onsdag 28. oktober 2015

Prinsippet som brast




Jeg forsøker å bite meg selv i halen, - noe som er vanskelig nok siden jeg faktisk mangler en. Sannheten er at jeg også svelger noen kameler her, fordi vi har holdt igjen for fritidsaktiviteter for gutten vår. Vi har holdt igjen informasjon om at det ikke har vært skøyteskole de gangene vi har vært på isen og vi har ment at han har nok med barnehagen. Vi har ment det, - og mener det ennå.

Men, sannheten et at pjokken er av en annen oppfatning. Han er observant og han la plutselig bitene sammen. Han fant ut at han ikke var på isen på treningsdagene. Han forlangte å begynne på skøytekurs!! Vi lot han starte med tanken om å la han gå i ny og ne, men han holder telling på dager og han vet til og med klokkeslettet. Han gleder seg så mye at han sier at han nesten gråter, han er super fornøyd når han trener og han har en læringskurve som er bratt. Men, han gyver løs, med en iver som er misunnelsesverdig og en glede som er frydefull.



Jeg må innrømme at det er morsomt å se på og at jeg kommer til å la han fortsette på kurset. For jeg kan ikke drepe den gnistrende innsatsviljen som jeg håper han skal ha gjennom hele livet. Han må få lov til å utfordre seg selv og vinne, noe han gjør ute på isen.



Jeg må innrømme det, - han fikk lov til å bestemme noe både jeg og Petrinemannen var i mot.
Jeg innrømmer det med glede, - for den som er mest glad er Petrus. Han teller ned, han forteller om opplevelsene i positive vendinger, - selv om fall og blåmerker, han finner gjerne frem det han trenger og han er klar lenge før vi skal dra. Han bare er superglad for skøyteskolen. Ja, da sitter jeg på benken å titter da, - på en liten bambi , - en lite gutt hvis hvert fall og hvert skøytetak er en sann fryd.




Vi bryter noen prinsipper når vi har barn, gjør vi ikke?
Jeg må bare konstantere at det gjør i alle fall jeg  :)

Petrine :)


tirsdag 27. oktober 2015

Bilde på lek: #herjelek og #krigslek ( også min gutt, da)




Jeg ser Petrus stå med sverdet, Han slår det mot kameraten sin, som også har et slikt sverd, -  laget av pinner.  De slår, de går til kamp og det ser kanskje mer voldsomt ut enn det er, fordi ingen av de virker misfornøyde, aggressive eller redde. De slår etter tur, de roper og de spretter frem og tilbake. Jeg står på sidelinjen, lurer på om det kommer til å gå galt og når sant skal sies så liker jeg ikke denne typen lek. Det til tross for at jeg selv lekte krig ( med ordentlige steiner som kuler) og cowboy/indianer som barn. Dag etter dag, time etter time. Jeg liker ikke at gutten min er voldsom, jeg liker ikke at han kriger, sloss eller skal være best i alt. Men, jeg synes det er greit at andre barn gjør det, min gutt er da ordentlig, er han ikke? Jeg må gå i meg selv.

 Jeg har kompetanse som sier at til og med den leken som jeg opplever som voldsom kan være helt ok. Mye forskning sier at barn blir roligere etter leken, at de tilegner seg evne til å tolke egne og andres signaler, at de lærer å regulere sine egne handlinger og lære når man skal stoppe. Det sies også at det er en del av prosessen hvor barn blir kjent med egne følelser og den effekt man kan ha på andre. Det er først når man har kjent på følelsene i kroppen, gjort de om til bevegelse og fått responns fra andre at det blir en del av kompetansen og selvfølelsen til barnet. Annen forsking sier at det kan være skadelig for noen. Det sies videre at man ofte ikke ønsker å la denne type lek fortsette fordi man ikke ønsker og streber etter fred og sympatiske barn eller fordi man er usikre på denne type lek. For min del så handler det litt om begge deler, både at han er en hyggelig og ønsket lekekamerat men også at jeg er redd for at noen blir skadet. Det er derfor jeg stopper steinkasting også, - i allefall på stranden i badesesongen.

Da jeg arbeidet i barnehage så var den aktive leken, den som ofte innbefattet forvandling av pinner til våpen og som kanskje innebærer både fangenskap eller død dagligdags. Det var vanlig da og det er vanlig nå å være den litt skumle Sabeltann eller den
Vi hadde jevnlig diskusjon om denne type lek og vi kom til at også denne leken lærte barn noe, - og at det var helt normalt å måle krefter. Kanskje spesielt for gutter. Om man er i den og vet å stoppe i tide så er det en fin måte å få ut energi på, bruke muskler riktig, lære justering av kraft, å finne ut hvor grensene går og ikke minst få måle krefter på. Vi lot derfor leken fortsette, men i perioder hvor vi så at noen trengte hjelp til å regulere seg så arrangerte vi brytekamper på den store "tjukkasen" av en madrass. Da fikk vi muligheten til å lese kroppsspråk, være den som sa stopp og som leste ansiktsuttrykk. Ved å sette ord på det vi så, ved å være den som stoppet leken og som satt reglene så kunne vi holde rammene for leken slik at det ikke gikk over til slåssing. Barna fikk forhåpentligvis hjelp til å kjenne sine egne følelser og bli vâr sitt eget kroppsspråk gjennom den verbale informasjonen fra sidelinjen. Dette var for de som trengte hjelp, de fleste klarer faktisk å regulere dette selv. Det til tross så hadde vi en tro på at barn lærte noe som seg selv og andre gjennom herjingen, - og at det ville oppleves som frustrerende om vi forbød lekeslossing. Vi lot dermed den leken som vi voksne kunne oppfatte som voldsom, den som krysset vår egne moral og egne grenser og som vi kunne mislike fortsette. Men vi prøvde å sette noen rammer for denne type lek

1) Man skulle slutte opp med en gang den andre sa stopp
2) Man  skulle forsøke å kjenne på egne følelser og stoppe om man kjente at man ble sint på ordentlig.
3) Om man så at den man lekte med forandret ansiktsuttrykk og ble sint, lei seg eller redd så skulle man slutte.
4) Det var ikke lov å bruke lekevåpen, men de måtte skape det selv. Og vet dere hva dere får når dere holder spade i bladet, - jo en pistol eller et gevær, - alt etter størrelsen. Lego og pinner lar seg like rakt omvandle. Så de hadde alltid noe å sloss med.

Vi så at barna ble gode til å ta hensyn til hverandre og vi voksne at vi hadde mer oversikt og kontroll. Det gjorde at vi i større grad lot barna leke herjelek, men at vi spurte de om det var greit, om de følte at det var trygt og akseptabelt og at vi oppfordret de til å sette grenser om vi som voksne var i tvil om det var lek eller på kant til å sli slossing.

