mandag 19. november 2012

Mandagsmoll


I dag er denne damen litt mollstemt. 
Det handler om ting som jeg ikke kan påvirke, 
men som jeg har et ønske om å gjøre noe med. 
Det handler om hvordan de gamle, 
de som har bygd et velferdssamfunn, 
ikke blir ivaretatt i dagens Norge! 
Det handler om en jeg bryr meg om 
som ikke har en hverdag med livskvalitet. 
Det handler om at jeg ikke kan befri eller behandle!
Det handler om en mollstemt mandag ! 

Jeg er kjempe glad i dikt. 
På små verselinjer kan mye bli fortalt. 
Og jeg er kjempe glad i Margaret Skjelbred. 
Liker du dikt, og ikke har lest noe av henne så oppfordrer jeg deg til det! 
Vers med snert og humor. 

Jeg velger å ta et med nå. 
Ikke et av den humoristike varianten,
men en betraktning på livet! 



Stien til verdens ende 

Vi synes vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli, 
da livet plutselig svingte fra vegen
og tok en kroglete og ulendt sti. 
Der stengte fjellet steilt på alle kanter:
DA sa du stille: " Vi kan klatre vi!"
Vi følte kronglestien langs bratte stupet.
Og ingen  av oss turte se ned i djupet. 

Nå har vi fulgt den bratte, lange stien
med stup på siene i mange år. 
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien de går. 
Det ser lett ut, men man veit jo aldri
og kronglestien har blitt veldig vår. 
Det var den stien vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres jevne vei med blikket. 

Og vi har lært å ikke sture over, 
den rette veiens rike blomsterflor. 
For det vokser blomster også langs stien vår, 
og gleden over dem er like stor
Ja, kanskje enda større, for de er så sjeldne. 
En må se nøye for å se de gror. 
De ligger ofte skjult mellom visne bla'err
men duftæer ekstra sterkt på fine da'er

La gå at det kan komme vonde ti'er
da stien våres kjennes vanskelig og bratt. 
Men den har lært oss at det finnes blomster
på både slåpetorn og tornekratt.
Og ingen ting i denne verden er så vakkert 
som en slåpetorn en St Hans natt. 
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende 
                                      Margaret Skjelbred


Bilder av våren kompaserer litt av min mollstemning 

Ha en god uke 
<3 

Petrine :) 



6 kommentarer:

  1. "Stien til verdens ende" har blitt litt "vårt" - tanker som jeg og mannen min har gjort oss oppgjennom årene. Det er så utrolig vakkert:)

    Legger igjen en varm klem til deg, og ønsker deg bedre dager.
    Hanne:)

    SvarSlett
    Svar
    1. ja, det er så vakkert <3
      og ja, jeg kan se at dere kan adoptere det som deres.

      Anbefaler flere dikt av den godeste Margaret, da hun kan det med å håndtere ord :)

      Tusen takk, Hanne! Jeg skal ta noen runder med noen offentlige instanser i morgen, og jeg vet jo det kommer gode dager igjen: Jeg har heldigvis en evne til å være i nuet, og det er jo en god hjelp mot det som er vondt å forholde seg til .
      Klem til gode - vakre deg !
      Nann Karin

      Slett
  2. Nydelege og sanne dikt. Veit så utruleg godt korleis det er ift det å føle seg hjelpelaus i eit system som ikkje fungerer. Har det på same måten akkurat no, der ein ser at eit nært familiemedlem ikkje får den oppfølginga og hjelpa den skal ha.
    Sender deg ein god klem og håpar og ønskjer du får betre dagar framover.

    SvarSlett
  3. Jeg elsker Margaret. Og kjenner hele slekten hennes, faktisk! Håper stemningen har lettet, selv om tåka fortsatt henger tung her...

    SvarSlett
  4. Håper moll harsnudd til litt mer dur i dag... Klem.

    SvarSlett
  5. Takk til dere :) livet føles litt bedre i dag :) jeg krysser fingre for at det kommer en løsning :)

    SvarSlett