Og, jeg har lært noe nytt om solbriller: Ting man faktisk ikke trenger å vite

via

Når man har en samboer som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fisk og fiske, så lærer man mange ting. Noen ting, som hvilke sluk man skal bruke og hvilket vær det skal være for å få optimale fikseforhold, det glepper unna. Jeg velger sluk etter hvilken - farge - jeg - liker - best -metoden, fisker når det er opphold og når jeg har flaks så biter en eller annen på. Men det er en ting som jeg har lært etter at jeg ble kjent med Petrinemannen og det er effektene av å bruke briller med polariserende glass. Nå snakker jeg ikke om hvilken beskyttelse det polarisernde glasset har for øynene, ikke hvordan dette solskyddet kan heve et antrekk, men det faktium at du med slike briller på kan se fisken nede i vannet mye bedre. Det gjør det jo desto kulere å vandre langs bekker og vann, for det er faktisk masse som beveger seg under vannflaten rundt om. Nå kan det jo være at du allrede har den erfaringen som jeg synes det er morosamt å tilegne meg. Og har du ikke forsøkt å se 1) ned i vann med briller uten polariserende glass og deretter 2) å se ned i vann med briller som har polariserende glass, så er det herved anbefalt. 

Et innlegg om ting man egentlig ikke trenger å vite, 

men som faktisk kan være kjekt å vite om du ser etter krabber eller fisk på tur med barna. 

 Det utgjør faktisk en forskjell! 

Ungene digger å låne pappas briller for å få en titt under vannflaten. 

Tror vi burde få et helt familiesett :)

 - og er du over gjennomsnittet opptatt av polariserende solbriller så fant jeg jammen en leksjon nummer 13 som handlet om polariserende solbriller 

Petrine :) 

Bloggvenner

Jeg har det siste halve året vært halvhjertet innstilt til bloggen og bloggingen min. Ikke fordi jeg ikke liker meg i blogglandia, men fordi jobb og familie har tatt den energien jeg har. Jeg har vurdert frem og tilbake om jeg skal fortsette å ha bolig i dette spennende landet eller om jeg skal melde flytting og avslutte hele bloggen.Jeg har kommet til at om jeg har tid og overskudd så liker jeg jo egentlig bloggingen. Derfor har jeg bestemt meg for å være litt mer helhjertet i det jeg gjør, og skal prøve å struktere bloggingen slik at jeg opprettholder den energien jeg hadde i starten. Midt i en slik prosess så er det ekstra hyggelig å få en av de blog awardene som deles ut i bloggsværen.  Det har jeg nemlig fått. Jeg har fått den av EventyrElin, ei fresk dame som jeg besøker rett ofte. Om du ikke kjenner til henne og bloggen så synes jeg du skal ta entripp innom. Jeg lover deg at hun engasjerer, at hun får deg til å trekke på smile båndet og at du får en koselig stund.

Eventyr Elin, ble jeg kjent med da hun skrev bloggen Tre tette og friluftsforeldre, har gjort ære på meg og bloggen min. Det synes jeg er stor stas, og samtidig litt utfordrende morsomt. Hun har nelig stilt en rekke spørsmål som jeg skulle svare på, noe jeg har gjort etter beste evne.

Blog award er nemlig en måte å skape blest om ulike blogger på. Det er meningen at man skal gi de bloggere som ikke er så store og kjente litt oppmerksomhet og ære. De som har blitt valgt ut, skal svare på en rekke spørsmål før de plukker ut et knippe blogger som skal motta stafettpinnen. De kan da velge om de vil motta berømmelsen, besvare spørsmål, formulere nye og deretter sende awarden videre til nye blogger. 

Spiser du brunost? Hvorfor/hvorfor ikke ? 

Ja, jeg spiser brunost, og det gjør jeg med glede og gode følelser.  Det smaker barndom og kulturarv i hver bit. Det gis også til barna om de ønsker det. Her er et relativt sunt kosthold uten sjokade, nugatii og andre klissepålegg: Så hos oss forsvinner ikke osten ut av kjøleskapet, men den er ikke der hver eneste dag eller uke. 

Hva ville du endret på kjøkkenet ditt dersom du ikke hadde noen begrensninger? 

Jo, nå skal du høre! Jeg hadde pakket sammen alt som var på kjøkkenet, og tatt det med meg til et kjøkken i et nytt og stort hus.  Vi har nemlig alt for liten plass!! Eksempel på det er at jeg alltid har med sminkeveske og lignende i veska. Det betyr ikke at jeg sminker meg titt og ofte, det betyr at jeg ikke har plass til å legge den fra meg. Skjønner du? vi har for liten plass. Derfor  ønsker jeg  meg et hus, i området vi jeg bor. Det vil ikke Petrinemanne, så å flytte til størreplass er et drastisk skritt fordi nissen blir ikke med på lasset Da mister jo huset sin glans, - og derfor ønsker jeg at det kjøkkenet vi har blir revet ned og blir bygd opp i dobbel størrelse!!

Jeg ønsker meg et moderne kjøkken med fliser fra Ulfen. De håndlagede flisene er så vakre at jeg kunne hatt det på gulv eller over kjøkkenbenken. Jeg hadde ønsket meg at kjøkkenet både skulle hatt et arbeidsområde og et område hvor man kan være sosial og det skulle gjerne hatt plass til en arbeidsplass til skriverier, lekser eller hobbier og om det hadde rommet en peis så hadde det vært et pluss. .Mitt forrige kjøkken hadde to ting som jeg savner i det jeg har nå. Det ene var strykebrett i en av skuffene, og det andre var et hjørneskap med en karusell i. Det var utrolig mye som fikk plass i det karusellskapet: Kjære deg har du tenkt på hvor stor plass matbokser og andre praktiske bokser og flasker tar? Og vet du, at eg digger slike bokser, og om jeg kommer hjem med en ny så bør den nok være i kjøleskapet eller i fryseren, uansett om den er fylt eller tom. Sukk! Jeg liker praktiske løsninger, så et kjølerom, en kaffemaskin og en ovn bør intergreres. Det blir mer ryddig slik!

Hva tør du ikke gjøre? 

( her har skriften forandret seg fordi jeg kar kopiert spørsmålene, får ikke justert tilbake til min) Det er noen ting jeg aldri kommer til å gjøre, med mindre det er snakk om liv og helse, og det er å slenge meg frivillig ut fra et fly i fallskjerm eller utfor et eller annet sted i strikk. Det kommer ikke på tale. Jeg er livredd fra høyder, så redd at jeg på toppen av et tårn i Warzawa ikke våget å gå helt ut til rekkverket. Seriøst, tenk om gjerdet ikke holdt?

