Et brev fra en mor til et mobbet barn

Denne utsikten lånes bort i august.

Jeg må fortelle om i går. Da jeg hadde lagt ut innlegget om hun uten nettverk så dukket det opp et par meldinger i innboksen på Facebook. Den ene var fra en som hadde tenkt på at han kunne låne ut et par hytter på Jeløya. Han fortalte at innlegget jeg hadde hatt hadde fått han til å bestemme seg for å låne ut begge hyttene den første uka i august, hvorpå han ga meg muligheten til å formidle ryktet. Det gjør jeg med glede, så et innlegg kommer med det første. Jeg kan røpe at det er en vakker beliggenhet  med sjø og strand et steinkast fra hytteveggen.

Deretter så havnet et lagt "brev" i innboksen: Det var en mor som opplevde å stå hjelpeløst på siden da barnet hennes ble mobbet. Jeg tenker at mobbing angår oss alle og at vi alle har et ansvar for å hjelpe de som bli mobbet til å komme fri fra vold og psykisk mishandling med ord. Dessuten så trenger de som hersker med andre, som slår med ord eller knyttneven å få grenser eller veiedning slik at de får et annet handlingsmønster, en bedre måte å kommunisere på eller å skaffe seg status på bedre måte enn ved å være ugrei og stygg mot andre. Opps, nå ser jeg at jeg plutselig er langt inne i et innlegg, men det er faktisk slik at jeg har tenkt itl å låne bort spalteplassen til en mamma, som nå har en annen hverdag. Det etter å ha flyttet til en annen kommune og barna på en privatskole der. Heldigvis ble dagene bedre, men en hel familie bosted og livssituasjon ble forandret, og resultatet ble heldigvis godt. Les !!!

Jeg legger brevet ut uredigert og uvkortet her:

" Det knyter seg i magen.... jeg ser ned på de store, blå øynene dine. De har et skremt drag, samtidig som de er så bedende at jeg strever med å holde mine egne tårer tilbake. Du er SÅ vakker, der du spør: 
"Hva er det for noe med meg, mamma?" 
"Hvorfor er det jeg som blir slått hver eneste dag?" 

Jeg vet ikke hva jeg skal svare, men prøver alikevel: "Det er ikke noe galt med deg, gutten min, det er de som har problemer og som ikke har lært seg hvordan de skal takle det. Det skal ikke gå utover deg! Det ER IKKE noe galt med deg, du er verdens beste gutt!" Jeg hører stemmen min skjelver og jeg ser instendig på deg. 

- "Det sier du bare fordi du er mammaen min, og mammaer SKAL si sånn.! Men, det ER bare JEG som blir slått hver dag". Du ser på meg og jeg skulle ønske at jeg kunne ta bort alt det vonde. 

Vi har vært i dialog med skolen over tid. De lover at du skal være trygg der og at mobberne skal stoppes. Men, de er rådville. Vet ikke hvordan de skal ta tak i det og det er DEG det går utover. Opplevelsene, den ene vondere enn den andre, er det mange av. Statusen om at det er deg det er lov å le av sitter bom fast. 

Han som ingen vil sitte ved siden av, det er sønnem min <3 
Minstegutten, han som er den morsomste som finnes. Han med humor og selvironi og med en kraft jeg aldri hadde forestilt meg at noen hadde klart å slukke. 

Som pedagog vet jeg at dersom barn får gode opplevelser sammen, klarer de lettere å oppdage uante styrker hos den andre. Jeg hadde i denne tiden kontakt med de andre foreldrene i klassen og de vet at deres barn mobber mitt barn. Vi bestemmer oss for at den ene mobberen og min sønn skal få feire bursdag sammen på bowlingsenteret. Kanskje det er med på å åpne øynene deres, slik at de ser at min sønn er en fantastisk gutt...? 

Jeg skammer meg enda over denne avgjørelsen, 
-for min tankeløshet. 
Det ble ingen god bursdag for deg. 
Du ville egentlig ikke være der, men du bet det i deg. 

Så slukket gleden din. 
Du ble taus, trist og hadde magesmerter. 
Legen ble med på møter på skolen. 
Skolen lover og lover og læreren din tar dette veldig på alvor. 

Det var aldri du som sa i fra.  
Det var alltid noen andre som så. 
Vi kobler inn helsestasjonen for å hjelpe deg igjennom, 
men hverdagen din er alikevel preget av utestengelse og vold. 

Våren kommer og jeg kjenner at dette er umulig. Tre år med mobbing og kulturen er satt. Pappa og jeg tar avgjørelsen . Vi søker deg inn på en privatskole. Langt vekk. Til nabokommunen. 

På den nye skolen blomstrer du. Den siste måneden før sommerferien får du nye venner og gode opplevelser. Livet er verdt å leve igjen for deg. Du blir bygget opp igjen, menneskene rundt deg tror på deg. De seg DEG og den herlige gutten du er. 

Mammhjertet mitt begynner å repareres igjen. Jeg ser at du har en idre kraft i deg. Jeg ser at andre tror på deg og løfter deg frem. Mennesker blir viktige for deg , igjen. 

Som forelder har vi et ansvar. Hvordan omtaler vi andre mennesker foran barna? Tenker vi om andre at de er mindre verdt om de skiller seg ut fra oss selv? Snakker vi nedsettende om barn eller foreldre i kalsssen? Ber vi alle i bursdag eller dropper vi et par, tre stykker?
Som forelder må vi hjelpe barna med å se egenskaper til hverandre og ikke bare se hvem som er best i fotball eller har den beste sykkelen. "

Hva mer kan jeg si? 
Bry deg ! 

Petrine 

Tanker om deg som sto alene inntil veggen....

Du sto borte ved dodøra, 

du holdt deg fast til veggen 

og du svarte sjelden når jeg snakket til deg. 

Det var nemlig slik at jeg ikke snakke med deg, 

for om jeg tok kontakt så holdt vi en monolog, 

enveiskommmunikasjon fra meg til deg.
Det var nemlig sjeldent du ytret noe. 

I starten av skoleåret tok jeg hyppig kontakt, 

fordi jeg kjente deg fra før,

men etterhvert som tiden gikk så sluttet jeg å gå bort til deg, 

til den faste plassen din, 

der hvor du sto klistret med ryggen inntil veggen, 

helt borte ved dodøra. 

Dette bildet fra ungdomsskolen var visket ut av hukommelsen min, helt til  i dag da jeg skulle finne frem inspirasjon til neste strikkeprosjekt. Jeg bladde i permen og fant de oppskriftene som mamma fulgte på 60 - og 70 - tallet. På en av disse var det bilde av en strikkelue med stor dusk: En slik som var moderne i min barndom, men som var lagt bort på ungdomsskolen. Da var det en bøttehatt i ull som var in, og som var plassert på mitt hode, mens på ditt var det en strikkelue med dusk. Ikke at dusken eller lua hadde noe med situasjonen å gjøre, ei heller årsaken til at du var alene, men den må nok ha blitt et bilde på ensomheten for meg. For når jeg ser bilde av denne strikkelua med dusk, så ser jeg et bilde av deg. 

Når jeg nå tenker tilbake på ungdomsskolen,
til den tiden som du tilbragte langs tredve centimeter vegg,
mens jeg vandret fra skolegård til skolegård,
så lurer jeg på om det noen gang ble satt inn personale for å hjelpe deg.
Jeg kan ikke huske at det var noen lærere som tok kontakt og fulgte deg rundt i skolegården,
jeg kan ikke huske at noen voksne kom bort og slo av en prat
og jeg kan ikke erindre at noen snakket med meg om at du var ensom og alene.
Ingen som fortalte oss at vi kunne være med på å gjøre en forskjell.
Jeg håper at noen forsøkte å hjelpe deg med i det sosiale livet,


Det eneste bildet jeg har er at du står alene langs veggen.
Du så så alene ut at jeg mange, mange år etterpå fortsatt tenker på det.
Det er sår tanke. 

Hvordan ble resten av livet for deg, 

ble fortsettelsen også en ensom reise? 

- og hvordan har du det egentlig?
Jeg håper du har en god livskvalitet.

Er det bare jeg som har slike såre bilder fra skoletiden?
- og som håper at det settes inn tiltak ved ensohet, utestening og mobbing i dag!

Petrine 

Torsdagstema: Om ikke å passe inn.... ( ord på ord på ord)

via

Mobbing har flere uttrykk og flere fasetter. 

Jeg har touchet temaet flere ganger. 

