeg allerede har liggende. 

Er det bare hos meg at bloggingen ofte rykker en plass bakover i køen? 

Petrine :) 

Mor, jeg vil tilbake ( til barndommens gamledager)






Jeg jobber i en videregående skole. Der treffer jeg mange flotte mennesker.  På slutten av dagen i dag så ble jeg sittende å snakke med et par unge om løst og fast. Plutselig begynte vi å snakke om min oppvekst kontra den barn har i dag. Jeg konkluderte med at det hadde vært rene science fiction om jeg på begynnelsen av 70 - tallet hadde hørt om at jeg kunne rydde rommet mitt og snakke med en kamerat som rydder sitt rom, - og jeg kunne se han selv om han bodde på den andre siden av kloden. Så uvirkelig kult! Men, det er like uvirkelig for dagens ungdom at vi sto kjempelenge på venteliste for å få telefon. Noe som derfor ikke var en selvfølge i alle hjem.  Uvirkelig gammeldags for ungdom som faktisk kan ha flere enn en telefon tilgjenglig daglig.

De hadde kanskje syntes det hadde vært eksotisk å høre barnetimen hver lørdag og se på barne - tv på svart/hvitt - tv en gang i uka. Fjernt fra streamende serier og filmer tilgjenglig 24/7 så oppholdt vi oss mest av alt utendørs, og vi fikk sosialtrening og sosialisering der vi gikk sammen til skole og trening og der vi rigte på dørene for å be vennene ut. Da kunne vi nemlig likegjerne bli bedt med på middag mens vi ventet på at familien skulle bli ferdig med et av de faste og samlende måltidene.

Dagen startet tidlig i industibyen jeg vokse opp. De fleste dro på jobb på morgenen og hjem når klokka ringte dagen slutt sånn ca 15.30. Da ble det køer i lyskryssene og i knutepunktene mellom byen og øya. Noen kom fra Verven og Glassverket, andre fra Helly Hansen, Noblikk og Cellulosen, - og alle skulle hjem til middagen som sto på bordet. For oss skolebarna så var det godt om tid til lek. Vi sluttet tidlig på skolen og dro hjem for å leke, -og fortsatte leken etter middagen.



Vi lekte masse, og leken inneholdt mange elementer av bevegelse, da vi klatret usikret i fjellvegggen, vi hoppet paradis, øvde oss på å stå lengst mulig med rockeringen, kastet ball, lekte politi og røver, bygde hytte, badet og masse, masse mer. Det at vi i store deler av dagen lekte ute står i stor kontrast til dagens oppvekst, hvor barnas dag er styrt fra morgen til kveld. Det starter med barnehage, skole og sfo før mange drar til en organisert idrett. Jeg oppdrar en gutt i nåtidens Norge og kontrasten river i meg. Det er jo slik at man ofte overfører det man selv har erfart til neste generasjon. Har man vokst opp i et hjem som har vært mye på tur så vil mest sannsynlig ta med sine barn på tur. Og med det som bakteppe, så er jeg nok en som ofte tenker gjennom hva jeg gir Petrus av erfaringer og hvordan jeg på mange måter har tilpasset meg samfunnet i forhold til hvordan oppveksten hans er. Han har vennen sine i en barnehage,  - en barnehage hvor han trives, men som jeg ikke alltid synes det er greit å levere han. Da snakker jeg ikke om at barnehagen ikke holder mål. Det er fordi jeg ofte vurderer om han kan ha det bedre om han får sove til ni (som han pleier i feriene) enn at jeg røsker han opp ved sekstiden de dagene jeg skal levere han før jobb. Kanskje han hadde godt av at det var jeg som var med han daglig? Men, hverdagen til Petrus handler ikke bare om meg og Petrinemannen. Den handler også om at Petrus har rett på et sosialt liv. Det hadde jeg nemlig rett utenfor døra. Det å vokse opp i en drabantby handlet nemlig om at jeg hadde mange å være sammen med, hver eneste dag. Det kan jeg ikke tilby Petrus, jeg kan ikke tilby han min barndom, ei heller all den bevegelsen jeg hadde i løpet av dagen, alt det spontane samspillet og den mer eller mindre planlagte leken. Det var nemlig slik at vi kunne fortsette en lek dag etter dag etter dag. Det var det nemlig tid og rom for. Det var ikke ofte vi ble rykket opp av leken for å bli kjørt til en eller anne fritidsaktivitet. Eller, vi ble forøvrig aldri kjørt, noe jeg allerede har nevnt. Så konklusjonen blir at barnehagen er et godt alternativ for Petrus nå, forskjellene mellom nå og da er årsaken.

Jeg har en fornøyd liten pjokk! Jeg tar han med på aktiviteter som jeg forbinder med min barndom og vi har det greit i hverdagene våre. Selv om jeg gruer for at han skal bli stillesittende og "innelåst" i en institusjon fra nå og til han omtrent er voksen og til tross for at jeg tror at en altfor styrt hverdag kan føre til manglende kreativitet, initiativ, inaktivitet og i værste fall eventuelt fedme og drop out. Jeg er jo redd for at han skal være sliten og skolelei innen han blir nitten eller ferdigutdannet. For der jeg vokste opp i tid hvor det var arbeidsplasser til de skoleleie, der det var kreative rom for de med andre evner enn teori, der hvor de kunne bli opplært i ulike bedrifter  og der hvor det ikke var forventing om utdannelse for å vaske gulv, så vokser dagens barn og unge opp i en verden som rammer inn livet deres fra de er bitte små til de er langt oppe i voksenlivet. Der jeg ble oppdratt til at naboen, de voksne og folk kunne hjepe om jeg sto fast så blir dagens unge oppdratt med en kontrol og en forståelse av at vi ikke skal bry andre og vi er lært opp til å passe oss for ukjente i fare for at de kan gjøre oss noe. Jeg tror ikke fok har forandret seg så veldig, men jeg er ikke sikker på at all informasjon om alt som skjer i alle verdens hjørner gjør oss godt. Jeg sier ikke at vi ikke skal vite om at verden ikke er rettferdig, jeg sier ikke at vi ikke skal rekke ut en hånd eller gi bistand der det trengs, men jeg tror vi mediabildet kan gjøre oss mer engstelige med tiden. Jeg vil ha tilbake troen på felleskapet og de andre.