Jeg våger heller ikke å slutte å jobbe, å stå på hender eller å skrike ut det jeg mener om enkelte personer noen ganger. Det siste passer seg nok ikke heller, så noen sperrer er det helt griet å ha.

Beskriv deg selv med tre ord som begynner på samme bokstav 
På en bokstav, alfabetet består jo av 29!! Får velge den første bokstaven i etternavnet mitt S:

Støl: Jeg starter støtt og stadig å trene, men vips så er det noe som vipper meg ut av treningsopplegget. ( som nå: Sykdom) Og da er det å vente til jeg er klar for å starte på nytt. Ergo, så er jeg støtt og stadig støl.

Selvstendig: Jeg er ei dame som fint trives i mitt eget selskap og som vet med sikkerhet at jeg kan klare meg selv. Noen år som singel har vist meg at jeg klarer å komme meg videre, finne løsninger på problestillinger som oppstår og at jeg har dreis på hverdagen med alt det innebærer.

Sta: Jeg har alltid vært målrettet, og jeg har alltid kommet meg i mål med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Jeg stopper ikke opp ved et hinder, men jeg prøver alltid å komme meg forbi og over til den andre siden. I det så sligger det en god posjon tæl og stahet... gjør det ikke?

Smart, snill, strikkeglad, skrivefør, snakkesalig, stille, svømmedyktig, smilende:  Hm, det var bare tre ord ?!? :)

Har du noen gang danset på bordet? 
Ja, det har jeg . I Moss var det tidligere en pub hvor det var oppfordret til å danse på bordet, så da gjorde man det. Nærmere utdyping kommer ikke.

Fortelle om en episode der du var stolt over deg selv. 

Om jeg ser livet i perspektiv så husker jeg at jeg var mega stolt da jeg lærte å svømme: Vi var på stranden og jeg trodde at jeg hadde svømmearmer på. De hadde jeg glemt, så det var bare noe jeg trodde, men jeg svømte like godt uten. Mega overrasket og stolt løp jeg opp for å fortelle foreldrene mine at jeg faktisk kunne det.

Jeg var også stolt da jeg som 6 åring hadde strikket min første poncho til Tjorvendukka mi. Som voksen forsår jeg mammas geniale løsning når hun foreslo at plagget skulle bli nettopp en poncho... strikketøyet ble på en måte bredere og bredere etter hver omgang. Men, gleden over nettopp det plagget har nok vært grunnlaget for alt jeg har laget siden.


Hva gir blogginga deg og hva kan du eventuelt være foruten? 

Det som jeg ble mest overrasket over da jeg startet å blogge var at man fikk sin egen bekjentskapskrets i denne verden. Det er faste blogger man stikker innom og det er noen som er på gjenvisitt. Det er hyggelig!

De gangene jeg har overskudd og brenner for et tema så er det deilig å bare rable ned det du tenker i nuet. Det blir som en dagbok, og i det man skriver så er leserne ikke med i tankene. Det er befriende og avslappende.

For meg har det å rable i vei, i tillegg til løping, vært en måte å tømme hode på. I riktig strevsomme perioder av livet så har jeg hatt noe så sært som bekymringshalvtimen en gang i uka. Da har jeg etter hvert som jeg har kommet på noe jeg må ordne opp i eller ta stilling til rablet dette ned i en bok. Deretter så har jeg lagt vekk boka og problemet. En fast halvtime i uken, så tok jeg frem boka, gikk igjennom problem for problem. Jeg vurderte om det var noe jeg skulle gå videre med, tok kontakt med verksteder, reisebyråer eller hva det måtte være og forkastet de tingene som hadde blitt mindre viktig i løpet av uka. Petrinemannen synes dette er lattelig og nerdete, men det har for meg vært en måte å redusere stress på.

Men tilbake til blogginga. Som sagt så har det vært en deilig måte å tømme hodet på, men jeg har også følt at jeg bare må legg ut noe, og da blir det så halvhjertet.
Og faktisk et stressmoment. Det er jo ikke hensikten.


Kan du håndtere ei kapp og gjerdesag og har du skiftet dekk på bilen? 

Ja, jeg har selvfølgelig byttet dekk på bilen. Den første gangen jeg gjorde det var det midt på vinteren. Jeg skulle på skolen og jeg hadde lite klær på meg da bilen punkterte. Jeg forsto at om jeg skulle redde dekket, så måtte jeg bytte der og da. Det var lettere tenkt enn gjort, for mutteren satt dønn fast og jeg frøs skikkelig. Etter en stund så kom en sterk mann som hjalp meg med mutteren, og jeg fikk skiftet dekk. Da bestemte jeg meg for at jeg alltid skulle bytte dekk selv. Det løftet til meg selv har jeg holdt Jeg har trofast funnet frem jekk og dekk i april og november, helt til det siste året hvor den tidligere nevnte plassmangelen har sendt dekkene mine på hotell.

Jepp, jeg kan hådtere en kapp og gjerdesag. Sannheten er at min eksmann ogjeg bygde huset vårt selv. Derfor ble jeg introdusert for ulik type verktøy og kjedelige arbeidsoppgaver. Det er så mye man gjør før man kommer til å tapetsere og male, som å isolere, trekke plast, grunne, pusse.... heldigvis kommer rosinen i pølsa til slutt, det som er med på å skape hjemmets personlighet. Det var en spennende prosess, men tro meg, om jeg skal ha et nytt hus igjen ( da uten Petrinemanne :) ? ) så skal det stå helt ferdig med nøkkelen i døra.

Har du en drøm for fremtiden? 
Ja, egentlig så drømmer jeg om ha mer tid sammen med poden, men samtidig så trives jeg veldig godt i jobben min. Så jeg skulle ønske at den flyttet til byen min, om ikke annet med en lite filial. Jeg ville nok også har reduset stilling slik at jeg kan leke meg med ord, kan leke med poden og etter hvert være hjemme i det han kommer hjem fra skolen.

Hvorfor ville du bli nominert til årets mamma ? - og hvorfor tror du selv at du ikke ville vunnet ?