Denne gangen skal jeg se det fra en helt annen synsvinkel.
Jeg leste en blogg i forrige uke,
- den handlet om ei jente som opplevde seg som venneløs og som ensom.
Det førte til at jeg måtte reflektere rundt temaet, noe jeg dermed gjorde her. 

Dette innlegget skal handle om å ikke passe inn,
- følelsen av å ikke passe inn eller ikke få innpass!

Forventingene til oss starter fra vi blir født. Vi skal sosialiseres ved å bli kjent med familiens, de ulike miljøene vi omgås og samfunnet rundt oss sine regler, normer og uskrevne regler. Vi skal lære tradisjoner og religioner, lære språk, musikk og andre kulturelle utrykk og lære oss å avkode ulike miljøers forventinger.  Det er kleskoder, det er krav om form og størrelse, det krav om utdannelse og om å være sosialt aktivt. I noen miljøer er det viktig å være god i idrett og i andre er det viktig med en god skolegang. Uansett hvilket miljø man har rundt seg så er det sosiale livet viktig for å ha en god allmenn helse. Det blir viktig å ha venner rundt seg, som man kan stole på, som bryr seg og som har god takhøyde i forhold til hverandre. Hvilket bilde man får  på seg selv handler også om hvilke tilbakemeldiger som de rundt kommer med til personen. Enten de som blir sagt eller de som blir formidlet i form av kroppspråk. Det ligger mye god helse i å være en god venn og ikke minst å ha venner.  

De som ikke finner sin plass kan av de andre oppfattes som dumme, slemme, outsidere, helt på jordet, late, kjedlige, egoistiske eller mye annet. De tingene som man bruker som vikarierende argument for å utestenge de man mener ikke passer inn eller som argument for å hevde seg selv. og for å understreke sin egen plass i gruppa. Teorier sier også at slik utstenging av en eller flere enkelt personer er med på å styrke samholdt blant de som er akseptert. Derfor er det nok et fenomen som vi alltid må forholde oss til. Hvordan vi foholder oss til dette handler om hvem vi er, hva slags situasjon man er i og hvilken kompetanse og nettverk man har.

via

Alle kan til tider kjenne på følelsen av å ikke passe inn. 

En ting er at klærne har blitt for små eller at de andre løper fra deg på trening, 

med litt ekstra innsats så kan man ta igjen det forsømte. 

En annen ting er at du har en følelse av at du har trått feil på veien eller tatt en avstikker 

og du sitter igjen med at du har foretatt deg en handling som de rundt deg ikke likte. 

Man kan føle det er noe, men vet ikke helt hva.

Plutselig kan man ha et ønske om å fortsatt være en del av noe, 

men man blir så forsiktig for å gjøre feil at man trår varsomt eller holder seg helt i ro.

Plutselig vet man ikke om det er verdt å holde på ønske om å være en del av dette noe mer. 

Det er vanskelig å være del av noe hvor man plutselig kan få følelsen av å befinne seg i en krigssone. 

Det uten at man har en erindring om å være med på innledende runder eller på forsoningsmøter for den saks skyld. Det kan oppleves som ubehagelig å få en telefon hvor det blir understreket at du ikke er invitert, men det er alle vi andre. Det er ubehagelig å bli stilt til veggs uten noe form for forsvar, 

fordi du opplever at det å være seg selv ikke holder. 

Følelsen av å ikke passe inn gjør deg sårbar og ensom.

Men, hva er et som skal til for å oppleve at man er en del av felleskapet: 

Det første er nok opplevelser sammen. 

Her kan mange ha tapt før de har startet. 

Om man ikke er akseptert eller litt i utkanten av gjengen så er det nok ikke deg som blir invitert med på ski, på kino, på kafe eller andre ting som styrker samholdet. Det å styrke vennskap eller samhold krever tid og ulike arenaer å omgåes de andre personene. Jeg er småbarnsmor på en tid da de rundt meg er ferdig med småbarn. De henger sammen og jeg lider av fullt hode med planlegging, jobb og tid sammen med den vakreste i min verden. Det innebærer at jeg ikke er med på de møtene som er avgjørende for at vennskap skal bestå. Det handler ikke om at jeg ikke har lyst. Det har jeg, og jeg haddde takket ja om jeg hadde blitt invitert med. Blant annet derfor kan nok følelsen av å ikke passe inn oppstå.  For barn, ungdom og de i andre livsfaser så er det andre faktorer som spiller inn.

