Hverdagsjubel

Vi kom inn av døra sammen. 

Petrus kom løpende mot oss. 

Det var ikke jeg som fikk velkomstdansen, latteren og kjempeklemmen. 

Det var ikke jeg som utover kvelden ble bombandert med spørsmål 

eller som ble brukt som klatrestativ. 

Under barne - tv så var det ikke jeg som ble brukt som stol, ryggstøtte eller fotvarmer. 

Det var ikke meg dagens konkrete kjærlighetserklæring ble rettet mot. 

Det var den aller, aller største storebroren som trakk det lengste strået

fra en jublende glad Petrus. 

Har dere sett når små barn møter mennesker de er glade i eller for? De kan danse i ring, de kan trekke opp genseren og vise magen, de kan hente en leke eller noe annet de synes er fint eller på en annnen måte vise at de er glade. 

Følelser synes så godt utenpå. 

Plutselig en dag har vi lært å kontrollere det. 

Petrine :)