Impulsivt irritert....

Jeg kjenner at jeg blir irritert... jeg ble så impuls irritert at jeg ikke hørte ordentlig etter, så jeg skriver fordi jeg oppfattet at en barnehage har digital dokumentasjon som en stor del av barnehagedagen. På det grunnlaget ble innlegget skrevet i et forrykende tempo. Det er lenge siden jeg har blitt så impulsivt engasjert så jeg lar det stå..

Jeg kjenner jeg blir irritert..

Jeg ser på dagsrevyen. En barnehage har utvidet en lovpålagt dokumentasjon til det glade vannvidd.  Gjennom dagen sender de en dagbok om matinntak, bleieskift og soving per sms, samtidig som mms er et daglig verktøy for å bekrefte at barnet har det bra, hva de gjør og hvilke aktiviteter den lille er med på. Jeg ble irritert over at den digitale hverdagen skal få så stor plass blant de minste i en institusjon hvor jeg synes at det viktigste stedet personalet skal være er sammen med barna. Det vil si at jeg ikke synes at man skal bruke tiden til å sende sms, film, bilder eller what ever til foreldre fra barnehagen. Jeg synes det er et godt hjelpemiddel i en periode der barn og foreldre trenger å bli trygge. For foreldre kan det være betryggende å se at barnet er i lek, at det spiser eller viser at det er fornøyd på en annen måte, men at man trenger en oppdatering fra hvert bleieskift, at man skal sette av et av personale for å sende film på facebook eller andre sosiale medier provoserer meg. Jeg tror ikke at jeg hadde satt pris på tre hundre meldinger om at Petrus  har valgt leverpostei på brødskiva i dag også. Han skal jo faktisk være noen år i barnehagen. Seriøst, jeg betaler for at personalet skal legge tilrette for lek og utvikling og for at barnet skal være i samspill med mitt barn. Og da mener jeg ikke bak en skjerm, ala ipad eller telefon. Jeg vet at samspill er viktig for utvikling, jeg vet at barn hele tiden er ute etter å bli bekreftet og jeg vet at barn leser blikkene og kroppsspråket vårt for å korrigere sin egen atferd, for å skape kontakt og trygghet og for å se hvor vi står i situasjonen. Ansiktet, øynene og kroppsspråket er derfor ganske avgjørende for at små barn skal opprette tillit, for at de skal få den anerkjennelse og den tilbakemeldingen de trenger for å skape kontakt og relasjoner. Barn trenger mennesker uten en skjerm foran seg. 

Ja, jeg har skrevet inn klokkeslett på en liste over stellebordet hver gang jeg har skiftet en bleie i barnehagen. Ja jeg har skrevet inn når et barn har sovnet og når jeg står med et nyvåknet barn på armen. Men jeg har da hatt samspill mye av tiden og de kan fortsatt se ansikiktet og blikket mitt. Viktig nok! 

Ja jeg har fortalt foreldre om barnet har hatt en god dag, om de har spist godt og svart på de spørsmål foreldrene måtte stille. Så ja, jeg synes at vi skal vite noe om hvert barn, og jeg synes disse små samtalene er viktige for å skape bånd til familien. De skal også ha et godt bilde av barnehagen for at det skal være et godt sted for barnet å være. Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen, at foreldrenes trygghet, eller mangel på sådan smitter til barna: Jeg heier dermed på de små samtalene, som ikke trenger å være mer enn den tilbakemeldingen vi fikk i dag. "Petrus har vært opptatt av pil og bue i dag, og han har fortalt at han har laget en hjemme. " Det var en setning som bekreftet at han hadde hatt litt voksenkontakt og at han er opptatt av det samme i barnehagen som hjemme.  ( Han skal straks ha en indianerbursdag) 

Barn observerer voksne og korrigerer atferden sin. De tar etter, får bekreftet eller avkreftet det de gjør 

Ja jeg har hatt et lite barn i barnehagen. Ja, jeg har hatt et barn som ikke fant seg tilrette der og ja, jeg har blitt glad for mms med bilde av mitt lekende barn. Men, selv når gutten vår ikke var seg selv i sammen de barna  og de voksne han skulle tilbringe tid med, så var jeg mer opptatt av at han skulle være med de voksne slik at han ble trygg på dem enn å vite når han fikk ost på brødskiva eller om han sov et kvarter kortere enn vanlig. Jeg vet at realsjoner bygges ved å være sammen og at realsjoner er viktig for trygghet,  - så da sier det seg selv:  Personalet gjorde riktig da de valgte å følge han tett en liten periode. 

Ja, jeg synes det er hyggelig med bilder fra barnehagen. Derfor er jeg fornøyd med det ene nyhetsbrevet jeg får i måneden med noen få bilder. Det er ikke ofte, bildene er ikke mange, men de viser mangfold i aktiviteter og variasjon av lekekamerater. Det holder for meg, så lenge jeg tar en glad og møkkete gutt ut fra leken hver eneste dag. Og møter jeg en voksen som kan gi meg tre ord om hans dag, så dobles gevinsten. 

Det her ble et kjapt og ikke gjennomtekt innlegg, men er det bare jeg som reagerer på at man skal bruke tid på å sende melding til 14 - 24 par foreldre ( alt ettersom hvor stor avdeling det er) med illustrasjoner eller beskjeder om alt fra mat og skift. Er det bare jeg som synes det viktigste stedet personalet skal være er sammen med barna, - og da mener jeg uten en skjerm på slep? Er det bare meg som synes dette er en gedigen tidstyv? Er det bare meg som tenker at dette er det gale vannvidd?  Og er det slik at vi som foreldre ikke stoler på de menneskene vi overlater barnet til hver eneste dag? Er det slik så hjelper faktisk ikke bilder, da hjelper små samtaler, det å bli kjent med barnehagen, dens rutiner, personalet og gjerne med andre barn og foreldre. Det er faktisk slik at også vi voksne bygger tillit på samspill, like sant som et bilde kan gi en feil illustrasjon av virkeligheten. 

Petrine :/

Nei, hun er ikke en dårlig forelder!!

" Är jag en dårlig förälder? 

En sak har gnagt mig länge - jag har v¨rkligheten dårligt samvete for att vi inte har råd att resa med våra barn. Många i vårt umgänge har nyligen rest på antingen skid - eller solsemester. Jag vet att vi är bra föräldrar och vi forsøker att hitta på saker tillsammans som familj, men jeg vill också ge våra barn miljøbytte og upplevelser. Skåne på vintaren er ingen hit, precis. Hur tänker andre familj kring detta? Det måste vare flere som inte har råd låna pengar till att resa eller vad gör man? Och är jag en dårlig förälder? " 

Dette sitatet har jeg klipt ut det svenske bladet Mama. Det rørte meg fordi jeg ser at de absolutt ikke er dårlige foreldre selv om de ikke har råd til de store utskeielsene med hensyn til ferie. Jeg skulle ønske at vi kom dit at ferie var den tiden man hadde til å gjøre noe sammen med barna sine, uansett om det er på hjemmebane eller på den andre siden av jorden.  Jeg er jo grunnutdannet førskolelærer, og jeg har snakket med mange barn som har hatt drømmeferien et steinkast fra hjemmet fordi dagene er fylt med samhold, med felles opplevelser og med andre rutiner enn i hverdagen. Den samme bakgrunnen gjør at jeg vet at det ofte er vi foreldre som skaper rammene for hvordan barn oppfatter de valg vi har tatt. Jeg forstår at man er redd for at barna skal føle seg utenfor fordi man ikke har reist til månen og tilbake igjen, men jeg er helt sikker på at barn forholder seg til virkligheten på en helt ok måte om vi som foreldre legger frem ferieplanene som noe hyggelig vi skal gjøre sammen og ikke har fokus på at vi har ikke penger til å dra på ferie i år heller. For ferie er vel å ha fri sammen, er det ikke?

