På forsommeren ble det diskutert ferie i media. I forlengelsen av den debatten så har jeg tenkt på hva er det som er en fatterslig barndom. Jeg snakker ikke om fattigdom i form mangel på penger. Jeg har spurt hva folk tenker at barnet mangler for at barndommen ikke holder mål.
For om noen i dagens samfunn måler vellykkethet ut fra klesplagg, hvor stor bilen er og hvor langt turen går, så tenker jeg at vellykkethet er noe helt annet om vi spør barna. Min påstand er nemlig at barna setter pris på tid og opplevelser sammen, - uavhenging om det er ved kjøkkenbordet, på telttur, i hagen eller på et sted langt, langt borte. Jeg, midt i min naivitet, tror at en fatterslig barndom på ingen måte er knyttet til Sabeltannsskatt, gull eller norske kroner.
Jeg har spurt noen av mine facebookvenner som arbeider med barn om hva en fatterslig barndom er. Her er svarene:
- å ikke ha foreldre som digger deg.
Det å bli ubetinget elsket uavhenging av hvem man er og hvilke egenskaper man har, det er viktig!! Jeg tror at vi alle trenger å bli sett, å få bekreftelse og å føle seg verdifull. Vi føler å høre til og får bekrefelse på at noen liker oss og om noen blir glade når vi dukker opp. Barn og unge bygger jo opp tillitt, sosialkompetanse, identitet, selvbilde og selvtillitt på tilbakemeldinger de får av omsorgspersoner og andre i miljet det omgåes. . Det er nemlig avhengig av folk som ser deg digger deg. I det å ha foreldre som synes de er topp så har du også foreldre som er tilstede ved at gir omsorg og legger opp til opplevelser
Alle trenger anerkjennelse og kjærlighet, - spesielt barna våre
- å ha foreldre som har barn som et statussymbol
Det finnes foreldre av ulikt slag og det finnes ulike grunner til å få barn. I utgangspunktet så er det nok en del som kommer overraskende på foreldrene sine og det er mange som er planlagt. Motivet for å få barn er nok mange. Det kan handle om et indre ønske om å bli forelder, det kan handle om et ønske om å føre slekten videre, det kan handle om at det er innafor normalen og det kan for noen være prikken over i - en med hensyn til å føle seg fullkommen eller vellykket. Jeg tenker at alt dette er helt ok, så fremt man som foreldre har tid og rom til andre enn seg selv. At man har evnen til å legge det vante livet til side for bleieskift, våkenetter og barn som roper : "Mamma, se meg!" Det gjør de på ulike måter fra de blir født til de er voksne. Dessverre så er det noen foreldre som har holdningen at barn ikke skal synes, eller som ikke ser barnets verdi til annet enn den siste detaljen i det perfekte bildet. Det finnes også foreldre som er så opptatt av seg selv, sitt eget velbefinne eller sine egne problemer at de ikke forholder seg til barna sine. Jeg håper og tror at det ikke er så mange i disse kategoriene, men alle jeg spurte om råd jobber med barn. Derfor tenker jeg at de snakker av erfaring.
- å ha en barndom uten små og store opplevelser
Barn elsker å være med på det daglige virket i et familieliv. De liker å røre i sausen, blande sammen vaffelrøra, feie gulvet eller rake hagen. De liker også at vi blir med dem i akebakken, leser ei bok for dem eller ler av abligøyene deres. Dessuten så liker de å lete under steiner etter småkryp, jakte på innsekter og finne ut av verdens små og store spørsmål. For å ivareta denne nysgjerrigheten og utvikle barnets begreper og selvstendighet så er det smart å ta barna med på det man gjør i dagliglivet og spe på med andre opplevelser når man har mulighet til det. Ved å slippe barna til, og gjerne delta med de, så fremmer vi både språket, opplevelsen av mestring og tilhørighet til oss som er riundt. La barna få løpe rundt, grave i sanden, gå på bena, klatre i trappa eller det høye treet. Det vokser nemlig på det.
- å ikke ha foreldre som setter grenser for deg:
Da jeg jobbet som førskolelærer så var dette er tilbakevendendende tema. Det var også et tema det var vanskelig å veilede i, da alle forstå det med å sette grenser ulikt. Petrinemannen og jeg har ulike tolkninger, og resten av folket har sine variasjoner på hva man forstår med grensesetting. Hva betyr det å være konsekvent, betyr det at man er helt firkantet? Hva betyr det å sette en grense, betyr det at man er ubegripelig streng? Hva vil det si å fjerne barnet fra situasjonen, - holder det å sette det i garasjen? Jepp, jeg har blitt spurt om dette. Man bør ikke sette barnet i garasjen eller være kjempe sint/streng for å sette grenser for de små. Jeg tror at man kan snakke med barna, at man kan lage rutiner som gir greie rammer for barn og voksne å forholde seg til, at nan kan fortelle hva man forventer og eventuelt konsekvensen av brudd på dette, at man kan ha regler og at man kan bryte de i blant.
