fredag 24. oktober 2014

Disse morningene




Det er mørkt i rommet. 
Det er varmet under dyna. 
Dagen er i ferd med å starte, men ....
først venter jeg på 
to små føtter som kommer stikkende under dyna mi, 
to hender som finner mine 
og en liten stemme som begynner: 
" Mamma, skal jeg "telle" deg noe?". 
Disse daglige hverdagsskattene! 
- LYKKE! 

LA DAGEN STARTE!

Petrine:) 


lørdag 18. oktober 2014

Lørdagslisten : 10 gode grunner til å gå tur


Vi forsøker å komme på tur i helgene, og i tillegg til felles opplevelse er effekten av det større. 
 Du kan få



1) bedre humør


2) mer energi



3) reduksjon av stress


4) utvidet horisonten


5)Bedre oksygenopptak

6) klarere tanker 



8) økt dosen dagslys


9) bli kjent i nærmiljøet eller på nye steder



10) Kvalitetstid med barn som liker at vi voksne er med på tur

Petrine :) 

fredag 17. oktober 2014

Bali, mamma og mammarollen





Har jeg fortalt om den gang jeg var i Indonesia og det brant i skogene? Røyken var så tykk og overveldende at den førte til unntakstilstand der, i Singapore og i Malaysia. Vi befant oss på vakre Bali og levde godt gjennom hele brannperioden: - Vi hadde det nok bedre enn de som satt hjemme og undret seg over hvordan vi hadde det, de som fikk opplysninger gjennom media.  Vi hadde rismarker, deilig badevann og vind i riktig retning og vi var faktisk uberørt av at det brant på naboøya, vi var uberørt av "hazen" som skapte trøbbel for flytrafikk, for astmatikere og skapte lungsykdom og død for noen. Da, og under hele turen så var vi avskjermet for annet enn opplevelsene vi oppsøkte eller havnet i. Noe som var mega deilig. Jeg trivdes uten oppdateringer, uten å vite hvordan valget i Norge gikk, uten å vite at røyken bredde seg rundt og var til fare for liv og helse. Litt på samma måte så lurer jeg på om det var lettere å være i mammarollen da jeg vokste opp, da det faktisk ikke var telefoner i alle hjem og da et hjem ble bygd opp over tid når det gjaldt innredning og eiedeler. Jeg innbiller meg at det ikke bare er til det gode å kunne bruke hele verden som oppslagsverk og barometer på det vi gjør og bør gjøre. Det kan vi jo i dag. 





Jeg har nemlig ofte gått og tenkt på om mammaen min på 60/70 - tallet brukte mye energi på å vurdere  om hun var en god mor: Diskuterte hun rollen med sine venninner?  Knyttet hun riktig klesmerke til sine moderlige egenskaper og brukte hun energi på å gjøre som hun trodde folk forventet? Det er nemlg så rart å være i mammarollen, lese om den og bruke energi på den, samtidig som jeg forestiller meg at mamma rett og slett bare hadde alle egenskaper inne. Det vil si at hun ituitivt visste hva hun trodde på og sto for og at hun gjennom det kunne oppdra meg og gi meg det jeg trengte.

Jeg kan vanskelig forestille meg at hun oppsøkte bøker eller fagpersoner når jeg ble illsint, for å vurdere om hun løste konflikten riktig.( Men jeg vet at hun blåste på meg når jeg gråt meg bort. For så sint kunne jeg bli.) Jeg hadde blitt overrasket om hun tenkte at jeg fikk en dårlig barndom der jeg vokste opp med vegger av betong og lukten av fiskeboller i trappeoppgangen.  Like lite vil jeg tro at de synes jeg fkk dårlige ferieopplevelser selv om vi mest av alt ferierte i Norge der vi dro på familiebesøk, på båttur eller lå i telt langs bekker og elver. Det var lite i min barndom som smakte av utlandet, av opplevelsesparker eller av dyre hotellferier. Det var mye som smakte samhold. Jeg var mega glad for feriene mine, jeg gledet meg og visste at de var valgt ut fra at vi sammen skulle få avbrudd på hverdagen og gode opplevelser. Jeg er overbevist om at de tok avgjørelsene fordi det var noe de selv ønsket og trodde på.