Jeg ville bli årets mamma fordi jeg faktisk er en beste mammaen gutten min kunne få. Jeg er flink til å ivareta hans behov, gjør det beste jeg kan for at han skal få gode oppleveler og for å la han få ulike erfaringer. Jeg synes oppriktig at det er hyggelig at han vil hjelpe meg med å bake, å lage mat eller med å rydde i hagen. Jeg synes han er en naturlig del av oss, og jeg synes ikke det er slitsomt å ha han rundt meg. Jeg sier ikke at jeg kan bli sprø av masing eller spørsmålstilling, men jeg gleder meg alltid til å være med han. Jeg er flink til å styre aktiviteter som jeg selv skal på til etter hans leggetid. Den stunden hvor minsten skal i seng er faktisk ganske hellig her i huset, da samles vi for å sang og kos, før han snur seg rundt og sover til neste dag. 

Det som kunne få meg til å dette ned fra pallen er at de som skulle nominere og stemme på meg ikke kunne se at jeg var den beste mammaen for poden min, at de ikke så den lydløse kommunikasjon som man bare har med mennesker man kjenner godt og er glad i,  at de ikke kjente varmen i hjertet og smilet rundt munnen som dukker opp når jeg tenker på han eller ser han, som ikke ser min glede over geniale formuleringer eller morsomme tanker og som ikker ser at jeg kan sette hele verden i bevegelse for å ivareta denne store, lille gutten. Kanskje de bare ser de gangene jeg koker over og blir irritert, for ja, alle man elsker kan få frem alle følelser i meg, og derfor stemmer de ikke på meg.
Kanskje de som meg også synes at jeg er lenge borte fra han til daglig? Kanskje de ville stemme på Petrinemannen som jobber her i byen, og som dermed får mye av det daglige? Kanskje de nominerer han som årets forelder fordi han får mer tid sammen med minstemann enn meg?
Ikke vet jeg! 

Uansett, jeg er den beste mammaen for min lille pode!!!
Han har nemlig ingen andre!
Tro det eller ei!

Så kommer den vanskeligste delen.
Den delen som nesten førte til at jeg takket nei til hele påskjønnelsen.
Det er så mange blogger jeg ville gi berømmelse, og mange av de jeg fast leser har allerede fått en award, men her kommer mine forslag:

Lizas verden/ Lizas matverden
Liza bor faktisk i byen min og hun ble jeg kjent med da jeg traff henne på et bloggtreff. Det viste seg at vi bodde et steinkast fra hverandre og at vi på den tiden hadde barn i samme barnehage. Liza har mange baller i lufta, og hun har fakitsk flere blogger hun drifter. De to jeg kjenner best til er Lizas verden og Lizas matverden hvor hun i den ene kommer med glimt fra hverdagslivet og hvor du i den andre finner masse inspirasjon til mat og måltider.

Vi minnes ikke dager, men øyeblikk 
Line Merete er hjemme med to små barn og jeg nettopp begynt å følge bloggen. Hun startet, som meg et prosjekt ny mamma ved nyttårstider, og det var det som lokket meg inn til hverdagsbloggen.  Hun skriver om ting som hun er opptat av i hverdagen som hjemmeværende småbarns mamma.



Utelliv 
Jeg vet ikke når jeg fant denne bloggen, men jeg stikker innom hver gang hun har en oppdatering. Hun har som meg startet bloggen for å finne ut mer som sjangeren, men har også som mål å inspirere seg selv og andre til å komme seg ut i naturen. innleggene handler utelukkende om uteliv.
Jeg lar meg inspirere.

Nå er det slik at data´n er på sparestørm, og jeg vleger å la EventyrElin sine spørsmål gå videre til de jeg har nominert.
De som  er fri til å ta imot awarden :)

1. Spiser du brunost? Hvorfor/hvorfor ikke?

2. Hva ville du endret på kjøkkenet ditt dersom du ikke hadde noen begrensninger?

3. Hva tør du ikke gjøre?

4. Beskriv deg selv med tre ord som begynner på samme bokstav.

5. Har du noen gang danset på bordet? Utdyp gjerne.

6. Fortell meg om en episode som gjorde at du ble stolt over deg selv.

7. Hva gir blogginga deg og hva kunne du eventuelt ha vært foruten?

8. Kan du håndtere ei kapp- og gjærsag og har du skiftet dekk på bilen? Del gjerne konkrete erfaringer, med eller uten blod, svette og krokodilletårer. Vær ærlig!

9. Fortell om en drøm eller et ønske du har for framtida.

10. Hva mener du er grunnen(e) til at du ville blitt nominert til «Årets mamma» og hvorfor tror du selv at du ikke ville vunnet?

Petrine

Onsdagsoppskrift : Gode boller og sterk kakao.

tine.no

Fastelavn er mit navn, 

boller vil jeg have. 

Om jeg ingen boller får, 

så lager jeg balade. 

Boller opp og boller ned 

og boller i min mave, 

om jeg ingen boller får så lager jeg balade. 

På søndag er det dagen før fasten. 

Det er dagen vi skal fetes opp og det gjøres blant annet med boller og krem. 

Danskene skal etter sigende ha en tradisjon hvor de går fra hus til hus og tigger etter boller, samtidig som de synger en sang som jeg ikke visste opphavet til da jeg lærte den videre i barnehagen. 

  I anledning fastelaven vil dagens oppskrift være en enkel bolleoppskrift, 

- den gir ca 60 boller

3 ts kardemumme

1,5 kilo hvetemel

3 dl sukker

2 pk gjær ( jeg bruker oftest tørrgjær)

Dette blandes sammen. 

Smelt deretter 250 gram smør og bland deretter i melk. 

Varm dette til 37 grader

og elt deigen sammen. 

Heves i 30 minutter, 

bakes ut til ca 60 boller

225  grader i ca 10 minutter. 

Undertegnede var ikke spesielt glad i søtt da hun var mindre, men jeg synes det var stas med kakao da jeg var liten. Som voksen er jeg fortsatt ikke så veldig glad i den søteste versonen, men jeg digger den med litt chilismak. derfor fyller jeg på med en oppskrift på det også: 

spicy kakao

4 dl melk

2 ss med honning

3 ss kakao

1 vaniljesatng

1 ts finsnittet chili

kutt chilien i strimler/ små biter. Del vanlijestangen og skrap ut frøene.
Rør ut kakaon i litt av melken,  fyl det i en kjele samnen med resten av indgrendiensene.
Spe melken og varm opp til kokepunktet. 

Bland deretter

2 ss maisenn

2 ss vann

som du jevner kakaoen med. 

LA det koke ca 1 minutt

Del deretter opp : 100 gram 70% kokesjokolade i biter. 

Rør om til den har smeltet. 

Sil kakaoen før du serverer den. 

Og husk: Kakao er best med krem! 