Når jeg skal oppsummere dette så sier kompetansen min at denne typen lek også kan gi barna et læringsutbytte, at den oppstår like frivillig og spontant som annen type lek, men at jeg enda ikke liker tanken på at min gutt skal leke slikt. :D


Petrine

Halloween, dårlige bilder og en bursdag

Er e mulig å kaste bort en slik sjangse? 


Livet blir ikke som man planlegger det, men det gjør neimen ikke tidenes best planlagte blogginnlegg fra meg heller. Jeg hadde i år bestemt meg for å hylle Halloween, fordi jeg har en pjokk her. Han digger Halloween og han har et ønske om å få komme seg rundt på den skumle dagen som han forveksler med karneval. Han synes det er  skummeltkult og han har forventninger til hva som skal skje. Det helt uten at denne dama har laget noen avtaler, tatt initiativ eller vet noe om hva som kan komme til å hende på denne skumle kvelden. Men, han på fem har planer om hva han skal ha på seg, den oransje bøtta står klar og han gleder seg. Og, jeg har avtalt med en nabo om at vi skal få gå sammen med de.



Men, altså tilbake til dette innlegget som skulle inneholde ideer, som skulle fortelle om enkle løsninger til både morsom mat og hvordan skape fest av enkle midler. Jeg hadde faktisk planlagt det
med ei venninne. Hun er et oppkomme av ideer, hun er god på å lage i stand og hun har alltid detaljene på plass. Vi møttes og skulle gjøre i stand til fest.


Vi tok svarte søplesekker på stolene, rød plastfolie rundt lampa og slang ut både skorpioner og edderkopper i et nett av vatt. Vi hang opp hekser, girlandere og flaggermus. Vi skulle jo, som sagt, lage i stand til fest.


Det gjorde vi, også. Jeg hadde det gøy og samlet mange og gode ideer, men så er det en sannhet i tilbakemeldingen om at bildene på bloggen er litt amatørmessige. Disse kom ikke opp på listen som amatør en gang, de defineres i kategorien DÅRLIGE. Derfor rant det geniale innlegget ut i sand og det ble ikke en hel uke med Halloweeninnlegg.



Men, som en takk til hun som er et oppkomme av ideer og som lagde fest sammen med meg,  som en takk til hun som liker å lage temafester og som har detaljene på plass, som en takk kommer dette innlegget med en haug dårlige bilder. Det som tar utgangspunkt i en plan som brast, men i mye latter.
Det kommer rett og slett fordi venninna har bursdag i dag!!

Kult, skummelt lys når du trekker en plastpose over ei lampe ....
Gratulerer med dagen, - 
takk for en morsom kveld 
- du fortjener jo at det i alle fall blir et lite innlegg av moroa. 


Et innlegg til ære for deg :) 

Håper dagen har vært bra :) 

Petrine 

lørdag 24. oktober 2015

Helmaks!!! , det var timet og tilrettelagt :)


Det var timet og tilrettelagt!  
Det var fartsfylt og fengende. 
Det var morsomt og fargerikt . 
Det var helmaks, 
- så maks at Petrus satt måpende ytterst på setet gjennom hele forestillingen. 
Vi har sett forestillingen "Olsenbanden Jr på sirkus". 
Stedet var Parkteateret i Moss. 
Aktørene var barn og unge i den foreldredrevne teatergruppen Teaterkråkene. 
Og vi anbefaler forestillingen på det varmeste. 


Forestillingen startet på skikkelig Olsenbanden vis, 
der vi først fikk innblikk i hvorfor Egon havnet i husarresten da han forsøkte å bryte seg inn i et pengeskap på barnehjemmet. Det gikk selvfølgelig galt, - som det kan gjøre for Egon. 

Hans gode venner Kjell og Benny stilte opp med kjøredoning og flagg da arresten var over. 
Egon hadde da selvfølgelig planlagt et nytt kupp. 
Vi får gjennom den musikalske og morsomme forestillingen følge kameratene, 
deres kamp mot ledelsen på barnehjemmet hvor Egon bor, 
hvordan Kjells håper å fange Valborg ( med en sirkusbillett)  
og hvordan Biffen og gjengen preget miljøet. 

Ingen Olsenbande uten at Hermansen! 
Denne gangen var han tett fulgt av Holm og av sønnen, den veloppdragne Hermann. 
Ordspil, orden og oppførsel er nøkkelord som blir fulgt opp av humor, sang og latter. 

Forestillingen var en glad, feel good opplevelse for Petrine. 
Petrus synes det var både spennende og morsomt, 
- hvor løvebrølet var høyt på spenningsbarometeret. 
Jeg sier ikke mere, 
det er bare å stikke innom Parkteateret i Moss for å se og høre. 











Det var en stor gjeng med flotte prestasjoner på scenen !!
Mer enn terningkast seks!! 



Jeg hadde ikke tenkt til å nevne noen spesielle, 
de var så flinke de som var på scenen. 

Allikevel, klarer ikke å la være å takke Mathias for at han delte opplevelsene med oss, 
fordi Petrus fikk frisket opp heltestatusen han hadde til deg i fjor , 
og fordi du tok deg til til å hilse på han og gi han en god klem etter forestillingen 
( han synes det var stas du var innom i morges også) 
Det var kult å se deg!



Og så er det ei lita jente, 
ei lita jente som vile at Benny skulle vente på at ho vokser opp, 
ei lita jente som sto alene på scenen 
og som sang en sang som fylte hele den store salen. 
Ei lita jente som presterte stort, 
helt alene. 
(Megaflott, Kaja!) 

Petrus forlangte etter forestillingen i går 
og har nevnt det flere ganger i dag: 
Jeg vil se det en gang til og da må pappa også bli med. 

Ja, det er absolutt verdt å løpe og kjøpe billetter!! 

fra en forestilling på Amfi Senteret i Moss forrige lørdag, 
om du vil ha en liten smakebit. 

Har jeg fått det frem, tto?
 Det er verdt å ta turen!! 

Petrine :) 

torsdag 22. oktober 2015

Et bilde på lek: Lek er bevegelse sitat Petrus



Det har vært en fin dag i dag, sa Petrus. 
Vi har lekt masse. 
Jeg har løpt hele dagen 

- og så har jeg fått enda en kjæreste!

Petrine 

onsdag 21. oktober 2015

Nattåpne barnehager, - hva mener jeg egentlig?


Jeg er en av de som er glad for alle som jobber om natten. Jeg var glad for at ambulansens personell var til hjelp selv om det var etter sengetid. Jeg var takknemlig for at jeg ble passet på døgnet rundt da jeg lå på sykehuset og jeg synes det er betryggende å vite at det finnes brannvesen, politikorps og ikke minst at all type omsorgs-  og helsefaglie yrker er på jobb 24/7. Det er vel flere enn jeg som liker å ta en kaffe om morgenen med en fersk avis? Jeg nok ikke alene om å setter pris på alle de som jobber om natten for at bedriften Norge skal være operativ og gå rundt.

Jeg er en av de som tidligere ikke tenkte på at de som arbeider til alle døgnets tider, slik at vi skal kunne ta del av godene, har barn. Men, det har de selvfølgelig.

