Det enkleste er pistol

Blant pepperkaker, julekuler og glad barnelek, ble jeg hengende fast i en følelse etter et nyhetsoppslag :

Som alle mødre så vil jeg gutten min det beste i verden. 

Å ivareta barna sine er det nok amerikanerne også vil, når de nå snakker om at lærerne skal få våpentillatelse og få retten til å bære våpen i klasserommet. Jeg kjenner at jeg får vondt i magen. 

Vondt i magen av barn som lever opp i miljøer hvor de ser det nødvendig å beskytte seg med våpen.

Vondt i magen på vegne av alle barna som blir opplært til at våpen er sidestilt med forsvar. Det er bevæpnede vakter og kanskje etter hvert bevæpnede lærere.
 Det for å fremme sikkerhet.
Skummelt! 

Petrine har i tidligere år reist rundt i verden, og jeg husker en scene spesielt godt. 

Vi var i Mexico. På et lite lasteplan satt det en håndfull soldater og spilte kort. 

Og ved siden av hver og en av dem så sto det et automatvåpen. 

For å fremme trygghet! 

Jeg ble livredd!

Den samme redselen kjenner jeg på når disse forslagene diskuteres over there. 

Jeg er nemlig så naiv at jeg tror at det er lettere å ty til våpen om det finnes.  Det vil kanskje brukes oftere enn list og lempe i en vanskelig situasjon. Av erfaring så vet jeg at det uventede, de riktige ordene og humor kan løse stormfulle floker. Og jeg vet at det dessverre ikke vil stoppe vanskelige masakre som de nettopp har opplevd i Connecticut nylig og vi på Utøya i fjor. 

Jeg vil ikke at slike ting skal skje igjen!

Men er flere tilgjenglige våpen løsningen?

I så fall er jeg glad for at jeg enn så lenge er lærer i Norge! 

Petrine :)