onsdag 15. oktober 2014

Vi synes det var greit at Petrus syklest avgårde, men....



På vei hjem fra skogtur i dag så var det en lang utforbakke. Det er den bakken jeg digger når jeg er på skitur, fordi den er en beløning på vei ned til parkeringsplassen etter en runde i marka. Det er nedoverbakke i nesten to kilometer og ned der kjørte Petrus i forrykende fart på balanse/løpesykkelen sin. Hui og hei hvor det gikk og det  var ikke fritt for vi hørte jublende hvin underveis. Etter hver så mistet vi han av syne, men vi visste jo at det var sti så langt vi skulle, vi visste at det ikke var veivalg å ta stilling til underveis, vi visste at han stopper når han ikk ehar oversikt over hvor vi er og vi visste at han hadde balansen og ferdighetene han trengte for å komme helt ned i bunnen av den naturlige berg og dalbanen. På vår ferd nedover så ble vi stoppet av et par som hadde møtt vår lille pode. De lurte på om det var vi som eide den lille raceren som for som en virvelvind nedover bakkene i marka. Det måtte jeg bekrefte med følgende ord: "Ja, han er vår og vi vet at han har balansen inne til å komme seg heskinnet ned". I ettertid så lurte jeg på om jeg faktisk prøvde å forsvare at vi lot han få lov. Jeg funderte på hvorfor jeg måtte fortelle at vi vet at han har god balanse og at han ville mestre å komme seg med superfart, som han kaller det, nedover skogsveien. Har jeg blitt påvirket av alt skriveriet om farlige klatretrær og andre farer som finnes i verden der ute  og som virker som hinder for den oppvoksende generasjonens utvikling?

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det gjerne i gjen, at jeg vil ha et barn som blir kompetent til å mestre verden han skal vokse opp i. Det betyr at jeg ikke kan putte han inn i et hylster av skumgummi eller rydde alle hindre av veien for han. Det betyr jo at jeg i samme slengen vil ta bort alle mulighetene han har for å utforske, for å tøye grenser og for å bli kjent med seg selv sine ferdigheter og evetuelt begrensninger. Han har som alle andre egenskaper som fremmer gode ferdigheter og mangeler egenskaper som han kanskje ønsker å ha. Det håper jeg at han lærer er helt ok. Det at vi er forskjellige og at vi kan eller liker ulike ting. Noe jeg håper han lærer av prøve og feile metoden er å finne ut hva han er god til og at han etter hvert gjennom samme metode kan lære seg ting han også må trene mer på å mestre. ( OM det er viktig å lære det da.. alle trenger vel ikke kunne alt?) Og jeg har en formening om at barn til tross for at de liker litt spenning så har de ofte en innsikt i hva de mestrer. 




Da jeg arbeidet i barnehage så hadde vi et klatretårn i utkanten av skogen. Det var nok tre meter høyt og for å komme opp så  måtte man klatre på en lealøs stige av plastlagt kjetting. Vi diskuterte mange ganger om vi skulle lage en grense på hvor gamle barna minst måtte være for å klatre i det, men vi slo det fra oss hver gang. Det var nemlig slik at vi opplevde at barna kjente sine egne grenser eller at de aldri klatret høyere enn at de kom ned igjen. De små sto ofte å dro og ristet i stigen, kanskje de forsøkte å klatre på det nederste trinnet, mens de som bar eldre klatret litt høyere... Jeg arbeidet i barnehagen i atten år, og ikke en gang så opplevde jeg skader i forbindelse med tårnet eller med klatring i trærne som var på tomta. Alle disse erfaringene av at ting går bra og all den gleden jeg har observert hver gang et barn får til er nok med på å styrke min tro på at barn kan om de får lov. I det sier jeg ikke at de ikke skal bli sett, jeg sier ikke at de ikke kan få veiledning, jeg sier ikke at de skal være grenseløse, men jeg sier at de skal få lov til å bruke det fine instrumentet som kroppen er og at de skal skaffe seg den erfaring de trenger for å møte morgendagens utfordringer i bokstavlig og billedlig forstand.  Jeg har skrevet det før og jeg gjentar meg gjerne: man må falle for å lære å reise seg. 

Om jeg ikke skal være billedlig her, så kan jeg fortelle at jeg har møtt forvirrede barn når jeg har rakt ut en hånd og en verbal bruksanvisning i stedet for å bruke min mukelkraft for å få de opp i stående igjen etter et fall. De har til og med kommentret at de pleier å bli løftet opp når de faller. Jeg sier ikke at man ikke skal trøste et barn som faller og slår seg, men jeg sier at det er lurt å lære seg å komme på bena, at ikke alle fall gjør vondt og om man møter utfordringer gradvis så sier erfaring meg at de store skadene er sjeldne. 




Om jeg nå går tilbake til utgangspunktet!
Om jeg nå faktisk erkjenner at jeg følte at jeg måtte forsvare vårt valg om å la Petrus fare nedover bakkene!
 Om jeg nå vurderer om jeg mener handlingen vår var forsvarlig, så må jeg svare JA! 
Vi lar han få lov til å kjøre racerfort neover på en sti uten biltrafikk og hidringer neste gang også! 
Det fordi vi vet at han stopper når han ikke har oversikten over hvor vi er, 
fordi vi vet at han mestrer det, 
fordi det gir følelse av frihet 
og at det kanskje ligger noen utfordirnger i å kjenne på at det kanskje kiler i mangen. 
Noen følelser er skummeltmorsomt, 
og den følelsen kan vi dyrke frem :)

Petrine :) 

- men hvorfor forsvare noe jeg tror på? 


2 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg igjen….og jeg blir så irritert på meg selv over å oppdage at jeg står og forsvarer noe jeg tror på, uten at noen har konfrontert meg eller noe som helst. Bare fordi jeg antar at jeg kan komme til å bli dømt, eller noe. Bra innlegg! :)

    SvarSlett
  2. Fint innlegg. Og kjenner meg igjen. Og så flott at Petrus får dra i superfart ned bakken!!

    SvarSlett