Smerte i mammahjertet

Petrus er en glad fyr.
Han jobber og leker,
og snakker i et kjør...

på hjemmebane. ..

Når han hentes i barnehagen,
er han derimot lite verbal,
ansiktet er uttrykksløs
og et par ganger har det sett ut
som han ikke har visst om
han skal le eller gråte.
(Noe som også har blitt bemerket av et personale, 
så alt er ikke min subjektiv oppfattelse. )
Han er en annen gutt enn
den mammaen til vanlig ser.

Det gjør vondt i et mamma hjerte det!!

Det gjør vondt i hjertet til en mamma som tror på barnehager.
Som vet at det er et flott sted å være for små.
Til en mamma som vet at gutten trives
i samspill med andre barn.
Til en mamma som vet at gutten er god på
å være i aktivitet.

Så hun sier det hun ser til barnehagens
personale,
som bekrefter at han er lekende aktiv,
men verbalt inaktiv,
og gjennom det så sprekker mammahjertet
mer enn det limes sammen.


Tanker dukker opp:

Har vi valgt feil ved å la han gå i barnehagen?
Burde gått mer i barnehagen?
( Vi har forøvrig ikke større plass )
Blir han sett blant
alle de små som krever sitt?
Han er jo en stille,
men heldigvis lekende gutt i barnehagen.
Blir han da glemt til fordel
for de som krever sin plass?
Eller er han en som melder seg ut
når det er mange til stede?

Jeg har forsøkt å holde meg
i bakgrunn
i det
jeg kommer for å hente han.
Jeg vil se hvordan han leker,
litt over tid,
men han får i løpet av et øyeblikk
snusen i at jeg er der.
Den planen virker ikke...

Og det her er på ingen måte
kritikk til barnehagepersonalet
men stemmen min fra hjertet.

Den stemmen som sier at jeg har et stort ønske
om å hente en gutt som er lekende, snakkende og leende.
Slik jeg kjenner han.

Den stemmen som vil at personalet,
og andre voksne,
skal se hvilken glad og humoristisk gutt han er.
Den stemmen som vil at gutten skal få gode og glade dager.

Dagene er nok gode,
med dessverre ser de ikke glade ut...

Fredagens hjertesukk
fra Petrine