Petrine :) 

Hva er det som skjer når teksten pluteslig forandrer seg mens jeg skriver et innlegg?
Jeg får ikke byttet det tilbake heller. Her har det ikke vært noe klipp og lim, noe jeg gjorde for å huske noen spørsmål i det neste innlegget. Noen som vet? 

Å være mamma til en bonuslillebror

"Hvor mange dager til 12 - åringen kommer? ", spør Petrus . Han følger opp med andre spørsmål som han stiller mange ganger daglig : "Hvilken dag er det i dag?", "Er det i dag han kommer?" "Skal han være med meg i mange dager?" "Kommer storebror?" "Kan dere reise bort og han passe på meg? " Dette før han konkluderer : "- jeg vil ha de her hele tiden! "

Petrus er bonuslillebror til en hel gjeng med søsken.  De daglige spørmålene får mammahjertet mitt til å blø. Det er smertelig å svare på spørsmål som handler om de personene som har samme pappa som han. De spørmål som understreker at han savner en bit familie og som sier meg at han vil ha mer tid sammen de store. De som lever sitt eget liv uten å vite om eller tenker på tre åringens ønsker og behov. Han synes det er rart at 12 åringen ikke kan være her mer og at han ikke kan være mer hjemme hos den store helten og lekekameraten. Han lurer på hvorfor de eldste ikke kommer oftere for å leke med han eller at de ikke blir med på ting vi gjør sammen. Enda rarere er det at han har søsken han bare vet navnet på. 

Dette var forøvrig problemstilinger som jeg ikka hadde vurdert før han ble født. Som enebarn og med mye familie på et annet sted i Norge,  så var jeg lykkelig for at han ville få søsken og familie gjennom tanter og onkler. Min erfaring er at vi holdt kontakt med familien som var langt unna, at vi dro på turer sammen og at vi hadde tid til lek og annen aktivitet da vi først traff hverdandre. Erfaringen, og sannheten om at vi lever i en annen tid, gjorde nok at jeg glemte å vurdere at de ville leve sine egne liv, har sin travle hverdag og de dermed tar sine egne valg. De valg som fører til at de ikke er tilgjenglig i Petrus sitt liv. Selvfølgelig gjør de det, de er jo voksne og har sine egne liv. Alikevel så synes jeg det er vankelig å finne de rette ordene som forklarer dette for en tre åring som har et eget ønske om å være mer emd søskene sine.  Han ser verden ut fra sine egne erfaringer: De handler jo om at mamma og pappa bor sammen og at han er jublende glad for søskene sine og familien sin. Det når han endelig treffer de. 

Han vet nemlig at han treffer de alt for sjelden, 

- det sier nemlig spørsmålene hans meg. 

Jeg får fortsette å besvare spørsmålene best jeg kan, mens jeg funderer over om dette er en type sorg som er glemt i dagens samfunn med lappeteppefamilier og med travle hverdager? 

- og så skal jeg glede meg over at i dag blir det jubel i heimen; 

for i dag kommer i alle fall 12 - åringen! 

Noen med lignende erfaringer? 

Petrine 

By the way: Jeg holder munn om at 12 åringen kommer hit fed å følge en avtale som er inngått mellom hans pappa og 12 - åringens mamma

Når var det skjedde egentlig?

???????

Det begynte med at jeg grublet over hva vi skulle ha til middag: 

 Jeg tenkte på barndommen og på hva som sto på bordet etter pappas arbeidsdag.
 Jeg tenkte på levergryte og fiskegrateng,
- jeg tenkte på kjøttkaker med kålstuing, jeg tenkte på fisk og raspa gulrøtter, jeg kom på at jeg savner mammas lapskaus, jeg tenkte på all den tiden jeg hadde til å leke etter skoledagen
og så tenkte jeg på barndommen i dag.

Kjøkken fra den tiden jeg vokste opp 

Når skjedde egentlig forandringen fra kjøttkaker med kålstuing til sushi og take away? Når ble det slik at min korte skoledag og all tiden jeg hadde til frilek hjemme ble byttet ut med et maraton for de små skolelevene? Når ble det slik at vi ble yngre ved skolestart og  når begynte vi å forlenget skoledagen med både SFO, lekser og organisert aktivitet?  Når var det vi begynte å bekymre oss over elevenes kondis, skoleprestasjoner og at vi faktisk har dårligere helse enn på femtitallet? Når var det vi satt på skylapper for det faktum at lek har en egenverdi og når glemte vi at lek er en god innfallsvinkling til læring, sosial kompetanse og beveglese? Når var det vi glemte at trivsel og mestring er en nødvendighet for at man skal tilegne seg kunnskap? Når glemte vi at kjedsomhet er grobunn for kreativitet og frihet gir mulighet til spontanitet og egenstyrt aktivitet.  Når var det vi glemte at det viktigste i all læring er relasjon, egenerfaring og omsorg?

Når var det egentlig?

- eller har det ike skjedd? 

via

Når skjedde det at det er vanlig med minst en og gjerne to biler i en hustand? 

Når var det den lokale kjøpmannen som miljøvennlig nok holdt til i gangavstand fra de store boområdene ble byttet ut med store kjøpesenter med gratis parkering? 

Når var det vi begynte å bli styrt i forhold til å kjøpe klær og andre artikler som kan være produsert gjennom arbeidsvilkår som hadde fått moralen min til å sette på bremsene? Når var det vi ikke fikk noe annet alternativ enn kjedebutikkene? Når var det likheten inntok livet vårt? Når ble det slik at det å være hjemme med barna sine gir grunnlag for kritikk?  Når ble min barndoms verdier, med tid og opplevelser sammen med venner og foreldre, byttet ut med velykkedhet målt i klesplagg og matrielle goder, hvordan man klarer å håndtere tidklemma og hvilke organiserte aktiviteter barnet går på 

Når skjedde dette? 

 Når flyttet man fokus fra vi til jeg?

 Når var det vi glemte at barndommen har egen verdi?
Når ble jeg så gammel at alt jeg trivdes med i barndommen ble gammedag?
Når ble mye av det jeg tror på borte i nye samfunnsnormer?
Når skjedde alt dette og mere til?
Når?

-eller har det ikke skjedd?

