Overbeskytter vi barna våre?

Petrus klatrer ut og inn av lasteplanet på bilen sin.
Eller det vil si at han forsøker på det.
For hver gang tipper han ut igjen,
Tippen  responerer på tyngdekraften. Petrus rutsjer ut av planet og ned på gulvet. Med et brak. Jeg observerer han, og han ser seg rundt, litt forskrekket, Episoden gjentar seg, med det samme resultatet.

Petrus har ikke nok erfaring i forhold til tyndeloven og han har ikke balansepunktet helt inne. Det har også kommet til uttrykk når han har forsøkt å krabbe opp i gåvognas plan for å lene seg til håndtaket. Da har det også gått som det må, i bakken med et brak. Noen ganger har det blitt tårer og andre ganger har han reist seg opp for å fortsette med det han liker best: UTFORSKE! Jeg trøster om han slår seg, veileder han om han trenger det og gir han en hånd om han trenger støtte i det han reiser seg. Men jeg stopper ikke atferden selv om jeg vet at han kan falle de cm det er snakk om før han dulter i bakken. Jeg løper heller ikke til for å  løfter han opp med skrekk i stemmen. Jeg er der, ser an, passer på at det ikke er farlig og lar han få sjangsen til å reise seg selv. Jeg har innerst inne en tanke om at man må lære å reise seg når man faller, for å bli et menneske som også kan det i billedlig forstand. Og jeg tror på at erfaringer er det som skal til for at man skal forstå verden, som her om tyngdeloven og om balansepunkt.

Alikevel kommer tvilen snikende, når jeg ser foreldre flytter barna bort fra det som kan være farlig. Når jeg ser de løpe til og løfter ganske store barn opp om de har snublet eller gått omkull på en bratt plen. Jeg funderer over at jeg kansje krever litt mye av vår lille pode når jeg ser foreldre løfte barna opp trappene, i fare for de skal falle ned.
Petrus har krabbet opp trappa lenge før han kunne gå, og han trives med det. Han er god til å bruke kroppen sin, og han er en glad og fornøyd gutt. Men som mamma, så vil jeg jo gjøre det rette.. Selv om jeg tror på egen erfaring og det å reise seg selv, så er det jo ikke sikkert jeg har rett.

Jeg får forstsette å reflektere på dette. Jeg vil jo oppdra et sympatisk barn, med empati og evner som  gjør han rustet til å klare å leve et godt liv i denne verden.

På familieverden.no har de tenkt de samme tankene, for der har de stilt det samme spørsmålet etter at Jespe Juul har uttalt at han mener vi overbeskytter barna våre. Artikkelen kan du lese her

Hva tror du på ?

Petrine