Det å få grenser er trygt i forhold til at barnet vet hva det kan forholde seg til. Verden er stor og veiledning kan være en hjelp på veien Når voksne justerer og gir tilbakemeldinger på adferden så vet barnet at det sees. Noe det trenger.
Barn er tilpasningsdyktige og de lærer raskt hva som er greit på de ulike arenaer de oppholder seg. Derfor kan de forholde seg til ulike spilleregler hjemme, i barnehagen eller på besøk hos bestemor.
By the way : For noen år siden så hørte jeg om en far som over tid skulle være alene med sine barn, noe han aldri tidligere hadde vært. Det å sette grenser ble derfor en utfordring for han og barna. De løste det på sitt vis, for som den fotballinteresserte familien de var så innførte pappaen tre ting i familien, - en dommerfløyte, et gult og et rødt kort. Det holdt for de. Spillereglene ble definert og med dommerutstyr til hjelp så fungerte det.
- å måtte inntre i en voksenrolle i tidlig alder på grunn av syke, psykisk spyke og rusa foreldre/forelder:
Det finnes barn i Norge og i alle andre land som lever sammen voksne som ikke er i stand til å ivareta dem. Det kan være ulike årsaker til dette. Foreldrene kan være kronisk syke, har psykiske plager eller er avhengig av et eller annet rusmiddel. Mange av disse barna overtar mye av oppgavene som ligger i foreldrerollen. De rydder, handler, lager mat og prøver å opprettholde tilværelsen. Ved å ta på seg ansvaret så gir de fra seg de opplevelser og erfaringer som til vanlig er knyttet til barndommen. Det kan være at de får mindre tid til å leke, de kan i liten grad ønkse å ha med noen hjem, de kan føle skyld eller skam for foreldrenes vansker og de kan savne tryggheten som foreldre skal gi. Nå er det heldigvis ikke slik at alle psykisk syke ikke klarer å ivareta barna sine, men det finnes absolutt.
- å ikke få lov til eller tid til å kjede seg
Barn i dag er travle. De har lange dager i skole og barnehage, og de har ofte fritidsaktiviteter i tillegg. Det kan bli liten tid til å kjede seg. Det er synd for det å ikke ha noe å ta seg til er faktisk bra for å kjenne på seg selv, for å høre på egne tanker og for å få kreativiteten til å blomstre.
La barna kjede seg..... Og la de få tid til å holde på med egenstyrte aktiviteter.
- å måtte leve opp til foreldrenes drømmer eller bli skjøvet foran som pyntedukker
Vi har så mange ønsker for barna vår! Det beste i verden! Vi vil de vel, vi vil de skal få en god oppdragelse og vi vil de skal få lov til det vi ikke fikk selv. I noen tilfeller så slår det feil. Det er når våre egne ønsker og behov overgår barnas ønsker. Det kan være om vi kler opp barna i siste mote, hvis mål er å vise frem barna sine. Eller når man på egne ambisjoners vegne bestemmer at barnet skal trene eller delta i en aktivitet fordi man selv har eller hadde et ønske om å nå langt i den som barn selv. Utdannelse er en annen greie, om man for eksempel ønsker at barnet skal bli lege, og vi står på krava, når barnet selv vil bli brannmann, pilot, forsker eller helsefagarbeider. Mange barn har talent som vi foreldre kan observere, vi kan oppmuntre de til å bruke det, men det er heller ikke da en selvfølge at de vil dyrke det senere i livet. Og det er barnas rett å velge og vår plikt å lytte til deres ønsker.
- å ha foreldre som ikke lar deg erfare verden:
Vi er ofte foreldre til barn som med hele seg krever hele oss. Vi kan velge hvordan vi møter barna våre. Vi kan bære de på gullstol eller la de gå selv hele veien til steder hvor de kan skaffe seg nye og morsmme erfaringer. Vi kan la de klatre i trær, skli på isen, la de leke, være i konflikter og gråte. Vi kan trøste og ha stabile rutiner slik at verden er gjenkjennbar fra dag til dag.
En annen tilnærming er at vår redsel for at barna våre skal skade seg eller for å trå feil i en jungel av muligheter så kan vi rydde vansker av veien. Vi kan også i vår godhet løse de små probleme for de, vi kan løfte de hver gang de faller og vi kan velge den enkleste løsningen som ofte er at vi gjør ting for de. Midt i all denne servicevirksomheten så kan vi glemme at erfaringer og opplevelser er nødvendig for at de skal mestre situasjonen, kroppen sin og verden.
JA, dette ble langt og inneholdt en del av tilbakemeldingene jeg fikk.
Konklusjonen vil jeg ikke trekke, annet enn at en fattig barndom i dette innlegget på ingen måte ble knyttet til krone og øre.
- og takk til de som faktisk kom svarene :)
Petrine
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar