Bloggvenner

Jeg har det siste halve året vært halvhjertet innstilt til bloggen og bloggingen min. Ikke fordi jeg ikke liker meg i blogglandia, men fordi jobb og familie har tatt den energien jeg har. Jeg har vurdert frem og tilbake om jeg skal fortsette å ha bolig i dette spennende landet eller om jeg skal melde flytting og avslutte hele bloggen.Jeg har kommet til at om jeg har tid og overskudd så liker jeg jo egentlig bloggingen. Derfor har jeg bestemt meg for å være litt mer helhjertet i det jeg gjør, og skal prøve å struktere bloggingen slik at jeg opprettholder den energien jeg hadde i starten. Midt i en slik prosess så er det ekstra hyggelig å få en av de blog awardene som deles ut i bloggsværen.  Det har jeg nemlig fått. Jeg har fått den av EventyrElin, ei fresk dame som jeg besøker rett ofte. Om du ikke kjenner til henne og bloggen så synes jeg du skal ta entripp innom. Jeg lover deg at hun engasjerer, at hun får deg til å trekke på smile båndet og at du får en koselig stund.

Eventyr Elin, ble jeg kjent med da hun skrev bloggen Tre tette og friluftsforeldre, har gjort ære på meg og bloggen min. Det synes jeg er stor stas, og samtidig litt utfordrende morsomt. Hun har nelig stilt en rekke spørsmål som jeg skulle svare på, noe jeg har gjort etter beste evne.

Blog award er nemlig en måte å skape blest om ulike blogger på. Det er meningen at man skal gi de bloggere som ikke er så store og kjente litt oppmerksomhet og ære. De som har blitt valgt ut, skal svare på en rekke spørsmål før de plukker ut et knippe blogger som skal motta stafettpinnen. De kan da velge om de vil motta berømmelsen, besvare spørsmål, formulere nye og deretter sende awarden videre til nye blogger. 

Spiser du brunost? Hvorfor/hvorfor ikke ? 

Ja, jeg spiser brunost, og det gjør jeg med glede og gode følelser.  Det smaker barndom og kulturarv i hver bit. Det gis også til barna om de ønsker det. Her er et relativt sunt kosthold uten sjokade, nugatii og andre klissepålegg: Så hos oss forsvinner ikke osten ut av kjøleskapet, men den er ikke der hver eneste dag eller uke. 

Hva ville du endret på kjøkkenet ditt dersom du ikke hadde noen begrensninger? 

Jo, nå skal du høre! Jeg hadde pakket sammen alt som var på kjøkkenet, og tatt det med meg til et kjøkken i et nytt og stort hus.  Vi har nemlig alt for liten plass!! Eksempel på det er at jeg alltid har med sminkeveske og lignende i veska. Det betyr ikke at jeg sminker meg titt og ofte, det betyr at jeg ikke har plass til å legge den fra meg. Skjønner du? vi har for liten plass. Derfor  ønsker jeg  meg et hus, i området vi jeg bor. Det vil ikke Petrinemanne, så å flytte til størreplass er et drastisk skritt fordi nissen blir ikke med på lasset Da mister jo huset sin glans, - og derfor ønsker jeg at det kjøkkenet vi har blir revet ned og blir bygd opp i dobbel størrelse!!

Jeg ønsker meg et moderne kjøkken med fliser fra Ulfen. De håndlagede flisene er så vakre at jeg kunne hatt det på gulv eller over kjøkkenbenken. Jeg hadde ønsket meg at kjøkkenet både skulle hatt et arbeidsområde og et område hvor man kan være sosial og det skulle gjerne hatt plass til en arbeidsplass til skriverier, lekser eller hobbier og om det hadde rommet en peis så hadde det vært et pluss. .Mitt forrige kjøkken hadde to ting som jeg savner i det jeg har nå. Det ene var strykebrett i en av skuffene, og det andre var et hjørneskap med en karusell i. Det var utrolig mye som fikk plass i det karusellskapet: Kjære deg har du tenkt på hvor stor plass matbokser og andre praktiske bokser og flasker tar? Og vet du, at eg digger slike bokser, og om jeg kommer hjem med en ny så bør den nok være i kjøleskapet eller i fryseren, uansett om den er fylt eller tom. Sukk! Jeg liker praktiske løsninger, så et kjølerom, en kaffemaskin og en ovn bør intergreres. Det blir mer ryddig slik!

Hva tør du ikke gjøre? 

( her har skriften forandret seg fordi jeg kar kopiert spørsmålene, får ikke justert tilbake til min) Det er noen ting jeg aldri kommer til å gjøre, med mindre det er snakk om liv og helse, og det er å slenge meg frivillig ut fra et fly i fallskjerm eller utfor et eller annet sted i strikk. Det kommer ikke på tale. Jeg er livredd fra høyder, så redd at jeg på toppen av et tårn i Warzawa ikke våget å gå helt ut til rekkverket. Seriøst, tenk om gjerdet ikke holdt?

Jeg våger heller ikke å slutte å jobbe, å stå på hender eller å skrike ut det jeg mener om enkelte personer noen ganger. Det siste passer seg nok ikke heller, så noen sperrer er det helt griet å ha.

Beskriv deg selv med tre ord som begynner på samme bokstav 
På en bokstav, alfabetet består jo av 29!! Får velge den første bokstaven i etternavnet mitt S:

Støl: Jeg starter støtt og stadig å trene, men vips så er det noe som vipper meg ut av treningsopplegget. ( som nå: Sykdom) Og da er det å vente til jeg er klar for å starte på nytt. Ergo, så er jeg støtt og stadig støl.

Selvstendig: Jeg er ei dame som fint trives i mitt eget selskap og som vet med sikkerhet at jeg kan klare meg selv. Noen år som singel har vist meg at jeg klarer å komme meg videre, finne løsninger på problestillinger som oppstår og at jeg har dreis på hverdagen med alt det innebærer.

Sta: Jeg har alltid vært målrettet, og jeg har alltid kommet meg i mål med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Jeg stopper ikke opp ved et hinder, men jeg prøver alltid å komme meg forbi og over til den andre siden. I det så sligger det en god posjon tæl og stahet... gjør det ikke?

Smart, snill, strikkeglad, skrivefør, snakkesalig, stille, svømmedyktig, smilende:  Hm, det var bare tre ord ?!? :)

Har du noen gang danset på bordet? 
Ja, det har jeg . I Moss var det tidligere en pub hvor det var oppfordret til å danse på bordet, så da gjorde man det. Nærmere utdyping kommer ikke.

Fortelle om en episode der du var stolt over deg selv. 

Om jeg ser livet i perspektiv så husker jeg at jeg var mega stolt da jeg lærte å svømme: Vi var på stranden og jeg trodde at jeg hadde svømmearmer på. De hadde jeg glemt, så det var bare noe jeg trodde, men jeg svømte like godt uten. Mega overrasket og stolt løp jeg opp for å fortelle foreldrene mine at jeg faktisk kunne det.

Jeg var også stolt da jeg som 6 åring hadde strikket min første poncho til Tjorvendukka mi. Som voksen forsår jeg mammas geniale løsning når hun foreslo at plagget skulle bli nettopp en poncho... strikketøyet ble på en måte bredere og bredere etter hver omgang. Men, gleden over nettopp det plagget har nok vært grunnlaget for alt jeg har laget siden.


Hva gir blogginga deg og hva kan du eventuelt være foruten? 

Det som jeg ble mest overrasket over da jeg startet å blogge var at man fikk sin egen bekjentskapskrets i denne verden. Det er faste blogger man stikker innom og det er noen som er på gjenvisitt. Det er hyggelig!

De gangene jeg har overskudd og brenner for et tema så er det deilig å bare rable ned det du tenker i nuet. Det blir som en dagbok, og i det man skriver så er leserne ikke med i tankene. Det er befriende og avslappende.