Jeg hadde ikke tenkt på det før ei venninne, som er sykepleier, ble aleneforsørger. Hun hadde familienettverket langt avgårde og hun hadde en turnusjobb å fylle. Det førte til mange tilfeldige løsninger med hensyn til soveplasser for barna hennes. De sov hos ulike venner av familien, av venner fra skole og barnehage og de hadde barnevakt hjemme. De var aldri alene, de hadde alltid tilsyn, men alikevel så var nok ikke situasjonen optimal. De små hadde ikke et fast sted å sove og mammaen ble sliten og fylt av dårlig samvittighet av puslespillet, som mange ganger hadde de nest beste løsningene for barna. Og til dere som mener at hun bare kunne bytte vakter, bytte jobb eller for den saks skyld slutte, - det kunne hun ikke. Hun var relativ ny i jobben, hun hadde nettopp kjøpt ny leilighet og var frisk nok til å være yrkesaktiv. Det de trengte var gode og forutsigbare rammer for seg og den lille familien sin, - noe de også fant etter en tid.

Da jeg for mange år siden sto på barikaden og var mot kvelds - og nattåpne barnehager så hadde jeg ikke på nært hold fulgt en familie hvis dager ble fylt av tilfeldige løsninger på grunn av jobben. Den jobben som ga inntekt, som vi i resten av samfunnet satt pris på og den jobben som gjorde de små om til nomader der de vandret fra seng til seng med pysj, dyne og kosedyr. Jeg hadde ikke sett det, - og mente helt og holdent at barnehageplassens ramme var fra klokken 07.00 til 1700. Og argumentene fra den gang står jeg ved enda.

Jeg mener fortsatt at barnehager er et pedagogisk tilbud hvor målet er å legge tilrette for lek, aktivitet og utvikling. Jeg mener at barnehagen er en del av "utdannelsessystemet" og at det skal fortsette å være det. Den blir drevet av pedagogisk utdannet personalet, den har et målrettet innhold og den har som mål å legge tilrette for at barn skal komme seg et skritt videre på utviklingsstigen. Og jeg tror debatten på den ene side handler om det skal gis et tilbud til foreldre og barn som har et vanskelig puslespill å legge med hensyn til barnepass og på den andre side så er det snakk om innhold og profesjonsverdier.

Jeg ser at det har kommet forslag om nattåpne barnehager! Det benevnes som barnehager - det vil si at det skal styres av barnehageloven, som sier at det skal legges tilrette for utvikling og lek. Det vil si at det skal være en pedagogisk tilrettelagt institusjon hele døgnet. I denne tankerekken så dukker det opp nye spørsmål, - som jeg ikke skal debattere her, men jeg tenker at det kan dukke opp diskusjoner om hvem som skal bemanne, hvordan man skal legge tilrette for det fysisk i barnehager som har minimalt areale per barn på dagtid( det trengs kanskje et soverom, tvrom, større kjøkken?), hvilket pedagogisk innhold det skal legges tilrette for etc.. og i hvilken grad kan et sovende barn ha nytte av et pedagogisk innhold klokken tre om natten? En annen problemstilling er om de barna som har sovet i barnehagen har gjort det innenfor det døgnets oppholdstid, - og hva da, mens forelderen skal sove ut etter en natt på jobb. Er det ukerammer eller døgnrammer det er snakk om? Jeg tenker at det i kjølvannet av ideen som er kastet ut kommer et vell av diskusjoner og et hav av meninger, - viktig nok om de er faglig begrunnet og har barnets beste som mål. Da må vi huske på at foreldrenes ve og vell påvirker hvordan barnet har det.  Og det er her kjernen til diskusjonen har fått folk til å lire av seg mye merkelig og mindre saklige begrunnede uttalelser. Alt fra at de som driver barnehagen sikkert ikke har barn, (hva foredrerollen har med forvaltning av barenhageloven å gjøre er en annen sak) til at det gir foreldre mer tid til å feste og ta vare på sine egne behov.

Den annen side av diskusjonen handler om det å sove i barnehagen ivaretar barnets helse. Jeg har sett at det har blitt skrevet at dette bare handler om foreldrene og ikke om barna. Jeg tenker foreldre og barn er en del av samme lille familiesamfunn, så det som er gode løsninger for foreldrene kan være gode løsninger for barna. Det er viktig at de fleste spørsmål blir stilt, og de kommer nok til å bli debattert før det eventuelt kommer et vedtak. Det er viktig at barnet får gode rammer på bortebane, som de har krav på i hjemmemiljøet. Uansett hvor barnet oppholder seg så skal miljøene ivareta barnets behov for ro, for trygghet, forutsigbarhet, mat, klær, samspill etc. Det er lovverk som ivaretar slikt. Dermed også om det blir nattlig pass for barn i barnehagen.

 Når jeg ser tilbake på den lille familien som slet for å finne fotfeste i en periode i livet, så ser jeg for meg at barna hadde hatt det aller best om de sov i sin egne seng (mest for at hele livssituasjonen var i omveltning) , men jeg tror at å komme til en fast seng, noen faste voksne med faste rutiner kanskje hadde vært bedre for både barn og foreldre enn de tilfeldige løsningen de var nødt til å velge.  Barna hadde da kommet til noen voksne de etter hvert er kjent med og trygge på, de hadde truffet på kompiser som også hadde foreldre som var på jobb og de hadde vist hvor de skulle sove hver gang puslespillet hjemme ikke gikk opp. Det er kanskje ikke like optimalt som å sove hjemme, men at det er utrygt, uforsvarlig eller farlig for barn, det tror jeg ikke. Jeg har skrevet om relasjoner og tilknytning tidligere og at jeg tror at om den grunnleggende tryggheten er på plass, så tilpasser barn seg mye. uten at de på noen måte tar skade av det.  Og da tenker jeg at et fast sted å sove i ny og ne hadde vært helt innafor. Og nå legger jeg bare min egen overbevisning om at en oversiktlighet, en forutsigbarhet og en trygghet i forandringen er med å gi barna de beste rammer for å sove borte. Dessuten, - hos oss er Petrus glad i barnehagen sin og folka der, - og jammen tilbringer han mange timer med de. Han kjenner de og de kjenner han og vi foreldre er glade for at han har et nettverk av voksne og barn som setter pris på han. Det er nettopp en del av et slikt nettverk han eventuelt kunne møte om han hadde hatt et tilbud i en sovende barnehage, - og dermed hadde hatt tid sammen meg en annen dag. For det er jo slik at arbeidstiden og oppholdstiden bare blir flyttet om på.