Jeg funderer på om mammaen min følte at hun måtte forsvare rollen hun inntok som mor, om hun følte at mange mente noe om den og at hun følte at hun hadde mye igjen før hun fylte den optimalt.  Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk hun var fornøyd for å tilby meg et hjem, gi meg mat, drikke, klær og opplevelser. Jeg tror hun var glad for at jeg trivdes og var fornøyd. Jeg har et bilde at foreldrene mine gikk inn i foreldrerollen fordi de hadde tatt den på seg, at de var fornøyd med hverdagen og at de i liten grad var opptatt av matrielle goder. De hadde sine klare valg, så jeg sier ikke at de ikke var opptatt av hva de ville at jeg skulle lære, - jeg vet nemlig hva de sto for!  Alikevel har jeg en illusjon om at de oppdro meg i et Norge på fullfart fremover ut fra de verdiene de hadde og at det lå i dem. De løste hverdagen best mulig og at de slapp den massive påvirkningen som foreldre i dag kan bli påvirket av med ulike medier tilgjenglig 24/7.  

Derfor funderer jeg på hva Petrus vil tenke om meg når han blir voksen, vil han gjennomskue de bevistte valgene mine og de ubevisste handlingene blant hverdagens kaos og mer eller mindre gode løsninger? Ikke vet jeg!  MEN, jeg håper at han, som jeg, vil vite at han har foreldre som vil han alt vel og at  han blir digget og elsket ut fra hvem han er. Det vet nemlig jeg! 

Er det bare jeg som har et bilde av at foreldrene rett og slett bare fylte/fyller foreldrerollen helt naturlig? Alt det ligger for de? 

(og som glemmer at også de har tatt valg, diskutert avgjørleser, slipt grenser og flyttet verdier ? For når jeg tenker meg nøye om , så tror jeg også at de har satt ord på sine valg til hverandre og latt meg leve i troen på at de bare er de rette foreldrene for meg...) 

Kanskje vi alle skal leve i nuet og løse hverdagen best mulig uavhengig av hva verden ellers måtte mene? 

Petrine :) 

onsdag 15. oktober 2014

Vi synes det var greit at Petrus syklest avgårde, men....



På vei hjem fra skogtur i dag så var det en lang utforbakke. Det er den bakken jeg digger når jeg er på skitur, fordi den er en beløning på vei ned til parkeringsplassen etter en runde i marka. Det er nedoverbakke i nesten to kilometer og ned der kjørte Petrus i forrykende fart på balanse/løpesykkelen sin. Hui og hei hvor det gikk og det  var ikke fritt for vi hørte jublende hvin underveis. Etter hver så mistet vi han av syne, men vi visste jo at det var sti så langt vi skulle, vi visste at det ikke var veivalg å ta stilling til underveis, vi visste at han stopper når han ikk ehar oversikt over hvor vi er og vi visste at han hadde balansen og ferdighetene han trengte for å komme helt ned i bunnen av den naturlige berg og dalbanen. På vår ferd nedover så ble vi stoppet av et par som hadde møtt vår lille pode. De lurte på om det var vi som eide den lille raceren som for som en virvelvind nedover bakkene i marka. Det måtte jeg bekrefte med følgende ord: "Ja, han er vår og vi vet at han har balansen inne til å komme seg heskinnet ned". I ettertid så lurte jeg på om jeg faktisk prøvde å forsvare at vi lot han få lov. Jeg funderte på hvorfor jeg måtte fortelle at vi vet at han har god balanse og at han ville mestre å komme seg med superfart, som han kaller det, nedover skogsveien. Har jeg blitt påvirket av alt skriveriet om farlige klatretrær og andre farer som finnes i verden der ute  og som virker som hinder for den oppvoksende generasjonens utvikling?

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det gjerne i gjen, at jeg vil ha et barn som blir kompetent til å mestre verden han skal vokse opp i. Det betyr at jeg ikke kan putte han inn i et hylster av skumgummi eller rydde alle hindre av veien for han. Det betyr jo at jeg i samme slengen vil ta bort alle mulighetene han har for å utforske, for å tøye grenser og for å bli kjent med seg selv sine ferdigheter og evetuelt begrensninger. Han har som alle andre egenskaper som fremmer gode ferdigheter og mangeler egenskaper som han kanskje ønsker å ha. Det håper jeg at han lærer er helt ok. Det at vi er forskjellige og at vi kan eller liker ulike ting. Noe jeg håper han lærer av prøve og feile metoden er å finne ut hva han er god til og at han etter hvert gjennom samme metode kan lære seg ting han også må trene mer på å mestre. ( OM det er viktig å lære det da.. alle trenger vel ikke kunne alt?) Og jeg har en formening om at barn til tross for at de liker litt spenning så har de ofte en innsikt i hva de mestrer. 




Da jeg arbeidet i barnehage så hadde vi et klatretårn i utkanten av skogen. Det var nok tre meter høyt og for å komme opp så  måtte man klatre på en lealøs stige av plastlagt kjetting. Vi diskuterte mange ganger om vi skulle lage en grense på hvor gamle barna minst måtte være for å klatre i det, men vi slo det fra oss hver gang. Det var nemlig slik at vi opplevde at barna kjente sine egne grenser eller at de aldri klatret høyere enn at de kom ned igjen. De små sto ofte å dro og ristet i stigen, kanskje de forsøkte å klatre på det nederste trinnet, mens de som bar eldre klatret litt høyere... Jeg arbeidet i barnehagen i atten år, og ikke en gang så opplevde jeg skader i forbindelse med tårnet eller med klatring i trærne som var på tomta. Alle disse erfaringene av at ting går bra og all den gleden jeg har observert hver gang et barn får til er nok med på å styrke min tro på at barn kan om de får lov. I det sier jeg ikke at de ikke skal bli sett, jeg sier ikke at de ikke kan få veiledning, jeg sier ikke at de skal være grenseløse, men jeg sier at de skal få lov til å bruke det fine instrumentet som kroppen er og at de skal skaffe seg den erfaring de trenger for å møte morgendagens utfordringer i bokstavlig og billedlig forstand.  Jeg har skrevet det før og jeg gjentar meg gjerne: man må falle for å lære å reise seg. 

Om jeg ikke skal være billedlig her, så kan jeg fortelle at jeg har møtt forvirrede barn når jeg har rakt ut en hånd og en verbal bruksanvisning i stedet for å bruke min mukelkraft for å få de opp i stående igjen etter et fall. De har til og med kommentret at de pleier å bli løftet opp når de faller. Jeg sier ikke at man ikke skal trøste et barn som faller og slår seg, men jeg sier at det er lurt å lære seg å komme på bena, at ikke alle fall gjør vondt og om man møter utfordringer gradvis så sier erfaring meg at de store skadene er sjeldne. 




Om jeg nå går tilbake til utgangspunktet!
Om jeg nå faktisk erkjenner at jeg følte at jeg måtte forsvare vårt valg om å la Petrus fare nedover bakkene!
 Om jeg nå vurderer om jeg mener handlingen vår var forsvarlig, så må jeg svare JA! 
Vi lar han få lov til å kjøre racerfort neover på en sti uten biltrafikk og hidringer neste gang også! 
Det fordi vi vet at han stopper når han ikke har oversikten over hvor vi er, 
fordi vi vet at han mestrer det, 
fordi det gir følelse av frihet 
og at det kanskje ligger noen utfordirnger i å kjenne på at det kanskje kiler i mangen. 
Noen følelser er skummeltmorsomt, 
og den følelsen kan vi dyrke frem :)

Petrine :) 

- men hvorfor forsvare noe jeg tror på? 