Phu, jeg er nok litt ambivalent. Jeg vil nok tilbake til verden som var, samtidig som jeg trives i livet jeg lever. Det som gir rom for en trivelig jobb. En jobb som gjør dagene meningsfulle, som gir meg handlingsrom i forhold til hva jeg ønsker og hva jeg tror på, som kan inspirere meg ut på tur i ulike verdens hjørner: Det er rom for det livet som er ulikt, men også lik, min barndom. Jeg har jo erfaringene med meg og de har gjort meg til den jeg er. Og bare for å poengtere det så er barnas lange dager borte fra hjemmet en del av samfunnsendringen vi alle er en del av.

He, he, - og ikke tro at jeg har blitt en av de som sier at "vi hadde det mye bedre under krigen", men jeg sier at vi har mistet noe på veien til det nye livet. Noe som sikkert har vært nødvendig, fordi det ikke er plass til alt. 

Takk til de jentene som satt tankene mine i gang og som fikk meg ned til å rable tankene mine i full fart til en forvirret konklusjon ... Jeg tror den er at jeg trivdes i barndommen og jeg trives nå :)

Petrine

søndag 25. januar 2015

I går laget vi islykter av ballong


Petrus har ventet på snø. Den kom, men den regnet bort igjen. Til tross for at det er kaldt ute så ser dett ut som vi må se langt etter aketurer og skiføre. Petrus har egentlig et ønske om å flytte dit der er snø om vinteren for da kan han både få gått på skøyter og ski og ikke minst akt på kjeken han fikk til jul. Og så vil ha bo der vi kan bade på sommeren, og det gjør vi heldigvis.



Petrus og jeg satt å snakket om hva vi kunne gjøre ut om det var kaldt, selv om det ikke var snø. Vi kom begge på at det var mulig å lage snølykter Sist vi laget lyslykt var på fjellet og der brukte vi en hel tiliters bøtte som vi fylte med vann. Det ble en flott og stor lykt, men nå bestemte vi oss for å fylle ballonger. Vi hadde fire som ble runde når vi fylte de med vann, og vi brukte alle sammen. Vi valgte helt rent vann denne gangen, og utelukket konditorfargen som kunne gitt farge på lyktene. Vi la lyktene ut i kulden, - og dagen etter så løftet vi de opp. En satt fast  og splasjet da jeg forsøkte å røske den løs. Den andre mistet jeg, den gikk i tusen knas! De to siste klart vi å tømme for vann og sette lys i. De ble flott og hyggelig utenfor inngangsdøren.


Har du laget islykt tidligere? 

Petrine :) 

fredag 23. januar 2015

Friluftsfredag: Mat på bålet



Endelig er snøen her. Endelig så er dagene lysere, vaskemaskinen går sjeldnere og mor er litt mindre glad for pendlingen på E6. Det hører til ettersom mine ører er spesielt lydhør for medienes opplysninger om at det finnes mange feilskodde trailere på våre glatte veier. Hallo, noen tonn med bil i fri sklifart er en illustrasjon jeg gjerne ikke skulle hatt på netthinnen. Men, det var ikke min frykt for seilende veimonstre dettte innlegget skulle handle om. Det er gleden over at vi har fått vinter i byen vår.  Petrus er storfornøyd, så fornøyd at han jublende forteller at han ikke har tid til å leke fordi han går på ski og aker hele tiden. Og det er nettopp det han gjør. Han kommer inn med røde kinn og sliten kropp, - kanskje langt etter at barne - Tv er startet. 
Han rekker akkurat kveldsmat og kveldsstell før klokken er sengetid. 




Vi har planer om å benytte oss av snøen i helgen. Vi må nok ta med oss både akebrett og ski ut. Om vi tar en tur i marka eller stikker til et sted hvor det både er mulighet for aking og skigåing har jeg ikke oversikt over, men sannsynligheten for at vi har med oss noen vedkubber og at vi skal lage bål er relativt stor. Derfor tenkte jeg at jeg kunne komme med to tips til hva vi kan lage på bålet. Pinnebrød er en klassiker og det er kjempegodt om du fyller det med tubeost ( eller nugatti) mens det enda er litt varmt. NEvner også en god og mettende dessert, som kan friskes opp med litt vaniljekesam. 


Pærer med nøtter 

Man skjærer opp pærer i skiver, 
pakker biter inn i aluminiumsfolie 
sammen med nøtter. 
Litt kanel gjør litt ekstra stas på desserten 







Pinnebrød 

Man blander sammen
4 dl hvetemel
1/2 ts salt
1/2 ts sukker
2 ts bakepulver
5 ss smør eller olje.

Putt deigen i en beholder og del opp i emner når du skal steke det over bålet.

Har dere planer for helgen ?
- eller en favorittrett til bålkos?


Ha en kjekk helg med eller uten vinteraktiviteter.


