 |
| Denne utsikten lånes bort i august. |
Jeg må fortelle om i går. Da jeg hadde lagt ut innlegget om hun uten nettverk så dukket det opp et par meldinger i innboksen på Facebook. Den ene var fra en som hadde tenkt på at han kunne låne ut et par hytter på Jeløya. Han fortalte at innlegget jeg hadde hatt hadde fått han til å bestemme seg for å låne ut begge hyttene den første uka i august, hvorpå han ga meg muligheten til å formidle ryktet. Det gjør jeg med glede, så et innlegg kommer med det første. Jeg kan røpe at det er en vakker beliggenhet med sjø og strand et steinkast fra hytteveggen.
Deretter så havnet et lagt "brev" i innboksen: Det var en mor som opplevde å stå hjelpeløst på siden da barnet hennes ble mobbet. Jeg tenker at mobbing angår oss alle og at vi alle har et ansvar for å hjelpe de som bli mobbet til å komme fri fra vold og psykisk mishandling med ord. Dessuten så trenger de som hersker med andre, som slår med ord eller knyttneven å få grenser eller veiedning slik at de får et annet handlingsmønster, en bedre måte å kommunisere på eller å skaffe seg status på bedre måte enn ved å være ugrei og stygg mot andre. Opps, nå ser jeg at jeg plutselig er langt inne i et innlegg, men det er faktisk slik at jeg har tenkt itl å låne bort spalteplassen til en mamma, som nå har en annen hverdag. Det etter å ha flyttet til en annen kommune og barna på en privatskole der. Heldigvis ble dagene bedre, men en hel familie bosted og livssituasjon ble forandret, og resultatet ble heldigvis godt. Les !!!
Jeg legger brevet ut uredigert og uvkortet her:
" Det knyter seg i magen.... jeg ser ned på de store, blå øynene dine. De har et skremt drag, samtidig som de er så bedende at jeg strever med å holde mine egne tårer tilbake. Du er SÅ vakker, der du spør:
"Hva er det for noe med meg, mamma?"
"Hvorfor er det jeg som blir slått hver eneste dag?"
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, men prøver alikevel: "Det er ikke noe galt med deg, gutten min, det er de som har problemer og som ikke har lært seg hvordan de skal takle det. Det skal ikke gå utover deg! Det ER IKKE noe galt med deg, du er verdens beste gutt!" Jeg hører stemmen min skjelver og jeg ser instendig på deg.
- "Det sier du bare fordi du er mammaen min, og mammaer SKAL si sånn.! Men, det ER bare JEG som blir slått hver dag". Du ser på meg og jeg skulle ønske at jeg kunne ta bort alt det vonde.
Vi har vært i dialog med skolen over tid. De lover at du skal være trygg der og at mobberne skal stoppes. Men, de er rådville. Vet ikke hvordan de skal ta tak i det og det er DEG det går utover. Opplevelsene, den ene vondere enn den andre, er det mange av. Statusen om at det er deg det er lov å le av sitter bom fast.
Han som ingen vil sitte ved siden av, det er sønnem min <3
Minstegutten, han som er den morsomste som finnes. Han med humor og selvironi og med en kraft jeg aldri hadde forestilt meg at noen hadde klart å slukke.
Som pedagog vet jeg at dersom barn får gode opplevelser sammen, klarer de lettere å oppdage uante styrker hos den andre. Jeg hadde i denne tiden kontakt med de andre foreldrene i klassen og de vet at deres barn mobber mitt barn. Vi bestemmer oss for at den ene mobberen og min sønn skal få feire bursdag sammen på bowlingsenteret. Kanskje det er med på å åpne øynene deres, slik at de ser at min sønn er en fantastisk gutt...?
Jeg skammer meg enda over denne avgjørelsen,
-for min tankeløshet.
Det ble ingen god bursdag for deg.
Du ville egentlig ikke være der, men du bet det i deg.
Så slukket gleden din.
Du ble taus, trist og hadde magesmerter.
Legen ble med på møter på skolen.
Skolen lover og lover og læreren din tar dette veldig på alvor.
Det var aldri du som sa i fra.
Det var alltid noen andre som så.
Vi kobler inn helsestasjonen for å hjelpe deg igjennom,
men hverdagen din er alikevel preget av utestengelse og vold.
Våren kommer og jeg kjenner at dette er umulig. Tre år med mobbing og kulturen er satt. Pappa og jeg tar avgjørelsen . Vi søker deg inn på en privatskole. Langt vekk. Til nabokommunen.
På den nye skolen blomstrer du. Den siste måneden før sommerferien får du nye venner og gode opplevelser. Livet er verdt å leve igjen for deg. Du blir bygget opp igjen, menneskene rundt deg tror på deg. De seg DEG og den herlige gutten du er.
Mammhjertet mitt begynner å repareres igjen. Jeg ser at du har en idre kraft i deg. Jeg ser at andre tror på deg og løfter deg frem. Mennesker blir viktige for deg , igjen.
Som forelder har vi et ansvar. Hvordan omtaler vi andre mennesker foran barna? Tenker vi om andre at de er mindre verdt om de skiller seg ut fra oss selv? Snakker vi nedsettende om barn eller foreldre i kalsssen? Ber vi alle i bursdag eller dropper vi et par, tre stykker?
Som forelder må vi hjelpe barna med å se egenskaper til hverandre og ikke bare se hvem som er best i fotball eller har den beste sykkelen. "
Hva mer kan jeg si?
Bry deg !
Petrine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar