Bali, mamma og mammarollen

Har jeg fortalt om den gang jeg var i Indonesia og det brant i skogene? Røyken var så tykk og overveldende at den førte til unntakstilstand der, i Singapore og i Malaysia. Vi befant oss på vakre Bali og levde godt gjennom hele brannperioden: - Vi hadde det nok bedre enn de som satt hjemme og undret seg over hvordan vi hadde det, de som fikk opplysninger gjennom media.  Vi hadde rismarker, deilig badevann og vind i riktig retning og vi var faktisk uberørt av at det brant på naboøya, vi var uberørt av "hazen" som skapte trøbbel for flytrafikk, for astmatikere og skapte lungsykdom og død for noen. Da, og under hele turen så var vi avskjermet for annet enn opplevelsene vi oppsøkte eller havnet i. Noe som var mega deilig. Jeg trivdes uten oppdateringer, uten å vite hvordan valget i Norge gikk, uten å vite at røyken bredde seg rundt og var til fare for liv og helse. Litt på samma måte så lurer jeg på om det var lettere å være i mammarollen da jeg vokste opp, da det faktisk ikke var telefoner i alle hjem og da et hjem ble bygd opp over tid når det gjaldt innredning og eiedeler. Jeg innbiller meg at det ikke bare er til det gode å kunne bruke hele verden som oppslagsverk og barometer på det vi gjør og bør gjøre. Det kan vi jo i dag. 

Jeg har nemlig ofte gått og tenkt på om mammaen min på 60/70 - tallet brukte mye energi på å vurdere  om hun var en god mor: Diskuterte hun rollen med sine venninner?  Knyttet hun riktig klesmerke til sine moderlige egenskaper og brukte hun energi på å gjøre som hun trodde folk forventet? Det er nemlg så rart å være i mammarollen, lese om den og bruke energi på den, samtidig som jeg forestiller meg at mamma rett og slett bare hadde alle egenskaper inne. Det vil si at hun ituitivt visste hva hun trodde på og sto for og at hun gjennom det kunne oppdra meg og gi meg det jeg trengte.

Jeg kan vanskelig forestille meg at hun oppsøkte bøker eller fagpersoner når jeg ble illsint, for å vurdere om hun løste konflikten riktig.( Men jeg vet at hun blåste på meg når jeg gråt meg bort. For så sint kunne jeg bli.) Jeg hadde blitt overrasket om hun tenkte at jeg fikk en dårlig barndom der jeg vokste opp med vegger av betong og lukten av fiskeboller i trappeoppgangen.  Like lite vil jeg tro at de synes jeg fkk dårlige ferieopplevelser selv om vi mest av alt ferierte i Norge der vi dro på familiebesøk, på båttur eller lå i telt langs bekker og elver. Det var lite i min barndom som smakte av utlandet, av opplevelsesparker eller av dyre hotellferier. Det var mye som smakte samhold. Jeg var mega glad for feriene mine, jeg gledet meg og visste at de var valgt ut fra at vi sammen skulle få avbrudd på hverdagen og gode opplevelser. Jeg er overbevist om at de tok avgjørelsene fordi det var noe de selv ønsket og trodde på.

Jeg funderer på om mammaen min følte at hun måtte forsvare rollen hun inntok som mor, om hun følte at mange mente noe om den og at hun følte at hun hadde mye igjen før hun fylte den optimalt.  Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk hun var fornøyd for å tilby meg et hjem, gi meg mat, drikke, klær og opplevelser. Jeg tror hun var glad for at jeg trivdes og var fornøyd. Jeg har et bilde at foreldrene mine gikk inn i foreldrerollen fordi de hadde tatt den på seg, at de var fornøyd med hverdagen og at de i liten grad var opptatt av matrielle goder. De hadde sine klare valg, så jeg sier ikke at de ikke var opptatt av hva de ville at jeg skulle lære, - jeg vet nemlig hva de sto for!  Alikevel har jeg en illusjon om at de oppdro meg i et Norge på fullfart fremover ut fra de verdiene de hadde og at det lå i dem. De løste hverdagen best mulig og at de slapp den massive påvirkningen som foreldre i dag kan bli påvirket av med ulike medier tilgjenglig 24/7.  

Derfor funderer jeg på hva Petrus vil tenke om meg når han blir voksen, vil han gjennomskue de bevistte valgene mine og de ubevisste handlingene blant hverdagens kaos og mer eller mindre gode løsninger? Ikke vet jeg!  MEN, jeg håper at han, som jeg, vil vite at han har foreldre som vil han alt vel og at  han blir digget og elsket ut fra hvem han er. Det vet nemlig jeg! 

Er det bare jeg som har et bilde av at foreldrene rett og slett bare fylte/fyller foreldrerollen helt naturlig? Alt det ligger for de? 

(og som glemmer at også de har tatt valg, diskutert avgjørleser, slipt grenser og flyttet verdier ? For når jeg tenker meg nøye om , så tror jeg også at de har satt ord på sine valg til hverandre og latt meg leve i troen på at de bare er de rette foreldrene for meg...) 

Kanskje vi alle skal leve i nuet og løse hverdagen best mulig uavhengig av hva verden ellers måtte mene? 

Petrine :)