 |
| Her overrasket jeg alle med å komme til verden alt for tidlig, St joseph, Fredrikstad |
I går var det prematurdagen og i den forbindelse så har jeg lyst til å skrive et bittelite innlegg.
 |
| Søster Marcia er en av nonnene som passet meg. Bildet fant jeg her |
Jeg kom til verden i all hast en junidag for over femti år siden og min kjære pappa trodde ikke kollegaene da de gratulerte han som far. Jeg skulle jo ikke bli født før på høsten. Jeg var ikke store knøttet, - da jeg vokste opp så sa mamma at jfødselsvekten var omtrent to pakker med smør. Jeg ble puttet i kuvøse for oppevaring i uke etter uke. Stakkars mamma hun ble nektet å se meg av nonnene, den første tiden. Derfor trodde hun ikke at jeg levde. He, he det hjalp heller ikke at pappa fortalte at jeg var en stygg, liten baby med hode på størrelse med en spisesje og etterhvert godt utviklede tyggemuskler. De sistnevnte musklene fikk meg visstnok til å se ut som en alien, med smalt panne og øyeparti og et langt bredere ansikt fra nesa og ned. Da mamma kom seg ble foreldrene mine sendt hjem, mens jeg vokste i rugekassa. De har fortalt at de gjerne skulle vært med meg, noe de ikke fikk. Men gleden var desto større da jeg utpå høsten var stor nok til å bli med hjem selv om jeg ikke var stor nok til å rekke ned til bena i sparkebuksa. Det var ikke prematureklær å få kjøpt den gang.
Som voksen så har jeg tenkt på at jeg ble født i annen tid enn i dag. Jeg er pedagog og har lært hvor viktig nærhet er for babyer og har derfor fundert på om det har gjort noe med meg at jeg ikke fikk spesielt mye kroppskontakt mens jeg kjempet meg større. Det var det de trodde på den gang, det at det var best å bli vernet fra verden. Verden går videre! Da Petrus startet livet sitt på spebarnsintensiven så fikk vi se at selv knøttsmå babyer får kroppskontakt. Det var også mulig for foreldre å komme å hilse på babyen sin 24/7. Jeg tror nok at de som ivaretok meg for et halvt århundre siden også var gode pleiere og leger, noe jeg kan skrive under på at de som ivaretok Petrus var.
 |
| Fra Dalegarn sitt hefte Premature |
Jeg har vært heldig og er takknemlig for mine møter med spebarnsintensiven. I den forbindelse vil jeg oppfordre dere til å strikke til avdelingen i ditt fylke. Klassen jeg har nå holder på å strikke tepper og små plagg som vi skal gi til sykehuset her i Østfold. Jeg vet at det på enkelte sykehus er behov for både pledd og andre produkter, så om dere følger denne linken så finner dere oppskrifter i forbindelse med Amandaprosjektet. Det er et prosjekt som ble startet etter at en liten jente med navn Amanda kjempet for sitt lille liv og tapte kampen. Foreldrene ville gjøre noe meningfult i sorgen og startet å samle inn små strikkeprodukter i ull til spebarnsintensiven på sykhus rundt om. De har en egen hjemmeside her hvor du blant annet finner frem til steder som tar i mot plagg til sykehusene.
Jeg har skrevet om Amandaprosjektet tidligere her, og om du vil følge med slik at du får meg deg når jeg kommer sterkere tilbake så finner du facebooksiden min her. Jeg er i et ufrivillig "prosjekt dårig samvittighet" om dagen, noe som gjør at bloggen går i pausetakt. Kan være at det kommer et innlegg om det ved en passende anledning.
Petrine