God sosial kompetanse er en god hjelp. 

Det å kunne sno seg etter vinden og klare å snakke med de fleste personer er en god ting. 

I filmen "Gutter er gutter" så hjelper dagdriveren og kvinnejegeren Will en tolvårs gammel gutt til å bli en kulere fyr ved å innvie han i populærmusikk, filmer og kleskoder. Man lærer ofteste disse kodene gjennom å være aktiv i ulike miljøer. En morsom digresjon til dette er at da temanet om skoleuniformer kom opp så var det noen unge personer som ble intervjuet. De var mot uniformer fordi de tok fra dem muligheten til å styrke sin egen personlighet ved å velge de klærne man liker. Der sto de godt sosialisert i gjengen, med helt like jakker, bukser og sko. De hadde løst koden og de passet sammen! - der de var en  del av fellskapet, der de hadde samme mening, der de sto uniformert og var mot skoleuniform.
En annen faktor som er av de gode i forhold til å være sosial kompetent er at de barna som er gode til å omgåes andre sjeldent har en bestevenn. De trenger det ikke fordi de har mange å omgåes og mange ønsker å være med dem. Det er ofte de som er sosialt klossete, som ikke finner sin plass og som trenger å styrke sin egen status som må forsikre seg om at de har en bestevenn.
Jeg sier ikke her at vennskap ikke er viktig for barn, det er det nemlig, men jeg sier at de som er sosialt kompetente ofte ikke trenger denne forsikringen om at de har bestevenner. De er en del av et fellesskap uansett.  

Man trenger den kompetanse som er relavnt i det miljøet man omgås. 

For meg kan det være ganske kjedelig å omgås et miljø hvor samtalen utelukkende handler om rock eller punk. En ting er at jeg har hørt det, en annen ting er at jeg helt og holdent mangler kunnskapen og kompetansen som trengs for å være en aktuell samtalepartner. Det å forstå språket er absolutt en fordel. Jeg husker med gru på den gangen jeg satt på pub i Hellas og ventet på ei veninne. Guttegjengen som satt rundt med skravlet og lo, og jeg følte meg flere enn en gang som et av samtaleemnene. He, he, det tilsa kroppsspråket deres, men hadde jeg klart å være delaktig så hadde jeg nok ikke opplevd det som like ubehagelig som de gjorde.

Det å møte personer med nysgjerrighet, med god sosial kompetanse og med en selvtillitt pluss et selvbilde som er greit er gode fakoterer. De inkluderer gjerne andre i et fellesskap. Det vil også si at minst en av personene kan fremsnakke den andre/den nye/den utelukkede, i steden for at den usikre skal baksnakke. Dermed er det større mulighet for å bli inkludert enn eksludert fra et fellesskap.  Min kjære mamma gjorde ekstra stas på den første mannen min, og jeg spurte henne hvorfor.  Da svarte hun at min farmor hadde sagt til henne da hun kom ny inn i pappas familie: "DU er ny her, jeg lager et ekstra stort rom i hjertet og ekstra stor plass her til deg. Barna mine vet at jeg elsker dem, og jeg skal gjøre alt for å ønske deg velkommen. " Den gang hadde mamma bestemt seg for at hun skulle møte nye personer på samme måte, og derfor så gjorde hun plassen stor og god for de hun møtte på sin vei.
De skulle ønskes velkomne!

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget annet å fortelle hver og en der ute at det er en uggen følelse å føle seg som en inntrenger eller som en avviker, så gjør som min bestemor:
Lag litt ekstra plass til de rundt deg.
Alle trenger å høre til!

Petrine :) 

Den tomme stolen

Huset er fylt av festpyntede.
Det er en stol som står tom.
Den er tom og opptatt.
Både da og for alltid!
Det var ikke plass til en ukjent

Hvordan møter du nye mennesker?


Petrine

Petrine skrek, og fikk svar.....

For lenge siden så skrev jeg et innlegg fordi jeg var fortvilet på et barns vegne. 

Det handlet om et barn som ble mobbet, i mange år, og som byttet skole på grunn av denne sjikaneringen. 

Hvordan barn har det og hvem som har ansvar for at barn har det bra, 

det ligger mitt hjerte nær. 