Jeg ser at jeg har forandret noe av synet jeg hadde på barnepass om natten og det er at det kan være en god løsning for mange familier, - men jeg står nok fast på at barnehagen fortsatt skal være en pedagogisk virksomhet. De to tingene bør ikke komme i motsetning til hverandre, for barnepass kan jo foregå i barnehagens lokaler, - og den pedagogiske virksomheten kan styres av loven på dagtid.
Dermed har jeg kommet til at det kan være en god løsning for enkelte familier om det finnes et sted hvor barna kan sove borte de gangene familien må ty til andre løsninger for å ivareta jobb og forpliktelser. Jeg hadde gladelig benyttet meg av et slikt tilbud da jeg våket over min døende pappa, - for da ble løsningene kreert fra time til time og sovestedne, spisestedene og omsorgpersonene var variable fra dag til dag og fra time til time for Petrus. Han hadde det trygt og synes det var stas å være  på de stedene han var, altså, men jeg vet at han hadde trivdes med å møte vennene på kveldstid i barnehagen også.

Så ja, takk, begge deler!

Petrine :)
Grunnen til at jeg for mange år siden sto på barrikadene mot nattåpne barnehager var at de i kommunen min faktisk hadde en barnehage som ga tilbud til barn som trengte en fat ramme om natten. Jeg har forsøkt å lete på nettet og i gammel barnehagelitteratur for å finne ut mer om hvordan det var organisert, hvordan rammene var, hva slags erfaringer som ble høstet og hva som gjorde at tilbudet ble avviklet. Om jeg finner frem til det så skal jeg legge det ut på facebooksiden min..



tirsdag 20. oktober 2015

Bilde på lek: #Sosial kompetanse


Vi er født sosiale, men vi mangler de ferdighetene man trenger for å omgåes andre. Den sosiale kompetansen utvikler vi hele livet i ulikt tempo. I barndommen dannes det grunnleggende mønster, - og derfor er samspill og konfliktløsning mellom barn viktig for å få trening i å være med andre. Leken kommer godt med. I den kan man oppdage hvordan ting henger sammen og til å finne ut hvordan man skal oppføre seg mot andre. Leken er en fin arena for å få tilbakemeldinger på egne utspill, de som blir godt i mot og de som blir avvist. Det vil si at barna kan finne ut hvem de er, hvordan de fungerer og hva de har å tilby har å passe inn i en gruppe.



Jeg var vitne til en flott lek i en barnehage. Barna sto på rekke og rad og de ventet på tur for å få lov til å komme seg opp til toppen av en liten trevegg. De løp etter tur og en etter en kom til toppen. Det kjekke var at de var flinke til å hjelpe hverandre til å toppen, - og enda bedre de var flink til å heie på hverandre gjennom å berømme den andres innsats. Det ligger ikke bare motoriske ferdigheter i den leken. Det handler også om å være en god venn og støtte, heiagjeng og om å vente på tur, strekke ut en hånd og forstå reglene. Som her var å komme seg opp på toppen, enten alene, ved hjelp av en planke eller en utstrakt hånd.

Jeg heier på den spontane og frivillige leken, - og jeg liker bonusen som blant annet kan være trening på sosialt samspill.

Petrine

Husk at jeg tror leken har en verdi i seg selv, at den er meningsfull for barnet og at hva de tilegner seg av kompetanse er en bonus.

Om du vil følge med på mer eller mindre  lekende utspill så følg bloggen gjerne på facebookinstagram eller snapchat @petrusogpetrine


søndag 18. oktober 2015

Velkommen søndag!



"Mamma, hvordan kommer man til månen?, er spørsmålet som blir stilt 
samtidig som jeg lurer på hvordan jeg kan sove litt lenger. 
Det er bekmørkt ute og kaldt i rommet. 
Jeg kjenner noen små føtter komme under dyna og en liten hånd bli puttet i min. 
" Jeg har tenkt med en tur til Månen og til Mars, fordi jeg trenger en måenstein. Kanskje jeg kan lage en robot?! Har du forslag til hvordan jeg kan gjøre det?" 

Jeg konstanterer at jeg mangler løsning på hvordan man lager en slik maskin. 
En slik som skal sendes ut i verdensrommet for å hente hjem en stein, 
- og dessverre så mangles også løsningen på hvordan jeg kan få ligget litt lenger under dyna. 

La den nye dagen begynne! 
Velkommen søndag! 

Ha en god og glad dag! 

I dag skal vi se om vi får tatt en tur ut i sola,
her på jorda, altså ! 

Petrine :) 

lørdag 17. oktober 2015

Den viktige frileken!





Har dere tenkt på at barn som er i lek oftest er glade, at de kan holde på i timesvis, at de hele tiden snakker sammen, justerer hverandre, samt at de løser små og store problemstillinger og at de oftest ikke trenger hjelp av voksne for å komme i gang? De er i denne frivillige, lystbetonte, spontane aktiviteten hvor det ofte prøver ut ulike roller som vi kaller lek. Frilek er den leken hvor barnet har regien, hvor oftest leken ikke har noe annet mål enn å være aktive sammen eller alene. Det er denne leken barn ofte ønsker og vil være i, selv om de gjerne trives med at vi voksne er med på leken.

Frilek med voksne deltakere er annerledes, det kan raskt bli voksenstyrt.   Den leken som vi voksne iverksetter. Den har oftest et mål og det kan være at den ikke oppleves som verken frivillig, morsom og meningsfull for barnet. Jeg har arrangert lekegrupper for å hjelpe barn med i lek, jeg har arrangert hinderløype for å utvikle motorikk,jeg har lekt butikklek for å lære barn lekeregler og jeg har satt barna til formingslek for å trene finmotorikken. Og jeg sier ikke nå at vi voksne ikke skal legge til rette for, styre eller være med i lek, men jeg sier at barna har nok også godt av å ha regien og sette rammene helt selv. Frileken er nettopp den aktiviteten som blir satt i gang av barnet/barna selv. Den innebærer gjerne at kroppen, sanser og fantasien driver en videre.



Men, hvilken verdi kan frileken ha for de små?

Jeg har en tanke om at det ikke alltid er et mål for leken og at den egentlig er viktigst i seg selv. Barn opplever leken som meningsfull, de har glede av den og de bygger fellesskap med de rundt, og bivirkningene er at barnet utvikler seg. Det kan jo vi som foreldre like. Jeg har også en tanke om at om vi ønsker  at barna skal bli selvstendige og kreative voksne så skal vi la barna få bruke sin egen fantasi, være løsningsorientert, krysse egne grenser og være i et fellesskap som bygger opp samhørigheten. Alt dette ivaretas om barnet er en kompetent leker.

Det å være en kompetent leker kommer til uttrykk ved at man kan innordne seg regler, vente på tur, finne løsninger, kunne dele, ha kompetanse om det man leker, samt kunne gi og ta. Barna trenger dermed en lang rekke ferdigheter når de skal leke sammen, - de må vite hvordan de kan komme inn i lek, hvordan de kan være lagspiller, hvordan de kan få leken til å utvikle seg og hvordan de kan finne en løsning som alle kan være fornøyd med. Alikevel så betyr det ikke at de best sosiale kompetente barnet er de som alltid i lek, - for de som har sosiale gode egenskaper så trives de også i egenlek og kan drive den videre, - eller med å slappe av helt alene. Det vil si at barna har godt av å ha tid til å leke sammen, men også til å ha enetid.

