En hilsen, et tilbakeblikk, en film og tårer

Jeg fikk en mail i innboksen min i dag. Den inneholdt en link til en film. Den handlet om en mamma, en pappa, en datter og viser noen av gjengen rundt henne. Filmen fikk meg til å gråte så snørr og tårer rant, - og den fikk meg til å tenke på deg.

Dette bildet kjøpte jeg fra Hegeprosjektet i fjor. 

Det er så rart at det er over tredve år siden jeg ble kjent med deg. Dere kom flyttende, vi tok kontakt og har mer eller mindre opprettholdt den siden. Jeg er glad for bekjentskapet. Det er morsomt å tenke tilbake til alt vi opplevde sammen. Jeg husker at jeg leste bøker for dere på kvelden om jeg var barnevakt, - og at jeg ikke klarte å slutte da jeg leste :"EN fredag i Finnvik!" fordi jeg måtte nemlig se hvordan det gikk. Jeg var nesten voksen og du var barn. Jeg kan ikke huske slutten i dag, men jeg har en formening om at det var en grei avslutning.

Når jeg blar i minnebøkene så ser jeg at vi var på fjellet, vi var på stranden, i bursdager og vi hjalp dere med flyttelasset da dere flyttet langt avgårde. Det var kjekt for selv om dere plutselig bodde i et annet land, så hadde vi et bilde av hvordan dere hadde det. Dere var viktige for oss, - og jeg husker at jeg jobbet med ordene som mammaen din brukte da hun fortalte om flyttingen. Hun sa: "Slik er livet, man blir kjent, veiene krysses og så går vi videre. Noen holder vi kontakten med og andre var en del av livet der og da. Jeg håper vi holder kontakten." Hun hadde rett og jeg har tenkt på de mange ganger da jeg har vært på reise og sagt ha det til folk vi har brukt tid med der og da.

Siden den gang har det rent mye vann i elven. Du ble mamma til to flotte barn, du fikk deg utdannelse og en jobb du trivdes i og du startet livet ditt som voksen.

Vi traff hverandre for noen år siden.  Du minnet meg på at du hadde vært så glad for at jeg hadde skaffet deg billetter til en Carolakonsert. De billettene hadde jeg helt glemt. Jeg hadde tatt kontakt med avisa. Den gang så skrev man kort eller brev og jeg hadde sendt en hilsen avgårde. Der hadde jeg fortalt at du hadde en stor drøm. Det var å treffe idolet, Carola, men at sparepengene dine ikke rakk til. Du fikk billetten av avisa, du fikk et ønske oppfylt og selv som voksen satt du stor pris på det. Jeg husker at jeg kjørte og hentet deg.

Vi har snakket om minner, du og jeg. Vi lo av bilen vår som måtte dyttes i gang, av sodastreemmaskinen vi hadde (psst de er på vei tilbake på markedet) og at du var fasinert av en type bordgrill for innendørsbruk.  Dessuten så var vi enige som at det var  morsomt at vi viste " 8mm" tegnefilmer i bursdagene dine. Og enda mer morsomt var det å se de baklengs, - for da ble historien en annen.

Dette bildet har jeg lånt av Hege  som selger dette bildet for å gi pengene til Rosa sløyfe aksjonen. Støtt opp!! 

Vet du jeg hadde så inderlig sett at din historie ble en annen og jeg hadde satt pris på å kunne få innfridd et annet ønske på vegne av deg. Det hadde vært så deilig å svinge en tryllestav som kunne gjøre deg fri for sykdom,  kunne be en bønn som ga deg muligheten å følge dine barn videre i verden og jeg hadde gjerne sett et under skje slik at du slapp å lage minnekasser til dine små etterkommere.

Du ble nemlig syk, du fikk brystkreft!
Du fikk behandling og levde håpefullt videre. Tappert og full av livsvilje så sto du på. Du fortalte at sykdommen hadde forandret innstillingen din til livet. Du ble mindre kritisk og blåste etterhvert av bagateller,! Du var mer aktivt tilstede og satt pris på alt som handlet om de du var glad i. Det var nettopp samspillet med de menneskene du elsket som som ble det viktigste, - og derfor prioriterte du å bruke tiden på de. Du gjorde det, - så lenge du kunne.
Du fikk tilbakefall med spredning og du levde en lang stund på "lånt" tid.

Vet du, da jeg fikk mailen i dag. Da jeg trykket på linken som tok meg til filmen. Til den filmen som handlet om en mamma, om en jente, om en pappa og en familie som også har blitt rammet av brystkreft. Da gråt jeg, masse.

Jeg gråt for deg, for barna dine, for foreldrene dine og for alle andre rundt deg,
Jeg gråt for alle kampene du sto i og for sorgen og savnet dine sitter igjen med. Heldigvis sammen med gode minner
Jeg gråt for at et ungt vakkert hjerte sluttet å slå.
Ditt!

Jeg gråt for alle de som har sett sine kjære tape kampen, - de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.

Jeg gråt for alle de som sto i kampen og vant. Heldigvis, de finnes også i hopetall.

Jeg gråt også for de som var med i filmen, for Ida Helene, Solveig, mannen hennes og alle andre som står midt i en kamp for livet. Jeg ber fortsatt om mirakler, om medisinske løsninger og har  håp.
Håp om at forskning vil nå frem og løsningene vil dukke opp.

Jeg gråt for alle de som er i en situasjon som Ida i filmen, for alle som kjemper sin livs kamp, for de som er heiagjeng og medrammet og jeg gråt på grunn av min egen redsel.
Når jeg tar tankene om sykdom innover meg så blir jeg livredd og superegoistisk.

Filmen fikk meg til å tenke på at mammaen i denne filmen også var opptatt av å skape minner. Hun prioriterte tid med flokken sin og det hun skulle gjøre resten av livet.

Filmen fikk meg til å gråte, til å føle omsorg for den vakre lille jenta, til å glede meg over egne gamle minner, til å tenke at det må finnes håp og ikke minst til å tenke på deg. Jeg er glad for minnene, jeg var glad for deg og som sagt så skulle jeg ønske at slutten var litt mer lik eventyrene.

Filmen fikk meg også til å lage pannekaker og hjemmelaget tomatsuppe til middag.
Bare fordi de elsker det, Petrinemannen og Petrus.

Om du vil se filem så finner du den her. Den er vakker <3

Klem

Støtt gjerne rosa sløyfe aksjonen!

Jeg vet i alle fall to måter jeg skal støtte aksjonen på og det er
1) å kjøpe bilder av Hege. De heier i år på livet, - og hun har de siste årene gjennom disse samlet inn store beløp til aksjonen. Det står respekt av hva hun får til. Dette er verdt en bloggpost i seg selv. Du kan støtte prosjektet her
2) å løpe skjørteløpet. Det går ut på at man melder seg til start og at man gjennomfører løpet/ eller turen på ti kilometer i løpet av oktober og at man skriver inn resultatene på en gitt liste. Jeg tenker at jeg skal utfordre noen, så føl deg ikke trygg :)

Lev livet !

Petrine