Ikke alene på veien ...

Her en dag hadde jeg fri på formiddagen. 

Jeg skulle en rask tur til sentrum. 

Vi skulle bare hente noe. 

Jeg puttet barnet i setet, 

lommeboka i veska 

og 

nøkkelen i 

tenninga. 

Vi var klare for tur.

Og tur ble det!
Mange flere enn meg var på veien.

Pyntefaktoren var stor. 

Her var det mange med lilla hår, bølgeføn og hatter .

De var ute å luftet bilen og hverandre. 

Maksfarten på vidundrene 

de rånet rundt i 

er nok 32 km. 

Det sneglet og gikk. 

Godt plassert, midt i veien.

De observerte stener på fortauet, 

fargen på husenes kjøkkengardiner og 

skostørrelsen til de som ventet på bussen. 

Sakte med sikkert kom vi til byen. 

Da jeg endelig fant parkeringshuset, 

så oppdaget jeg 

til min store skrekk

 at noen lekte bowling med de parkerte bilene. 

Flere biler dultet bort i de bilene 

som var pent  plassert innenfor hvite streker. 

Jeg lette etter en mulighet til å være den eneste

 som pakerte på husets tak. 

Det var umulig. 

Jeg tenkte at dette ikke var bra for blodtrykket 

og kanskje ikke for bilen min. 

Jeg returnerte til heimen. 

Med en sovende Petrus i baksetet. 

Det tar på å være lenge på kjøretur, 

selv om turen ikke var lang. 

Og mammaen konatanterete at hun nok 

har det best med 

løpe-fra-butikk-til-butikk-handling

rett etter jobb. 

Det å ta en rask tur i byen på formiddagen
er jeg ferdig med.
Det tok for lang tid...

Er det bare jeg som normalt er rolig i traffikken
en gang i blant får blodet til å boble av ting jeg ikke kan få gjort noe med?
og som i sitt stille sinn har tenkt at det er mange eldre, som faktisk har blitt for gamle til sertifikatet sitt.

Petrine :)