Vårt lille land ...

Vi er til fjells og vi ser minimalt med tv, vi hører minimalt med radio og den første avisen kjøpte vi i dag. Sistnevnte handlet riktignok om været, om pensjonen, om fotball og om hva som sendes på tv i dag. Poenget er at vi har tatt pause fra verden, fra alt som hender utenfor vår statestikk over hvor mange ørret og hvor mange skritt vi kan få ved å være ute hele dagen. Jeg går nemlig rundt med en Polar loop på armen, og jeg har som mål å bruke den som hjelpemiddel for å øke aktivitetsnivået mitt. Poenget er at vi har det ganske så fredlig i naturen som er rundt hytta. Det stedet hvor vi tilbringer litt av ferien. Vi koser oss med det. Men, derfor ble vi, nesten bokstavlig talt, tatt på senga da mammaen til tolvåringen i ren skrekk ringte oss for å finne ut om  vi oppholdt oss på et mulig terrormål. Det tror jeg ikke at vi gjør. Jeg tror det er andre knutepunkt i verden som er mer aktuelle for slike handlinger enn en liten hytte, med vann, strøm og vandrende dyr, som lemen og sau, utenfor døra. Men, mammaen var redd og vile forsikre seg om at vi var trygge. Det var vi, og det vil jeg tro at vi er i fremtiden også.

Jeg er en av de som forholder meg til fakta og som ikke orker å gå rundt i verden for å tenke på alt som er farlig og hva som kan gå galt. Det betyr ikke at jeg putter hodet i sanden og fingrene i ørene, men det betyr at jeg skaffer meg de faktaopplysningene jeg kan og at jeg lever livet som jeg tidligere har gjort. Men, et spørsmål har dukket opp i dag. Det er hvordan verden Petrus vil vokse opp ? Årsaken er at før han han har fylt fire år så har det vært to hendelser knyttet til Norge og terror. Så jeg forstår alle de som blir redde for seg selv, for friheten vår og for hvordan den nærmeste fremtiden blir. Det lille spørsmålet tilsier jo at jeg tross alt ønsker at Petrus skal vokse opp under trygge rammer og en forutsigbar verden. 

Resultatet av oppringingen var at Tv ble slått på og vi koblet oss opp til en direktesending slik at vi kunne få de opplysnigene vi voksne trengte for å få oversikt over situasjonen. Jeg liker nemlig å vite hva jeg har å forholde meg til. Det vil igjen si at barna var tlstede da vi skrudde på tven. Minstemann lekte en eller annen actionman, og hadde et lydnivå som overgikk både PST - leder og politimenn. Derfor så er jeg sikker på om han har fått med seg at vårt lille land er utsatt for terrortrussel. Men jeg har i alle fall tanker om at jeg skal snakke med han på samme enkle måte som vi snakket om  22 juli, for et par dager siden.  12 - åringen påstår at han ikke ble redd og at han opplever at økt politistyrke er med på å fremme sikkerheten i landet vårt 

Jeg har nemlig en tro på at fantasien er verre enn virkeligheten også fordi jeg kommer fra et hjem hvor jeg er vant til at situasjoner har blitt beskrevet og informasjon er delt. Derigjennom har jeg følt at foreldrene mine har tatt meg på alvor, de har stolt på meg og at de har hatt tro på at jeg kan forholde meg til virkligheten. Jeg er lite vant til sutring, til negativ omtale og til at fjær har blitt til fem høns, men jeg har blitt forklart mord, selvmord, krig og andre voldsomme handlinger på en måte som har gjort at jeg har forstått uten å bli livredd.  Det vi ikke si at de har malt verden svart, men de har gitt meg enkel informasjon om situasjonen og de har svart på mine spørsmål.  

På samme måte vil jeg enkelt forklare Petrus om hva som hender i Norge, hvorfor det er væpnet politi og hva det kan bety at vi er mulig terrormål. Jeg tenker at det er bedre at han får en saklig og enkel forklaring av meg enn at han observerer samtaler rundt om, som kan være mer følelsesmessig enn saklig presentert. Det tror jeg nemlig kan bli vanskeligere å forholde seg til. Da tror jeg at han kan lage sine egne bilder, sin egen historie, så på mange måter kan bli vanskeligere å begripe enn noen enkle setninger og litt tid til å svare på spørsmål. 

Jeg ser ut av vinduet, regnet øser ned, det er vindstille og det er fjell. Jeg kjenner på roen, den roen som jeg håper kan innta Norge for resten av fremtiden. La oss alle tenke det, at man gjennom å snakke høyt om truslene faktisk har fått handlingene til å forsvinne som et troll i dagslys. La oss tenke at Norge er og vil bli et trygt og fredlig land. Jeg har nemlig tro på tankens makt. 

Hvordan har informasjonen om en eventuell terrorhandling påvirket deg i dag? Hva tror du, skal man skjerme barnet eller skal vi snakke med det om slike trusler som Norge er utsatt for? 

Petrine