fredag 27. april 2012

Petrine SKRIKER

I dag snakket jeg med en bekjent.
Hun fortalte om et barn som skal bytte skole.
Det er ikke noe uvanlig i skolebytte.

Men ...

Dette barnet skal bytte skole
fordi det i 5 år har blitt mobbet
på nærmiljøskolen.

Det til tross for at det har vært kjent
for både lærere og foreldrene.
Både for foreldrene
til barnet som har blitt mobbet
og til de som har mobbet.

Petrine kjenner at mammahjertet blør:

Hun kjenner at hun er redd for at vår lille Petrus
skal møte barn som vil hevde seg i verden
ved å tråkke andre ned.
Og hun håper at han ikke skal
hevde seg ved å tråkke på andre.

Hun får vondt av barnet
som skal bytte opplæringssted
i håp om å få gode og glade dager.
Det vakre barnet som har
kommet hjem med sår,
knuste briller og vonde erfaringer.

Hun synes det er vanskelig å forholde seg til
at barn er barn værst.

Og hun kjenner at hun blir SINT
 for at voksne mennesker
ikke har klart å stoppe atferden.

Hun kjenner adrenalinet øke
og temperamentet blir
litt mer synlig enn vanlig.

HUN HAR LYST
Å SKRIKE
TIL DET
PEDAGOGIKSE
PERSONALET;
DERE HAR EN JOBB Å GJØRE;
OG DERE BURDE HA KOMPETANSE
TIL Å STOPPE EN 6 ÅRING!!!!!

I all verden hvilket barn i alderen 6 - 12 år
er sterkere og har mer kompetanse og list
enn en skoles personale?
Hvilken voksen klarer ikke å fotfølge, stoppe og
kronisk veilede en 6 åring?
Den 6 åringen som nå er 11!!!!

Vet man hvem som er mobberen,
og man jobber med saken,
så er man vel kroninsk tilstede?
Man setter vel ord på
og har hyppige møter
både med familien til barnet som blir mobbet
og ikke minst mobberens/mobbernes familier?
Eller?

Jeg kjenner at jeg kunne skrevet
side opp og side ned om denne saken,
om mobbing og om de voksnes ansvar.
Men det er fredagskveld og jeg har skreket ferdig!!

Det uten å ha snakket med foreldre, lærere eller
andre voksne som er innblandet i saken.
Jeg har skreket for barn som ikke får gode relasjonserfaringer.

Og jeg mener med hånden på hjertet at dette er de voksnes ansvar.

Phuu, godt å få luftet ventilene.
Jeg har lett for å bli engasjert og berørt :)
Og jeg synes det er vondt på å tenke på dette barnet ...


Petrine :)


( Og ja, jeg vet om at skole er både miljø og fag!
 Jeg vet at det er mobbing er vanskelig og jeg har erfaring med
 at barns tidlige skolerfaringer spiller en stor rolle for barnas fremtid )   




Noen linker til sider om mobbing :
En elev forteller at læreren stoppet henne. Hun var mobberen. 
Hvem mobber ? på ung.no
Barneombudets sider om mobbing 
KJetil og KJArtans tips mot mobbing 


6 kommentarer:

  1. Hjertet mitt gråter for det samme barnet, og jeg er fullstendig enig med deg .

    SvarSlett
  2. Mobbing er så vondt!
    Jeg har aldri opplevd det selv, men vi har alle vært vitner...

    Ønsker deg og dine en fabelaktig helg.
    Håper alt er godt.

    Stor klem og ett varmt smil
    Maia

    SvarSlett
  3. Jeg er redd for at barna mine skal oppleve mobbing og at de faktisk skal mobbe. Derfor begynner jeg tidlig i oppdragelsen å lære dem å være snill og god med andre, vite forskjell på rett og galt,og si ifra til voksne dersom andre barn er slemme mot dem eller andre.

    SvarSlett
  4. Og så er det virkelig lov å skrike litt når det gjelder dette og da.
    Vond følelse når noen ikke er snill med barnet ditt.
    Ille når de voksne rundt ikke tar det på alvor.
    Flott skrevet Petrine!

    Fin lørdag til deg!
    - AC

    SvarSlett
  5. ja, det er lov og sikkert nødvendig å skrike.
    Man vil jo ikke at barn skal være ugreie med andre barn.
    Vi prøver jo å oppdra barna til å være sosiale, gode og godt likte.
    Det begynner fra de er små, men tilstedeværesle og justering av atferd.
    Lære å dele, ikke ta i fra og få tilbakemeling når de i leken sender oss et blikk for å se om de er på riktig vei.
    Det gjør jo små barn.
    Alikevel så blir barn mobbet og mobbere.
    Og det er da vi vokse aktivt må være til stede.
    Ta det på alvor for å stoppe det. med hensyn til alle.
    Jeg har stoppet bilen, gått ut av den for å ta med meg barn tilbake til skolen. Det var fem store barn som kastet seg over et litet.
    Jeg kunne ikke kjøre forbi og late som jeg ikke så det.
    Jeg så det.
    He, he jeg sier ikke at man skal drive skytteltraffik til og fra skolen, men jeg mener at vi har et ansvar som voksen.

    SvarSlett
  6. Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske.
    Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten.
    De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet.
    voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer "sånn er livet". Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør "hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?"

    Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet.
    Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!!

    Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet.

    Klem

    SvarSlett