Petrine :)





onsdag 21. januar 2015

Klær, budskap, holdninger og sånn


Hva forventer klesprodusenten og hva forventer vi av hver liten pike og hver lille gutt? 



I forrige uke så var jeg en tur i byen for å se om jeg fant noe å bruke julens gavekort på. Tanken var å finne noe til meg selv. men jeg måtte selvfølgelig ta turen innom butikker med barneklær da jeg først hadde tatt turen ut. Der fikk jeg øye på noen topper til barn som jeg tenker formidler roller og forventninger gjennom farge og tekst. Jeg oppfatter personer som er kledd i mørk eklær, som dress etc som mer autoritære enn de som er kledd i farger. Likeså oppfatter jeg rosa, hvitt og pastell som sarte og feminine. Genserne jeg fant til jenter var lyse og formidlet  med et mildt og gyldent budskap, men de jeg fant til guttene var mørke, hadde tekst i en sterk farge og formidlet røffhet. De laget glansbilder av jentene og bøller av gutta. Jeg kommer definitivt ikke til å ta på Petrus en genser med teksten : I WILL NEVER GROW UP! Mitt største ønske for han er jo at han skal vokse opp, ha det godt med seg selv og de rundt seg og at han er god med seg selv om de rundt seg. Jeg har ikke et ønske om at han skal knyttet til trøbbel eller til andre utsagn som er med på å stigmatisere barn inn i et mønster som går på tvers av hva jeg tror på og ønsker. Nå kan det være at det er noen som opplever meg som hårsår, men jeg ønsker at også gutter skal være knyttet til positive ord og ikke til en atferd som vi forbinder med vanskeligheter.  Jeg er heller ikke en større tilhenger av at jenter blir knyttet til å være stille, forsiktige og glade. Jeg er for at barn skal få bli seg selv uansett om de er jente eller gutt.


Jeg snek meg til å ta disse bildene.... 

Formidling av budskap gjennom farger og tekst provoserte meg, så derfor snek jeg meg til å ta et par bilder. Vel hjemme så måtte jeg gå inn i på kjedbutikkenens nettbutikker for å se om de jeg hadde funnet var outsiderne blant topper. Men, det var faktisk flere i gjengen som oppholder seg under følgende fane: "Vi som formidler et kjønnsrollemønster på barneklær"


Hm sine sider fant jeg en tekst som i ytterste konsekvens kan knyttes til atferdsvansker... 



Nå er nok få av barna som tar ordbildet innover seg, men vi voksne kan mer eller mindre påvirket av det. Studier viser nemlig at vi ofte behandler babyer ulikt ut fra hvilken farge de er kledd i. Vi bruker ulik stemme, vi behandler de ulikt og vi bruker ord som søt, yndig og skjønn til jenter:  Til guttene kan vi velge adjektiv som tøff, kul og stor. Det er faktisk også blitt konstantert at vi forholder oss ulikt til en og samme baby ut fra hvilke farge det har på seg, vi knytter ulik atferd til lysblått og rosa.
Med det som bakgrunn så tror jeg at klær kan underbygge en ulikhet og  at de er med på å påvirke formidling av forventninger til roller tilknyttet kjønn. Guttemammaen i meg våknet til liv da jeg så genserne og det grunnen til at jeg snek frem mobilen og knipset bilder som kan illustrere hva jeg faktisk reagerte på. Jeg reagerte på den stille jenta og den utaggerende gutten, der de ble illustrert gjennom ord og farge.

Ja, til kjønnsnøytrale klær sier jeg bare :)

Petrine


Og for dere som ikke har fått det med dere :

Stemmer du på eg så blir det kanskje en premie på deg :) 




tirsdag 20. januar 2015

Overraskende nok





Jeg overhørte noen elever som sa at de levde kjedelig. 
De var nevnte at de var mye hjemme, så ofte film og var søkende og sosiale på nettet. 
De var i liten grad ute blant andre. 
"Jo, takk", tenkte jeg, - "det høres ut som mitt liv!" 
(bortsett fra et jeg ikke ser mye film og er lite sosial og søkende på nettet)
 Det skal nemlig mye til for at jeg får stablet viljen, føttene og resten av kroppen såpass sammen at jeg stikker på besøk eller er sosial på de kveldene hvor det er rom for det. Jeg kan forlate hjemmet når jeg ikke har bakglatte sko: Da kan du finne meg i nærmiljøet sammen med den lille Petrinehunden.  Bevegelsesradiusen er som sagt begenset. Derfor hadde jeg en tanke om å være mer sosial i 2015 og et mål om å få ønsket omgjort i handling! 

Med dette som bakteppe så sendte jeg en melding hvor jeg ba ei venninne hjem på hverdagsmiddag. Vi ble enige om at jeg skulle lage pizza og at hun skulle komme klokken halv fem. 
Det gjorde hun også, - i dag! 
Maten er nok ikke ferdig før i morgen. 

Hadde jeg hatt en almanakk så hadde hun nok ikke dukket opp som julekvelden på kjerringa, 
- men, det hyggelige er at vi får besök på middag to dager på rad 


Petrine :) 


mandag 19. januar 2015

Kan vi ta et kraftak sammen ?



Det var en gang for lenge siden at det satt ei dame ved kjøkkenbordet. Hun hadde en tanke om at hun skulle nå elevene sine og bruke det store internettet til å gjøre undervisningen mer spennende. Derfor satt hun i gang med å stable sammen alfabetet til mer  eller mindre fornuftige setninger. Hun skrev blogginnlegg på bloggen som nå heter Petrus og Petrine. Hun digget det. Hun skrev om Ellen Arnstad, fordi hun også var en moden mor,  hun skrev om små hverdagshendelser og klær. .Hun skrev om hvordan hun opplevde mammarollen, hun skrev om fag og refleksjoner og hun skrev til hun hadde en jevn strøm med lesere. Så kom livet litt i veien. Ordene sluttet å spille duett, setningene mistet spensten og kreativiteten begynte å leke gjemsel.  Men, hun er avslappet til bloggen sin og er nominert til årets mammablogg med Petrus og Petrine!

- Hun det er snakk om er meg. 

Det har seg nemlig slik at jeg er nominer til årets mammablogg på Mammanett.no
Det er en åpen konkurranse hvor de skal kåre årets kvalitetsblogg, men i første omgang så skal de plukke ut tyve nominerte. Det skal være klart den 19.02. Deretter så er det en jury som skal velge ut den som til slutt kan få et gavekort fra Ving.no, premier fra blant annet Barnas hus og ikke minst heder og ære. 

Stemmer man så kan man vinne mange flotte premier... 


Nominert er også mange dyktige og mer enn lesbare blogger. Det er mange av de bloggene som jeg faktisk digger. Jeg liker de for sin humor, for sin refleksjon eller provikasjon, på grunna av hverdagskildringene og de jeg liker fordi jeg føler meg vel sammen med folka som skriver de. Det er nemlig så snodig, man danner seg  et bilde av bloggerne man kommer borti i blogglandia og man føler at man blir kjent. Nå har det seg slik at jeg faktisk har møtt mange av de også, og de er flotte i virkligheten også!! 

Se på noen av de utvalgte her, så forstår du hva jeg mener:  
 -jeg nevner Kasa CaosCasa DidriksenFru JacobsenTo pluss treHanna i DrømmelandKomikerfrueMammadamenDiaper Diva DiaryMammalivet og flere til. Det vil si at blant alle disse flottte damene, med kritisk, morsom, variert og allsidig tekst, der finner u meg da. 

Har du lyst at jeg skal være med til neste nivå, så sender du mblogg62 til 2012.  
Da kan det være at jeg kommer meg opp fra den siste plassen på lista :)


Nevnte jeg 

mblogg62 til 2012? 
- og at du kan vinne flotte premier om du stemmer!

Alle som avgir sin stemme er med i trekningen av:
  • Et gavekort hos Barnas Huspå 2500,-
  • Et halvt års forbruk av bleier og assortert utvalg av babypleieprodukter fra Libero.
  • Kaffetrakteren Wilfa Svart Presisjon. Den helautomatiske kaffetrakteren har fått den internasjonale If Product Design Award og Red Dot Product Design Award for 2013. Verdi kr 2999,-


Petrine :)  





Kan jeg komme med tips til en nybaktmamma?

På vei ut i verden, for første gang... 


Jeg fikk en mail fra Nybaktmamma.no i dag. De lurte på om jeg kunne svare på noen spørsmål. Overraskende nok, for jeg har jo bare en fødsel bak meg og det er noen år siden. Men, det kan jeg jo gjøre, - etter beste evne. De handlet nemlig om tiden man er helt nybakt mor, - og den tiden var for meg et virrvar av medisiner, feber, frustrasjon, glede, amming og sykehusopphold. Petrus lå på nyfødtintensiven og Petrinemannen var løpende mellom etasjene med bilder, med informasjon og med meg eller den vakreste babyen på slep. Starten ble ikke slik vi trodde, men Petrus fikk i alle fall god oppfølging av de vakreste menneskene i verden.

Det gikk bra med oss, og da jeg ikke fikk min lille gutt til brystet da han ble født så lå jeg å funderte på tre ting der jeg ventet på en status om vår sønn: 
1) vil han overleve?
2) hvordan er det med han? 
Det siste sprøsmålet hadde jeg tenkt mange ganger i svangerskapet også, 
og det var : 
Vil jeg like han?
Seriøst, han var en flott fyr, - og selvfølgelig vakker som få.



Det at vi var syke i starten gjorde at vi fikk tid til å bli kjent med hverandre på sykehuset. Vi hadde sagt nei til besøk, fordi Petrus og jeg skulle ha ro og tid til å bli friske. Han lå jo forøvrig på en avdeling hvor det ikke var tillatt med besøk.  Da jeg kom hjem så var det mange som ville dele gleden med oss, og som var like nysgjerrig på det lille vidunderet som vi var. Derfor tok vi imot besøk, men jeg serverte ikke hjemmebakst til de som kom. Det var kjeks og kaffe. Punktum. Jeg har tenkt i ettertid at det hadde vært enda hyggeligere om alle de besøkende hadde fordelt seg enda mer i tid. Det var så intensivt en periode og så ble det nesten for stille etterpå. 

Petrinemannen hadde permisjon de første ukene vi var hjemme: Det synes jeg var ekstra godt.  Det var godt å få hjelp til å bære og bysse, til å synge og skifte, til å lage mat og til å bysse igjen. Vi tok følge på tur med vogna og var sammen om å prøve å finne ut av Petrus sine behov, eventuelle rutiner og sette de i sammenheng. Vi forsøkte å bli kjent med Petrus.  Utover å gå på tur i nærmiljøet så var vi mye hjemme. Vi likte roen og vi opplevde at Petrus var roligere og mer fornøyd de dagene vi holdt hus enn de dagene vi fartet rundt.