Dette har jeg tatt på stranden der vi bor og jeg er sikker på at Petrus koser seg 

Nå kan det høres ut som jeg mener at det ikke er sårt, ikke er vanskelig eller at det ikke spiller noen rolle om man har knappe økonomiske rammer, men jeg vet at selv en karamell koster penger. Jeg vet også at det er slitsomt å måtte snu på hver krone for å få det til å gå rundt. Jeg vet det! Jeg har faktisk ønsket meg mat til jul i en periode hvor jeg ikke hadde nok inntekt til å hanske med utgiftene mine. For meg var det en tidsbegrenset periode som lærte meg mye om hva en dårlig økonomi kan føre til av frustrasjon, av kreativitet, av fantasi og av geniale løsninger. Jeg lærte også at det kunne smake av maktesløshet og salt. Jeg takker for at jeg ikke lever under disse rammene nå, samtidig som jeg lærte at det finnes mange hyggelige ting å gjøre som ikke koster en krone. Jeg var ofte på biblioteket, på gratisdager på gallerier, ofte på sykkeltur, lærte at en ti - pakke med is var mer lønnsomt en å kjøpe en is i kiosken  og hvor mange posjoner med grøt man kunne få av en pose havregyn. Dessuten er statoilkoppen en genial oppfinnesle. Lærte selvfølgelig mye , mye mer enn det. Alikevel, eller kanskje derfor, har jeg et ønske om at vi setter fokus på hva vi kan finne på sammen på den tiden vi har fri. Kanskje ved å slå et slag for #hjemmeferien så kan vi trygge mammaen som jeg referer til i starten av innlegget med på at hun absolutt ikke er en dårlig mor, - for egenskapene som mor handler om sampill, evnen til å gi omsorg, evne til å ivareta barnas behov, glede, opplevelser og humor, - for å nevne noe. Skal vi knytte dette til ferie så handler det også om hva man gjør ut av de mulighetene man har.

I forkant av dette blogginnlegget så snakket jeg med en ung mor, som har tre barn under tre år. Hun er fortsatt under utdanning og pappaen til barna arbeider i et yrke som ikke ligger blant de høytlønnede. Jeg spurte om de hadde planer for ferien, noe de hadde. De hadde fått lånt en campingvogn en uke. Den ligger i kommunen der de bor, men den ligger på en plass hvor det alltid er mange andre barn å leke med, hvor det er mulighet til bading og fiske. De gledet seg over lånet og de gledet seg til turene de skulle ta rundt i nærmiljøet  og til  å være sammen med hverandre, ha tid til å gå på besøk til familie og venner og til å være på steder hvor barna har det gøy i resten av ferien. De understreket at målet var at barna skulle glede seg, le og ha det morsomt innenfor trygge rammer og at de ikke tenkte så mye på at de ikke skule reise langt avgårde. Jeg håper at vi alle kan ha fokus på at det handler om avveksling, om å ha det morsomt og om å nyte dagene. Jeg har også et ønske om at jeg kunne snakke med foreldre til eldre barn eller unge uten å høre at de unge føler seg utstøtt eller blir sett ned på om campingturen bare gikk til plenen utenfor huset. Der tenker jeg at vi voksne har en jobb å gjøre. Det som forelder, som barnehagepersonale, som ansatte på skole og som voksne som møter barn. Kanskje vi ikke skal vektlegge så sterkt hvor vi skal men hva vi skal gjøre sammen når vi snakker med barn om fri, ferie og opplevelser. Jeg har aldri tenkt at det er synd på barna her de gangene vi har valgt å være hjemme med kortreiste opplevelser, - så la oss gå i oss selv før vi snakker med barn om ferien, slik at ikke andre heller påfører dem en følelse av at deres fridager ikke holder mål når vi ferierer hjemme. La det bli slik at samfunnets forventninger og holdninger ikke fører til flere leserinnlegg som handler om at man ikke oppfyller foreldrerollen om man ikke har de beste økonomiske rammer. La foreldrerollen bli målt i relasjoner og gode hverdager, la meg være en god mamma når jeg spiser matpakka på trappa utenfor huset i stedet for en lunsj på stranda i Florida og la oss blande inn respekt og ydmykhet i setningene vi bruker til og om andre. Barn lærer av oss!

Nå kan det i løpet av de neste ukene virke som om jeg snakker med to tunger, da jeg på den ene side vil slå et slag for kortreiste opplevelser og på den annen side vil jeg faktisk dele ut opplevelser.  Jeg vil også dele ut billetter og sommeraktiviteter til noen av dere lesere. Men, det ene handler om å hva jeg står for og ønsker at andre skal står for, og det andre handler om å dele ut gleder. Jeg vil i tillegg vise til andre bloggere som setter fokus på det samme temaet og som også vil dele ut opplevelser.

Og i år så slår vi et slag for at også #hjemmeferie er innafor både i handlinger, holdninger, ord og tanker.

Petrine:)

Læring gjennom lek?

Jeg er imponert over hva som interesser en fireåring. Det er for meg periodevis en gåte hva han faktisk kan. Det kommer ofte til uttrykk når han leker, - og jeg liker å sitte å lytte til hva han ( og andre barn) sier, hva de finner på og på hvilke roller de inntar gjennom leken. Det er også roller som jeg vet han ikke har erfaring med, kompetanse som ikke jeg har gitt han og en glede som nesten bare leken kan fremme.

Petrus har et opppkomme av ideer og et stort spenn i målsetninger. Han har en grunneleggende evne, på lik linje med de fleste barn, til å være tilstede i leken. Han har det gøy når han spiller på Liverpool, løper rundt med hokeyhansker for å være Store Jonas, og med brannmannshjelm er han tøffest i verden. Rollene skifter i takt med klesskift og på slutten av dagen så ligger det rester av dagens lek i en haug ved siden av klesskapet. Han fyller rollene sine med glede og fantasi, - og er i sin verden fylt av latter, av forandring, av samspill, av heltedyrkelse, av språkbruk og alt annet som leken innehar. Jeg hører aldri den rullende latteren så ofte som når han er midt i fantasiverden. Her hjemme er det en heldagsjobb for Petrus å leke. Han er tro mot seg selv og leken enten han er i gang alene eller sammen med venner. Han/de planlegger, drøfter, finner fram utstyr,  justerer og kommer med nye løsninger. Er det flere barn tilstede så hører jeg stadig : "Så gjorde du likssom, så kan jeg, skal vi finne , hvordan kan vi",  og så videre. Jeg vet ingen ting som får øynene til å gnistre,  lekene til å flyte og kompromisser til å inngås så ofte som leken. Jeg har derfor tro på den spontane aktiviteten som barn gjennom alle tider har bedrevet, uten at voksne har fortalt de at det er viktig og riktig. Jeg synes at å gi tid og rom for lek er det viktigste jeg kan gi min Petrus, - uansett om han får lekt i barnehagen, i skogen, i stua, på rommet eller på stranda. Det er rom i form av tid som er det viktige, - og det blir bare enda bedre om de voksne er tilstede, er med på å gi erfaringer og kan være til hjelp om det låser seg. Men, vi skal på ingen måte overta leken, den er helt og holdent barna sin.

