Matprat, - eller om alternativt kosthold!

Har du opplevd det? Det å bli avslørt i dine tanker og følelser? - eller at du kommer til kort med svar eller forklaring? Her for noen uker siden så ble jeg avkledd av ei dame som fôret barnet sitt. Jeg bruker den betegnelsen da det hun ga den lille jenta Nutrilett! Jeg må nok ha himlet med øynene for jeg fikk svar på tiltale.

Den unge damen, i kledd treningstøy, begynte å forklare meg hvor sunt Nutrilett var. Det inneholder visstnok det meste av de nærinsstoffene vi trenger i løpet av et døgn. Forvirringen i mitt eget hode var total, da jeg i en og samme tankerekke fikk det for meg at de gamle (les: meg) vet best og at jeg var utdatert. De første sekundene var jeg nok lettere målløs, helt til jeg landet på at det ikke var jeg som var på ville veier. Jeg tok utgangspunkt i noen spørsmål, om hva slags næring man kunne skaffe seg gjennom mat. Hun mente nok at mat var oppskrytt!  Jeg nevnte derfor både kjøtt, egg, frukt og grønt som gode alterativ. Resultatet var et foredrag om hvorfor man skulle bare spise eggehvitte og ikke det gule, jeg fikk vite Gi innholdet på de fleste grønnsaker og frukter og jeg husker ikke hva det var med kjøtt. Jeg tror ikke en eneste matvare passerte nåløyet? 

Plutselig fortalte hun meg at om jeg skulle ned i vekt, så måtte jeg trene mer og planlegge måltidene mine. Jeg måtte erkjenne at hun hadde et poeng. Det med å planlegge måltider har jeg tenkt på mange ganger. Det kan effektivisere innkjøp, gi oversikt over hverdagsmiddagene og sikre oss et allsidig kosthold. Jeg ser også at om jeg har med meg oppskjærte gulrøtter (for høy GI) , agurk eller noen sunne alternativ i veska, så er sannsynligheten for at jeg putter i meg en sjokolade mindre. Planlegging er også en god ting med tanke på å sikre seg en god kost i løpet av et døgn og jeg har desssuten hørt at det er super økonomisk å handle når man er mett ( grønnsaker i veska) og sjelden.  Jeg tenkte at en plan er ekstra viktig siden jeg har et barn å ta ansvar for. Han kunne nok overleve på sjokolade, is og pasta om vi hadde latt han få bestemme ukas meny. Her i huset er måltidene foreldrenes jobb. Noe det også var i den mammaens hjem. 

Jeg fikk på en eller annen måte avsluttet samtalen: Den om slanking av meg og kosthold for barn, men den flytter ikke ut fra hodet mitt. Eller jo, - den delen som handlet om at jeg måtte trene mer og spise sunnerer, den har jeg et helt oversiktlig forhold til. Den delen som handler om barn og kosthold dukker opp igjen og igjen. Jeg har fundert og fundert på om hun representerte virkligheten., og derfor har det dukket opp en del ulike spørsmål:

" Er det vanlig å gi barn Nutrilett eller andre produter som er tiltenkt slanking?"
"Er kroppshysteriet så stort at vi påfører barna våre dette?" 

" Fører all kompetansen vi kan tilegne oss om riktig kosthold og at man må hjelpe barna våre til å være aktive og unngå overvekt til at man velger alternativer som blir knyttet til å holde seg slank? Gjør man det fordi man tror det er riktig? Og er det riktig?"

"Er reklamens makt større enn Helsedirektorates evne til å spre kostholdsråd ?"

" Er det jeg som er gammledags som tror at det riktige og det viktige er variert kosthold?"

