Når er riktig alder?

Petrinemannen og jeg var ute å spiste her en dag. 

En av Petrus sine brødrene passet de to yngste. 

Vi hadde fri for noen timer. 

Ole Paus spilte på stedet.

Vi var blant de yngste. 

Snittalderen var rimelig høy. 

Uvant for oss. 

Jeg for min del føler at jeg har 

levd livet mitt bakfrem 

i forhold til normalen. 

Først var jeg gift, 

bodde i et nytt hus, 

bygd av oss, 

og vi hadde ny bil. 

Plutselig levde jeg alene i en ettroms leilighet. 

Kjørte rundt i bilen som var ny for lenge siden.

Tok permisjon fra jobben og dro på backpacker - tur. 

En vidunderlig utdannelse, spør du meg. 

Så bodde jeg i en stor leilighet, 

traff Petrinemannen

Veldig sent i livet så kom Petrus. 

PS dette er en mega, mega, mega kortverson av livet. 

Det å få barn så sent i livet 

innebar for meg en glede og en forventning, 

men også redsel og mattematiske utregninger .

Det på hvor gammel jeg ville være når han 

ble konfirmant etc... 

He, he og ikke minst hvor gammel han 

ville være når jeg ble pensjonist. 

Redselen gikk på om han ville være frisk, 

om vi holder oss friske,

om han ville få en god livskvalitet etc, 

for jeg vet jo at faren for komplikasjoner øker 

med alder. 

Gutten er i farta og ser ut til å trives med 

de foreldrene han har. 

Og foreldrene gleder seg over han. 

Pappaen som har vært forelder i noen og tyve år, 

og mammaen som har ventet på han veldig leeeenge :) 

Det som er dumt med å få barn på tvers av andre, 

er at jeg var ikke en selvfølgelig person å be 

til barnebursdager og andre aktiviteter som tok 

utgansgspunkt i barna og deres interesser. 

Det når venninnene hadde små barn. 

Man går på den måte glipp av noe av det sosiale fellesskapet 

som blir bygd rundt likeheter. 

He, he, -  ulikheten er jo fortsatt der, 

for når nå mine venner er ferdig med barn, så løper vi rundt.

Vi leker med biler og klosser, drar i dyreparkerog gjør andre ting som er 

typisk for småbarnsfamilier å gjøre. 

Dessuten så er det ikke jevngamle lekekammerater 

å leke med for Petrus når vi er på eller får besøk. 

Dumt nok! 

Men jeg vil på ingen måte bytte tilbake. 

Vi ble fortalt at det kom til å bli slitsomt, 

at vi kom til å bli hysteriske 

og at vi kom til å overbeskytte gutten vår. 

Det skal vel koste noen kalorier å ha barn? 

Uansett om du får de sent eller tidlig i livet? 

Og jeg kan med hånden på hjertet at vi mest av alt koser vi oss med den lille pjokken. 

Med det så sier jeg ikke at jeg ikke til tider er oppgitt over 

grenser som tøyes, 

hjelp som faller litt dårlig ut 

eller over en hammer som blir slått mot feil steder. 

Men det passer med erfaringene jeg har 

og forventlingene jeg hadde til å bli mor. 

Det jeg forsøker å si er at jeg ikke synes det er mer strevsomt 

å være mor i denne livsfasen enn jeg tror det hadde vært tidligere. 

Kanskje bedre? 

Økonomien tillater at vi jobber redusert. 

Vi er ikke rastløse og må delta på altsom skjer til enhver tid. 

 Og jeg tror heller ikke at vi er urimelige i forhold til å hindre Petrus sin utvikling:

Petrus får prøve nye ting, 

klatre på fjellknausser 

eller leke i vannekanten 

selv om det er vinter. 

He, he subjektivt nok 

så opplever jeg meg som rolig :) 

Ulempen er som sagt at vi

i mange sammenhenger ikke vil passe inn. 

På foreldremøter så vil vi være de eldste, 

sikkert når tiden kommer for å følge opp fritidsinteresser 

og andre ting rundt Petrus. 

Derfor var det morsomt at vi 

plutselig opplevde å være langt under 

snittalderen da

vi var ute å spiste her en dag :) 

En annen ulempe over å få barn  så sent i livet 

 er sorgen over at Petrus blir den eneste jeg blir mamma til. 

Han kom jo sent men godt :) 

Vi er glade for han . 

Petrine :) 

br />