Jeg vet at læringstrykket på barnehager har forandret seg etter at barnehagene ble en del av utdanningsløpet, - og om læringstrykket handler om å øke bevissteheten på kvaliteten i barnehagene, på relasjonene mellom barn og voksne, på å gi erfaringer  og på å gi nok tid til lek så heier jeg på dette økte trykket. Om det derimot handler om å ta barna vekk fra lek for å fortelle de om form og farge, drive med preskoleaktiviteter så digger jeg nok ikke det like bra. Det er slik at i alle barnehager så vil det foregå innlæring! Om vi tenker på hva barn faktisk lærer av ferdigeheter og tilegner seg av kompetanse de første seks årene i sitt liv, så må vi vel være enige i at det burde holde. De fleste barn er nemlig født med en naturlig nysgjerrigehet, en trang til aktivitet og et mot til å reise seg om det detter. Mitt mål som mamma er å ivareta dette egendrivet, den evnen til å planlegge, ta initiativ, sette igang og forandre en aktivitet. Jeg har et ønske om å la den iboende kreativiteten leve så lenge det er mulig og jeg er redd for at for mye voksenstyrte aktiviteter kan ta drepen på en naturlig arena til utvikling. Jeg har jo et ønske om at barndommen og oppveksten skal ivareta det som vi trenger når vi er voksne, - vi vil jo ha kreative og initiativrike medarbeider, vi vil ha de som drives av glede og de som er ureddde for å prøve noe nytt. De som har erfaring med at det faktisk er mulig å forandre retning underveis, - for det har leken og barnedommen lært dem.

Som dere sikkert har forstått så er jeg mer opptatt av at barnet mitt skal leke enn at han skal trenes i form, farge, bokstaver og tall. Nå høres det nok ut som jeg ikke vil at han skal lære, men min erfaring er at han lærer alikevel. Når han ønsker å vite hva tall og bokataver betyr så spør han. Om han leker at han leser avisen, arbeider på kontor eller slår sammen beløp i butikken, så er vil han ofte ha de riktige bokstavene eller forklaring på hvordan man legger sammen. Han kan også finne på å bruke fantasitall eller bokstaver, men det gjør jo ingen ting, - han har en forståelse om at de finnes og at det er en forskjell på dem. Men, som sagt, han spør om han lurer på noe og jeg antar at om man øver fordi man har lyst, eller fordi man opplever mening, så går læringen lettere.  Dessuten så tror jeg at han får trenet på å bruke språket sitt, at han blir sosialisert inn i barnas kultur, at han får brukt kroppen sin, at han blir mer sosialt kompetant og mye mer gjennom å ha det gøy sammen med andre.  For det er jo oftes det leken er, - morsom og lærerik!

Jeg leser blogginnleget og ser  at det havnet et helt annet sted enn jeg tenkte. Der jeg hadde tenkt å fortelle om lek og lekeutvikling, så fikk jeg i stedet understreket hvor viktig jeg synes den er. Den og barnas tid til egenaktivitet. 

Petrine :) 

Torsdagstema: Om frihet, fritid og Gps

Da jeg jobbet i barnehage så tullet jeg ofte med at det skulle være mulig å feste en brikke på barna, slik som det fantes på postpakker som skulle spores. Det var spesielt en pappa som til tider var varm i hodet og rød i kinnene når han skulle samle barna: Han hadde tre som helst skulle være på være på samme sted slik at de kom ut av barnehagen, over parkeringsplassen og inn i bilen. Vi, pappaen og jeg, vi lo og lekte oss med ideen om å chippe barna slik at vi kunne spore dem.  Vi fablet også om at brikka skulle fjernstyres. Da kunne man jo først få en oversikt over barna var, hanke inn de som var nærmest og bruke en konsoll til å hente sistemann. Tankene lekte vi med for tyve år siden, før barna ble voksne og før det fantes sporingsprogram på mobiltelefoner  og på for eksempel biler. Det var lenge før det faktisk ble mulig å spore barn. Det har seg nemlig slik at det nå faktisk finnes utstyr som gjør at vi kan spore barna våre, - men jeg vet ikke om jeg liker tanken om at vi kan sjekke ut hvor de håpefulle små befinner seg, selv om jeg lekte med tanken innenfor barnehagegjerdene.

Jeg har tenkt gjennom saken etter at det var på nyhetene her i Østfold at et foreldrepar ønsket Gps sporing av barnet sitt i skoletiden. Gutten deres har Down syndrom og han ønsker frihet og fritid på lik linje med andre barn og unge. På hjemmebane så har det løst det ved at barnet har med seg en søkbar GPS og en alarmknapp i lommene når han beveger seg ute. Gutten er en lekende og rask gutt, noe som fører til at han kan forsvinne fra det stedet han oppholder seg. Gpsen gjør at det er enklere å finne han igjen om han kommer litt lengre bort fra hjemmet enn vanlig. Foreldrene argumenterer med at barnet gjennom bruk av en Gpsbrikke får mer frihet.

Dette er et sporingsbelte 

Det med frihet er også et av argumentene jeg har mot å Gps - spore barn. Jeg er jo opptatt av at barn skal oppleve og utvikle tillit, at de gradvis skal få space i verden, at de skal oppleve frihet og at de skal få litt voksenfri. Jeg er redd for at sporing av barn skal bli en kontroll av barna og at mister mer fritid og egentid. Samtidig så må jeg innromme noe. Jeg har mistet Petrus av syne på en flyplass og i de minuttene, hvor han siklet etter godteri i taxefree-en og jeg løp fra gate til gate i redsel for at poden skulle forsvinne ut av flyplassen og ut av landet, så hadde jeg nok gitt mye for en sporingsbrikke. Da kunne jeg ha beveget meg stille og rolig til eldoradoet av søtaker, hvor jeg bare kunne fortelle at jeg hadde vært redd og at han ikke måtte løpe avgårde når mamma handlet vann. Resultatet av det nevnte studiet av søtsaker endte denne gangen med at jeg var tårevåt og lykkelig omfavnet poden fordi det korte, lange forsvinningsnummeret var over.

Da jeg søkte på nettet om Gps sporing av barn så kom jeg over en artikkel hvor det var en familie hvor alle barna, samt mor, hadde lastet ned en sporingsapp.  De fortalte at med appen så fikk de unge mer frihet, for eksempel ved at barna får være lengre ute da foreldrene kunne sjekke ut hvor de var. Helt i strid med det jeg tenker ligger i ærlighet, god kommunikasjon, tro på den unge og dens behov for å gjøre sine egne erfaringer. Jeg måtte snakke med noen unge for å få klarhet i hva de synes.

Jeg spurte derfor trettenåringen her samt elevene mine om hva de mente om Gps sporing. De mente at om det handlet om barn, eller mennekser med demens, som kunne opprettholde frihet eller om det ivaretok sikkerhet, så var det helt ok at man utstyrte barna med sporingsutstyr. Men, alle var enige om at de ble frarøvet tillitt og frihet og at det hadde vært kjipt å bli sporet i forhold til hvor de oppholdt seg. Det selv om foreldrene ikke hadde sjekket ut oppholdsstedet uten om det var en reel grunn.  Ingen av de unge som digget tanken på at de kunne overvåkes via digitale signaler og ingen av de så at de kunne få større frihet gjennom en app eller annet søkbart.

 Jeg har som foreldrene til gutten med Dows syndrom lett etter raske barn som ikke har hatt evne til å  fortelle om hva de heter, hvor de kommer fra eller til å ta forhåndsregler i forhold til trafikk, tjern, innsjøer og andre naturlige farer. Jeg har hatt hjerte i halsen fordi jeg har vist at baret på rømmen har vært uten stand til å ta avstand fra eventuelle livsfarer i gangavstand og jeg var derfor redd for feil veivalg fra den lille nysgjerrige. Den som var helt uten kommunikasjon og orienteringssans. Så jeg erkjenner at jeg kunne sagt ja til det som hjelpemiddel om jeg hadde blitt tilbudt det, man bare til et bittelitte knippe av de barn og unge jeg har møtt gjennom et langt yrkesliv. Til de som kunne fått et friere liv og til de som kunne blitt vernet fra farer. Men, til barn med språk, til min lille Petrus på rømmen og til alle de unge jeg kjenner til så hadde det vært uaktuelt å spore dem. Jeg håper og tror på kommunikasjon og frihet under ansvar.