Det første spørsmålet fra NybaktMamma.no var om jeg hadde tips til nybakte mødre eller fedre. Nå har ikke jeg fasiten, men jeg er glad for at jeg lot Petrinemannen ta del i stell og rutiner uten å blande meg inn. Det var til stor hjelp da og er til stor hjelp nå. Dessuten så synes vi det var greit for oss og for Petrus at vi hadde noen uker i ro hjemme før verden ventet. Nå tror jeg ikke det er farlig om en liten baby er med på ferden helt fra de er små, men vi observerte som sagt at Petrus var fornøyd da han ble holdt på hjemmebane. Dessuten så synes jeg norske foreldre, også nybakte, skal huske på at de er de beste foreldrene barnet har. Jeg står på sidelinjen og høre at det er et kappløp mellom foreldre hvis mål er å være 320 % perfekt. Hallo, kos dere sammen i stedet for å bekymre dere for hva andre måtte mene. Så slapp av, det går seg til! ( så fremt det ikke handler om noe ekstraordinært, men også da må man finne de gode løsningene) 

Spørsmål 2 var hva alle nybakte mødre bør ha. Det jeg umiddelbart tenker er at alle bør han noen å støtte seg på. Det for å få avlastning, for å ha noen å stille spørsmål til og det være seg til å rydde plass til et lite pusterom. Jeg hadde også digget å komme hjem til et nyvasket hus og til friske blomster. Jeg ble glad når noen kunne se etter Petrus så jeg kunne ta en tur i butikken ellet tid til en laaang dusj med tilhørende egenpleie mens han sov. Vi fikk nemlig et barn som sov masse, og mine bekymringer for hvordan jeg skulle være sikker på at babyen sov nok, var rett og slett unødvendig. Men, det er kanskje snakk om hva slags produkter nybakte mødre bør ha. Og på det spørsmålet er jeg grønn. Jeg burde vel ramse opp nytt undertøy, et gavekort på nye klær og en spabehandling på lur, men det tok uker før jeg synes det var greit å tre på meg dongeribukse, komme meg ut av gravidtrusa og før jeg synes tiden skule brukes til spabehandling. Men en varm dusj, en god dusjsåpe, en god bodylotion og gode sko var for meg det jeg trengte for å ha gode dager i starten. I tillegg til amme - Bher, ammeinnlegg og bluser som var lett å knappe opp. Det gjorde det enklere å gi poden mat uansett hvor vi var. Telefonnummeret til helsestasjonen er også greit om du plutselig får et spørsmål som limer seg fast i hodet. 

Har du tips til nybakte mødre eller fedre? - eventuelt hvilke?
Hva lurte du på når du var gravid, - om du har vært det?
Vil dere dele?


Petrine :) 







søndag 18. januar 2015

Alle mann på jobb, - i barnehage?

                                                                                                                                                AdvarseL For spesialt interesserte :

Jeg hørte du sa:
"Jeg er glad det er fri snart.  - Jeg er drittlei alle disse ungene" 
Jeg konkluderte med at jeg er glad jeg ikke hørte denne setningen i Petrus sin barnehage!!
Denne holdningen hører etter min mening ikke sammen med en jobb,
nettopp i barnehage!
( Jeg sier ikke at man ikke blir sliten av å jobbe i barnehage, det blir man nemlig, der også) 


Jeg tenkte at du, og flere enn deg, burde bytte jobb.
Det har jeg tenkt mange ganger.

Den første gangen var da jeg ny i feltet. Jeg hørte en ansatt sa til et barn: " Du behøver ikke å ta et eple, du har jo bare råtne tenner!" Jeg reagerte totalt, men vant ikke frem med tilbakemeldingen min der og da. Men, vedkommende byttet ut alle disse menneskene med pappesker på et lager, - og hun trivdes bedre. Det vil jeg tro at både barn og voksne som vanligvis var rundt henne gjorde også. Hun var faktisk mest interessert i hva hun skulle etter arbeidstid og var heller dårlig på det hun var ansatt til, nemlig det å ivareta små, nysgjerrige mennsker på full fart frem i livet. De som er så veldig prisgitt den oppmerksomheten de får for å bygge opp relevant kompetanse på alle plan. 
Den sistnevnte historien skjedde for nesten tredve år siden,
men utsagnet jeg starter med er anno 2015. 

I fædrelandsvennen denne uken så har det vært oppsummering av Kristiansands tverrfaglige prosjekt : "Hele løpet, hele barnet", som i denne omgang har hatt fokus på relasjoner og mobbing i barnehagen Prosjektet tar utgangspunkt at det å bli møtt med likeverd og respekt er viktig for utvikling av empati og læring hos barn. Dessuten har har man tidligere konkluert med en god relasjon mellom barn og voksne kan påvirke læringsutbytte posistivt. Det vil si at forskningsprosjektet blant annet tok utgangspunkt i voksenrollen i barnehagen. Det ble vektlagt at om man skal hjelpe barnet så må man kjenne det, dets egenskaper og dets interesser og hva som foregår i gruppen. 

I prosjektet brukte de  dette som utgangspunkt når de skulle forske på mobbing i barnehagen. 
Men,  i dette innlegget så tok jeg utgangspunkt i hvem som bør jobbe i barnehagen. De konkluderte nemlig med at ikke alle har kompetansen til å arbeide i en barnehage. 