For meg har det å rable i vei, i tillegg til løping, vært en måte å tømme hode på. I riktig strevsomme perioder av livet så har jeg hatt noe så sært som bekymringshalvtimen en gang i uka. Da har jeg etter hvert som jeg har kommet på noe jeg må ordne opp i eller ta stilling til rablet dette ned i en bok. Deretter så har jeg lagt vekk boka og problemet. En fast halvtime i uken, så tok jeg frem boka, gikk igjennom problem for problem. Jeg vurderte om det var noe jeg skulle gå videre med, tok kontakt med verksteder, reisebyråer eller hva det måtte være og forkastet de tingene som hadde blitt mindre viktig i løpet av uka. Petrinemannen synes dette er lattelig og nerdete, men det har for meg vært en måte å redusere stress på.

Men tilbake til blogginga. Som sagt så har det vært en deilig måte å tømme hodet på, men jeg har også følt at jeg bare må legg ut noe, og da blir det så halvhjertet.
Og faktisk et stressmoment. Det er jo ikke hensikten.


Kan du håndtere ei kapp og gjerdesag og har du skiftet dekk på bilen? 

Ja, jeg har selvfølgelig byttet dekk på bilen. Den første gangen jeg gjorde det var det midt på vinteren. Jeg skulle på skolen og jeg hadde lite klær på meg da bilen punkterte. Jeg forsto at om jeg skulle redde dekket, så måtte jeg bytte der og da. Det var lettere tenkt enn gjort, for mutteren satt dønn fast og jeg frøs skikkelig. Etter en stund så kom en sterk mann som hjalp meg med mutteren, og jeg fikk skiftet dekk. Da bestemte jeg meg for at jeg alltid skulle bytte dekk selv. Det løftet til meg selv har jeg holdt Jeg har trofast funnet frem jekk og dekk i april og november, helt til det siste året hvor den tidligere nevnte plassmangelen har sendt dekkene mine på hotell.

Jepp, jeg kan hådtere en kapp og gjerdesag. Sannheten er at min eksmann ogjeg bygde huset vårt selv. Derfor ble jeg introdusert for ulik type verktøy og kjedelige arbeidsoppgaver. Det er så mye man gjør før man kommer til å tapetsere og male, som å isolere, trekke plast, grunne, pusse.... heldigvis kommer rosinen i pølsa til slutt, det som er med på å skape hjemmets personlighet. Det var en spennende prosess, men tro meg, om jeg skal ha et nytt hus igjen ( da uten Petrinemanne :) ? ) så skal det stå helt ferdig med nøkkelen i døra.

Har du en drøm for fremtiden? 
Ja, egentlig så drømmer jeg om ha mer tid sammen med poden, men samtidig så trives jeg veldig godt i jobben min. Så jeg skulle ønske at den flyttet til byen min, om ikke annet med en lite filial. Jeg ville nok også har reduset stilling slik at jeg kan leke meg med ord, kan leke med poden og etter hvert være hjemme i det han kommer hjem fra skolen.

Hvorfor ville du bli nominert til årets mamma ? - og hvorfor tror du selv at du ikke ville vunnet ?

Jeg ville bli årets mamma fordi jeg faktisk er en beste mammaen gutten min kunne få. Jeg er flink til å ivareta hans behov, gjør det beste jeg kan for at han skal få gode oppleveler og for å la han få ulike erfaringer. Jeg synes oppriktig at det er hyggelig at han vil hjelpe meg med å bake, å lage mat eller med å rydde i hagen. Jeg synes han er en naturlig del av oss, og jeg synes ikke det er slitsomt å ha han rundt meg. Jeg sier ikke at jeg kan bli sprø av masing eller spørsmålstilling, men jeg gleder meg alltid til å være med han. Jeg er flink til å styre aktiviteter som jeg selv skal på til etter hans leggetid. Den stunden hvor minsten skal i seng er faktisk ganske hellig her i huset, da samles vi for å sang og kos, før han snur seg rundt og sover til neste dag. 