tirsdag 14. oktober 2014

bObles - et møbel til motorisk utvikling




Det er en ting danskene kan uten om å lage "frokost" med smørbrød og snaps. De er utrolig på design! - både interiør, leker og klær. De har lego, de har Plus Plus, de har Arne Jacobsen , de har Kähler, de har småfplk, de har Moolo, de har Katvig og de har ikke minst bObles. (+ mye, mye mer) Mitt første møte bObles , - møblene som apelerer til bevegelseslek, var på Danskebåten. Petrus brukte møblene til å bygge, til å lage hinderløype og til å gynge på.  I dronningens by så fant jeg figurene, som er laget av giftfritt skummateriale, flere steder. Vi kjøpte ingen ting med hjem. Jeg tenkte rett og slett ikke på at dette var skapt til hjemmebruk. Noe det faktisk er !!



bObles opprinnelse var da Bolette Blædel var hjemme i barselpermisjon og fant ut at det ikke fantes gode, flotte barnemøbler som stimulerte til lek. Derfor fikk hun med seg søsteren sin på laget og sammen så skapte de møbler som på den ene side  kunne brukes til så sitte på og ved og på den annen side stimulerte både lek og den motoriske utviklingen. Det vil si at de fremmet utviklingen av muskler, balanse og hvordan vi beveger oss. Derfor bør det ligge tilrette for at barn være i farta også inne. Blant annet derfor er disse lekene ( eller møblene) geniale.



I helgen var Petrus og jeg på Illum bolighus hvor vi fikk presentert bObles, noe som resulterte at undertegnede har både satt rullebrettet, skilpadder og "gyngesko" på Petrus sin ønskelist og har selv trent på å hoppe og finne balansen siden lørdag. Vi hadde en morsom og lærerik stund. ! Mens Petrus mest av alt ville kjøre i racerfart på rullebrettet, så var mor litt stresset over at vi faktisk befant oss i en itneriørbutikk... og der kan ting kjapt gå i tusen knas... 



Unna gikk det og alt forble like helt. Vi fikk også tid til å bygge, balansere og se hvordan de ulike figurene, som er formet etter inspirasjon fra zoo,  kan stimulere utviklingen. Den utvikling som jeg personlig har glemt å ivareta.  Til tross for at jeg har trenet yoga daglig en liten stund nå så satt det en bremsekloss i hodet mitt som holdt meg tilbake da jeg bredbent skulle hoppe opp på en elefant og deretter holde balansen. Begrensningen tiltross så var det kjempekult, så kult at jeg har brukt "Kyllingen" som vi fikk med hjem for å trene på å hoppe opp og holde balansen. Noe resten av familien også har gjort... 

Vi hadde en kjekk "Tumletid" med dyrene til bObles som instpirasjon.
Tak for invitasjonen, - og det var hyggelig å hilse på Mona


Petrine


fredag 10. oktober 2014

En stor takk til





TAKK TIL

- deg som kalte Petrus for Rampete Robin,
 deg som ga han det høyeste dyttet på huska
og 
deg som lærte han å turne rundt i hendene dine. 

Du har gjort  barehagedager for Petrus til en fest. 

Tusen takk for at du leker med han, fordi du ser han og fordi du gir av deg selv. 
Han forteller om episodene med gnistrende øyne og lattermild munn. 
Det varmer mammahjertet og gir glade opplevelser til poden min. 

Takk!
(- og sier meg at jeg må huske å se de jeg møter på min vei
og at det er de små tingene som utgjør en forskjell) 

Petrine :) 

onsdag 8. oktober 2014

Onsdagsoppskrift: Solskinnsbolle




Om du skal ha en festkake så er nok ikke jeg den rette å spørre, men jeg lykkes ofte med gjørbakst. Her en regnværsdag så lagde jeg solskinnsboller, som jeg kaller kanelboller med vaniljekrem. Nå skal det sies at kremen var ferdigkjøpt, men hva gjør vel det når baksten blir luftig og smaken blir god?

2 egg
1 pakke gjær
6 dl melk 
200 gram smør 

22 - 24 dl hvetemel
2, 5 dl sukker
2, 5 ts salt 


Kanel, sukker og smør: 
Jeg brukte ca 200 gram smør til alle bollene og blandet i ca 2 ss med kanel og ca 1 dl sukker. 


