Nok en gang barnehager og Vg

På lørdag så tok Vg til ordet igjen. De fortalte at barnehage er skadelig for de minste barna. Det setter i gang tankegangen hos meg. Barnehager har blitt en del av mange barns oppvekst. Det er et resultat av en samfunnendring fra hjemmeværende mødre til at de nå er yrkesaktive. Derfor er det bra at man setter fokus på hvordan barnehagen virker på små barn. Det er både riktig og viktig. Det for å kvalitetssikre det tilbudet som blir gitt til de små barna som møter institusjonslivet.  Det må være utgangspunktet for debatten, for jeg tror barnehager har kommet for å bli. Så la oss slippe å skape dårlig samvittighet til de mødre og fedre som ønsket at de kunne velge en annen løsning til barna sine enn de har valgt.

De små barna er avhengig av tilstedeværende voksne som ser de.  Voksne som setter samspillet med dem i fokus. De voksne som aktivt prøver å finne ut hvem dette lille individet er og hva det trives med. De små barna er avhenging av relasjonen de har med de voksne. Det gjelder samspillet de har med alle omsorgspersoner de er sammen med. Det finnes personalet i en barnehage som er mestre til å fange opp nyanser og hvert enkelts barn særegenhet og det finnes mødre som setter seg selv først og i fokus. De er kanskje ikke er spesielt gode på å lese barnet sitt. Uansett hvor barnet måtte befinne seg i oppveksten, så er de avhenig av å bli satt i høysetet, til å å få dekket behovet for søvn, mat og kke minst for kjærlighet. De har krav til å få tilbakemeldinger på hvem de er, slik at de skaper et godt selvbilde og får selvtillitt til å prøve nye ting. Miljøet de vokser opp i skal legge tilrette for utvikling gjennom aktivitet, helst i samspill med andre. Her tror jeg at hjem og barnehage kan utfylle hverandre. Det er mange barn som trives med å være i barnehagen hvor det er barn å leke med. Barnehagen kan også la de barna som vokser opp i en polstret barndom, gjennom foreldre som fjerner alle vansker og ser farer overalt for barnet sitt, få rom til å forske ut verden i et tilrettelagt miljø.

Jeg er en av de som ønsker å jobbe, men jeg har også lyst til å ha tid med gutten min. Jeg synes det var skikkelig urettferdig at jeg skulle begynne å jobbe da alle rutiner hadde kommet på plass og leken tok større plass i minstens liv. Jeg var ikke den som ga fra meg permisjonstid til pappaen uten en klump i halsen. Vi valgte utvidet pappapermisjon, og etter hvert halv plass i barnehagen, fordi vi ville ha tid med gutten vår. Samtidig er vi foreldre som ser at barnhagen har noe flott å tilby gutten vår:  Noe som kommer i tillgg til det vi som foreldre kan gi. Den troen vi har på barnehager overtok ikke Petrus umiddelbart. Vi har jo erfaring med at gutten vår ikke fant sin plass i barnehagen til å begynne med. Det til tross for at han i månedsvis dro på ukentlige besøk med pappa og til tross for at han hadde halv plass i barnehagen. Barnehagen tok grep: De passet på at det var faste voksne som fulgte han gjennom dagen. Vipps, så hadde vi en annen gutt. Nå vil han nemlig fortsette å leke hver gang vi kommer. Heldigvis! Eksempelet mitt er med på å underbygge min oppfattelse om at tilknytning og samspill med voksne de er trygg på er viktig for små barn, uansett hvor de befinner seg.

Jeg heier på tilknytning og sampill.
Jeg heier på forskning som setter fokus på hva som kan forbedres i barnehagen.
Jeg heier på å bevisstgjøre foreldre og personale på at det viktigste man kan gi barn er tilstedværelse og TID!

Jeg ser at jeg i mindre grad enn Vg setter fingeren på bakgrunnen til de som skal ivareta våre håpefulle små. Det betyr ikke at jeg synes det er uvesentlig, men jeg mener at kompetansen som viser seg i samspillet med barna er det det til 7. og sist handler om.

Petrine