Tanker om deg som sto alene inntil veggen....

Du sto borte ved dodøra, 

du holdt deg fast til veggen 

og du svarte sjelden når jeg snakket til deg. 

Det var nemlig slik at jeg ikke snakke med deg, 

for om jeg tok kontakt så holdt vi en monolog, 

enveiskommmunikasjon fra meg til deg.
Det var nemlig sjeldent du ytret noe. 

I starten av skoleåret tok jeg hyppig kontakt, 

fordi jeg kjente deg fra før,

men etterhvert som tiden gikk så sluttet jeg å gå bort til deg, 

til den faste plassen din, 

der hvor du sto klistret med ryggen inntil veggen, 

helt borte ved dodøra. 

Dette bildet fra ungdomsskolen var visket ut av hukommelsen min, helt til  i dag da jeg skulle finne frem inspirasjon til neste strikkeprosjekt. Jeg bladde i permen og fant de oppskriftene som mamma fulgte på 60 - og 70 - tallet. På en av disse var det bilde av en strikkelue med stor dusk: En slik som var moderne i min barndom, men som var lagt bort på ungdomsskolen. Da var det en bøttehatt i ull som var in, og som var plassert på mitt hode, mens på ditt var det en strikkelue med dusk. Ikke at dusken eller lua hadde noe med situasjonen å gjøre, ei heller årsaken til at du var alene, men den må nok ha blitt et bilde på ensomheten for meg. For når jeg ser bilde av denne strikkelua med dusk, så ser jeg et bilde av deg. 

Når jeg nå tenker tilbake på ungdomsskolen,
til den tiden som du tilbragte langs tredve centimeter vegg,
mens jeg vandret fra skolegård til skolegård,
så lurer jeg på om det noen gang ble satt inn personale for å hjelpe deg.
Jeg kan ikke huske at det var noen lærere som tok kontakt og fulgte deg rundt i skolegården,
jeg kan ikke huske at noen voksne kom bort og slo av en prat
og jeg kan ikke erindre at noen snakket med meg om at du var ensom og alene.
Ingen som fortalte oss at vi kunne være med på å gjøre en forskjell.
Jeg håper at noen forsøkte å hjelpe deg med i det sosiale livet,


Det eneste bildet jeg har er at du står alene langs veggen.
Du så så alene ut at jeg mange, mange år etterpå fortsatt tenker på det.
Det er sår tanke. 

Hvordan ble resten av livet for deg, 

ble fortsettelsen også en ensom reise? 

- og hvordan har du det egentlig?
Jeg håper du har en god livskvalitet.

Er det bare jeg som har slike såre bilder fra skoletiden?
- og som håper at det settes inn tiltak ved ensohet, utestening og mobbing i dag!

Petrine