- ikke vet jeg.
Jeg vet forøvrig ikke hva vi skal ha til middag heller.
Det kom så mange andre spørsmål i veien

Petrine 

Petrus har vært på søndagstur og han anbefaler en bok

Petrinemannen og Petrus har vært på tur i dag. De pakket hver sin sekk, kledde seg godt og dro avgårde.  Petrus har arvet den søteste stolsekken av storebror og selv om den ikke er den beste å ha på ryggen så var det den minstemann tok med seg. Målet til Petrus var klart: Han skulle finne en ugle og han skulle spise suppe med hale på. (oksehalesuppe, red. anm.) . Undertegnede er redd han verken så ugler eller haler, men jeg utstyrte han med et pocketkamera, slik at jeg kanskje kunne få et lite innblikk i hva han opplevde på tur i skogen. Han tok bare et bilde, og det betyr jo at han var opptatt av mye annet underveis. 

Han fant et tre med ansikt på 

Turen var ikke lang. De gikk ned til stranden, inn i skogen og bort til båtplassen. Det innebærer mange ting å utforske, vandring på stener og tråkking på stier. De møtte en gutt på parkesykkel, de fant et ansikt på et tre (noe Petrinemannen synes var artig, men ugreit, fordui vi bor ved en naturvernområde, og da er naturen fredet) , de fikk kokt suppe og lyttet etter fuglelyder. Det er nemlig det store om dagen. 

Stroebror har en bok med bilder av ulike fugler. Den har en anretning hvor du kan høre hvordan de ulike fuglene synger. Vi har hørt de så mye at Petrus klarer å knytte noen riktige lyder til riktig fugl, og han synes nok denne boken er best i verden akkurat nå.  Den dytter nok  Karsten og Petra ned fra toppen på pallen. 

Det var et lite glimt fra Petrus sin dag.

Undertegnede har holdt hus og hatt en avslappende dag. 

Har helgen vært god for deg ? 

Petrine 

Ta ikke brunosten fra meg !

Via   Deilige kilden til karbohydrater! 

Det jeg har savnet mest når jeg har vært ute i verden er melkesjokolade og brunost. Vi savnet det så mye på en av turene at vi fikk en reisevenninnne til å ta det med til oss i Thailand. Vi snakker backpackertur, vi snakker 40 grader og vi snakker ikke rom med aircondition. Det gikk som det måtte med brunosten og melkesjokoladen i strykejerndampvarmtempreatur. De smeltet, - så da var det bare å glede seg til å komme hjem til grovbrød med brunost og en kopp te. For meg er det ingen ting som smaker mer "hjemme" enn akkurat det. Jeg spiser det ikke daglig, ikke ukentlig heller, men det hendler at jeg faktisk må ha en akkurat dette for å falle til ro og kjenne at jeg er på  hjemmebane.

Hadde jeg vært barn i en barnehage i Horten så måtte jeg ha sagt takk og farvel til smaken av Norge og smaken av barndom.  Umiddelbart da jeg leste det så satt jeg bremsene på, nettopp fordi brunost for meg handler like mye om følelser som smak. Men, Horten kommune har tatt sannheten om at vi har dårligere helse nå, enn det vi hadde på femtitallet, at barn og voksne har økt snittvekt og derfor er mer utsatt for livsstilssykdommer på alvor. Det har satt en strek, og det ved brunosten og primen. Den kjære osten er kilde til sukker, omtrent 40 %.  

Barn har behov for at de kaloriene de tar til seg også inneholder vitamier og mineraler: Baserer man da kostholdet på mat med mye karbohydrater så vil de få i seg mange tomme kalorier, - noe de ikke har behov for.  I min let etter fakta om barn og sukker så fant jeg at den største kilden til sukkerinntak hos barn er drikke. Saft, juice og brus inneholder mange av disse kaloriene og bortsett fra juicen så er det relativt lite næringinnholdet det trenger. Jeg tror Horten kommune har et poeng ved at de setter fokus på hva slags mat de tilbyr barna, men jeg er redd at tiltakene må komme på flere plan samtidig om det bør legges tilrette for mer beveglese, for aktiviteter som ikke fremmer stillesitting og for at barn får en bevissthet til hva de putter i munnen. Det her handler mer om livsstil enn om en skive brunost i ny og ne. Jeg tror ikke på totalforbud, - jeg tror at vi må lære de som vokser opp hva som gir næring og hva denne gjør med kroppen. 

Personlig så er jeg glad for at barnehager og Sfo har en bevissthet i forhold til hva slags mat de serverer barna. Jeg heier på barnehager som feirer bursdager på andre måter enn med sjokoladekake, men jeg synes også at det er greit at min lille pode får en is i barehagen i forbindelse med 17. mai eller andre fester, nettopp fordi det er fest. Det ligger innenfor det jeg ønsker å formidle til min lille gutt. Jeg vil at han skal lære at til hverdags så spiser vi sunn mat, men når det er fest så gjelder det andre regler. Da er det lov å spise kake, drikke brus ( Petrus tordde brus og bris var det samme inntil han var tre år) eller hva som blir servert.  Men, jeg ønsker ikke at han skal lære at det å ha det koselig er forbundet med å spise usunn mat. Jeg vil at det vi gjør sammen skal være kjernen i hva som er hyggelig, og da kan det likegjernes serves fiskepakke på bål som grovbrød med brunost.  

Og, om man skal se på hva som serveres i barnehager og skole, så er det  mye salt i noe kjøpebrød, i saltpølse og mye sukker i noen typer youghert, pluss, pluss, pluss.. Jeg tenker at man ved å være bevisst næringsinnholdet i matvarene, så kan man velge det sunneste alterativet. Jeg tror ikke på totaltforbud, også fordi vi trenger et allsidig kosthold. Derfor heier jeg på Horten kommune, ikke fordi jeg synes de skal ta brunosten fra meg, men fordi jeg tror jeg at det kan skape en debatt. Barnas kosthold innbefatter også den maten de spiser på hjemmebane. Og når det sies at den største kilden til sukker er gjennom drikke, så bør foreldre og barnehage spille på lag i forhold til hva de tilbyr barna av mat. Til syvende og sist så er det jo foreldrene som har ansvaret for hva barna får i seg av næring, og med det perspektivet så er jeg glad for at det serveres ernæringsrik mat i barnehagen til min lille pode. Jeg synes nemlig ikke han skal proppes full av tomme kalorier hver eneste dag.

Jeg tror det er mange, mange barn i Norge som spiser sunn og god mat, men jeg tror det er greit med debatter om hva vi tilbyr av mat og hvordan vi tilrettelegger for lek og bevegelse. Om Horten kommune, og alle andre,  skal sikre den oppvoksende generasjonens helse så er det hele livstilen som må i søkelyset. Vi må skape gode holdninger til variert kosthold og til å være i bevegelse. Jeg tror ikke det handler om en skive brunost i ny og ne. 

