På jakt etter skjelett og fossiler, samt dyresporavstøpning

På jakt etter skjelett og fossiler 

Vi har hatt noen dager fri i forbindelse med høstferien, Petrus og jeg. I den siste tiden har han vært interressert i hvordan øya vi bor på oppstod. Han hadde nemlig plukket med seg lavastein på en tur med barnehagen, - og våkne voksne fylte på med opplysninger - så her i heimen har det vært sanking av stein og snakking om slott, konger, vulkaner og Jeløya. 

Han har reist videre i tid i løpet av ferien. På en av strandturene så forandret jakten seg. Det var ikke lavastein som glitret og tiltrakk seg fosiler. Plutselig var han på jakt etter skjellett og fosiler. Han utstyrte seg selv om trillebår, tau til å trekke fangsten opp fra bakken med og selvfølgelig med spade. Vi lette og lekte helt til jakten bokstavlig gikk over alle støvleskaft og han hadde et basseng i støvlene sine. Derfor fortsatte jakten med en bar fot og en støvelkledd en. 

Etter hvert ga jakten resulteter, vi fant et skjelett av en dinoseur på stranden. 

Se neste bilde med lekens briller. 

Vi fant dessverre ingen fossiler, så derfor ville han lage en selv. Petrus liv og tålmodighet varer ikke så lang tid som det tar å lage en god, gammel fosil, men en avstøpning av dyrespor kunne være et greit alternativ. 

Vi tok med Petrinamannen på saken. Han ble så ivrig av å finne frem gamle speiderkunnskaper at han  fikk noen påminnelser om at det faktisk var Petrus sitt prosjekt. Det vanskelige med hele prosessen var faktisk å finne dyrespor. Vi hadde håpet på å finne elg eller rådyspor, men fant etter hvert et hundespor. Om du skal prøve det samme, så gå et sted hvor jorda er litt mye. Vi fant sporene langs bekkekanten. Der kom forberedelsene til sin rett: 

1) vi hadde kuttet en bit av en melkekartong

2) fylt en flaske med vann

3) tatt med en pose gips

4) tatt med en avkuttet brusflaske til å blande vann og gips i. 

Melkekartongen ble lagt over sporet før vi helte gipsblandingen over. Deretter kom vi til den tyngste jobben, ventingen. Det tok nok et kvarter med: Er det ferdig snart, - før gipsen var tørr nok til at vi våget å løfte opp gipsblokka. Den fikk et hviledøgn hjemme, før den gamle tannbørsten fikk et nytt arbeidsted. Pusset fri for sand og stein så ble det smurt på et lag med grønnsåpe før klossen ble puttet ned i en melkekartongbunn med gipsblanding. Der fikk den stå til den var tørr nok til å deles, enda et kvarter. 

Gleden var stor da vi kunne se hvordan poteavtrykket så ut ved bekken. 

En morsom aktivitet for store og små.

Håer dere har gode dager med eller uten jakt på historiske gjenstander og gipsavtrykk. 

Høyt henger de og glade er de

Petrus kommer hjem fra barnehagen med rift i yndlingsgensere, - den med tigeren på! Han hadde også et stort sår på magen. Jeg spør hva som hendte. Han forteller da at han hadde fått lov til å komme inn i "Lillehagen" for å klatre i trærne der. Han hadde en god opplevelse, tross sår og ødelagt yndlingsgenser: " Jeg klarte det! Helt til toppen!", forteller han ivrig før han forteller at han ble hengende fast i en gren. Han ble hengende der, i genseren, som til slutt revnet og han bumset i bakken. Jeg spurte hvordan det gikk, og han svarte at han fikk vondt på magen, men understreket at han hadde klart å komme helt til toppen.

 På vei til barnehagen i dag så snakket vi om de søplemennene som hang bak på søplebilen mens den flyttet seg fra adresse til adresse. Petrus konkluderte med at de var kjempe sterke som ikke falt ned. Vi ble enige om at han var så flink til å henge på bilen fordi han hadde gjort det så mange ganger og dermed fikk trenet seg. Det var da han kom på det igjen, det med å tøye grenser, Han sa: "Jeg trener på å klatre i trær og da blir jeg flink til det. Jeg var helt på toppen av treet i Lillehagen!" 

Det er når jeg hører hvordan min lille gutt gleder seg over å mestre kroppen sin at jeg funderer på hvorfor det er så få barn i trærne, hvorfor vi er alene i skogen som ligger et steinkast fra der vi bor og hva som gjør at trær må kuttes ned på skoler. Hva er det som gjør at vi som voksne lar behovet for kontroll gå så langt at vi frarøver våre håpefulle små den gleden der er å komme ut av huset og opp i trærne? Den gleden som inneholder glede, mestringsfølelse og kroppsbeherskelse? Jeg tror det å klatre i trærne er både spennende, skummelt, kult og gøy. Det er enkelt også, for de fleste har nk et tre i nærheten som man kan komme opp i selv om man er liten. Vi er så heldige at vi har en krokete furu på tomta, og selv om en grein dessverre er knekt, så er ligger stammen slik at Petrus har klatret i det fra da han lærte å gå.

La oss bruke friluftsåret til å oppsøke det lille skogsholtet som er i nærheten, den hagen som har de fineste klatretrærne eller den statuen som man har lyst til å bestige.

Dette er nok det treet jeg besøker oftest og følger gjennom året, men klatrer ikke i det 

Jeg heier på barn i bevegelse og avslutter med å fortelle om Astrid Lindgren som klatret i trærne til hun var langt oppe i årene. Jeg har ikke funnet #mitttre, men har klatret på veltede trær, i furua på tomta og andre lett tilgjenglige steder med Petrus. Også jeg skal bruke friluftåret til å tøye mine grenser, til å komme meg litt lengre opp i trærne og til å være enda mer ute i skogen med Petrus.

Petrine