Jeg smeltet smør og varmet melken i blandingen. 
Deretter tilsatt jeg eggene før jeg tilsatt det tørre og lot det gå i kjøkkenmaskinen i noen minutter. 
Jeg lot set heve til omtrent dobbel størrelse før jeg bakte ut deigen til kanelboller. Det gjorde jeg ved at jeg kjevlet ut til to store leiver. på de ble kanel/sukker - massen smurt utover før jeg rullet sammen og skar opp i ca 1 cm tykkelse. 

Brettene ble satt til heving i en kald komfyr med en kjele varmt vann under brettene.
Det er et råd jeg fikk et sted og det gjør faksik deigen svært luftig. 
Da de var ferdig hevet så la jeg vanlijekrem i midten
og vips var de klare til steking. 

- tro meg: 
De ble luftige og mega gode.. 

Petrine 

tirsdag 7. oktober 2014

Sosialisering på båttur :)



Jeg smilte pent. 
Jeg spurte om jeg kunne få lov til å hente en serviett. 
Det var da det skjedde. 
Det var da køen forvandlet seg til et forsvar som et hvert fotballlag kunne misunne dem. 
Det var da de sto sammen som det sterkeste immunforsvaret i verden. 
Gjennom denne muren ville selv en mikroorganisme hatt problemer med å komme igjennom. 
Jeg forsto at i dette miljøet holdt det ikke med en liten posjon sosial kompetanse. 
Her burde jeg vært til stede tur etter tur slik at jeg kunne blitt sosialisert inn. 
Jeg manglet nemlig kompetansen man trengte for å få en serviett i buffetkøen på båten mellom Danmark og Sverige. 
Jeg satt meg igjen og ventet til pensjonistene gikk på bingo. 
Da var det fritt frem for både servetter og mat, 
- og i ventetiden moret jeg over at jeg rett og slett ved å observere.

HAr du noen ganger forstått at du mangler kodene som passer i miljøet du er i ?

Petrine :) 




søndag 5. oktober 2014

Givskud zoo gjennom Petrus sin linse


Det var mange, mange bilder som  lignet disse :) 


Jeg synes det er gøy å utstyre Petrus med et kamera. Han får åne et om han spør eller om han ber om å sysselsettes. Det hender også at jeg i ny og ne finner bilder på speilreflekskameraet mitt som han har  tatt i smug. Det morer jeg meg over. For jeg får jo et innblikk i hva han ser og hva han er opptatt av. 





Da vi var i Giveskud zoo tidligere uken så fikk han låne mobilen min. 
Han knipset i vei! 
Da jeg så bildene så var jeg glad for at snakker om opplevelsene sine. 
Jeg vet derfor at han hadde fått med seg flere dyr enn det bildene gir uttrykk for :) 


Petrus koser seg med kamera og jeg koser meg med bildene. 
Jeg har i lange tider hatt lyst til å kjøpe kamera til han, 
slik at han har et som tåler en trøkk.
Har enda ikke somlet meg til det. 
Men, en dag.... snart....

LIker barna deres å ta bilder? 

Petrine :) 

lørdag 4. oktober 2014

På tur tll Givkud zoo




Tidligere denne uken var vi på tur til det landet det er så deilig å vøre norsk i. 
Vi holdt nemlig høstferien vår i Danmark hvor vi besøkte Legoland, Givskud zoo og Odense. 
Jeg slår et slag for å dra til parker i høstferien da det ofte er mindre folk og det går raskt i køene. 
Da vi "dro på Safari" i Givskud zoo så var det også godt om plassen både da vi kjørte gjennom de ulike kontinenter og da vi gikk rundt på de stedene det var lagt opp til det. Rundt safariløypa var det nemlig parkeringsplasser med løyper som du kunne følge for å se ulike dyr. Ved parkeringsplassene fantes det også toalett, kiosker og steder å sette seg ned med nista. 



Givskud zoo er mer kjent som Løveparken. Den ligger en halvtimes kjøring fra Legogland på Jylland og det er lagt opp til at vi skal kjøre et stykke, gå en runde og kjøre et stykke igjen. Det likte den Petrinske - gjengen godt. Fordelene med at det var få biler var at vi tok både safarirunden og turen innom høydepunktet, - løvene, flere ganger. 