Jeg heier på at det blir satt fokus på akkurat dette! Både rollen i seg selv og evnen personalet har til å være i og lese samspill.  Voksne bør ha en forståelse for at deres relasjn til barna er livsviktig når det handler om hvordan barnet bygger opp preferansene sine. Gjennom samspillet får det en oppfattelse av seg selv, sin sosiale kompetanse, sin rolle og alt annet det faktisk tilegner seg av kompetanse gjennom all type læring.
Barn tilpasser seg faktisk ulike miljøer og de får en oppfattelse av hvem man er ut fra hvordan vi blir møtt. Derfor er det viktig at de som møter de små, når de tilegner seg kunnskap om livet, om hva man bør mestre og om hvem det er, forstår at det ikke holder å sitte på avtand å følge med. Personalet må faktisk finne ut om leken faktisk er lek eller om det innad er en måte å være sammen på som på den ene side styrker er fellesskaet ved at de på en anne side eksluderer andre. Barnehagebarn har nemlig selv fortalt at det ofte skjer i barnehageleken. De sier: "De trodde vi lekte, men egentlig så var ikke de andre greie". Det sier meg at du må ha en god posjon empati, ha evnen til å legge bort seg selv, du bør kunne observere og om du ikke har det så må du i alle fall glede deg over å være med barna, du må trives på jobben og gi av deg selv. Om ikke, så vil
1) du ha verdens lengste arbeidsdager!,
2) barna vil møte voksne som ikke er i samspill med dem
og
3)jeg får ikke det jeg har betalt for.

Men, okke som: 
Det ble konkludert etter prosjektet at det ikke passer alle å ha barnehagen som arbeidsplass 
og det er ikke rom i barnas liv for alle typer barnehageansatte. 
Nei, ingen kan bare ta et år i barnehage mens de bestemmer seg for hva de skal bli, 
-i alle fall ikke de som ikke er tilstede for og med barna! 

- by the way: Det er ikke gitt at alle kan bli sykepleier, taxisjåfør, renovasjonsarbeider, advokat, kirurg, taxisjåfør, frisør, linedanser, tryllekunstner, politi, brannmann, ambulansesjåfør, lærer, maler, musiker, skiløper, fotballsparker, +, +, + , + heller. 

På jobben er vi opptatt av egnethet om dagen, 
så dette innlegget er nok for spesielt intereeserte, 

- og heldigvis så er det veldig, veldig, veldig mange som velger rett yrke
 og som er i barnehagen i år etter år fordi de liker og passer til jobben sin. 
- slik det er i de fleste yrker! 

Petrine :)


fredag 16. januar 2015

Friluftsfredag: Geocaching






Plutselig var jeg ute å vandret etter en rød pil som beveget seg på telefonen. Jeg hadde nettopp blitt inspirert av en kollega som mente at vi kunne ta oss en lite tur ut i pausen. Men, først ble jeg anbefalt å laste ned en app. Jeg lastet ned appen, (gratisversjonen av) geocaching for smartelefoner. Og plutselig var vi i gang. Jeg som har forsøkt meg på orientering i yngre år, likte følelsen av at det dukket opp et kart fult av prikker på telefonen. De små rundingene illustrerte hvor jeg kunne finne de små "Postene". Jeg likte skattejakten som foregikk utendørs. Det ligger små hemmeligheter gjemt og de finner du om du løser hintet og følger telefonappens instrukser.

Begrepet Geocaching refererer til både ordet geografi og til den engelske betydningen av en beholder.  Og geocaching går ut på at man etter en gitt geografisk koordinator skal man finne frem til en liten beholder som er gjemt ved kordinatene.  Flotte hjelpemidler til dette er den nevnte Appen eller en GPS.  Jeg tenker at det ligner litt på turorientering i forhold til at det gir turen spennende, det gir deg en mulighet til å beregne avstander, det får deg ut på tur, det kan gi felles opplevelser for familien og det gir deg litt hodebry når du skal løse hintet.



Om dere skal ha med dere barn er det nok lurt å lokalisere hvor boksen finnes før dere drar på tur. De kan jo også befinne seg i ulent terreng, så det kan være lurt å vite hva man kan forvente seg. Jeg hadde nok ikke valgt de som ligger i den bratteste skråningen eller den som lå vanskelig til når jeg har med meg Petrus. Jeg hadde også hatt fokus på posten, undret meg over hvor den ligger og forsøkt å opprettholde spenningen om de små bena er i ferd med å gå tom for bensin. Når vi har gått på turorientering så har vi alltid laget en løype på forhånd og vi har planlagt hvor vi skal ha en matpause. Når det gjelder geocaching så er det ikke alle postene som ligger slik at det er naturligå  lagen en løype, men man kan jo ha en avtale om en pause om man skal gå langt.


Nå er det ikke slik at jeg er mester på å geocache, men jeg vet at jeg synes det er inspirerende og jeg synes at det er kult at du finner postene rundt i verden. De finne i nærmiljøet, uansett om du er hjemme eller på ferie. På tirsdag så skal jeg ut å jakte på noen bokser igjen, og jeg oppfordrer deg og familien din til å laste ned en app slik at også dere kan få litt spenning på turen. For på tur skal vi jo også  2015 som er friluftlivetsår.



Tar dere en titt  på hjemmesiden til Geocaching så vil dere også kunne få presentert en liten film om hva det går ut på. Der kan du også, om du har opprettet en konto, registere koden du finner på boksen. Det er en genial måte å holde orden på hvor mange cacher du har fanget.

Jeg tror jeg kan bli hektet, - morsomt var det i alle fall.

Har du forsøkt?

Petrine

torsdag 15. januar 2015

Torsdagstema: Alle disse grensene....