Det som kunne få meg til å dette ned fra pallen er at de som skulle nominere og stemme på meg ikke kunne se at jeg var den beste mammaen for poden min, at de ikke så den lydløse kommunikasjon som man bare har med mennesker man kjenner godt og er glad i,  at de ikke kjente varmen i hjertet og smilet rundt munnen som dukker opp når jeg tenker på han eller ser han, som ikke ser min glede over geniale formuleringer eller morsomme tanker og som ikker ser at jeg kan sette hele verden i bevegelse for å ivareta denne store, lille gutten. Kanskje de bare ser de gangene jeg koker over og blir irritert, for ja, alle man elsker kan få frem alle følelser i meg, og derfor stemmer de ikke på meg.
Kanskje de som meg også synes at jeg er lenge borte fra han til daglig? Kanskje de ville stemme på Petrinemannen som jobber her i byen, og som dermed får mye av det daglige? Kanskje de nominerer han som årets forelder fordi han får mer tid sammen med minstemann enn meg?
Ikke vet jeg! 

Uansett, jeg er den beste mammaen for min lille pode!!!
Han har nemlig ingen andre!
Tro det eller ei!

Så kommer den vanskeligste delen.
Den delen som nesten førte til at jeg takket nei til hele påskjønnelsen.
Det er så mange blogger jeg ville gi berømmelse, og mange av de jeg fast leser har allerede fått en award, men her kommer mine forslag:

Lizas verden/ Lizas matverden
Liza bor faktisk i byen min og hun ble jeg kjent med da jeg traff henne på et bloggtreff. Det viste seg at vi bodde et steinkast fra hverandre og at vi på den tiden hadde barn i samme barnehage. Liza har mange baller i lufta, og hun har fakitsk flere blogger hun drifter. De to jeg kjenner best til er Lizas verden og Lizas matverden hvor hun i den ene kommer med glimt fra hverdagslivet og hvor du i den andre finner masse inspirasjon til mat og måltider.

Vi minnes ikke dager, men øyeblikk 
Line Merete er hjemme med to små barn og jeg nettopp begynt å følge bloggen. Hun startet, som meg et prosjekt ny mamma ved nyttårstider, og det var det som lokket meg inn til hverdagsbloggen.  Hun skriver om ting som hun er opptat av i hverdagen som hjemmeværende småbarns mamma.



Utelliv 
Jeg vet ikke når jeg fant denne bloggen, men jeg stikker innom hver gang hun har en oppdatering. Hun har som meg startet bloggen for å finne ut mer som sjangeren, men har også som mål å inspirere seg selv og andre til å komme seg ut i naturen. innleggene handler utelukkende om uteliv.
Jeg lar meg inspirere.

Nå er det slik at data´n er på sparestørm, og jeg vleger å la EventyrElin sine spørsmål gå videre til de jeg har nominert.
De som  er fri til å ta imot awarden :)

1. Spiser du brunost? Hvorfor/hvorfor ikke?

2. Hva ville du endret på kjøkkenet ditt dersom du ikke hadde noen begrensninger?

3. Hva tør du ikke gjøre?

4. Beskriv deg selv med tre ord som begynner på samme bokstav.

5. Har du noen gang danset på bordet? Utdyp gjerne.

6. Fortell meg om en episode som gjorde at du ble stolt over deg selv.

7. Hva gir blogginga deg og hva kunne du eventuelt ha vært foruten?

8. Kan du håndtere ei kapp- og gjærsag og har du skiftet dekk på bilen? Del gjerne konkrete erfaringer, med eller uten blod, svette og krokodilletårer. Vær ærlig!

9. Fortell om en drøm eller et ønske du har for framtida.

10. Hva mener du er grunnen(e) til at du ville blitt nominert til «Årets mamma» og hvorfor tror du selv at du ikke ville vunnet?

Petrine