Hvordan er det med dere? 

Hva synes dere om å overvåke barn å unge, enten gjennom en chip, 360 life - app,  andre sporingsapper eller via en Gps- sender? 

Petrine

og mens det er mange som har flotte stunt for å sanke stemmer til nominasjonen av årets mammablogg,  så er jeg nok både traust og kjedelig, men jeg ler av andres påfunn, fryder meg over de og håper at du kan hjelpe meg. Nå er det bare frem til den 15/2 igjen.. så please da :)

mblogg62 til 2012 

Kjøpt og betalt !! - eller kjøp og betal!

Bygg barna og forebygg voksenlivet, heter det. Med det menes det vel at vi skal satse på barn slik at de klarer seg når de skal ivareta seg selv, sin familie og samfunnet noen år frem i tid. Og i dag, på vei til jobb, så reagerte jeg med vantro, latter og etter hvert sinne da jeg hørte at foreldre i aller høyeste grad satser på barna sine. De spytter inn penger og kjøper likes til sine håpfulle arvtagere. Foreldrene ønsker seg populære barn, - koste hva det koste vil! Bokstavlig talt! 

Jeg reagerte med vanntro, fordi alt jeg har lært om barn,  om gode egenskaper og hva jeg oppfatter som gir en god selvtillitt og et godt selvbilde falt i grus. Gjennom mange år har jeg hatt en oppfatting av at barn med et godt bilde av hvem de er, hva de kan og som er trygge  har et godt utgangspunkt for trivsel i livet sitt.  En god selvfølelse et godt verktøy til å være akkurat passe populær i gruppa. Jeg trodde ikke at den unge er avhengig av en trillion likes for å trives i livet sitt, med vennene sine og med hva den bedriver i hverdagen. Jeg trodde heller ikke at de trengte fem busslass med venner: Mitt verdensbilde består av at det er bedre med noen få gode venner enn en mange bekjente (og et kjøpt antall ukjente.) Men i dag, på vei til jobb, så raste korthuset sammen. Alle mine illusjoner om at erfaringer, anerkjennende kommunikasjon og samspill kan forme barn og unges evne til å vinne venner, forsvant som dugg for solen. Nå er det nemlig tommel opp fra totalt ukjente som er både viktig og virkelig. 

 Likeså ble jeg forvirret over foreldrerollen. For meg så er det ikke likhetstegn mellom min økonomiske innsats på barna og hvor god forelder man er. Det være seg hvor dyre klærne er, hvor mange leker det får eller hvor mange likes jeg kjøper.  Dessvere for Petrus så er min økonomiske prioritering at arvede klær er flott,  påfyll av leker kommer kun på merkedager og jeg kommer aldri til å kjøpe likes. Jeg mener ALDRI!. Jeg blir i neste øyeblikk redd for at Petrus  er dømt til å mislykkes Han burde valgt noen mindre gamledagse foreldre enn oss. Han har dessverre foreldre som tror at det viktigste innskuddet man gjør for barna ikke måles i bath, rupiah, dollar, pund eller andre valutaer

-  jo, det kan fungere å satse på valutaer om det handler om å satse på felles opplevelser. 

Jeg har tenkt at jeg kunne  pakke snippesken og ta med Petrinefamilien til en annen kant av verden. 

Men det var før jeg fikk øynene opp for at det er likes som gjelder!! 

Men, selv om jeg har fått øynene litt på gløtt over betydninger av digitale tomler og hjerter

så sitter jeg her og undrer meg. 

Jeg lurer på:  

-hva den unge oppnår ved at ukjente folk trykker på likerknappen,

-hvordan blir den unge mer populær gjennom tilfeldige likes 

- hvordan den unge kan være like glad fra likes fra ukjent som fra kjente, 

og hva som gjør at foreldrene underbygger oppfatningen om at det er antallet likes som sier noe om den unges populæritet og deres sosiale liv, 

- eller var det liv på sosiale medier? 

Alle disse spørsmålene må jeg tenke på 

og frem jeg finner svaret så skal jeg 

- holde på hva jeg tror på

- jeg skal på ingen måte fraskrive meg ansvaret for mine valg ved å bruke de andre foreldrene som verdensbilde

og 

jeg skal ikke bygge mitt barns oppfattelse av seg selv ut fra et antall tastetrykk fra mennesker han ikke har møtt. 

Frem til jeg har løsnngen på de forannevnte spørsmålene så skal tilbakemeldingen Petrus får være fra venner, familie, barnehageansatte og folk som trives med den glade poden. De vil nemlig understreke hans postive egenskapene . 

De er viktigere enn en digitale tommel opp!

Akkurat nå snakker jeg med to tunger,

for jeg håper at du er med på å kjøpe meg en plass frem i køen i nominasjonen årets mammablogg. 

Om du sender mblogg62 til 2012 så er det min plassering du betaler tre kroner for, 

-  i tillegg til at du er med i trekningen av flotte premier. 

Er det andre som er like overrasket over at foreldre åpner lommeboka for å gi barna sine flere digitale tilbakemeldinger ? 

Er det virkelig utbredt? 

Petrine 

Planer, avbrudd og handling

" Jeg går opp en tur for å skrive et blogginnlegg" 

- "Mamma, Jeg er tørst." 

Fireåringen har feber. 

Jeg prioriterer selvfølgelig å gi han noe å drikke,

- selv om pappaen er tilstede. 

" Nå går jeg opp, - må rable ned noe!" 

Jeg tar med meg datamskinen under armen og krabber inn på senga. 

- akkurat som mange bloggere rundt om. 

Det er jo et yndet motiv,

 - en pc (les: mac), et senge teppe og gjerne en blomst eller en tekopp. 

Jeg føler meg et lite sekund som en del av gamet, 

men

madrassen min gynger om jeg flytter meg i senga og i min fantasi vil koppen velte.

 Blomster trenger dessverre  visum for å komme inn i det Petrinske hjem, 

 da Petrinemannen er allergisk.

Så det eneste som minner meg om de kjente bloggerene

 er at jeg sitter på senga og at jeg har med meg mac - en min. 

Men utsikten er så vakker og ideene mangler.

 Det faller ingen bokstever ned i det tenkte innlegget

og

intet vakkert motiv på minnebrikka.  

Det fester seg på netthinna. 

"Petrine, hvor er du? 

- skulle du ikke besøke faren din 

og bør du ikke dra ut for å handle?" 

 Jeg må besøke min gamle, syke pappa 

og jeg ønsker det avbrekket en tur i butikken faktisk er.  

Jeg har bysset og passet på et sykt barn hele dagen. 

Et barn som har vært full av feber 

og ikke har hatt vondt andre steder enn på og i hele kroppen. 

Jeg klapper sammen lokket, 

finner lommebok og bilnøkkel 

Nå er jeg klar for å dra ut av huset

-  for å se til at den gamle har det så bra som han kan 

og til at vi får litt spiselig i hus. 

Må bare måle feberen til Petrus først... 

Jeg tror jeg skriver et innlegg i morgen i stedet, 

og finner bilder som jeg allerede har liggende. 

Er det bare hos meg at bloggingen ofte rykker en plass bakover i køen? 

Petrine :) 

Klær, budskap, holdninger og sånn

Hva forventer klesprodusenten og hva forventer vi av hver liten pike og hver lille gutt? 

