En hilsen, et tilbakeblikk, en film og tårer

Jeg fikk en mail i innboksen min i dag. Den inneholdt en link til en film. Den handlet om en mamma, en pappa, en datter og viser noen av gjengen rundt henne. Filmen fikk meg til å gråte så snørr og tårer rant, - og den fikk meg til å tenke på deg.

Dette bildet kjøpte jeg fra Hegeprosjektet i fjor. 

Det er så rart at det er over tredve år siden jeg ble kjent med deg. Dere kom flyttende, vi tok kontakt og har mer eller mindre opprettholdt den siden. Jeg er glad for bekjentskapet. Det er morsomt å tenke tilbake til alt vi opplevde sammen. Jeg husker at jeg leste bøker for dere på kvelden om jeg var barnevakt, - og at jeg ikke klarte å slutte da jeg leste :"EN fredag i Finnvik!" fordi jeg måtte nemlig se hvordan det gikk. Jeg var nesten voksen og du var barn. Jeg kan ikke huske slutten i dag, men jeg har en formening om at det var en grei avslutning.

Når jeg blar i minnebøkene så ser jeg at vi var på fjellet, vi var på stranden, i bursdager og vi hjalp dere med flyttelasset da dere flyttet langt avgårde. Det var kjekt for selv om dere plutselig bodde i et annet land, så hadde vi et bilde av hvordan dere hadde det. Dere var viktige for oss, - og jeg husker at jeg jobbet med ordene som mammaen din brukte da hun fortalte om flyttingen. Hun sa: "Slik er livet, man blir kjent, veiene krysses og så går vi videre. Noen holder vi kontakten med og andre var en del av livet der og da. Jeg håper vi holder kontakten." Hun hadde rett og jeg har tenkt på de mange ganger da jeg har vært på reise og sagt ha det til folk vi har brukt tid med der og da.

Siden den gang har det rent mye vann i elven. Du ble mamma til to flotte barn, du fikk deg utdannelse og en jobb du trivdes i og du startet livet ditt som voksen.

Vi traff hverandre for noen år siden.  Du minnet meg på at du hadde vært så glad for at jeg hadde skaffet deg billetter til en Carolakonsert. De billettene hadde jeg helt glemt. Jeg hadde tatt kontakt med avisa. Den gang så skrev man kort eller brev og jeg hadde sendt en hilsen avgårde. Der hadde jeg fortalt at du hadde en stor drøm. Det var å treffe idolet, Carola, men at sparepengene dine ikke rakk til. Du fikk billetten av avisa, du fikk et ønske oppfylt og selv som voksen satt du stor pris på det. Jeg husker at jeg kjørte og hentet deg.

Vi har snakket om minner, du og jeg. Vi lo av bilen vår som måtte dyttes i gang, av sodastreemmaskinen vi hadde (psst de er på vei tilbake på markedet) og at du var fasinert av en type bordgrill for innendørsbruk.  Dessuten så var vi enige som at det var  morsomt at vi viste " 8mm" tegnefilmer i bursdagene dine. Og enda mer morsomt var det å se de baklengs, - for da ble historien en annen.

Dette bildet har jeg lånt av Hege  som selger dette bildet for å gi pengene til Rosa sløyfe aksjonen. Støtt opp!! 

Vet du jeg hadde så inderlig sett at din historie ble en annen og jeg hadde satt pris på å kunne få innfridd et annet ønske på vegne av deg. Det hadde vært så deilig å svinge en tryllestav som kunne gjøre deg fri for sykdom,  kunne be en bønn som ga deg muligheten å følge dine barn videre i verden og jeg hadde gjerne sett et under skje slik at du slapp å lage minnekasser til dine små etterkommere.

Du ble nemlig syk, du fikk brystkreft!
Du fikk behandling og levde håpefullt videre. Tappert og full av livsvilje så sto du på. Du fortalte at sykdommen hadde forandret innstillingen din til livet. Du ble mindre kritisk og blåste etterhvert av bagateller,! Du var mer aktivt tilstede og satt pris på alt som handlet om de du var glad i. Det var nettopp samspillet med de menneskene du elsket som som ble det viktigste, - og derfor prioriterte du å bruke tiden på de. Du gjorde det, - så lenge du kunne.
Du fikk tilbakefall med spredning og du levde en lang stund på "lånt" tid.

Vet du, da jeg fikk mailen i dag. Da jeg trykket på linken som tok meg til filmen. Til den filmen som handlet om en mamma, om en jente, om en pappa og en familie som også har blitt rammet av brystkreft. Da gråt jeg, masse.

Jeg gråt for deg, for barna dine, for foreldrene dine og for alle andre rundt deg,
Jeg gråt for alle kampene du sto i og for sorgen og savnet dine sitter igjen med. Heldigvis sammen med gode minner
Jeg gråt for at et ungt vakkert hjerte sluttet å slå.
Ditt!

Jeg gråt for alle de som har sett sine kjære tape kampen, - de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.

Jeg gråt for alle de som sto i kampen og vant. Heldigvis, de finnes også i hopetall.

Jeg gråt også for de som var med i filmen, for Ida Helene, Solveig, mannen hennes og alle andre som står midt i en kamp for livet. Jeg ber fortsatt om mirakler, om medisinske løsninger og har  håp.
Håp om at forskning vil nå frem og løsningene vil dukke opp.

Jeg gråt for alle de som er i en situasjon som Ida i filmen, for alle som kjemper sin livs kamp, for de som er heiagjeng og medrammet og jeg gråt på grunn av min egen redsel.
Når jeg tar tankene om sykdom innover meg så blir jeg livredd og superegoistisk.

Filmen fikk meg til å tenke på at mammaen i denne filmen også var opptatt av å skape minner. Hun prioriterte tid med flokken sin og det hun skulle gjøre resten av livet.

Filmen fikk meg til å gråte, til å føle omsorg for den vakre lille jenta, til å glede meg over egne gamle minner, til å tenke at det må finnes håp og ikke minst til å tenke på deg. Jeg er glad for minnene, jeg var glad for deg og som sagt så skulle jeg ønske at slutten var litt mer lik eventyrene.

Filmen fikk meg også til å lage pannekaker og hjemmelaget tomatsuppe til middag.
Bare fordi de elsker det, Petrinemannen og Petrus.

Om du vil se filem så finner du den her. Den er vakker <3

Klem

Støtt gjerne rosa sløyfe aksjonen!

Jeg vet i alle fall to måter jeg skal støtte aksjonen på og det er
1) å kjøpe bilder av Hege. De heier i år på livet, - og hun har de siste årene gjennom disse samlet inn store beløp til aksjonen. Det står respekt av hva hun får til. Dette er verdt en bloggpost i seg selv. Du kan støtte prosjektet her
2) å løpe skjørteløpet. Det går ut på at man melder seg til start og at man gjennomfører løpet/ eller turen på ti kilometer i løpet av oktober og at man skriver inn resultatene på en gitt liste. Jeg tenker at jeg skal utfordre noen, så føl deg ikke trygg :)

Lev livet !

Petrine

i dag har jeg...

Denne fornøyde gutten fikk en gjenkjennelig beskrivelse fra barnehagepersonalet i dag.
Til min store glede

I dag har jeg :

#blitt glad for kommentaren fra barnehageansatte som fortalte at Petrus skrattet, lo og lekte gjennom dagen. Jeg ble glad fordi gutten ble beskrevet som jeg kjenner han.  Han har blitt sett! 

# pakket til avreise. Jobben starter med planleggingsdager i et hyggelig miljø, Spa i Lysekil

# lest og tittet gjennom den nye undervisningslitteraturen 

# fulgt en stolt, nyklipt og fargerik gutt til barnehagen. Det var sveisen som hadde uvant kulør 

# gått en tur langs strendene med hunden min 

#ledd så tårene spruter av dagens innlegg til Casa Didriksen. 

Det hører med til historien at den Petrinske familie har diskutert, 

uten å bli enige, 

om vi skal ha en stedfast campingvogn et sted som får oss ut på ski om vinteren. 

#skrevet et langt innlegg om gårsdagen og om kinofilmen Innsiden ut 

#glemt at jeg skulle plukke rips. Håper de er ok på torsdag 

#skrevet skoleruta inn i familiekalenderen i håp om at vi ikke glemmer å få barnevakt på en planleggingsdag

#Tenk på at jeg egentlig har lyst til å plotte en plan for løping inn i den samme kalenderen. 

#bestemt når Petrus skal feire indianderbursdagen sin. Det er forøvrig det eneste som er planlagt 

#vært lykkelig over å lage middag på et kjøkken under oppbygging. Sommerens kosthold er jeg ikke stolt av 

#handlet bursdagsgaver 

#konstatert at  ikke hele denne ferien ikke ble som jeg håpet, men at vi har hatt fine turer 

og

# bestemt at jeg fra i dag skal seile på en bølge av flaks og forfølges av gode hendelser

Oline, - Petrinehunden 

Petrine 

Det kan jo være at det kommer flere hverdagsoppdateringer, så følg gjerne på facebook  eller instagram. Det hadde jeg blitt glad for. Jeg heter Petrus og Petrine på snapchat også, men der forstår jeg ingen ting :) men vil du følge mine tilfelidgheter der,  så er du hjertlig velkommen ! 

