(Advarsel : Langt og subjektivt innlegg)
Petrus sover. Jeg ser på den lille feberhete gutten og er takknemlig for at jeg har han. Det var nemlig ikke noen selvfølge for meg at jeg kom til å bli mamma. Det ble jeg, som tidligere nevnt sent i livet. Så sent i livet at jeg ikke hadde fått omsorgen for et fosterbarn. Men jeg er så frimodig at jeg tror at Petrus får den omsorgen han trenger og at han har fått de beste foreldrene han kan få, nemlig oss. Det er heller ikke en selvfølge at barn får de foreldrene de fortjener, og at det faktisk ikke er alle som fortjener å bli foreldre. Det fordi de enten ikke har evnen til eller har ønsker om å sette seg selv til side og sette barna sine først. Konsekvensen av det kan bli at barnet ikke får den omsorgen, det samsillet og det miljøet det fortjener.
Det finnes en lov i Norge, "barnevernslova", som har til hensikt å ivareta barnas ve og vel. Det er ansatt mennesker som, med lova i lomma, skal kunne bestemme over barnas situasjon. Noen ganger over deres fremtid. De håndterer loven ut fra de midler, de "sannheter" som gjelder og etter beste evne. Målet er å fremme utvikling, omsorg, trygghet og trivsel. De som arbeider med utgangspunkt i barnevernsloven kan få mye skjenn, de håndterer vanskelige situasjoner og de har ingen mulighet til å svare på medias utspill. Noe som kan føre dårlig status i samfunnet. Mange forbinder denne etaten med frykt, mens hensikten er jo å sikre barn god utvikling og god helse. Kommer man tidlig på banen så kan veiledning og tiltak i hjemmet hjelpe familier på rett vei. Mye godt barnevern blir gjort nettopp i hjemmet. Det er jo også noe av arbeidet de er satt til å gjøre. Jeg har mye erfaring på gode samarbeid gjennom mange års arbeid med barn og unge. Jeg kan med hånden på hjertet si at det blir gjort veldig mye godt barnevernsarbeid rundt i Norge, samtidig som jeg understreker at noen tiltak og vedtak er helt på jordet. Det fra mitt ståsted; en trygg og asfaltert vei. Min påstand er at det kan være makt, usagte regler og mye skjønn i håndtering av ulike lover. Også barnevernelova.
De som har fulgt meg, vet at jeg er opptatt av sosialt samspill, trygghet og relasjoner mellom mennesker. Jeg er av de som tror at relasjonene må være gode for at trivsel og utvikling kan skje. Det for alle mennesker. For elever og lærere, for leger og pasienter, for deg, Petrus, meg og alle andre. Det er godt for store og små:
- å føle seg trygg på menneskene rundt deg
- å få tilbakemeldinger på hvem du er
- å bli heiet frem og bremset i et godt samspill
- å få hjelp på veien om den blir kronglete
Også for det lille og det store barnet som lever under forhold som er styrt av vedtak med utgangspunkt i barnevernsloven. Tenk på alle de barna som har erfaring fra utallige fosterhjem eller barnehjem. De som av en eller annen grunn har flyttet fra sted til sted. Hva skjedde? Hva gjorde at de ikke fikk den trygghet og stabilitet de absoutt trenger? Hva var årsaken til at de ikke fikk mulighet til å oppleve og mestre den viktige erfaringen av å være seg selv sammen med mennesker som var tilstede og ivaretok deres behov over tid ? Hva gjør det med dem? Ble dette barnet og etter hvert unge mennesket vernet av lova? Mitt kritiske blikk ser ikke svaret.
I starten av innlegget viste jeg tl at jeg i følge en, skreven eller uskreven, regel i barnevernet er for gammel til å ha omsorgen for små barn. Det for de barna som har erfaringer som fører til at de ikke kan bo hjemme. Jeg forstår at jeg blir eldre med åra, men blir omsorgsevnen svekket med antall levde år? Neppe. Det er fordeler med å være ung, og det er også fordeler med å være gammel. Bortsett fra selve aldrene da. Har du noen levde år så har du ofte stabil økonomi, du er etablert og du har ofte funnet trygghet i hvem du er. Alle disse faktorene kan være med på å skape trygge og stabile rammer rundt de små. For min Petrus og også for barnevernebarn så kan det være en ressurs. Misforstå meg riktig. Jeg slår ikke ned på unge, for de kan absolutt skape trygghet, stabilitet. og omsorgsfulle hjem Jeg sier at mange faktorer er på plass når man har levd en stund. Jeg synes at både omsorgsevnen og sannsynligheten for stabilitet skal være rammer som defineres før man avslår fosterforeldre pågrunn av levd alder. Den definisjonen som setter rammer for små og sårbare liv. De rammene som kan påvirke hvor mange relasjonsbrudd et menneske skal møte.
Jeg har hørt om søskenpar. De ble flyttet fra foreldrene hastesak. De kom til ulike fosterhjem. Det er sikkert både praktisk og kanskje til og med bra å sikt, hva vet jeg? Annet enn at jeg ser at de ble separert fra sine søsken, fra sine foreldre, fra sin bekjentskapkrets og fra sitt kjente miljø. Jeg jobber ikke i barnevernet og jeg har jo lurer på om barns samspill mellom søsken blir sett på viktige relasjoner når vedtak blir definert og vedtatt. Jeg tenker at det viktige er å ha relasjoner som varer over tid. Søsken som har mistet alle de andre rammene kunne hatt hverandre!?!
Tilbake til søskenparet. Et av barna kom til et sted hvor det og de nye omsorgspersonene ikke hadde truffet hverandre før. De som skulle ivareta barnet var over den magiske aldersgrensen. Famlende brukte de sin energi på å finne gode rutiner, veier til å bli kjent med barnet og til å gjøre det beste de kan for at trygghet skulle skapes. Noe som også er slitsomt for de små. Barnet prøvde grenser. Det forsøkte å definere sin nye verden og det har sikkert en sorg for det de har mistet. Selv om det ikke har levd under optimale forhold, så er det borte fra alt det kjenner. Barnet slo seg til ro. Sammen kom det inn i et hverdagsliv med rutiner og trygghet, med opplevelser og tilstedværelse. Det gikk seg til. Helt til det gikk i stå. Det på grunn av fosterforeldenes alder. Den er i veien for at barnet skal fortsette å leve i den verden det begynner å få oversikt over. Dermed vil det få enda et relasjonsbrudd. Barnevernet sier at realsjoner er viktg. Faggrupper heier på gode samspill. Jeg står fortsatt fast på at det er livsviktig. Derfor stiller jeg meg undrende til valg som deler søsken eller som gjør at barn må flytte fra hjem til hjem. Det vil si fra kultur til kultur. Når begynner den viktige relasjonen i barneverns øyemed? Jeg bare spør fordi jeg vet at stabil relasjon alltid er viktig, men særs viktig når barna er små. De små barna blir også eldre med åra, og vi må verne dem mot relasjonsskader; Min påstand er at det ligger omsorg, utvikling, trygghet og alt et barn har krav om vi unngår å ødelegge evnen til å knytte seg til, lese og binde seg empatisk til andre.
Om barnevernet får de rammene de trenger av økonomi og ansatte, om de som skal arbeide i feltet for å ivareta barnets behov får nok tid til å bli kjent med de og om de ansatte møter arbeidet med ydmykhet og faglig styrke. Kan relasjoner og barnvern en gang bli som hånd i hanske?
En liten samtale med en bekjent endte i alle disse ordne ...
de ordene som er skrevet ned etter mitt hode, uten understreking fra litturaturen og forskning.
Petrine :)