For en stund siden så leste jeg et stykke i Aftenposten som handlet om at grenseløse foreldre kan ødelegge barna sine. Tone Strømøy, høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, uttaler at det er på er nær opptil barnemishandling.  Hun hevder at barn vinner frem ved å legge seg ned på gulvet i butikken og skriker seg til godteri. Videre så sier hun at foreldre bærer ungene på gullstol. Hun kritiserer videre at foreldre fjerner alle hindre for barna sine, at de rydde alle farer og derigjennom fratar de muligheten til egne erfaringer.  Det som er skremmende er at hun mener at denne oppdragelsesformen fører til bortskjemt barn som er blottet for empati og at for mye oppmerksomhet kan gjøre barnet egoistisk, selvsentrert og hensynsløst. Jeg oppfatter at hun sier at barn som til enhver tid settes i fokus, som får viljen sin gjennom gråt eller sinne blir fratatt de erfaringer som gjør de kompetente til å gi og ta i et samspill. De blir mest opptatt av å ivareta seg selv. Det er Det er marerittaktig at mennesker som tilsynelatende kan mere JEG enn VI er de som skal omgåes min vakre lille pode. Jeg er redd han blir avspist eller tilegner seg en uakseptabel atferd fordi det er nyttig ved siden av de andre? De sier at barn opp til ca 2 år leker ved siden av hverandre fordi de enda er selvsentrerte. Er det slik at dagens oppdragelseseform hemmer barnets sosiale utvikling? Dessuten er jeg så gammel at jeg er redd for at en haug med "toåringer" skal ivareta meg om jeg trenger hjelp og omsorg når jeg er mye eldre enn nå. Jeg er redd for at det er mennesker uten empati og mellommenneskelighet som skal ivarta samfunnet og meg på mine gamle dager. Derfor håper jeg at vi som foreldregruppe klarer å lære barna våre at livet består av opp og nedturer, at vi setter reale, forståelige grenser og at mellommenneskeligheten vil blomstre. Det tror jeg vi både kan og gjør.  (Det til tross for at jeg er redd  for at barn ikke får den erfaringen de trenger, ved å være sosiale, ved å få være kreative og ved å være selvstendige. Jeg har satt spørsmålstegne ved det tidligere og kommer nok til å gjøre det igjen, men det er en helt annen sak. )


Da jeg arbeidet i barnehage så var grensesetting et tema som foreldre ofte ønsket å snakke om. Det sier meg at vi er opptatt av å gjøre det best mulig samtidig som vi ser ulikt på hva det er lurt å sette ramme rundt og hva vi velger å overse. Det å finne balansegangen mellom å være en kjærlig forelder og en trygg grensesetter kan for noen oppleves som vanskelig! Vi snakket ofte om hvordan man i denne verden skulle sette disse grensene?  Noen foreldre satt/setter likhetstegn mellom det å være sint og det å være en tydelig voksen, noe som kanskje gjorde at temaet ofte dukket opp. Nå er det ikke slik at man på ingen måte må være sint for å sette grenser for barn. Hver gang vi stopper et barn fra å løpe ut i gaten, hver gang vi løfter det tilbake fra særs tiltrekkende ledninger eller hver gang vi fjerner en kniv el for å forhindre et blodbad, så setter vi grenser for barna. Det samme gjør vi når vi lager rutiner! Da handler jo om å sette en agenda som vi ønsker at barnet skal forholde seg til.  Det gjør det dagen eller situasjone enklere for barn, foreldre og eventuelle barnevakter.

Vi snakket ofte om at man måtte være konsekvent. Noe som igjen kunne oppfattes som en maktkamp mellom foresatte og barn. Jeg tror at om man vet hva man står for så er det lettere å være konsekvent. For meg betyr det for det første at jeg alltid forsøker å holde avtalen jeg har med Petrus, - jeg lover han ingen ting som jeg ikke gir han eller gjennomfører. Jeg sier ikke: "Ja, en annen gang! ", for å slippe ut av situasjonen. Da sier jeg heller Nei! Har jeg sagt Nei, så holder jeg på det helt til den jeg har en relasjon med kommer med et godt argument eller noe annet som gjør at jeg ser at svaret mitt er urimelig. Jeg sier JA så ofte jeg kan. Petrus sine spørmål handler ofte om lek her hjemme og ikke om å reise til Kuala Lumpur med den enda ukjente kjæreste eller til månen med en enda ikke kreert rakett. En digresjon til det å holde ord er at hadde samtale med et barn jeg hadde fulgt i mange år. Det var sent i tenårene da det så på meg og sa:

"Jeg skulle ønske du var mammaen min! "
Jeg spurte hvorfor, hvorpå det svarte: 
Når du sier at vi skal på kino så går vi på kino. 
Når du sier ja, så er det ja 
og 
når du sier nei så er det nei. 

Den lille samtalen har jeg tenkt på mange ganger. Jeg har tenkt på det både som  en kjærlighetserklæring og som en tilbakemelding på at det er godt å vite hva du har å forholde deg til. Det gjelder avtaler, det gjelder rutiner og det gjelder at de voksne er trygge nok til å vite hva de står for eller tror på. Jeg velger også å tolke det slik at barnet følte at det ble tatt på alvor.  Å være konskevent knyttet til dette teamet handler nok også om at når man for eksempel har bestemt seg for å gjennomføre en ting, så snakker man med barnet, forteller hva som skjer om forventingen ikke blir innfridd og at man holder ord.


Altså, jeg har arbeidet med barn som krever det lille ekstra og jeg er fortsatt daglig tilstede i situasjoner hvor det er viktig å formidle hva jeg står for, alikevel så synes jeg at det å skape de trygge rammene på den ene side er enkelt og på den annen side er råvanskelig. Det enkle er at jeg vet hva jeg tror på. Det vanskelige er at mine meninger kanskje ikke passer med mitt humøt, barnets humør, situasjonen, den jeg har en relasjon til,  - dens atferd og dens valg. Dessverre har jeg ikke fasiten, og jeg kan bli både lattermild, oppgitt eller tankefull når løsningene eller atferden til din lille medspiller er håpløse, overaraskende eller geniale.  Da jeg synes kreativitet skal belønnes så kan jeg  se gjennom fingrene på handlinger som jeg normalt setter grenser for om jeg synes at barnet har vært målretttet nok til å finne det ultimate svaret.