Jeg mener helt og holdent at de voksne har et ansvar, 

både som foreldre 

og som de voksne barna møter gjennom skole og barnehage. 

I Petrine skriker mener jeg at skolens personale hadde en jobb å gjøre- 

Innlegget Petrine skriker ligger her, 

og jeg anbefaler dere å lese det før dere leser fortsettelsen på innlegget. 

<3

Fortsettelsen handler om at barnets mamma i dag har kommet med et svar på innlegget. 

Det handler om hvordan hverdagen har blitt etter at barnet måtte bytte skole: 

Jeg tar meg den frihet å legge ut svaret her : 

Hjertet mitt ble varmt av glede 

"Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske.
Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten.
De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet.
voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer "sånn er livet". Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør "hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?"

Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet.
Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!!

Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet.

Klem"

Her kommer min oppfordring til akkurat deg: 

Det er ditt ansvar å bry deg ! 

Både du som forelder 

og du som faktisk er ansatt for å ivareta barnas ve og vel !!!

Petrine :) 

Petrine SKRIKER

I dag snakket jeg med en bekjent.
Hun fortalte om et barn som skal bytte skole.
Det er ikke noe uvanlig i skolebytte.

Men ...

Dette barnet skal bytte skole
fordi det i 5 år har blitt mobbet
på nærmiljøskolen.

Det til tross for at det har vært kjent
for både lærere og foreldrene.
Både for foreldrene
til barnet som har blitt mobbet
og til de som har mobbet.

Petrine kjenner at mammahjertet blør:

Hun kjenner at hun er redd for at vår lille Petrus
skal møte barn som vil hevde seg i verden
ved å tråkke andre ned.
Og hun håper at han ikke skal
hevde seg ved å tråkke på andre.

Hun får vondt av barnet
som skal bytte opplæringssted
i håp om å få gode og glade dager.
Det vakre barnet som har
kommet hjem med sår,
knuste briller og vonde erfaringer.

Hun synes det er vanskelig å forholde seg til
at barn er barn værst.

Og hun kjenner at hun blir SINT
 for at voksne mennesker
ikke har klart å stoppe atferden.

Hun kjenner adrenalinet øke
og temperamentet blir
litt mer synlig enn vanlig.

HUN HAR LYST
Å SKRIKE
TIL DET
PEDAGOGIKSE
PERSONALET;
DERE HAR EN JOBB Å GJØRE;
OG DERE BURDE HA KOMPETANSE
TIL Å STOPPE EN 6 ÅRING!!!!!

I all verden hvilket barn i alderen 6 - 12 år
er sterkere og har mer kompetanse og list
enn en skoles personale?
Hvilken voksen klarer ikke å fotfølge, stoppe og
kronisk veilede en 6 åring?
Den 6 åringen som nå er 11!!!!

Vet man hvem som er mobberen,
og man jobber med saken,
så er man vel kroninsk tilstede?
Man setter vel ord på
og har hyppige møter
både med familien til barnet som blir mobbet
og ikke minst mobberens/mobbernes familier?
Eller?

Jeg kjenner at jeg kunne skrevet
side opp og side ned om denne saken,
om mobbing og om de voksnes ansvar.
Men det er fredagskveld og jeg har skreket ferdig!!

Det uten å ha snakket med foreldre, lærere eller
andre voksne som er innblandet i saken.
Jeg har skreket for barn som ikke får gode relasjonserfaringer.

Og jeg mener med hånden på hjertet at dette er de voksnes ansvar.

Phuu, godt å få luftet ventilene.
Jeg har lett for å bli engasjert og berørt :)
Og jeg synes det er vondt på å tenke på dette barnet ...


Petrine :)

( Og ja, jeg vet om at skole er både miljø og fag!

 Jeg vet at det er mobbing er vanskelig og jeg har erfaring med

 at barns tidlige skolerfaringer spiller en stor rolle for barnas fremtid )   

Noen linker til sider om mobbing :
En elev forteller at læreren stoppet henne. Hun var mobberen. 
Hvem mobber ? på ung.no
Barneombudets sider om mobbing 
KJetil og KJArtans tips mot mobbing 

Han kom med storken

I dag har jeg sendt avgårde en pakke

til en vakker gutt.
En gutt med verdens flotteste blå øyne. 

Bildet er funnet på google.no

Han er nysgjerrig, undersøkende og glad.

Han er opptatt av fisking og er glad i være ute. 

Han går i barnehagen.
Han har venner både der og i nabolaget

Han er opptatt av Kaptein Sabeltann
Han bor sammen sin mor

Han er som 4 åringer flest.

Nesten.....

Mammaen hans ønsket seg
barn over alt i verden.
Som mammaer flest gjør.
Men.....

Hun tok et valg.
Et gjennomtenkt valg.

Hun valgte å bli gravid
uten å vite hvem pappaen er. 

Hun dro til Danmark

til Stork klinikken 

og ble gravid der.

Et valg som førte til at denne vakre gutten finnes. 

Og flere velger som henne.
Mange barn har kommet til verden med "storken".
Og de jeg vet om er flotte eksemplarer
av arten homo sapiens.
Noe deres målbevisste mødre også har æren for.

Jeg skal ikke starte en debatt her
om livssyn eller etiske verdier. 

Jeg bare begynte å reflektere
over hvilke valg vi har nå,
kontra tidligere.
Jeg reflekterer også over hvordan samfunnet har forandret seg
 med hensyn til familiestruktur og holdninger.

Jeg håper, og tror, at det er lettere å vokse opp
hos den ene av foreldrene i dagens samfunn.
Før i tiden ble de jo sett på som lausunger.
De ble nok ikke i alle situasjoner møtt som
de uskyldige barn de var.
Og holdningene til mødrene var kanskje
heller ikke fylt med respekt og likeverd.
Derigjennom fikk barna nok ikke alle de
mulighetene det skulle hatt.

Nå når jeg skriver kjenner jeg at innlegget
er i ferd med å snu seg fra mulighetene for valg i dagens samfunn
til temaet mobbing.
Til hvordan man møter sine medmennesker
Til hvordan man oppdrar barn til å møte de rundt seg
og hva slags verdier man mener er viktige.
De verdiene som man håper skal skinne igjennom
når ditt barn møter et annet.
De verdiene som man håper at ens barn skal
bli møtt med. ...
Med åpenhet, glede, respekt, likeverd og forståelse.
Man ønsker jo at alle man kjenner skal ha det godt.
Man ønsker at de man møter på sin vei skal bli glad i
og være gode mot de man bryr seg om.

Vi vet at noen barn og voksne ikke blir møtt slik de fortjener.
Vi vet at noen blir mobbet og ekskludert.
Med mobbing menes at man blir plaget igjen og igjen av de samme personene.
Og her har vi en jobb å gjøre alle vi voksne som omgåes barn og unge.
Det være seg foreldre, du som nabo, du som voksen og lærere.
Vi må se og bry oss...

I gårsdagens nyheter var det vist til en forfatter som sier at
anti mobbekampanjer har noen målbar hensikt i form av antallet som blir mobbet i den norske skolen.
Han mener at slike metoder ikke kan løse hvordan samspillet mellom mennesker er.
Videre sier han at man i stedet for å bruke penger på kampanjer som Olweus og Steg for steg
kan man bruke de samme pengene på et bedre læringsmiljø.

Jeg har lite kjennskap til slike kampanjer.
 Jeg vet at elevene blir minnet på å ivareta andre,
at de skal inkludere i aktiviteter,
at de skal tenke vi,
(det korteste begrepet på samarbeid )
og at de kan trene på sosialt samspill.
Jeg vil håpe at verdiformidlingen har noe for seg,
selv om det kanskje ikke er målbart.

men
 det kan være slik at det for noen er så mye støy i livet
at det er vanskelig å ta innover seg hva som blir formidlet
og det som er satt på agendaen.

Det kan jo være at resultatet av en slik kampanje
kan sidestilles med hvordan noen mener at leksehjelp er.
Det blir uttalt at :
Det øker, 
og  minsker ikke, 
forskjellen mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salamo. 

Ikke vet jeg..
annet enn at jeg skulle ønske at
mobbing var et ikke eksisterende begrep.


Snakk om å virre seg ut på ville veier.
Det var slik det ble i dag :) 

Petrine :)

Hos barneombudet er temasider om mobbing. 
Kjetil og Kjartans anti mobbeside 

En annen fertilitetsklinikk i København