Dagens høydepunkt var

Vi var på lekeland så du kunne leke i ballene og hppe på trampoline

Jeg laget yndlingsretten din til lunsj, - risgrøt

Vi så på en ny dvdfilm , - Karsten og Petra på vinterferie.

og vi var på stranden hvor vi lekte og sparket fotball

Men dagens høydepunkt var 

å eie en rosa pakke med tyggegummi :) 

Petrine :) 

and a happy new year

Via

Et nytt år står for døra. I år har jeg ikke planer om å komme med noen ønsker eller drømmer for 2015. Da jeg var yngre så var overgangen til et nytt år noe jeg ble vemodig av. Jeg er skikkelig dårlig på å si ha det og jeg tror kanskje det kan ha en sammenheng. Jeg vet nemlig ikke hva som gjorde meg vemodig, om det handlet om mål jeg ikke nådde, drømmer som ikke ble oppfylt eller redsel for hva det nye året kunne bringe med seg. Det har gått over!! Nå ser jeg på fyrverkeri og gleder meg til en ny vår og en ny sommer. (Eller, når sant skal sies så er jeg også bekymret for den lille hunden vår. Hun liker absolutt ikke smellene)

2014: Nytt år, snø, bading med ulltøy, mammarådet, vår, en lang sommer og sommerfest! 

Det at jeg ikke har lyst til å komme med drømmer og forventninger til det nye året, handler nok om at  det året vi avslutter har vært tøft, slitsomt og en følelsesmessig berg - og dalbane. Heldigvis har 2014 også vært fylt av gode dager, øyeblikk og opplevelser. Og, skal jeg nevne en ting som jeg antar har vært til glede for fattig og for rik så må det vel være tidenens sommer? Vi har de første badebildene av Petrus i april og de siste tok vi i september. Deilig!

2014: i desember

Jeg har et håp om at jeg får tid og overskudd til å komme meg inn i blogglandia igjen, har håp om å få løpt alle de kilometerne som gjør meg godt og et mål om å være mye ute i friluft med familien min. Jeg har vel også en bønn om god helse og gode løsninger for de jeg har rundt meg og er glad i. Men, nyttårsforsett? Nei, det tror jeg ikke at jeg har. 

Jeg skal bre tenke meg litt om før jeg trekke konklusjonen.

Og når jeg skrev dette innlegget så kunne jeg faktisk fastslå at jeg har drømmer og ønsker for 2015. 

Jeg håper vi blogges :) 

Godt nytt år ! 

Gliimt fra jula. .

Denne julen har vært preget av at både Petrus og jeg har vært syke. Det har gjort at vi har holdt hus i over en uke. Den uken har vi sett på julefilmer, lest, sovet, sett mer julefilmer og ventet på julen. Da den endelig kom så var vi sånn passe, slik at vi klarte å være oppe til feiring både tidlig og sent.

Jeg burde photoshoppet bort en ledning 

I det Petrinske hjem så har vi nemlig grøt, nisse og gaveåpning på formiddagen sammen med søskene til Petrus. Det er en tradisjon som sikrer at Petrinemannan får vært sammen barna sine hver eneste julaften, i alle fall de det passer for. For Petrus så korter det ned ventetidne og han får en viss oversikt over gavene sine. Han åpner nemlig de som ikke er fra Petrinemannens familie etter kirke, middag og etter at julen er ringt inn. Heldigvis, for jeg savner  litt høytiden det var å vente på at sølvguttene skule synge julen inn før man i det hele tatt kunne begynne å spise middag. Men, for minstemann så blir jo faktisk hele den 24. en festdag, selv om den ikke blir knyttet til verken tre nøtter til Askepott, reisen til julestjernen eller hva som pleier å være på tven på julaften. Den er nemlig bare på helt tidlig hos oss.

Under juletreet var det både lego, spill og bøker, noe som har vært gull verdt for minstemann. Det er morsomt å spille nye spill, høre nye bøker og det kan være en tålmodighetsprøve å få riktig legokloss på rett sted. Desto mer stas når han er i mål. Men, han er klar for snø og lek med barn nå, da han har fått polititing, skibriller og hodelykt. Vi har en delvis avtale om at vi skal ut å gå i mørket  morgen. Hele familien skal tre på seg hodelyktene før vi tar en tur i skogen. Vi gleder oss i alle fal til å ta en tur ut i verden der ute, - ut til det spennende mørket.  