I forrige uke så var jeg en tur i byen for å se om jeg fant noe å bruke julens gavekort på. Tanken var å finne noe til meg selv. men jeg måtte selvfølgelig ta turen innom butikker med barneklær da jeg først hadde tatt turen ut. Der fikk jeg øye på noen topper til barn som jeg tenker formidler roller og forventninger gjennom farge og tekst. Jeg oppfatter personer som er kledd i mørk eklær, som dress etc som mer autoritære enn de som er kledd i farger. Likeså oppfatter jeg rosa, hvitt og pastell som sarte og feminine. Genserne jeg fant til jenter var lyse og formidlet  med et mildt og gyldent budskap, men de jeg fant til guttene var mørke, hadde tekst i en sterk farge og formidlet røffhet. De laget glansbilder av jentene og bøller av gutta. Jeg kommer definitivt ikke til å ta på Petrus en genser med teksten : I WILL NEVER GROW UP! Mitt største ønske for han er jo at han skal vokse opp, ha det godt med seg selv og de rundt seg og at han er god med seg selv om de rundt seg. Jeg har ikke et ønske om at han skal knyttet til trøbbel eller til andre utsagn som er med på å stigmatisere barn inn i et mønster som går på tvers av hva jeg tror på og ønsker. Nå kan det være at det er noen som opplever meg som hårsår, men jeg ønsker at også gutter skal være knyttet til positive ord og ikke til en atferd som vi forbinder med vanskeligheter.  Jeg er heller ikke en større tilhenger av at jenter blir knyttet til å være stille, forsiktige og glade. Jeg er for at barn skal få bli seg selv uansett om de er jente eller gutt.

Jeg snek meg til å ta disse bildene.... 

Formidling av budskap gjennom farger og tekst provoserte meg, så derfor snek jeg meg til å ta et par bilder. Vel hjemme så måtte jeg gå inn i på kjedbutikkenens nettbutikker for å se om de jeg hadde funnet var outsiderne blant topper. Men, det var faktisk flere i gjengen som oppholder seg under følgende fane: "Vi som formidler et kjønnsrollemønster på barneklær"

På Hm sine sider fant jeg en tekst som i ytterste konsekvens kan knyttes til atferdsvansker... 

Nå er nok få av barna som tar ordbildet innover seg, men vi voksne kan mer eller mindre påvirket av det. Studier viser nemlig at vi ofte behandler babyer ulikt ut fra hvilken farge de er kledd i. Vi bruker ulik stemme, vi behandler de ulikt og vi bruker ord som søt, yndig og skjønn til jenter:  Til guttene kan vi velge adjektiv som tøff, kul og stor. Det er faktisk også blitt konstantert at vi forholder oss ulikt til en og samme baby ut fra hvilke farge det har på seg, vi knytter ulik atferd til lysblått og rosa.
Med det som bakgrunn så tror jeg at klær kan underbygge en ulikhet og  at de er med på å påvirke formidling av forventninger til roller tilknyttet kjønn. Guttemammaen i meg våknet til liv da jeg så genserne og det grunnen til at jeg snek frem mobilen og knipset bilder som kan illustrere hva jeg faktisk reagerte på. Jeg reagerte på den stille jenta og den utaggerende gutten, der de ble illustrert gjennom ord og farge.

Ja, til kjønnsnøytrale klær sier jeg bare :)

Petrine


Og for dere som ikke har fått det med dere :

Stemmer du på eg så blir det kanskje en premie på deg :) 

Kan jeg komme med tips til en nybaktmamma?

På vei ut i verden, for første gang... 

Jeg fikk en mail fra Nybaktmamma.no i dag. De lurte på om jeg kunne svare på noen spørsmål. Overraskende nok, for jeg har jo bare en fødsel bak meg og det er noen år siden. Men, det kan jeg jo gjøre, - etter beste evne. De handlet nemlig om tiden man er helt nybakt mor, - og den tiden var for meg et virrvar av medisiner, feber, frustrasjon, glede, amming og sykehusopphold. Petrus lå på nyfødtintensiven og Petrinemannen var løpende mellom etasjene med bilder, med informasjon og med meg eller den vakreste babyen på slep. Starten ble ikke slik vi trodde, men Petrus fikk i alle fall god oppfølging av de vakreste menneskene i verden.

Det gikk bra med oss, og da jeg ikke fikk min lille gutt til brystet da han ble født så lå jeg å funderte på tre ting der jeg ventet på en status om vår sønn: 

1) vil han overleve?

2) hvordan er det med han? 

Det siste sprøsmålet hadde jeg tenkt mange ganger i svangerskapet også, 

og det var : 

Vil jeg like han?

Seriøst, han var en flott fyr, - og selvfølgelig vakker som få.

Det at vi var syke i starten gjorde at vi fikk tid til å bli kjent med hverandre på sykehuset. Vi hadde sagt nei til besøk, fordi Petrus og jeg skulle ha ro og tid til å bli friske. Han lå jo forøvrig på en avdeling hvor det ikke var tillatt med besøk.  Da jeg kom hjem så var det mange som ville dele gleden med oss, og som var like nysgjerrig på det lille vidunderet som vi var. Derfor tok vi imot besøk, men jeg serverte ikke hjemmebakst til de som kom. Det var kjeks og kaffe. Punktum. Jeg har tenkt i ettertid at det hadde vært enda hyggeligere om alle de besøkende hadde fordelt seg enda mer i tid. Det var så intensivt en periode og så ble det nesten for stille etterpå. 

Petrinemannen hadde permisjon de første ukene vi var hjemme: Det synes jeg var ekstra godt.  Det var godt å få hjelp til å bære og bysse, til å synge og skifte, til å lage mat og til å bysse igjen. Vi tok følge på tur med vogna og var sammen om å prøve å finne ut av Petrus sine behov, eventuelle rutiner og sette de i sammenheng. Vi forsøkte å bli kjent med Petrus.  Utover å gå på tur i nærmiljøet så var vi mye hjemme. Vi likte roen og vi opplevde at Petrus var roligere og mer fornøyd de dagene vi holdt hus enn de dagene vi fartet rundt.

Det første spørsmålet fra NybaktMamma.no var om jeg hadde tips til nybakte mødre eller fedre. Nå har ikke jeg fasiten, men jeg er glad for at jeg lot Petrinemannen ta del i stell og rutiner uten å blande meg inn. Det var til stor hjelp da og er til stor hjelp nå. Dessuten så synes vi det var greit for oss og for Petrus at vi hadde noen uker i ro hjemme før verden ventet. Nå tror jeg ikke det er farlig om en liten baby er med på ferden helt fra de er små, men vi observerte som sagt at Petrus var fornøyd da han ble holdt på hjemmebane. Dessuten så synes jeg norske foreldre, også nybakte, skal huske på at de er de beste foreldrene barnet har. Jeg står på sidelinjen og høre at det er et kappløp mellom foreldre hvis mål er å være 320 % perfekt. Hallo, kos dere sammen i stedet for å bekymre dere for hva andre måtte mene. Så slapp av, det går seg til! ( så fremt det ikke handler om noe ekstraordinært, men også da må man finne de gode løsningene) 

Spørsmål 2 var hva alle nybakte mødre bør ha. Det jeg umiddelbart tenker er at alle bør han noen å støtte seg på. Det for å få avlastning, for å ha noen å stille spørsmål til og det være seg til å rydde plass til et lite pusterom. Jeg hadde også digget å komme hjem til et nyvasket hus og til friske blomster. Jeg ble glad når noen kunne se etter Petrus så jeg kunne ta en tur i butikken ellet tid til en laaang dusj med tilhørende egenpleie mens han sov. Vi fikk nemlig et barn som sov masse, og mine bekymringer for hvordan jeg skulle være sikker på at babyen sov nok, var rett og slett unødvendig. Men, det er kanskje snakk om hva slags produkter nybakte mødre bør ha. Og på det spørsmålet er jeg grønn. Jeg burde vel ramse opp nytt undertøy, et gavekort på nye klær og en spabehandling på lur, men det tok uker før jeg synes det var greit å tre på meg dongeribukse, komme meg ut av gravidtrusa og før jeg synes tiden skule brukes til spabehandling. Men en varm dusj, en god dusjsåpe, en god bodylotion og gode sko var for meg det jeg trengte for å ha gode dager i starten. I tillegg til amme - Bher, ammeinnlegg og bluser som var lett å knappe opp. Det gjorde det enklere å gi poden mat uansett hvor vi var. Telefonnummeret til helsestasjonen er også greit om du plutselig får et spørsmål som limer seg fast i hodet. 

Det siste spørsmålet er hva jeg tror nybakte mødre lurer på. Nå vet jeg ikke om mitt premammahode har de samme svarene som alle andre, men for å finne det svaret så må du ta turen inn til NybaktMamma.no etter hvert, svaret kommer der. Jeg sier ikke så mye, men at det handlet om grunnleggende behov, det kan jeg røpe :)

Har du tips til nybakte mødre eller fedre? - eventuelt hvilke?
Hva lurte du på når du var gravid, - om du har vært det?
Vil dere dele?


Petrine :) 

Torsdagstema: Alle disse grensene....

For en stund siden så leste jeg et stykke i Aftenposten som handlet om at grenseløse foreldre kan ødelegge barna sine. Tone Strømøy, høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, uttaler at det er på er nær opptil barnemishandling.  Hun hevder at barn vinner frem ved å legge seg ned på gulvet i butikken og skriker seg til godteri. Videre så sier hun at foreldre bærer ungene på gullstol. Hun kritiserer videre at foreldre fjerner alle hindre for barna sine, at de rydde alle farer og derigjennom fratar de muligheten til egne erfaringer.  Det som er skremmende er at hun mener at denne oppdragelsesformen fører til bortskjemt barn som er blottet for empati og at for mye oppmerksomhet kan gjøre barnet egoistisk, selvsentrert og hensynsløst. Jeg oppfatter at hun sier at barn som til enhver tid settes i fokus, som får viljen sin gjennom gråt eller sinne blir fratatt de erfaringer som gjør de kompetente til å gi og ta i et samspill. De blir mest opptatt av å ivareta seg selv. Det er Det er marerittaktig at mennesker som tilsynelatende kan mere JEG enn VI er de som skal omgåes min vakre lille pode. Jeg er redd han blir avspist eller tilegner seg en uakseptabel atferd fordi det er nyttig ved siden av de andre? De sier at barn opp til ca 2 år leker ved siden av hverandre fordi de enda er selvsentrerte. Er det slik at dagens oppdragelseseform hemmer barnets sosiale utvikling? Dessuten er jeg så gammel at jeg er redd for at en haug med "toåringer" skal ivareta meg om jeg trenger hjelp og omsorg når jeg er mye eldre enn nå. Jeg er redd for at det er mennesker uten empati og mellommenneskelighet som skal ivarta samfunnet og meg på mine gamle dager. Derfor håper jeg at vi som foreldregruppe klarer å lære barna våre at livet består av opp og nedturer, at vi setter reale, forståelige grenser og at mellommenneskeligheten vil blomstre. Det tror jeg vi både kan og gjør.  (Det til tross for at jeg er redd  for at barn ikke får den erfaringen de trenger, ved å være sosiale, ved å få være kreative og ved å være selvstendige. Jeg har satt spørsmålstegne ved det tidligere og kommer nok til å gjøre det igjen, men det er en helt annen sak. )

Da jeg arbeidet i barnehage så var grensesetting et tema som foreldre ofte ønsket å snakke om. Det sier meg at vi er opptatt av å gjøre det best mulig samtidig som vi ser ulikt på hva det er lurt å sette ramme rundt og hva vi velger å overse. Det å finne balansegangen mellom å være en kjærlig forelder og en trygg grensesetter kan for noen oppleves som vanskelig! Vi snakket ofte om hvordan man i denne verden skulle sette disse grensene?  Noen foreldre satt/setter likhetstegn mellom det å være sint og det å være en tydelig voksen, noe som kanskje gjorde at temaet ofte dukket opp. Nå er det ikke slik at man på ingen måte må være sint for å sette grenser for barn. Hver gang vi stopper et barn fra å løpe ut i gaten, hver gang vi løfter det tilbake fra særs tiltrekkende ledninger eller hver gang vi fjerner en kniv el for å forhindre et blodbad, så setter vi grenser for barna. Det samme gjør vi når vi lager rutiner! Da handler jo om å sette en agenda som vi ønsker at barnet skal forholde seg til.  Det gjør det dagen eller situasjone enklere for barn, foreldre og eventuelle barnevakter.

Vi snakket ofte om at man måtte være konsekvent. Noe som igjen kunne oppfattes som en maktkamp mellom foresatte og barn. Jeg tror at om man vet hva man står for så er det lettere å være konsekvent. For meg betyr det for det første at jeg alltid forsøker å holde avtalen jeg har med Petrus, - jeg lover han ingen ting som jeg ikke gir han eller gjennomfører. Jeg sier ikke: "Ja, en annen gang! ", for å slippe ut av situasjonen. Da sier jeg heller Nei! Har jeg sagt Nei, så holder jeg på det helt til den jeg har en relasjon med kommer med et godt argument eller noe annet som gjør at jeg ser at svaret mitt er urimelig. Jeg sier JA så ofte jeg kan. Petrus sine spørmål handler ofte om lek her hjemme og ikke om å reise til Kuala Lumpur med den enda ukjente kjæreste eller til månen med en enda ikke kreert rakett. En digresjon til det å holde ord er at hadde samtale med et barn jeg hadde fulgt i mange år. Det var sent i tenårene da det så på meg og sa:

"Jeg skulle ønske du var mammaen min! "

Jeg spurte hvorfor, hvorpå det svarte: 

Når du sier at vi skal på kino så går vi på kino. 

Når du sier ja, så er det ja 

og 

når du sier nei så er det nei. 

Den lille samtalen har jeg tenkt på mange ganger. Jeg har tenkt på det både som  en kjærlighetserklæring og som en tilbakemelding på at det er godt å vite hva du har å forholde deg til. Det gjelder avtaler, det gjelder rutiner og det gjelder at de voksne er trygge nok til å vite hva de står for eller tror på. Jeg velger også å tolke det slik at barnet følte at det ble tatt på alvor.  Å være konskevent knyttet til dette teamet handler nok også om at når man for eksempel har bestemt seg for å gjennomføre en ting, så snakker man med barnet, forteller hva som skjer om forventingen ikke blir innfridd og at man holder ord.


Altså, jeg har arbeidet med barn som krever det lille ekstra og jeg er fortsatt daglig tilstede i situasjoner hvor det er viktig å formidle hva jeg står for, alikevel så synes jeg at det å skape de trygge rammene på den ene side er enkelt og på den annen side er råvanskelig. Det enkle er at jeg vet hva jeg tror på. Det vanskelige er at mine meninger kanskje ikke passer med mitt humøt, barnets humør, situasjonen, den jeg har en relasjon til,  - dens atferd og dens valg. Dessverre har jeg ikke fasiten, og jeg kan bli både lattermild, oppgitt eller tankefull når løsningene eller atferden til din lille medspiller er håpløse, overaraskende eller geniale.  Da jeg synes kreativitet skal belønnes så kan jeg  se gjennom fingrene på handlinger som jeg normalt setter grenser for om jeg synes at barnet har vært målretttet nok til å finne det ultimate svaret.

