Lek på "voldsomt"!

Petrus har alltid vært en pjokk som er glad i å leke, og han kan holde det gående en evighet.  Han hadde for en tid siden monstre boende under sengen, men nå har de tatt bolig i han. Luen har blitt dragelue, - og han spruter ild, vræler og forteller om snille Monsterulver. Babyteppet blir festet rundt halsen med en klype før han inntar rollen som Supermann. ( Hvor har hatt fått informasjon av denne figuren, tro) Han har aldri sett Spiderman, og vi har ingen ting med bilde av han i hus, alikevel forklarer han med kropp og ord hvordan edderkoppmannen beveger seg. Han velger roller hvor han ka være skummel og lage litt lyd. 

Det synes jeg er helt ok. 

Det at vi også er inne i en periode hvor Petrus bruker stokker, pinner og lignende gjenstander til våpen, synes jeg er vanskeligere å forholde meg til. Han vil også gjennom denne form for lek være litt skummel, bruke kroppen og lage lyd. Det er jo egentlig helt greit å leke at pinner er våpen, å leke at den samme pinnen er politimannens pistol eller brannmannens øks eller geværet til en jeger. Alikevel synes jeg det er vanskelig å sette rammer for og være vitne til denne leken. Han fekter jo rundt seg, han løper etter de han skal skyte og han kan hogge løs med "øksen".  Jeg er redd han ikke skal kjenne hvor grensen går og at han vil skade andre til tross for at det  ikke er målet eller meningen.  Denne formen for lek får meg til å kjenne på mine egne verdier som handler om at man ikke bruker våpen, man sikter ikke på noen, man sloss ikke og man løper ikke  etter de andre med gjenstander. Slike handlinger utøver man ikke i den virklige og voksne verden. Det er her jeg som voksen må huske på at leken er fiktiv og at barn skaffer seg erfaringer gjennom å prøve ut atferd, teste ut det de har observert eller lært noe om. ( verry, verry, vanskelig) Er man jeger så må man både sikte og helst treffe byttet, er man brannmann så må man jo hogge løs for å komme seg inn gjennom lukkede dører og er man politi så må man jo en sjelden gang bruke våpen, - og slik bør det være i leken også! Hodet mitt forstår at mange typer lek skal gjenskpe virkligheten  og kompetansen min tilsier at leken er en god arena for å leve ut roller man ikke inntar til daglig. Barna  får mulighet til å innta roller hvor man er "farlig", "skummel" og "voldsom". Gjennom det så kan de jo faktisk få kjenne på andre følelser, skaffe seg andre erfaringer og lære noe om hvor grensen går. Jeg forstår det! Alikevel liker jeg ikke at Petrus løper etter andre, sikter mot de eller leker voldsom lek. Det fordi jeg er redd for at han kan skade andre eller at andre skal skade han. 

Det hjelper ikke at jeg har kunnskap om  at voldsom lek, herunder krigslek, slosslek, brytelek, fekting og annen type utaggerende lek er høyst vanlig Jeg husker jo at vi lekte krig da jeg var liten. Og tro meg, det var ikke snakk om å løpe etter hverandre og knuffe. Neida, målet var å treffe motstanderen med stein!! Og det klarte vi jo også i ny og ne, noe som  resulterte i at noen måtte til sykehuset for å sy i ny og ne: Alikevel fortsatte leken  ved en annen anledning: I blodig alvor. Den typen jeg lek jeg har observert hos Petrus er en hel verden unna den vi hadde, og ikke fortell han at vi siktet på hverandre med stein når vi skulle tøye grenser, teste smidighet, hurtighet og treffiskkerhet. Skal du fortelle han om hvordan vi lekte ut farlige roller, så lekte vi også med krigsfigurer i plast, cowboy og indianer eller politi og røver. Vi lekte det også, med pinner som våpen. Det var en naturlig og selvfølgelig rekvisita i leken. I min lek ja, men jeg digger ikke at Petrus gjør det samme, om han fekter og slår med de.

Jeg har lest ulik type litteratur som tilsier at vi også skal la denne type lek få rom, da det er naturlig for barn å måle krefter. Gjennom leken så kan de lære seg at det er en hårfin balanse mellom lek og ordentlig slossing. De kan få erfare at det finnes en grensen de har for hva de og kameraten kan tåle. Det sies at de empatiske barna stopper leken om den går for langt. De lærde strides om det er de mest aggresive barna som ypper til slossing eller krigslek, om man blir aggressive i leken og blir rolige eller om det rett og slett er en måte å bearbeide inntrykk og skaffe seg erfaring på. Jeg har egentlig mest tro på det siste alternativet. Jeg tror barn leker noe de kan litt om, noe de har settt, har vært med på eller hørt noe om.  Da det brant i en stor blokk i byen min for mange år siden. Da var  brannslukning på høyt nivå i leken i lange tider etter på.  Tegnearkene var fargene gult, oransj og sort og illustrerte brann og brannslukning i fri fantasi, - med grobunn i en voldsom og skremmende hendelse i barnas nærmiljø.  Vi lot de holde på fordi vi hadde en grunnleggende tro på at det var slik barna bearbeidet den store brannen. Nå er det slik at den volsomme leken som oftest er blant gutter ikke bør ha grobunn i den virklige verden. Inspirasjon til lek kan de få gjennom tv - serier, eventyr, bøker eller historier de fanger opp i media. Petrus digger å lese avisa, og han forteller oss historier ut fra bildene han ser der. Noen ganger vil han ha en forklaring, andre ganger så har han og fantasien historien inne. Disse bilden og historiene kan være grobunn for allsidig, morsom, fantasirik eller voldsom lek. 

jeg opplever Petrus som viljesterk og målrettet. Jeg opplever at vi kommer langt med en samtale og at han har empati, men alikevel så liker jeg ikke at han leker voldsom lek. Seriøst, jeg da, som har hevdet at mange gutter trives med og liker denne lekeslossingen. Jeg som har stoppet lek for å spørre om det er lek eller alvor, og som har latt de leke videre om to blide ansikter forteller meg at det er lek. Jeg som har veiledet leken inn på noe annet om jeg har sett at øyne er i ferd med å bli mørke, blikket innbitt og stemmene sinte. Jeg som har ment at det er helt ok å lekesloss i trygge rammer. Jeg som har trodd på at så lenge rammene er gitt og med en voksen tilstede, så vil barna skaffe seg erfaringer og de får brukt opp noe av den energien som er boende i dem.  Av alle, så kan jeg noen ganger synes herjeleken til Petrus kan være vanskelig å forholde meg til. 

Mitt barn sloss vel ikke, eller? 

.... for å understreke det nok en gang: 

Jeg heier på leken!! 

( - og pjokken er ingen slosskjempe) 

Petirne :)