Undersøkelser viser at barn som er deltaker i den lystbetonte, frivillige og selvdrevne leken har gode muligheter for å lære nye ting lett. Det betyr at barn som leker mye raskere får tilegnet seg ny kompetanse. Jeg vet at man tidligere har brukt lek, hopping med tau etc som hjelp i lese - og skrive opplæring. Og med dette som bakteppe så vil det si at barn som ikke får utvikle seg gjennom lek har høyere risiko for å få innlæringsvansker senere i livet.

Jeg har nå presentert noe av det som jeg synes er viktig i lek, - og siden jeg har en unik tro på leken og barnets mulighet til å utvikle seg gjennom den, så vil jeg fremover poste bilder på lek med en liten tekst til. Jeg har tro på lek, jeg synes barn skal få tid og rom til  lek og jeg liker å se at barna være aktive og finne løsninger sammen.

Petrine :)

Om du vil følge med på mer eller mindre  lekende utspill så følg bloggen gjerne på facebook, instagram eller snapchat @petrusogpetrine

torsdag 15. oktober 2015

Om sorg...





Dette innlegget ble skrevet i vår: Det kan være at det er lesbart nå, selv om det ikke oppleves like voldsomt nå som da...

Det å sørge gjør vondt og det tar tid. Forrige gang jeg sørget så hadde jeg ingen barn å ta hensyn til, - men jeg er ikke mindre lei meg nå. Jeg har mistet min kjære pappa og forrige gang jeg mistet noen nære så var det mamma som sovnet inn. Det er trist! Det til tross for at jeg sørget over han den siste tiden han levde. Det var vondt å se at den gamle og gode var syk, at han mistet funksjoner og  livskvalitet. Jeg hadde til og med tanker om at skulle slippe å lide. Likevel er det vondt å miste. Det gir følelse av å være alene, det gir tårer, tanker på morsomme opplevelser, tristhet fordi Petrus ikke skal bli kjent med besteforeldrene sine og at de ikke kan ta del i hans utvikling og liv. De ville likt det. Jeg savner også den støtten og den ubetingete kjærligheten de ga meg.



Jeg gråter og er lei meg, meget, (meget sjeldnere enn i vår), men sorgen kommer kastet når jeg minst venter det, - en lukt, et bilde, en ting eller en tanke kan vekke følelsene til liv.  Jeg føler meg trygg i sorgen og aksepterer følelsene mine. Men, det er selvfølgelig et men...Jeg opplever at Petrus har brukt mye energi på å finne ut hvordan jeg har det. Jeg forteller hvorfor jeg er trist, jeg har snakket med han om hva som har skjedd både nå og i løpet av sykdomsperioden og om at det ikke er farlig at jeg er lei meg. Jeg gir han bekreftelse på at det går bra med meg selv om jeg gråter og at vi skal gjøre de ting vi pleier. Alikevel lurer jeg på om jeg møter min lille pode på en adekvat og riktig måte. Jeg har vært og er sliten, jeg har hatt dårlig hukommelse og jeg sover ikke noe særlig. Jeg er ikke overbevist om jeg gjennom de siste månedene har vært den  den optiamle mammaen for min lille gutt. Heldigvis har jeg ikke følelsen av at det glipper hele tiden og at det skjer sjeldnere og sjeldnere. Jeg opplever det som godt at vi hele tiden har opprettholdt rutiner, vi har snakket om følelser og om bestefar og at vi besøker graven. Vi gjør dagligdagse, hyggelige og morsomme ting.

Dessverre så hendte det andre vonde ting i Petrus sitt iv på samme tid som vi mistet bestefar. Det handler blant annet om folk som ble borte og som har gjort minstemann livredd for å miste meg også. Han er trist, han er redd og han har vært mer sint og ikke mestret ting som han har klart tidligere.
Han vil at jeg skal like han, han vil at jeg skal leve evig, han vil ha forsikringer om at vi har lov til å mene ulike ting, han vil ha en tier til ønskebrønnen for å vekke bestefar til live og han har en haug med tanker.  Noen av de deler han med meg. Noen ganger kan jeg være med i samtalen, noen ganger gi svar på spørsmål, andre ganger kan jeg undre meg sammen med han eller så må jeg erkjenne at jeg ikke har noen løsninger og tanker om løsninger. Jeg har brukt en del energi på alt rundt oss og hvordan jeg best kan ivareta Petrus de siste månedene. Derfor måtte jeg lese meg opp på barn og sorg.

Jeg ble minnet på at barn har en unik evne til å leve her og nå. Det gjør at de går ut og inn av sorgen, noe som betyr at de det ene øyeblikket kan leke, le og være full av latter, for i neste bli fanget av tunge følelser. Barnet oppfatter tapet ut fra sine forutsetninger, - noe som kanskje gjorde at Petrus, som fireåring, ba om en tier for å vekke bestefar til live. Han er fire år, det er en alder hvor de blander sammen fantasi og virkelighet: Han sa farvel til den gamle mannen etter at han  hadde sovnet inn, -  han var med å legge blomster, tegninger og bilder i kista, han var med i begravelsen og han vet at han ikke puster,  at hjertet ikke slår og at han har sluttet å le av alle ablegøyene til minstemann. Alikevel er jeg ikke overbevist om at han forstår rekkevidden av alltid, (kommer tieren inn her, tro) - jeg har en tro på at han vil forstå det på en annen måte når han blir eldre.

Jeg leste også at barns sorg tar tid, og selv om det i samfunnet har en ide om at sorg er noe raskt forbigående så sies det at vi bør være var for barnet, dets følelser og at vi anerkjenner savn, sorg eller tanker om den de har mistet. Forskning sier at sorg tar tid, gjerne år, at det kommer og går og at det også for barnet er viktig å få denne tiden og aksepten for at det noen ganger er godt å tenke på minner og andre ganger så er det trist. Nå handler det selvfølgelig hvor tett man var på den man mistet, - hvilken relasjon man hadde, når man skal definere hvor hardt sorgen rammer. Om man mister en av foreldrene sine så vil jeg tro at høytidsdager og milepæler vil vekke liv i savnet, men vi må også huske på at det ikke bare er familiebånd som knytter folk sammen. Så hvem du er og hvilken relasjon du har til den som gikk bort kan påvirke sorgprosessen.