Nå kan det høres ut som vi har et strengt regime her i huset, men det har vi nok ikke. Vi er så heldige at Petrus er utstyrt med et språk og at han er god til å bruke det. Vi kan høre hans ønsker og vi kan utfra våre planer og hans ønsker inngå avtaler om hva vi skal og ikke skal. Her er det nok den daglige rutinen som er den største grensesetteren. Vi spiser mat, vi pusser tenner, vi vakser hendene etter dobesøk, vi ser oss for før vi går over veien, vi spiser alltid middag sammen, vi takker for maten, vi leser bok, vi synger nattasang etc. Det er kompetanse poden har lært seg gjennom å observere hva vi andre gjør og ved at vi har forsøkt å gjøre det samme igjen og igjen. Det fungerer for oss.  Da han var to - tre år så hadde vi en periode med en ofte skuffet Petrus, hvor han planla egne aktiviteter og ble både skuffet og sint da det ikke passet inn på dagsplanen vår. Planleggingen foregikk ofte mens han var i barnehagen og vi andre var på jobb og det handlet ofte om hva vi skulle rett etter barnehagen, hva vi skulle ha til mat etc. Da ble det som sagt mye gråt og tristhet. Da hendte det ofte at vi inngikk en avtale om når vi skulle ha middagsretten eller aktiviteten han ønsket. For som sagt så belønner jeg planlegging og kreativitet.

Apropo å være lei seg eller å gråte. Jeg har vært fortvilet over at Petrus i liten grad gråt da han slo seg, da det skjedde noe han ble trist over og da jeg observerte at han tappert forøkte å svelge tårene. Jeg ønsket at han gråt mer, men alikevel er det den gråt jeg ikke klarer å forholde meg til. Det er når det grines for å oppnå en løsning eller når det pipes sfor å oppfylle ønske. Det gnager seg inn i mammanerven og som umiddelbart får satt bremsene på. I likehet med at jeg belønner kreativitet og initiativ så protesterer jeg på piping.
Jeg har vært i en situasjon at Petrus har ligget langflat og sparket i gulvet samtidig som han har skreket av full hals. Årsaken var at han ønsket et eller annet i lekebutikken. Og jeg bar han ut av elderadoet som hadde leker i hyllemeter etter hyllemeter. Han ble riktignok nok ikke båret på gullstol da han var skrikende og stiv som en stokk under armen. Vel ute av butikken fikk vi roet han og fikk snakket om at man ikke kan få alt man har lyst på:  Vi fikk forklart hvorfor han ikke fikk det han ønsket seg nå. Han fikk også en forklaring på at han kunne få lov til å bruke egne penger eller at han kunne ønske seg leken til jul eller bursdag. Både han og jeg var fornøyd med løsningen da og i ettertid. Jeg forsøker å si i fra på forhånd om vi skal inn i butikker jeg vet han vil kjøpe seg noe, slik at han enten er forberedt på at han kan lage ønskeliste, at han kan bruke noen av pengene sine eller at vi skal kjøpe gave til noen andre. Det går så fint det.  Kanskje fordi vi foreldre ikke ble stresset av en illsint pjokk, men mer imponert og fasinert over hvor mye vilje det finnes i et lite menneske på ca en meter.  Tro det eller ei, men vi har bare opplevd dette den ene gangen. Han har aldri fått godteri, kake, pølse eller noe annet mens vi har vært i butikker heller, så vi har også sluppet det maset om å få noe når vi handler inn mat.  Da kan han heller få noe ekstra til dessert, til kveldsmat eller på lørdag om det er snakk om godteri.

Den dere pipingen, den systematiske sutringen som krabber rett inn i følelsesregisteret, den kan irritere meg grenseløst og da kan jeg raskt oppleve at jeg ikke løser situasjonen eller samtalen på best måte. For selv om jeg vet at mas og irritasjon ikke hjelper så finnes det ganger som ord letter på trykket i hodet. Det kan hende at de kommer i en forrykende fart, Andre ganger så klarer jeg fint å opprettholde fatningen. Da er det enkelt å sette de rammene som jeg tror på Det har seg nemlig slik at Petrus også har foreldre som er utstyrt med følelser og som derfor er avhengig av dagsform, humør og situasjon for at det skal bli greit for oss alle. Det gjør det oftest, men vi bommer og vi bommer, -- og noen ganger må vi ganske enkelt gå tilbake til start eller finne en ny innfallsvinkel så vi alle skal ha det best mulig. Men, det er jo noen tider hvor stresset bobler mer enn andre ganger. Det handler om avtaler som gjelder flere enn oss. Vi er for eksempel mer utålmodige når klokka nærmer seg arbeidstid og poden definerer den tiden som løper for leketid.

Så selv om vi er foreldre som er grunnleggende enig om at rutiner er greie grenser, selv vi har noen få grunnleggende ideer som vi er enige og selv om vi gjennom arbeid tidligere har bommet og truffet på å sette rammer for barn og unge, så treffer og bommer vi i en skjønn forening her på hjemmebane. Men, vi synes ikke det er verdens undergang om vi bommer. Vi kan snakke med den det gjelder, vi kan ha en omstart og vi våger å stå i neste viljeutprøving. For til syvende og sist er det vi voksne som har ansvaret og forstår konsekvensene av eventuelle manglende rammer.

Petrine :)

PS: Les dette innegget om du omgås litt trassige barn. 

Skal man tro på magefølsen når man ser et bilde?

Jeg så bilde av deg igjen, 

- og jeg lurer på hvordan du har det!!

Du står der med en leke i hånden!

Du smiler, 

men kroppen din mangler bevegelse 

og øynene dine mangler liv. 

Jeg tenker det oftere og oftere! 

Jeg tenker at du ikke får vært det barnet du er. 

Hva er det som gjør at et lite barn ser redd ut for leken 

og ser hemmet ut i forhold til glede?

Jeg ser på bilde av deg. 

Jeg blir bekymret, 

- barn skal være glade, 

i bevegelse 

og i lek,

-  skal de ikke? 

Jeg ser på bilde av deg, 

- magefølelsen min sier at du ikke har det bra, 

men kontakter man barnevernet på grunnlag av et bilde? 

Eller?

Jeg ser på bildet av deg

og jeg vet at jeg må gjøre noe. 

Du fortjener latter, kroppsbeherskelse, lek 

og sosiale opplevelser med andre barn. 

Du trenger å våkne til liv. 

Jeg ser et bilde av deg igjen.... 

Petrine 

De gamledagse foreldrene ...

"De er litt gamledagse foreldre", hørte jeg du sa.

Jeg forsto ikke hva du mente,
så jeg måtte spørre om hvem som var gamledagse

Hun svarte, jo det er de som :

- tar barna med på skitur en ettermiddag i stedet for å se barne - tv

- de går tur

- de har ettermiddagen hjemme i stedet for å fylle den med aktiviteter andre steder

- de sverger til ulltøy i stedet for fleece

- de holder på leggetider ( Check)

- de har middag til samme tid hver eneste dag.

- de får lørsdagsgodt og ikke noe daglig (Check)

- det forventes at barna hjelper til ut fra alder.

- foreldrene kjøper ikke nissekostyme eller kostyme til karneval,
de lager eller setter sammen noe selv.

OPPS!!!!
Vi er i kategorien gamledagse !!!!!

Så nå har jeg kjøpt nissetøfler til Petrus sin nissefest,

for helt eldgammel er jeg vel ikke :)

Bildet er av en tilfeldig tøffel jeg fant her, for hans ligger i kalenderen :)

Kanskje flere enn meg som føler seg gammeldags? 

Petrine :) 

Hentetidligstress?

Illustrasjon fra Jason og Gudrun 

En dag tidligere denne uken så hentet jeg Petrus tidligere enn jeg pleier i barnehagen. Til  min store glede og til Petrus sin fortvilelse. Han var ikke ferdig å leke. Han ville ha mer tid med vennene sine og han hadde en plan for leken de var i.

Mor gadd ikke å dra for å komme tilbake senere, så poden ble med hjem. Det mot å bli hentet senere påfølgende dag. Noe som lett å innfri, fordi foreldrenes arbeidstid setter rammer for når vi må levere og når vi kan hente i barnehagen. Noe hele familien synes er greit. Petrus inkludert.