Nå kan det høres ut som vi har et strengt regime her i huset, men det har vi nok ikke. Vi er så heldige at Petrus er utstyrt med et språk og at han er god til å bruke det. Vi kan høre hans ønsker og vi kan utfra våre planer og hans ønsker inngå avtaler om hva vi skal og ikke skal. Her er det nok den daglige rutinen som er den største grensesetteren. Vi spiser mat, vi pusser tenner, vi vakser hendene etter dobesøk, vi ser oss for før vi går over veien, vi spiser alltid middag sammen, vi takker for maten, vi leser bok, vi synger nattasang etc. Det er kompetanse poden har lært seg gjennom å observere hva vi andre gjør og ved at vi har forsøkt å gjøre det samme igjen og igjen. Det fungerer for oss.  Da han var to - tre år så hadde vi en periode med en ofte skuffet Petrus, hvor han planla egne aktiviteter og ble både skuffet og sint da det ikke passet inn på dagsplanen vår. Planleggingen foregikk ofte mens han var i barnehagen og vi andre var på jobb og det handlet ofte om hva vi skulle rett etter barnehagen, hva vi skulle ha til mat etc. Da ble det som sagt mye gråt og tristhet. Da hendte det ofte at vi inngikk en avtale om når vi skulle ha middagsretten eller aktiviteten han ønsket. For som sagt så belønner jeg planlegging og kreativitet.

Apropo å være lei seg eller å gråte. Jeg har vært fortvilet over at Petrus i liten grad gråt da han slo seg, da det skjedde noe han ble trist over og da jeg observerte at han tappert forøkte å svelge tårene. Jeg ønsket at han gråt mer, men alikevel er det den gråt jeg ikke klarer å forholde meg til. Det er når det grines for å oppnå en løsning eller når det pipes sfor å oppfylle ønske. Det gnager seg inn i mammanerven og som umiddelbart får satt bremsene på. I likehet med at jeg belønner kreativitet og initiativ så protesterer jeg på piping.
Jeg har vært i en situasjon at Petrus har ligget langflat og sparket i gulvet samtidig som han har skreket av full hals. Årsaken var at han ønsket et eller annet i lekebutikken. Og jeg bar han ut av elderadoet som hadde leker i hyllemeter etter hyllemeter. Han ble riktignok nok ikke båret på gullstol da han var skrikende og stiv som en stokk under armen. Vel ute av butikken fikk vi roet han og fikk snakket om at man ikke kan få alt man har lyst på:  Vi fikk forklart hvorfor han ikke fikk det han ønsket seg nå. Han fikk også en forklaring på at han kunne få lov til å bruke egne penger eller at han kunne ønske seg leken til jul eller bursdag. Både han og jeg var fornøyd med løsningen da og i ettertid. Jeg forsøker å si i fra på forhånd om vi skal inn i butikker jeg vet han vil kjøpe seg noe, slik at han enten er forberedt på at han kan lage ønskeliste, at han kan bruke noen av pengene sine eller at vi skal kjøpe gave til noen andre. Det går så fint det.  Kanskje fordi vi foreldre ikke ble stresset av en illsint pjokk, men mer imponert og fasinert over hvor mye vilje det finnes i et lite menneske på ca en meter.  Tro det eller ei, men vi har bare opplevd dette den ene gangen. Han har aldri fått godteri, kake, pølse eller noe annet mens vi har vært i butikker heller, så vi har også sluppet det maset om å få noe når vi handler inn mat.  Da kan han heller få noe ekstra til dessert, til kveldsmat eller på lørdag om det er snakk om godteri.

Den dere pipingen, den systematiske sutringen som krabber rett inn i følelsesregisteret, den kan irritere meg grenseløst og da kan jeg raskt oppleve at jeg ikke løser situasjonen eller samtalen på best måte. For selv om jeg vet at mas og irritasjon ikke hjelper så finnes det ganger som ord letter på trykket i hodet. Det kan hende at de kommer i en forrykende fart, Andre ganger så klarer jeg fint å opprettholde fatningen. Da er det enkelt å sette de rammene som jeg tror på Det har seg nemlig slik at Petrus også har foreldre som er utstyrt med følelser og som derfor er avhengig av dagsform, humør og situasjon for at det skal bli greit for oss alle. Det gjør det oftest, men vi bommer og vi bommer, -- og noen ganger må vi ganske enkelt gå tilbake til start eller finne en ny innfallsvinkel så vi alle skal ha det best mulig. Men, det er jo noen tider hvor stresset bobler mer enn andre ganger. Det handler om avtaler som gjelder flere enn oss. Vi er for eksempel mer utålmodige når klokka nærmer seg arbeidstid og poden definerer den tiden som løper for leketid.

Så selv om vi er foreldre som er grunnleggende enig om at rutiner er greie grenser, selv vi har noen få grunnleggende ideer som vi er enige og selv om vi gjennom arbeid tidligere har bommet og truffet på å sette rammer for barn og unge, så treffer og bommer vi i en skjønn forening her på hjemmebane. Men, vi synes ikke det er verdens undergang om vi bommer. Vi kan snakke med den det gjelder, vi kan ha en omstart og vi våger å stå i neste viljeutprøving. For til syvende og sist er det vi voksne som har ansvaret og forstår konsekvensene av eventuelle manglende rammer.

Petrine :)

PS: Les dette innegget om du omgås litt trassige barn.