Jeg måtte lese mer, og jeg kom til at alle, både barn og voksne, savner på ulike måter og i ulikt tidsperspektiv. Jeg vet at det å miste en nær kan være vanskelig å håndtere for de som har nære relasjoner, fordi de kan reagere helt ulikt. Noen vil snakke om, finne frem bilder og ting og besøke graven ofte. Andre tier, unngår å besøke graven og synes bildene og historiene er vanskelige å forholde seg til. Disse ulikhetene kan være vanskelig å respektere da det kanskje er uforstående at noen ler, har galgenhumor eller er sinte, når man selv bare vil gråte. Eller omvendt. Men, hva er de vanligste sorgreaksjoner blant barn? Jeg fant frem noen punkter:

1) De kan bli redde,  - da kanskje for mørket, for å miste andre nære personer, for spøkelser etc
2) De kan bli sinte, - på den som er død eller borte, Gud, på legene, på venner, på foreldre osv.
3) De kan føle seg sviktet av den som ble borte
4) Kan bli kranglete eller kreve oppmerksomhet på andre måter
5) De gråter , - gråt er sunt
6) De er triste og snakker om den de har mistet.
7) De kan ha problemer med å få i seg mat eller få vondt i magen
8) De kan få problemer med å konsentrere seg
9)De kan ha skremmende fantasier
10) De kan gå tilbake i utvikling

Nå har jeg listet opp noen av det litteraturen sier om barn og sorg. Jeg ser at Petrus reagerer på en helt vanlig måte og at jeg kan slå meg til ro med at både han og jeg reagerer adekvat. Det tar den tiden det tar. Sorg er vondt, men jeg ser det heldigvis om noe naturlig og er ikke redd for å snakke om det, erkjenne det og jeg vet at smertene avtar med tiden og at det da blir enda større plass til de gode minnene.

Petrine :)

onsdag 14. oktober 2015

Effektiv morgen,sa du?



Petrinemannen kjørte Petrus i barnehagen i dag, slik at jeg skulle få en liten time til å blogge, komme meg på badet og få i meg litt frokost før jeg måtte ut av døra. Nå sitter jeg her i sofaen med Macen på fanget. Jeg har vært på badet, fått på meg klær, spist frokost, drukket kaffe og nå er det bare bloggingen som mangler.

Nå på morgenen så blir det faktisk bare en liten situasjonsrapport, da jeg hadde en vei å gå før jeg kom til å kreere noen ord til dere. Jeg hadde noen ideer da jeg satt meg ned, men Facebook ropte på meg. Siden skrek høyt om at familie, venner eller bekjente hadde oppdatert med bilder, artikler, blogginnlegg og andre ting. Jeg fant ut at tantebarnet mitt hadde gjort det bra ( VUNNET!!)  i en golfturnering i Usa, at en kamerat har bursdag, at jeg kanskje skal ut å løpe i kveld og at mange andre bloggere hadde lagt ut nye innlegg. Da var allerede veien videre lagt, - man går på besøk til kjære bloggere. Gjør man ikke? Kanskje ikke dere, men jeg gjør. Tiden gikk, det ble litt latter, studering av bilder og selvfølgelig noen kommentarer. Og, nå har timen gått, - jeg må komme meg ut av døra, slik at resten av dagsplanen ikke ryker.

Ha en glad onsdag da dere!
Jeg skal ut å trene med kamera, treffe ei klassevenninne fra videregående som jeg ikke har snakket med på mange år, løpe en tur og se hva resten av dagen bringer. Ja, jeg har en fridag i dag..

Jeg er ikke god på snapchat heller ikke den mest aktive på instagram, men vil du følge meg så finnes jeg som @petrusogpetrine på begge steder. Følg meg, da vel..

Og, Gro, gratulerer med dagen! Der er 20 rasktløpende år siden jeg var forlover for deg.

Petrine :)

mandag 12. oktober 2015

Til naboen på middag..

Hadde dessverre ikke pannekakebilde 


I forrige uke kom Petrus hjem til middag. 
Den sto klar på bordet. 
Han var kjempe fornøyd, - fordi han hadde spist pannekaker. 
Naboens pannekaker. 

" Jeg spiste alle sammen! De andre kunne spise tomatsuppe. Det tåler jo ikke jeg!" 

Så, kjære naboer, kom gjerne på pannekaker en dag :) 
Dere kan få spise alle sammen! 

Petrine 

søndag 11. oktober 2015

Til terningkast fire




Og her kunne vi laget et innlegg "Vis meg ditt skrivebord.... !"


I går ble det skikkelig skummelt, i alle fall en liten stund.

Jeg rabler, skriver og venter på at den store flyten skal komme tilbake. De siste årene har livet stått i fokus og nå er jeg i gang med å få meg selv ut i fokus. Og lysten på å blogge er oppadgående. Det kan jeg like.  Det som ble skummelt er at jeg plutselig fikk lesere fra P3.no  fra et program som het fra Pop til pupp. Først skummelt og så ganske kontruktivt morsomt :)

 Jeg måtte følge linken! Jeg fikk et akutt behov for å se hvor leserne kom fra. Jeg måtte bla meg nedover, nedover og nedover og til slutt dukket løsningen opp:  De kom fra en reportasje hvor en ung, gjennomsnittsmann på 24 skulle vurdere mammablogger. Og derav min. Det var da vissheten om at jeg ikke skriver for meg selv og de etter hvert har blitt kjent med i blogglandia, men rett og slett for hvermannsen ble sterkere. Ikke det at jeg er hjernedød og ikke forstår rekkeviddene i www, men hvem leter opp meg liksom og slår terning på det jeg gjør?


Det skjer faktisk, - og jeg blir skremt av hva som er det første som dukker opp på siden er: "Det handler ikke om å være tett på, men alltid tilstede".  Jeg har skrevet det, og kjenner jeg er litt usikker på sammenhengen. For er det noe jeg har følt på så er det jo det at jeg har en følelse av at jeg ikke er for tett på. Ikke for det, i en sammenheng hvor jeg er med pjokken, så er jeg veldig tilstede. Han får min oppmerksomhet, - han får vissheten om at han blir sett og han får tilbakemeldinger eller samtaler, alt etter som. Men ikke hele tiden, ikke alltid for hos oss så slipper vi han litt alene også.

Nå er jeg igjen på ville veier, jeg skulle jo ikke gå gjennom alt som står i tilbakemeldingene, som jeg faktisk likte å få. Seriøst, hvilken hjelp er det ikke å få tilbakemelding på det man gjør. Og her kom det dumpende en veiledning, - svart på hvitt.

Jeg leser at jeg hyller hverdagen, at jeg ikke utleverer barna her hjemme for mye og at selve bloggen ikke er snill for øynene. Nå kom denne tilbakemeldingen på rett tidspunkt. Jeg kan nemlig røpe at jeg er på flyttefot. Jeg har som tidligere nevnt at jeg vil være litt mer på bloggen igjen, at jeg vil finne tilbake til skrivelysten og at jeg vil prøve å sette fokus på fotograferingen. Bilder har jeg plukket etter tilfeldighetsmetoden, - og ja, jeg har gjort det helt selv :)

 Fru Jacobsen, Eventyr Elin og Casa Didriksen har forsvunnet over på World Press og jeg kommer faktisk snikende etter. Om en liten stund.  Jeg jobber med saken!  Og, da kjære, Daniel Guanio, skal jeg forsøke å få en mer estetisk blogg. Jeg liker også blogger som har flotte bilder, men også med innhold som får meg til å tenke. Uansett tema. Og hos meg har det faktisk vært en lang periode hvor det primære har vært å holde liv i bloggen, mer enn vektlegging av innholdet og av bildevalg.

