#Sorg del 1: Sorg og sosiale medier

Jeg har nettopp mistet et kjært familiemedlem, noe jeg også har opplevd tidligere. Det fyller meg atter med sorg, med gode minner, men vemod og glede over livet. Da jeg forrige gang vi sto i en slik situasjon så var jeg sint på mobiltelefon. For uavhengig av om det var et vakkert menneskets siste timer, så ble det valgt å bruke telefonen og snakket høyt til hele verden om situasjonene vi var i . Denne gangen var alt fredligere. Mennenskene som var til stede var stille, de beholdt roen og var sammen til det siste åndedrag var tatt. Det ble tatt etter midnatt og det ble ikke gitt besjed til familie før dagen etter. Påfølgende dag startet tidlig og vi tok turen tilbake til sykehjemmet, hvor avdøde var stelt og vi kunne få sagt farvel på hvilken måte vi ønsket. Jeg fikk sendt sms til de helt nærmeste familiemedlemmene med lovnad om å ringe litt senere på dagen. Ellers så skulle jeg ta kontakt med familie og venner etter at vi hadde fått tatt farvel, også sammen med Petrus, som ikke var tilstede på natten.

Da vi var tilbake på sykehjemmet fikk vi god tid til å si ha det og alt annet vi måtte ha på hjerte. Vi kunne gå frem og tilbake etter en kopp kafffe og en prat, - vi kunne gråte og le. Vi kunne bruke tiden som vi ville. Og det gjorde vi. Uten tanke på verden som var utenfor vår lille boble.

Der ute gikk verden som normalt. Jungeltelegrafen virket, - og plutselig så lå det kondolanser på min facebookside. Det er hyggelig med kondulanser og facebook har kommet for å bli, men det satt meg også i en vond situasjon. Jeg hadde de siste døgnene ikke ikke ofret sosiale medier en tanke, så jeg ble overrumplet. Jeg gikk en runde på hvem jeg hadde fått meldt til. Var det noen som nå fikk dødsbudskapet servert som en melding på veggen min? Var det nå noen som la sammen to og to og forsto at de hadde mistet et familiemedlem, en venn eller en bekjent? Var det nå noen som ble lei seg fordi de ikke hadde fått budskapet av meg? Jeg var ikke bekvem med at jeg ikke hadde oversikt, over at noen kanskje fikk en meldig til frokost som de burde fått av meg og over at budskapet havnet på et sosialt medie. Et sted hvor jeg ikke hadde tenkt til å publisere det.  Da vi kom ut på dagen så tok jeg noen runder på om jeg skulle bekrefte meldingene, om jeg skulle like kondulansene og hvordan jeg skulle møte det jeg synes var vanskelig. Jeg kom til at jeg skulle like kondulansene fordi de faktisk var ment godt og at jeg skulle bytte profilbilde for å bekrefte hvordan situasjon var. Men, det var først etter at jeg hadde snakket med de jeg burde snakke med, informert de som jeg burde informere og tenkt meg om en, to, tre ganger. For i utgangspunktet så skulle jeg ikke bruke facebook til å formidle et dødsbuskap ei heller til å samle inn kondulanser.


Jeg har en liten bønn til alle som får vite om dødsfall og vil kondolere. Send de gode tankene til de som har mistet noen via personlig meldig,  sms,  på mail feller ring remfor å legge de på veggen til vedkommende. Det å oppleve at det kommer hilser bare noen få timer etter at en kjært familiemedlen sovnet inn kan gjøre sitausjonen mer komlisert for de som står midt oppe i det. Og om du skal legge det offentlig, så vær så snill å vent til det er offentlig i form av en dødsannonse eller at de det gjelder legger det ut som en status selv.


Petrine :)