Håper dere har gode juledager :) 

Petrine 

Vårt lille land ...

Vi er til fjells og vi ser minimalt med tv, vi hører minimalt med radio og den første avisen kjøpte vi i dag. Sistnevnte handlet riktignok om været, om pensjonen, om fotball og om hva som sendes på tv i dag. Poenget er at vi har tatt pause fra verden, fra alt som hender utenfor vår statestikk over hvor mange ørret og hvor mange skritt vi kan få ved å være ute hele dagen. Jeg går nemlig rundt med en Polar loop på armen, og jeg har som mål å bruke den som hjelpemiddel for å øke aktivitetsnivået mitt. Poenget er at vi har det ganske så fredlig i naturen som er rundt hytta. Det stedet hvor vi tilbringer litt av ferien. Vi koser oss med det. Men, derfor ble vi, nesten bokstavlig talt, tatt på senga da mammaen til tolvåringen i ren skrekk ringte oss for å finne ut om  vi oppholdt oss på et mulig terrormål. Det tror jeg ikke at vi gjør. Jeg tror det er andre knutepunkt i verden som er mer aktuelle for slike handlinger enn en liten hytte, med vann, strøm og vandrende dyr, som lemen og sau, utenfor døra. Men, mammaen var redd og vile forsikre seg om at vi var trygge. Det var vi, og det vil jeg tro at vi er i fremtiden også.

Jeg er en av de som forholder meg til fakta og som ikke orker å gå rundt i verden for å tenke på alt som er farlig og hva som kan gå galt. Det betyr ikke at jeg putter hodet i sanden og fingrene i ørene, men det betyr at jeg skaffer meg de faktaopplysningene jeg kan og at jeg lever livet som jeg tidligere har gjort. Men, et spørsmål har dukket opp i dag. Det er hvordan verden Petrus vil vokse opp ? Årsaken er at før han han har fylt fire år så har det vært to hendelser knyttet til Norge og terror. Så jeg forstår alle de som blir redde for seg selv, for friheten vår og for hvordan den nærmeste fremtiden blir. Det lille spørsmålet tilsier jo at jeg tross alt ønsker at Petrus skal vokse opp under trygge rammer og en forutsigbar verden. 

Resultatet av oppringingen var at Tv ble slått på og vi koblet oss opp til en direktesending slik at vi kunne få de opplysnigene vi voksne trengte for å få oversikt over situasjonen. Jeg liker nemlig å vite hva jeg har å forholde meg til. Det vil igjen si at barna var tlstede da vi skrudde på tven. Minstemann lekte en eller annen actionman, og hadde et lydnivå som overgikk både PST - leder og politimenn. Derfor så er jeg sikker på om han har fått med seg at vårt lille land er utsatt for terrortrussel. Men jeg har i alle fall tanker om at jeg skal snakke med han på samme enkle måte som vi snakket om  22 juli, for et par dager siden.  12 - åringen påstår at han ikke ble redd og at han opplever at økt politistyrke er med på å fremme sikkerheten i landet vårt 

Jeg har nemlig en tro på at fantasien er verre enn virkeligheten også fordi jeg kommer fra et hjem hvor jeg er vant til at situasjoner har blitt beskrevet og informasjon er delt. Derigjennom har jeg følt at foreldrene mine har tatt meg på alvor, de har stolt på meg og at de har hatt tro på at jeg kan forholde meg til virkligheten. Jeg er lite vant til sutring, til negativ omtale og til at fjær har blitt til fem høns, men jeg har blitt forklart mord, selvmord, krig og andre voldsomme handlinger på en måte som har gjort at jeg har forstått uten å bli livredd.  Det vi ikke si at de har malt verden svart, men de har gitt meg enkel informasjon om situasjonen og de har svart på mine spørsmål.  

På samme måte vil jeg enkelt forklare Petrus om hva som hender i Norge, hvorfor det er væpnet politi og hva det kan bety at vi er mulig terrormål. Jeg tenker at det er bedre at han får en saklig og enkel forklaring av meg enn at han observerer samtaler rundt om, som kan være mer følelsesmessig enn saklig presentert. Det tror jeg nemlig kan bli vanskeligere å forholde seg til. Da tror jeg at han kan lage sine egne bilder, sin egen historie, så på mange måter kan bli vanskeligere å begripe enn noen enkle setninger og litt tid til å svare på spørsmål. 