Dette innlegget er ikke skrevet med et motiv om å kritisere en mor eller en trend i samfunnet, men jeg har etter uker ikke fått samtalen ut av hodet. Jeg måtte bare lufte det! Jeg ble lei meg for alt det barnet kanskje går glipp av om matglede og varierte smaker: Jeg så for meg en shake til middag og at det ikke kan matche fargerike grønnsaker og variert tilbehør . Til tross for at jeg tror de fleste barn har et greit nok kosthold i Norge, så ble jeg redd for at foreldre i sin streben etter å gjøre alt rett plutselig handler på tvers av hva som sprer matglede og et sunt kroppsbilde.

Vannvittig fiksering på fødselsvekt

På klikk.no fant jeg et innlegg om mødre som spiser mindre fordi de ønsker små barn. Det er visstnok status i å få små barn, så viktig at det går konkurranse i å føde lettvektere.  Det går sport i å trene, spise sunt og minimalt og det optimale er om graviditeten ikke synes. Gravide ønsker en maksvekt på 3 kilo på barnet de venter. Jeg ble målløs da jeg leste det og jeg var vel også lettere sjokkert over at kroppshysteriet har nådd til babyene. En ting er at mødrene ikke ønsker en voldsom vektoppgang i svangerskapet, en annen er at de sulteforer seg for å ikke få et for stort barn.

Skal vi som foreldre prøve å påvirke fødselsvekten til barnet? 

Denne kroppsfikseringen er på tvers av de tankene jeg hadde som gravid. Jeg var stolt av magen min og jeg var i tillegg redd for at barnet skulle bli født for tidlig. Det fordi jeg tenkte at det hadde godt av den næringen og den vekten det kunne få mens det fortsatt bodde i min mage. Vi fikk en gutt som nærmet seg fire kilo, det til tross for at jeg bare hadde lagt på meg fem kilo. Det vil si at hva mor går opp i vekt ikke nødvendigvis påvirker fødselsvekten. 

( det jeg har lagt på meg er etter fødsel fordi jeg lever et mer passivt liv enn tidligere) Mitt sunne kosthold i tillegg til vår genetikk var nok med på å styre guttens vekt. Han ble født på termin og dermed så fikk han maksimal utnyttelse av næringen han fikk gjennom navlestrengen. Det kom godt med da han havnet på barneintensiven rett etter fødsel. Jeg var glad for hvert gram min lille pode hadde tatt til seg før han sa hallo til verden. Kanskje nettopp det var avgjørende for at han raskt ble frisk etter startvanskene han hadde? 

Meg i uke 40 

Jeg ble jo mamma lenge etter at mine venner hadde fått barn. Dermed var jeg ganske alene om å være gravid og jeg opplevde ikke press på noen måte da jeg ventet på Petrus. Jeg vet forøverig med meg selv at jeg ikke kunne slenge meg med på denne vektfikseringen som skulle handle om andre enn meg. Det da jeg også har sett foreldre har stått på siden av sitt lille lettvekter og heiet på vært gram fordi det handlet om livet.  Jeg er kanskje litt enkel, men jeg har en grunnelggende tro på at det er en grunn til at vi har 40 ukers svangerskap og at snittet i fødselsvekt ligger på mellom tre og fire kilo. Jeg tenker at det sier noe om hva som er gunstig for både mor og barn. 

Det jeg synes er skremmende med lesingen er at vi som er mødre eller kommende mødre strever med å være så perfekte. Hva er det som gjør at vi er så fiksert på å være det beste i alt? Hva er det som gjør at vi også bruker energi på at de små som venter på å komme ut i verden skal passe i norm som er satt på tvers av snittet? Hva er motivet for at fokus blir satt på kroppsidealer og ikke på gleden over at man faktisk kan få lov til å bære frem et barn? Hva er det som gjør at vi setter våre egne behov først, de behovene om å være perfekt, til og med foran babyens behov? Hva er det som gjør at vi ikke føler oss som gode nok, verken som gravide eller som mødre og hva er det som gjør at vi til og med skal ha en ideel vekt på vår lille baby?

Ikke vet jeg, men jeg synes det er kjempe synd og spinnvilt.

Selvfølgelig er vi gode nok,
noe også babyene våre er,
uansett fødselsvekt!

Petrine