Brunost eller ikke, hva synes du? 

Petrine :) 

Fjellturen på den ene eller annnen side...

Fy fillern for et føre. 

Den Petrinske familie dro til fjells forrige helg på en dag hvor det lavet ned med snø. Det førte til glatte veier og saktegående trafikk. Petrine så frem til å komme opp på hytta. Det tok heldigvis lang tid. - Ikke heldigvis fordi jeg synes det var stas å sitte time etter time i bilen, men heldigvis for at folk kjørte etter forholdene, slik at vi bare så en bil liggende på taket etter utforkjøring. Ikke for det, en er en for mye. Vi kom sent opp til stedet vi skulle være på i noen dager og der satt vi oss jammen fast i snøføyka. Det er ikke alltid det er smart med en lav bil. Det kom en brøytebil og en mann med traktor. Tilsammen fikk de og Petrinemannen meg ut på veien igjen. Jeg måtte kjøre en runde mens mannen skyflet bort snøen. Da jeg kom tilbake var mannen borte og snømåkeren hadde laget en ny haug. Så der sto jeg igjen, uten mulighet til noe annet enn å tute. Jeg fikk atter hjelp, og denne gangen kom vi helt opp til hytta med bilen og baggasjen. Heldigvis. 

Petrine var ikke i form og etter noen dager så var jammen ikke Petrus i det heller. Han fikk feber og har hatt det siden, - det og en forferdelig hoste. Langt fra et tettsted fikk en kokvarm gutt mor til å konstantere at vi ikke hadde med termometer, febernedsettende og at jeg ikke visste hvor nærmeste legevakt var. Note myself, tenk på at man faktisk kan bli syk på ferie også! Jeg må også merke meg at det kan være smart å ta med nøkkelen til hytta om jeg skal besøke utedoen en sen kveld. Spesielt om jeg bare har på deg pysj og om det er minus femten grader ute. Jeg kan nemlig skrive under på at det er kaldt å stå ute og dundre på en sovende hytte. Petrinemannen låste meg nemlig ute, - og han hadde gått til sengs.  Er e mulig! ?! :) Jeg hadde til og med sagt fra før jeg gikk ( en yrkesskade fra den tiden jeg arbeidet i barnehage; der måtte jo noen følge med på de barna jeg forlot) 

Heldigvis kom han etterhvert å låste opp! - He, he...  han synes faktisk at jeg ikke skulle bråke sånn, 

jeg kunne vekke noen .... 

( ... og han vet at jeg skriver dette på bloggen) 

Ja, slik kan jeg fortelle om ferien om jeg ønsker å ha fokus på alt det som ble litt anerledes enn tenkt. Den samme reisa har også en helt annen historie. 

Den handlet om at det var deilig å komme til en god og varm hytte, 

til delvis brøytet vei og til dager med fri. 

Den handlet om god tid også til å sose rundt i pysjen litt utover dagen.

Den handlet om traktoren som kom daglig for å holde veien oppe

og om solen som skinte fra blå himmel. 

Bare det var en lykke i seg selv, for når jeg så solen sist kan jeg nesten ikke huske. 

Det er godt å være på et sted som i seg selv får gutta til å trives ute. Snøen innbyr til lek og aktivitet som ikke denne vinteren på lavlandet i stor grad har fremmet. Vi har vært heldige med noen snødager og de har vi brukt så godt vi kan, med aking, skigåing og snemannbygging. Her oppe ble det hyttebygging, gåing på truger, bobbane med fylte tomflasker, skigåing og pause i solen med frukt og kjeks. Det var deilig. 

Å være slik avstengt fra resten av verden oppleves som godt for Petrine. Det er fristak fra aktiviteter som til normalt fyller hverdagen. Det var tid til spill, lesing og til å få med seg noen glipptak på dårlig føre og noen medaljer i OL fra reklamestyrt Tv. 

Vi har hatt noen gode dager på fjellet. 

Nå er vi hjemme igjen. Mor pleier en syk gutt og seg selv, 

og vi er glade for de gode dagene vi har hatt på hytta. 

Har du hatt vinterferie eller har du planer for uka som kommer? 

Petrine 

Vannvittig fiksering på fødselsvekt

På klikk.no fant jeg et innlegg om mødre som spiser mindre fordi de ønsker små barn. Det er visstnok status i å få små barn, så viktig at det går konkurranse i å føde lettvektere.  Det går sport i å trene, spise sunt og minimalt og det optimale er om graviditeten ikke synes. Gravide ønsker en maksvekt på 3 kilo på barnet de venter. Jeg ble målløs da jeg leste det og jeg var vel også lettere sjokkert over at kroppshysteriet har nådd til babyene. En ting er at mødrene ikke ønsker en voldsom vektoppgang i svangerskapet, en annen er at de sulteforer seg for å ikke få et for stort barn.

Skal vi som foreldre prøve å påvirke fødselsvekten til barnet? 

Denne kroppsfikseringen er på tvers av de tankene jeg hadde som gravid. Jeg var stolt av magen min og jeg var i tillegg redd for at barnet skulle bli født for tidlig. Det fordi jeg tenkte at det hadde godt av den næringen og den vekten det kunne få mens det fortsatt bodde i min mage. Vi fikk en gutt som nærmet seg fire kilo, det til tross for at jeg bare hadde lagt på meg fem kilo. Det vil si at hva mor går opp i vekt ikke nødvendigvis påvirker fødselsvekten. 

( det jeg har lagt på meg er etter fødsel fordi jeg lever et mer passivt liv enn tidligere) Mitt sunne kosthold i tillegg til vår genetikk var nok med på å styre guttens vekt. Han ble født på termin og dermed så fikk han maksimal utnyttelse av næringen han fikk gjennom navlestrengen. Det kom godt med da han havnet på barneintensiven rett etter fødsel. Jeg var glad for hvert gram min lille pode hadde tatt til seg før han sa hallo til verden. Kanskje nettopp det var avgjørende for at han raskt ble frisk etter startvanskene han hadde? 

Meg i uke 40 

Jeg ble jo mamma lenge etter at mine venner hadde fått barn. Dermed var jeg ganske alene om å være gravid og jeg opplevde ikke press på noen måte da jeg ventet på Petrus. Jeg vet forøverig med meg selv at jeg ikke kunne slenge meg med på denne vektfikseringen som skulle handle om andre enn meg. Det da jeg også har sett foreldre har stått på siden av sitt lille lettvekter og heiet på vært gram fordi det handlet om livet.  Jeg er kanskje litt enkel, men jeg har en grunnelggende tro på at det er en grunn til at vi har 40 ukers svangerskap og at snittet i fødselsvekt ligger på mellom tre og fire kilo. Jeg tenker at det sier noe om hva som er gunstig for både mor og barn. 