Jeg ser ut av vinduet, regnet øser ned, det er vindstille og det er fjell. Jeg kjenner på roen, den roen som jeg håper kan innta Norge for resten av fremtiden. La oss alle tenke det, at man gjennom å snakke høyt om truslene faktisk har fått handlingene til å forsvinne som et troll i dagslys. La oss tenke at Norge er og vil bli et trygt og fredlig land. Jeg har nemlig tro på tankens makt. 

Hvordan har informasjonen om en eventuell terrorhandling påvirket deg i dag? Hva tror du, skal man skjerme barnet eller skal vi snakke med det om slike trusler som Norge er utsatt for? 

Petrine 

Burdagsbarnet

Jeg hadde gitt opp håpet,

hadde sørget i år over et stort uoppfylt ønske,

hadde grått mange tårer over å miste

og fylte dagene mine meningsfult og glade med

andre aktiviteter enn å være mamma.

Lille julaften for snart tre år siden

konstanterte jeg at jeg var gravid igjen.

Tidenes julegave kom til verden 1. september.

Det etter et relativt friskt svangerskap

og en fødsel som kunne arrestere en del sykehusansatte.

Det er en annen historie

Starten ble litt brokete for Petrus og mammaen.

Det gikk jo bra etter hvert,

og Petrus har vært en glede hver eneste dag.

Ikke greit å vite hvordan man skal spise kake, når man ikke
har forsøkt det før. Her på ett års dagen :) 

He,he jeg var redd jeg ikke skulle få en nysjerrig gutt,

og han er til tider litt vel "rask - nysgjerrig".

En eldre førstegangsmor som meg

rekker ikke å avverge alle episoder

som oppstår på grunn av utforskertrangen.

For eksempel da han puttet bestefars

fjernkontroll i vannglasset.

Den fikk i alle fall vasket seg.
Det fikk også fiskene da han
puttet et såpestykke i akvariet...
stakkars fiskene ... 

Gutten vår vokser, 

han har begynt å være glad i barnehagen,

 han vet hva han liker og ikke liker, 

hva han vil og ikke vil 

og hva han best liker å leke med.
Han er nemlig god til å leke... 

Han er to år med all den glede, kraft og styrke 

den alderen innebærer .. 

Og det er vi glad for. 

I dag feirer vi 2 år med den flotte gutten vår,

noe jeg er særdeles takknemlig over :)

"Hurra for deg som fyller ditt år, 

ja, deg vil vi gratulere! 

Alle i ring omkring deg vi står 

og si meg hva vil du mere.

Bukke, nikke, neie, snu deg omkring, 

danse for deg med hopp og sprett og spring, 

ønske deg av alle gode ting, 

ja deg vil vi gratulere ... "

Petrine :)

Når hodet blir fult...

Denne "verden i hodet " statuen fant jeg på
Galleri W, Calberg gård 

Noen ganger kan det føles som man får hele verden i hodet.

Globusen som erstatter vår øverste kroppsdel er uten lyspære,
den surrer sedvanlig rundt og gir en følelse av at den er

 fylt med bomull. Det føles helt fult der oppe.

Høsten

Oppstart på jobben.

Inn i rutinene igjen.

Jeg bruker og misbruker energi til å bli kjent med nye elever,

lage nye planer

og ikke minst  til få oversikten over høstens oppgaver

og viktige hendelser for meg og de rundt meg.

Både hjemme og på jobb,

Jeg ser at " To - do -lista " vokser i takt med

at trykket fra bomullen i hodet øker.

Det er da jeg tar på meg joggeskoene.

Finner skogen og stiene. 

Jeg peser meg frem, som en hvalross.

Jeg er fristet til å gå underveis.

Kondisen er ikke på det beste,

men jeg later i alle fall som om jeg jogger.

Tankene øker i intensitet,

de kommer og går.

Jeg svetter og teller trær.

Jeg setter meg delmål underveis.

Det er på en måte lettere å fokusere på

mange små strekk,

enn en målgang langt fremme...

Tankene blir færre og færre

og innen jeg er i mål er de borte.

Jeg er kjempe sliten og fornøyd.

Etter en dusj er jeg mer avslappet,

stolt over å ha gjennomført en økt som føles tung

og jeg er klar for resten av dagen og uka.

Trening gjør underverker og gir overskudd,

allikevel kan det være det jeg først kutter ut når jeg er sliten.

Merkelige greier....

Ha en glad dag, helst uten bomull i hodet :)

Petrine :)