Jeg ble derfor overrasket da jeg leste en reportasje i Aftenposten tidligere i høst, hvor det var nevnt at en svensk blogger,  Fru Reinhold, forsøker å ta et oppgjør med "hämta tidlligt-  stressen". Hun sier videre «Mammor, sluta tävla till dagis! Att hämta barnen klockan tre gör dig inte till en bättre förälder». Men, si meg en ting, er det de som henter tidlig som vinner? Og hva er premien? Hvem er det som skaper dette stresset? Er det andre som lager et kappløp eller er det våre egne behov vi er ute etter å dekket? For min egen del så vil dette eventuelle stresset handle om meg selv:

Jeg har et ønske om å hente Petrus tidlig i barnehagen. Jeg har et ønske om å være mest mulig sammen med han. Jeg har lyst til å ha tid til å gjøre noe annet enn hverdagsmuster etter  arbeidsdagen og jeg har lyst til å ha mer fri sammen med folka mine daglig. Derfor er det helt og holdent jeg som stresser om jeg synes køen står for lenge stille, om jeg kommer senere fra jobb og som kan finne på å droppe å stoppe i butikken før jeg henter. DET kan jeg nemlig finne på å gjøre med det resultat at jeg har med meg en mer eller mindre motivert Petrus på handlerunden for å skaffe den melka eller de grønnsakene vi har gått tom for. Hadde jeg tatt hensyn til han, så hadde jeg definitivt handlet først. Det å hente tidlig blir ikke alltid premiert godt i vårt hjem. I alle fall ikke fra minstemann. 

For meg er premien å komme meg over på øya der jeg bor før trafikken lager kaos gjennom byen, den er at vi har bedre tid til å finne på noe sammen etter middagen og  den er at vi har mer tid sammen med gutten min. Det er for å oppnå noe av dette at jeg henter tidlig de dagene jeg kan. Jeg henter tidlig fordi det er mitt ønske og mitt behov for mer tid,-  tid til Petrus, til familien og til å rekke middagen før kveldsmaten. Det er som sagt mine behov. Petrus har nemlig et ønske om å være sammen med vennene sine og de oppholder seg i barnehagen. Det er få barn å leke med der vi bor, og de som finnes er i barnehage eller på Sfo. Og om valget står mellom en eldgammel mor som skal lage middag og en gjeng på fire, så forstår jeg at jeg ikke er det lengste strået. Det vil si at jeg noen ganger kommer på sisteplass om jeg er med i et kappløp om å vinne status. En status som forøvrig ikke er viktig for meg, da morsrollen  handler om relasjoner mer enn om noen gyldne visere på en barnehageklokke. For jeg vet at han har valget minst en barnehagedag i uka. Det valget mellom å gå i barnehagen eller å bli hjemme med meg.  

Jeg stiller meg bak Fru Reinholds oppfordring om å slutte å konkurrere om alt, og da er henting i barnehage inkludert. Akkurat som klær, matpakkeinnhold, ferier og hvordan vi ivaretar morsrollen. By the way; Jeg må skrive under at jeg leverer Petrus i barnehagen selv om mitt eneste mål er å gjøre ingenting.  Det fordi han digger venne sine og fordi han noen ganger ønsker det fremfor å gjøre ingenting sammen med meg. Og jeg leverer med god samvittighet og nyter fritimene :) 

Hvordan er det med deg? Føler du et tidspress i forhold til når du skal hente i barnehagen? 

 - og om du har dårlig samvittighet, hvor kommer den i så fall fra? 

Petrine :) 

Dette er et innlegg som ble skrevet den dagen temaet ble beskrevet i Aftenposten og som jeg ikke fikk lagt ut da. Men, siden jeg føler meg vernet fra og naiv i forhold til det mammapolitiet, så lurer jeg egentlig på hvor ofte man blir truffet av mammalovens lange arm. 

Småbarnsnasking og politi

I Sverige ble en mor holdt tilbake i to timer og politianmeldt fordi hennes toåring hadde puttet et tyvekroners lys i vognen. De begrunnet opptrinnet og reaksjonen med at man som mor har asvar for at barna lærer hva som er rett eller galt. Ja, jeg er enig i at vi som foredre kan fortelle hva som er aksaeptabel atferd, men jeg synes det er urimelig at man som foreldre skal måtte, som dette tilfelle, bli straffet for en toårings impulsive handling. Moren hadde nemlig betalt varer for flere hundre kroner og tilbød seg å betale lyset som kostet 20 kroner. Det lyset som den lille toåringen hadde puttet i vognen.

Da jeg leste artikkelen så tenkte jeg tilbake på noen ulike hendelser jeg har hatt gjennom tidene. Jeg har vært støttekontakt for et barn som gjerne kunne spise døgnet rundt. Er du av den matglade typen, så er det jo fristelser rundt om. Fristelsene til tross, - vi måtte innom butikken i ny og ne. Det var ikke fritt for at det gikk sjokolade, frukt, kjøttkaker eller annet spiselig inn i den umettlige munnen. Hver eneste gang så gjorde vi det samme: Vi betalte for varen og ba om at den skulle kastet! De bak disken svarte ofte: " Nei, da! Det går bra! La barnet beholde den!"
Barnet fikk den ikke, - det hadde jo vært belønning for en uakseptabel handling. Det hadde ikke godt av et kontenuerlig kaloriinntak  heller.

Godterihyllene i butikkene er også en sann fristelse og byr på et eldorado av smaker for småttinger som enda ikke har forstått pengenes bruk og betydning. Det er ikke rart om de små forsynes seg av koldtbordet som står i passende høyde til at det raskt er mulig å rekke ut en hånd mens foreldrene snur seg unna. Vår lille Petrus har et par ganger ikke klart å motstå fristelsen. Vi har betalt og kaste. Det har fungert greit, for oss, for butikken og kanskje minst for den lille gutten som har hatt lyst på noe ekstra søtt. Jeg tenker da med skrekk og gru på om polititet hadde blitt tilkalt og på om vi hadde blitt holdt tilbake i butikken ved disse opplevelsene. Jeg tror nemlig ikke poden min hadde lært noe av at poilitiet hadde blitt tilkoblet, i alle fall ikke så liten som han er nå. He, he de er dessuten heltene hans, så jeg tror han kunne likt at de hadde kommet. Mindre hadde han nok likt at jeg hadde blitt sur og grinete på butikkpersonalet. Selv det hadde han nok ikke sett sammenhengen i, da han ikke hadde koblet det til det godteriet som han hadde smakt på.

Men, på den annen side så kjenner jeg til en tenåring som stjal litt i den lokale butikken. Her ble både foreldre og politi kontaktet. Noe jeg synes er greit. Ungdommen var gammel nok til å forstå at dette ikke var greit, var bevisst sine handlinger og planla hva som skulle tas. Da tenker jeg at saken er anerledes, fordi foreldrene ikke var til stede, fordi møte med politiet kan virke forebyggende for en lignende handling og fordi jeg synes det er greit med en konsekvens på lovbruddet.

Men, jeg klarer ikke å finne ut når jeg synes det er greit å begynne med denne reaksjonen? For jeg synes jo faktisk det er en upassende reaksjon i det første  eksempelet. Det til tross for at jeg har lest om at foreldre bevisst dytter varer i barnevognen for å slippe å betale for dem. Men i dette eksempelet hvor mor betalte for varene, hvor hun tilbød å betale for lyset og  hvor barnet nok har nasket helt på egenhånd så synes jeg reaksjonen er feil.

Hvilken reaksjon skal man komme med og  i hvilken alder er det riktig å koble inn lovens lange arm?
Har barnet ditt nasket og hvordan har du reagert?

Petrine :)