Det jeg synes er skremmende med lesingen er at vi som er mødre eller kommende mødre strever med å være så perfekte. Hva er det som gjør at vi er så fiksert på å være det beste i alt? Hva er det som gjør at vi også bruker energi på at de små som venter på å komme ut i verden skal passe i norm som er satt på tvers av snittet? Hva er motivet for at fokus blir satt på kroppsidealer og ikke på gleden over at man faktisk kan få lov til å bære frem et barn? Hva er det som gjør at vi setter våre egne behov først, de behovene om å være perfekt, til og med foran babyens behov? Hva er det som gjør at vi ikke føler oss som gode nok, verken som gravide eller som mødre og hva er det som gjør at vi til og med skal ha en ideel vekt på vår lille baby?

Ikke vet jeg, men jeg synes det er kjempe synd og spinnvilt.

Selvfølgelig er vi gode nok,
noe også babyene våre er,
uansett fødselsvekt!

Petrine 

Et liten bit vinter

Det man har opplevd som morsomt og hyggelig i barndommen vil man gjerne videreføre til den neste generasjon. Vi har vært på et sted med snø i dag, og gutta har kost seg tur med hulebygging, aking og lek i sneen generelt. 

De gikk tom for ideer, og da Petrinemannen og Petrine husker at de laget bob - bane som barn, så oppfordret vi gutta til å lage det. Vi hadde ingen bob på stedét vi oppholdt oss, så vi fylt noen tomme flasker med vann i stedet. Flaskene får tyngde og dermed god fart. En digresjon til dette er at de gamledagse bob -kjelkene som man fikk kjøpt er mye bedre enn dagens, nettopp fordi de var tyngre og de gikk bedre i snøen. 

Gutta har fylt dagen med snørik aktivitet, mens hunden vår har fylt poter og hår ( nei, hun har ikke pels) med store snøklumper... Alle digget snøen, hunden inkludert. 

Har dere hatt en god søndag? 

Petrine 

Vet ikke om jeg liker å blogge via bloggerappen, men det er slik det ble i dag 

Takk på Valentinesdag

via

Det er Valetinesdag. Vi har ikke noen tradisjon på å markere denne dagen:  Om Petrinemannen leser dette så kan jeg hinte om at jeg digger gaver. Det gjelder ikke bare denne dagen, men ellers i året også. Sånn, da er det gjort :) Jeg synes faktisk dagen kan være en påminnelse om viktigheten av å vise hverandre at man bryr seg om, ikke nødvendigvis med gaver men med tid og oppmerksomhet. Hverdagene løpet så fort og oppmerksomhet til hverandre og den lille positive handlingene til de rundt oss kan forsvinne i travleheten. 

via

Alle hjerters dag!

Jeg tenker at jeg skal benytte dagen til å takke: 

Gunn Beate, Susanne, Idde Mari,Jona, Vigdis, Susanne, meg, Pia Stine, Carina og Marte

Først av alt vil jeg takke alle de flotte bloggdamene som var på boklanseringen, 

Alle sommerfuglene forsvant,! Til tross for at Pia kunne rapportere om litt hektiske tilstander til tider, så ble kvelden hyggelig og det var kjekt å få noen ansikter koblet til bloggene. Rart egentlig, man synes man kjenner folk som man aldri har truffet tidligere, fordi man leser en liten bit av deres tanker og eventuelle hverdag.  By the way:  Jeg undrer meg fortsatt på hvordan Carina trodde jeg skulle se ut? :) Jeg må innrømme at jeg enda ikke har lest boka, men den ligger klar, så i løpet av noen dager skal jeg få tatt en titt på de ulike tekstene. Tusen takk til vakre og driftige Susanne som står bak hele prosjektet. Jeg blir oppriktig imponert hva hun får til.  I tillegg til alle rollene hun har så klarer hun å stå på for alle andre kvinner gjennom sitt engasjement  og ved å fronte viktige saker. Takk til deg!  

- og selvfølgelig en stor takk til alle de flotte damene i Mammarådet.  

Takk! 

Dernest vil jeg takk Gro med Sovebeibibloggen, fordi hun har laget ny header til meg. Jeg ble nemlig skikkelig misunnelig på Casa Didriksen sin fine header og dermed måtte jeg også få meg en ny. Det kom en håndsrekning og jeg tok tak i den. Resultatet er jeg kjempefornøyd med. 

Tusen takk, Gro! 

Jeg har ikke vært så aktiv blogger i det siste. Sannheten er at jeg er syk og har hatt et lite sykehusopphold. Det går bra, men det tar bare litt tid å komme seg helt på bena igjen. Jeg må takke den flotte staben med leger og pleiere som var omsorgsfulle, hyggelige og til hjelp når man trenger dem. Alle med unntak av en,  gjorde alt for at jeg skulle ha det bra. Legen som sendte meg hjem proppet meg full med latinske ord og en beskjed om at jeg måtte komme meg i MR. Jeg sa at jeg ble forvirret og redd før hun forsvant ut av døren. Det var nummeret før jeg kontaktet Laila den første natten, hvor jeg for første gang i min tid hadde blitt forvandlet til en hypokonder. Utrolig hvor mange sykdommer som kan ramme en i løpet av noen få timer. Og tro meg, alle var i kategorien livsfarlige. Å være kronsik hypokonder må være energitappende. Takk og lov for at jeg mistet en del av hukommelsen da Petrus ble født, for om ikke det hadde skjedd så hadde nok google blitt min kjære venn den natten. Legen jeg var hos neste dag beroliget meg med at jeg ikke var den første som sykehuslegen hadde skremt og at jeg ikke burde bekymre meg. Han forklarte meg på norsk hva det handlet om, og verden ble verdt å leve igjen :) Ja, det går bra og jeg blir frisk igjen! Takk for det! - og takk for jeg bor i et land med et godt helsevesen! 

Til slutt en takk til dama på bensinstasonen som reddet bilantenna fra sin sanne død. Hun rakk opp til den og fikk tatt den av før bilen skulle inn i vaskemskinen. Tusen takk!

- og takk til alle de mennsker jeg digger;:
- de som jeg møter på hjemmebane, de jeg møter på jobb, de jeg møter i barnehagen, de jeg treffer tilfeldig og ikke minst de jeg gleder meg over i blogglandia.
Takk!