Vet dere, en av tilbakemeldingene er at jeg fremstår som en trygg mamma, men at jeg mangler humor og evnen til å eksperimentere. En riktig tilbakemelding, - men siden latteren er på vei tilbake så kanskje innleggene kan bli litt mer krydret etter hvert? Vi krysser fingrene og jeg øker bevisstheten :)
Eller så kan jeg gjerne ha mer med fra barnemunn, men en liste fra foreldremøte tror jeg blir håpløst. Mange av elevene mine er myndige og det er ytterst få som dukker opp på foreldremøte. Jeg forstår de og alle de andre som ikke dukker opp, for foreldremøter kan være ytterst kjedelig å være på. (Opps, - hysj) Jeg er nok mer for situasjoner som skaper relasjoner også på det punktet, eller noe som hever kompetansen. Og det er kanskje derfor jeg liker å skrive "den kunnskapsbaserte tilnærmingen til samfunnsaktuelle spørsmål". Det ble ønsket mer av dette og bare noen setter i gang tankerekkene mine, så skal du se at disse kommer på løpende bånd. He, he i alle fall hyppigere enn nå

Jeg synes det var super kult å få disse tilbakemeldingene som kom på et riktig tidspunkt, og jeg er fornøyd. Terningkast fire er innafor. Også fordi jeg ser at artister i stjernekamp får terningkast lavere enn dette i Vg  i dag. Uten sammenligning forøvrig.

Forandringen kom ikke umiddelbart, - da det er et billedfattig innlegg. Det er om ikke annet et usensurert,  dagsaktuelt skrivebord. Det fordi slike bilder fra arbeidssteder er typisk for bloggere, fordi det er som livet ellers med variert innhold og fordi jeg ikke finner bilder jeg har lastet inn med blogger før det har gått omtrent et døgn.  selv om det ligger på Macen .Om noen kan forklare meg hva som skjer, så mottas hjelpen med takk. Det var ikke slik før, nemlig :)

Petrine :)


lørdag 10. oktober 2015

Dagen jeg ikke rakk en eneste ting på to - do - lista




Jeg hadde store planer da jeg sto opp i dag. Jeg skulle blogge, lese, løpe og slappe av. Jeg rakk faktisk ingen av delene. Gutta skulle på biblioteket og jeg fant ut at jeg vill strikke litt til en kaffe, mens det var ro her. Derfor gikk jeg opp for å hente litt garn. 

Da jeg først var ved garnkurven, så tenkte jeg at det var på sin plass å rydde i garnet. Derfor måtte jeg lete etter en eske med litt restegarn i også. 



Da jeg holdt på med det så ringte ei venninne: jeg hadde helt uvitende fått med meg nøklene hennes hjem og måtte ut å kjøre en tur. 

Da jeg kom hjem måtte jeg fortsette med restegarnet. 

Da jeg først lette etter etter restegarnet så kunne jeg like gjerne finne frem strikkejakker og gensere til vask. 

Da jeg først skulle finne frem ulltøyet så fant jeg ut at jeg kunne ta en opprydning i ullsokker og ullvotter også. 

Da jeg dro frem ullsokkene så fant jeg ut at jeg  kunne gå gjennom sokker og strømpebukser for å kvitte meg de som har vært single over tid, de hullete eller var ganske slitt. 

Da jeg holdt på med det så kunne jeg like gjerne ta en opprydning i klærne. Jeg fikk kvittet meg med mye av det jeg ikke bruker. 

Da jeg hadde ryddet i garnet og skulle sette tilbake kurven så skulle de stå ved siden av skohylla. Det første jeg fikk se var et par som Petrus hadde vokst ut av. Det var på tide å gå gjennom beholdningen av sko og støvler også... 

........og slik fortsatte dagen til det var kveld. 

Jeg rakk ikke
bloggingen, 
lesingen, 
løpingen 
og alle andre planer, 

men jeg fikk hørt veldig mange episoder av radioteateret ( takk for nrkappen), jeg fikk kastet kjempemasse, vasket en hel garderobe med ullplagg, vært mye i bevegelse og skaffet meg noen ryddigere kurver og hyller. 

Det kan bli ganske så bra selv om det ikke blir som planlagt og om kaffe blir kald. 




Men nå skal jeg jammen finne frem strikketøyet og se om jeg får strikket noen runder .... 

Petrine :) 


onsdag 7. oktober 2015

Petrus hyller barnehagen

Bildene fra den fineste barnehagen, dog fra juletider, men absolutt rom for lek. 


Dagene løper avgårde. 
Petrus har vært i barnehagen, selv om han ville være hjemme i morges. 
Det var bra vi dro fordi da vi var på vei hjem sa han.
( akkurat som vi hadde noe valg ) 

"I dag var det en og så i barnehagen, Mina viste henne rundt.
Damen sa at det var den fineste barnehagen,
 - og det synes jeg også. 
Den fineste i verden faktisk. 
Jeg har hatt det fint i dag!"



Et mammahjerte liker slike trivselsutsagn. 
I alle fall mitt

Nå skal jeg straks kjøre Petrus avgårde han skal 
se på Hakkebakkeskogen på teater her i Moss, 
han gleder seg. 

- og det blir bare et lite livstegn fra oss. 

Petrine :)  

tirsdag 6. oktober 2015

Tirsdagen



Via


Etter 
- arbeidsdagen,

-  middag 

- at Petrus var lagt

- at klærne til i morgen var funnet frem

-  å ha konstatert at biblioteket var stengt da jeg kom til døren, 

- å ha ryddet bort sommerklærne og kommet til at det trengtes en skikkelig kvitte- meg - meg - med -     kanskjeklærne- opprydding,



så ble jeg underholdt av en film en liten stund. 
Jeg så på Once mens jeg lot strikkepinnene gå. 

Petrus digger Minions om dagen og jeg lager gule og blå votter til han. 
Blir de ok, så legger jeg ut oppskrift og bilder en av dagene. 

Håper du har hatt en kjekk høstdag! 

Petrine 


mandag 5. oktober 2015

På jakt etter skjelett og fossiler, samt dyresporavstøpning

På jakt etter skjelett og fossiler 


Vi har hatt noen dager fri i forbindelse med høstferien, Petrus og jeg. I den siste tiden har han vært interressert i hvordan øya vi bor på oppstod. Han hadde nemlig plukket med seg lavastein på en tur med barnehagen, - og våkne voksne fylte på med opplysninger - så her i heimen har det vært sanking av stein og snakking om slott, konger, vulkaner og Jeløya. 