Parken var ryddig, 
det var greit å både kjøpe mat og finne plasser til å spise medbrakt, 
det var kjekt å kombinere det å kjøre og gå
og for de som ikke hadde bil så kunne man benytte seg av safaribussen for noen kroner. 
Vi likte også at det var en liten del av parken som hadde geitebukker som barna kunne hilse på og klappe. 



Tommel opp for Givskud zoo i høstferien. 



Petrine 


fredag 3. oktober 2014

På tur til Legogland



Petrus hadde en plan da vi skulle til Legogland i høstferien. 
Han skulle kjøre brannbil! 
Det fikk han. 
Den Petrinske familien brukte kroppskraft for å kjøre brannbil og slukke brann. 
Vi var nok ikke den bilen som var raskest, men vi hadde i alle fall en meget fornøyd gutt etter seansen. 

Hiv o hoi 


Legolang bød på mye mer enn å kjørebrannbil. 
Tolvåringen tok nok en del raskere kjøreturer, 
da han tok de ulike karusellene og berg og dalbanene. 
I full fart. 

Petrus likte også å sprute vann å de som kom ned vannrenna 


Petrine har ikke vært i parken siden hun var ung, og da var jeg  mest opptatt av de ulike oppbygde byene som var av interesse. Jeg ble derfor glad da gutta gikk rundt i utstillingen og var opptatt av detaljer og ting som kunne bevege seg. Selv kjente jeg på den barnlig fryden over alt som det faktisk er mulig å bruke de geniale klossene til. 


Olsenbanden på tur bort fra Hermansen og co

Da jeg var der sist så var det ikke 4 D kino, så mange karuseller, Atlantis med akvarium  eller pingviner i parken. Det fant vi denne gangen og vi synes det var underholdene å se på de ulike dyrene som svømte rundt. Undertegnede falt nok mest for havhestene og de alltis så morsomme pinvinene. 




Det var også kjekt at parken var delt inn i ulike avdelinger, da det både gjorde det enklere å avtale hvor vi skulle og hvor vi skulle møtes og da det gjorde det enklere å finne lekeplasser og aktiviteter som passet både til tolvåringen og Petrus på fire. 



Før vi forlot parken så var vi innom den store legobutikken hvor gutta satt seg for å bygge blant all legoen som var satt frem. 

Tommel opp for en tur til legoland i høstferien, 
- opplevelsesrikt, hyggelig og lite folk. 

Petrine 




torsdag 2. oktober 2014

Bli med på å støtte en god sak som vil glede både deg og mange andre.

Hegeprosjektets bilde anno 2013


I fjor så sto  Hege som har bloggen artig for kidsa bak et flott prosjekt
Hun fikk en genial ide om at hun skulle kunne klare å samle inn 10 000,- 
til ROSA SLØYFE AKSJONEN. 

Den kreative dama laget et bilde. 
Et flott bilde.
Et bilde som hun solgte. 
Gjennom salget så samlet hun inn 82 000. 
De ble satt inn på aksjonens konto. 
Godt jobba, 
- jeg lar meg inponere. 

Bildet i Hegeprosjektet 2014 


I år har denen freske dama et nytt prosjekt på gang. 
Hun har satt seg nye mål og hun oppfordrer oss til å bli med å støtte prosjektet 2014. 
Målet er å slå fjorårets aksjon! 

Det er skapt et nytt, flott bilde. 
Det vil KUN bli solgt i oktober 
og pengene vil bli satt inn på kreftforeningens konto. 
HUn viste i fjor at hun holdt ord, 
så her kan vi stole på at hun pengene kommer dit de skal. 
Jeg har også kidnappet et bilde fra facebook
som viser at prosjektet bærer frukter. 
Se under her: 



Blir dere med på å dra et krafttak mot kreft? 
Da gjør dere som meg, 
dere går inn på dette innlegget 

Jeg er skal handle i dag, 
skal du? 

Petrine