Hva slags forhold har du til Valentinesdag? 

Petrine :) 

Hvordan man kan lage en enkel løvekostyme

Det har vært karneval i Petrus sin barnehage. Han hadde to ønsker: Han ville enten være Sabeltann eller løve.  Vi har sjørøverutstyr i bøtter og spann, men vi manglet det vesentligste, - jakka og den store hatten til Sabeltann. Petrus og jeg ble enige om at han skulle være løve. 

Når sant skal sies så synes jeg det er morsomt å finne løsninger på hvordan vi kan møte podens ønsker uten å stikke i butikken for å kjøpe noe. Derfor sjekket jeg både garnbeholdningen min og klesskapet til Petrus. Jeg hadde et nøste sennepsgult Vamsegarn og en del rester i brun, sennepsgult og rødbrunt garn. Jeg tenkte at dette kunne bli en løvemanke og en hale. 

Jeg er ikke god på å lage oppskrifter. Jeg gjør litt som jeg kommer på underveis, men skal forsøke å forklare hvordan jeg gjorde det:

Øreklaffer:
Jeg la opp  6 masker på pinner nummer 7. 

Jeg strikket første pinne rett 

og på den neste så la jeg ut en maske i starten og på slutten av pinnen. 

Jeg fortsatte å strikke rett og legge ut på forannevte måte helt til jeg hadde 11 masker på pinnen. 

Jeg satte disse på en tråd.

Deretter laget jeg en helt lik lapp. 

Da begge disse var klare så satte jeg den ene øreklaffen på pinnen, før jeg la opp 15 masker

og satt på den andre øreklaffen. 

Mellom de to øreklaffene la jeg opp 10 masker. 

De 47 maskene strikket jeg i ti omganger før jeg begynte med fellingen: 

x strikk to sammen og fem masker rett x hele omgangen. 

Strikk 5 omganger rett

x strikk to sammen og fire masker rett x

Strikke 4 omganger rett 

x strikk to sammen og tre masker rett x 

Strikk 2 omganger rett 

x strikk to sammen og to masker rett x 

Strikk 2 omganger rett 

Da dett var gjort så trakk jeg de siste maskene sammen. 

Luen blir veldig løs, noe jeg ønsket fordi jeg skulle feste manken på den. 

Jeg klipte opp tråd i ca 8  - 10 cem lengder og festet de til luen ved hjelp av en heklenål. Jeg tok noen tråder og lot nåla dra midten av tråden gjennom maskene i lua. På den andre siden trakk jeg trådene gjennom løkka og dro trådendene til. Jeg gjorde dette fra yttersiden av lua, fordi det var der manken skulle synes. :)

Ørene strikket jeg på pinner nr 5.
Da la jeg opp 8 masker og strikket de i fire omganger,
før jeg la ut en maske til i hver side.
Jeg strikket til det var 18 riller og da tok jeg inn en maske i hver side,
slik at jeg sto igjen med 8 masker.
Stikket til det var tyve riller tilsammen.
Jeg brettet de på midten og sydde de sammen i siden før de ble motert på lua.

Fra pinterest.com 

Resten av påkledningen var en sennepsgul genser og rød ullbukse, På genseren var det festet en hale, som jeg hadde tvunnet av alle fargene i manken. Min karriere i barnehage har gitt meg god erfaring i ansiktsmaling. Da jeg plutselig var en tur på sykehus og da barnehagen ikke ville ha malte ansikt, så tegnet Petrinemannen en liten nese og noen værhår før Petrus kjempeglad dro i barnehagen. 

Det hører med til historien at han kvelden før selveste karnevalet kom Petrus med et nytt ønske. Han ville være krokodille. Jeg argumenterte med at vi ikke kunne skaffe kostyme til neste dag, hvorpå han svarte:
Mamma, du kan jo bare strikke det !
Det gjorde ikke mor :)

Petrine :)

Nye støvler

"Ikke ta på strikken", sier han.

Han drar vinterdressen ned til støvelskaftet.

Han vil ut og vise verden at han digger støvlene sine. 

Jeg forstår det er upraktisk med dressens strikk under sålene

Morsdag

Morsdag! 

Dagen som plutselig gjorde vondt. da jeg var på et opptreningssenter og de samlet alle mammaer i fellesstua for at de skulle få kake. En ting er at jeg ikke fikk kake, men en annen ting var at jeg måtte forklare til mer og mindre kjente mennesker at jeg ikke hadde noe så selvfølgelig som barn. 

Det er nemlig ingen selvfølgelig å bli mamma eller å få være en. Jeg sender alle gode tanker til de som enda lever i håpet og til de som har skrinlagt sin drøm! 

Morsdag! 

Den dagen som jeg gledet meg til i lange tider da jeg var barn. 

Jeg tegnet kort, laget kake og avtalte med pappa om hvordan jeg skulle lage kaffe. 

Det kriblet i magen da jeg skulle inn å vekke mamma med kaffe på sengen og en gave på brettet. 

Etter middag hadde vi alltid bløtkake til kaffen. 

Morsdag var en merkedag som jeg gledet meg til og over.

Morsdag! 

Dagen som likhetstanken satt stopper for i en skole jeg arbeidet. Vi fikk forbud mot at vi skulle tegne kort til mammaene,  Det fordi  noen religioner ikke markerer dagen og da mange familier er satt sammen på ulikt vis. Derfor kunne vi ikke lage et kort til den som hadde satt barnet til verden. 

Morsdag! 

Dagen jeg forbinder med takknemlighet. 

Dagen jeg gleder meg til og over. 

Petrus og Petrinemannen har planlagt bytur og gaveshopping. 

Petrus har tegnet kort. Han mener forøvrig at han også kan få en slik ekstra bursdag. 

Jeg forstår han, - for jeg bare elsker gaver og overraskelser. 

Ikke vet jeg om det blir kaffe på sengen og kake etter middag, 

men jeg vet at jeg skal tenne lys for min egen mamma

og jeg vet at jeg setter ekstra pris på dagen. 

Ikke på grunn av gaver og kaker, 

men fordi jeg får bli kjent med 

den flotte fyren vår,

Petrus. 

Takknemligheten er stor!
- fordi det ble kaffe og cupcaes med "vanlige" frosting på sengen,
for gave og klem
og for gutten som sprekkferdig har klart å holde på hemmelighetn om hva gaven inneholdt og som har gledet seg til å juble for mammaen sin!
Heldige meg!

God dag til deg !
- uavhengig av om du er mamma eller ei så synes jeg du skal feire deg selv !
Petrine