Han har reist videre i tid i løpet av ferien. På en av strandturene så forandret jakten seg. Det var ikke lavastein som glitret og tiltrakk seg fosiler. Plutselig var han på jakt etter skjellett og fosiler. Han utstyrte seg selv om trillebår, tau til å trekke fangsten opp fra bakken med og selvfølgelig med spade. Vi lette og lekte helt til jakten bokstavlig gikk over alle støvleskaft og han hadde et basseng i støvlene sine. Derfor fortsatte jakten med en bar fot og en støvelkledd en. 


Etter hvert ga jakten resulteter, vi fant et skjelett av en dinoseur på stranden. 
Se neste bilde med lekens briller. 



Vi fant dessverre ingen fossiler, så derfor ville han lage en selv. Petrus liv og tålmodighet varer ikke så lang tid som det tar å lage en god, gammel fosil, men en avstøpning av dyrespor kunne være et greit alternativ. 


Vi tok med Petrinamannen på saken. Han ble så ivrig av å finne frem gamle speiderkunnskaper at han  fikk noen påminnelser om at det faktisk var Petrus sitt prosjekt. Det vanskelige med hele prosessen var faktisk å finne dyrespor. Vi hadde håpet på å finne elg eller rådyspor, men fant etter hvert et hundespor. Om du skal prøve det samme, så gå et sted hvor jorda er litt mye. Vi fant sporene langs bekkekanten. Der kom forberedelsene til sin rett: 

1) vi hadde kuttet en bit av en melkekartong
2) fylt en flaske med vann
3) tatt med en pose gips
4) tatt med en avkuttet brusflaske til å blande vann og gips i. 


Melkekartongen ble lagt over sporet før vi helte gipsblandingen over. Deretter kom vi til den tyngste jobben, ventingen. Det tok nok et kvarter med: Er det ferdig snart, - før gipsen var tørr nok til at vi våget å løfte opp gipsblokka. Den fikk et hviledøgn hjemme, før den gamle tannbørsten fikk et nytt arbeidsted. Pusset fri for sand og stein så ble det smurt på et lag med grønnsåpe før klossen ble puttet ned i en melkekartongbunn med gipsblanding. Der fikk den stå til den var tørr nok til å deles, enda et kvarter. 


Gleden var stor da vi kunne se hvordan poteavtrykket så ut ved bekken. 

En morsom aktivitet for store og små.

Håer dere har gode dager med eller uten jakt på historiske gjenstander og gipsavtrykk. 

søndag 4. oktober 2015

Leselyst på boks: Om bokstavkort og språkstimulering i barnehagealder

                                                                     
     

                                                                                                                                            #Sponset

Hei, jeg er en ei dame som tror at læringa kommer av seg, - og jeg tenker at man ikke har hast med å lære seg bokstaver og lesing. Petrus er av en annen oppfatning. Han er super interessert i bokstaver og i å lese. Han elsker kladdebøker med linjer, hvor han skriver ned alt han måtte ha på hjertet. Det er noen forståelige bokstaver, mange kråketegn, flotte border og hemmelig skrift. Alt i en skjønn forening. Han leser bøker, han gjør lekser og han låner Ipaden for å skrive innlegg. Han er i en periode, hvor bokstaver leses, tegnes, formes og forsvinner ut igjen. Han skriver navnet sitt, han kan flere av bokstavene i våre navn og kjenner de igjen om han ser de og han lyderer.





For en stund siden så fikk jeg noen flotte kort i posten. De er tegnet av Anne - Lise Borgen som har erfaring på at det kan være vanskelig å tilegne seg skrive - og lese kompetanse. Hun har brukt denne erfaringen og sin flotte tegnekompetanse til å gjøre leseopplæringen til en lek. Det ved å lage bokstavkort som med glad strek og gode farger på den ene siden av kortet illustrerer bokstavene. På den andre siden så får du små historier hvor kortets bokstav er uthevet. De er geniale.

Petrus liker de i alle fall veldig godt. Han ler av versene på baksiden, han liker å lete etter bokstaver han kjenner igjen, de som jeg ber han om å finne og å legge alfabetet og han prøver ut bokstavformene med kroppen.

 Ikke vet jeg hva han hadde fått med seg hjem på sommerferie, men han hadde en sterk formening om at han ikke kunne begynne på det siste barnehageåret uten å kunne alfabetet. Derfor kan han det, i alle fall på rams.  Om noen lurer på hva vi har brukt tid på i løpet av sommerens bilturer så er det :

A - B - C- D- E- F - G - 
H - I - J - K - L - M - N - O - P - 
Q - R - S - T - U - V - 
W - X- Y- Z- Æ - Ø - Å!! 

Det er nok derfor alfabetet blir lagt gang etter gang: Selvfølgelig med min hjelp, fordi han kjenner ikke alle bokstavene enda. Det vil si han har ikke begrep om hva alfabetet innebærer enda, og det er helt OK. Det er jo nå en gang sånn at man ikke har et begrep om en ting før man har en full forståelse for hva det er. Men, det gjør ingen ting. Han er jo fortsatt barnehagegutt. Han liker å bruke språket sitt, - og det er faktisk det viktigste i barnehagealder. Det å ha samtaler og være i språklig stimulerende miljøer, mener jeg. Jeg er opptatt av at barna skal tilegne seg språk gjennom lek, gjennom samtaler, gjennom å lytte til bøker og historier og det å aktivt leke med språket og bokstavene.  Å lære seg til å sette ord på ting, hendelser og opplevelser er også av det gode. Å skape tekster utvikler formidlingsevnen. Den kommer nemlig ikke av seg selv, det å finne ordene, det å skape sammenheng og det å kunne lage historier,, virkelige eller fantasirike. Dette trenger men trening til og samspill med en voksen til.



Da er kortene geniale:

  • Vi kan snakke om bildene. Det å sette ord på
  • vi kan leke med lyd og lete etter stavelser
  • vi kan ha samtaler om de små historiene på baksidene av kortene
  • vi kan lete etter bokstavene som er på forsiden av kortet
  • vi kan trekke ut et ord og lete etter rimeord
  • vi kan lete etter ord som ligner
  • vi kan lage egne historier til bildene på baksiden 
  • vi kan lete etter andre ord som begynner på kortets bokstav
  • barna kan følge anvisningen om hvordan man skal forme bokstavene med kropen sin
  • vi kan stille sprøsmål som fremmer språkbruk 

Og skal jeg nevne et par ting ting som stimulerer leselysten og interessen for bokstaver er det
  • å la barnet skrive eller leke at det skriver
  • lese for barna 
  • la barna få lytte til lydbok
  • la barnet lekelese
  • å leke skole 
  • å la barn titte i aviser og blader 
Jeg liker bokstavkortene, fordi de treffer Petrus rett hjemme om dagen, fordi de kan stimulere til ordlek og fordi de er så glade, - både i farge og form.

Petrine

Jeg har tidligere skrevet om leselyst og hvordan oppøve den i innlegget SE OG HØR,  Og når jeg først er ute med anbefalinger så hadde det vært hyggelig om dere fulgte meg på Instagram, Facebook eller Snapchat @petrusogpetrine