"Hvor mange dager til 12 - åringen kommer? ", spør Petrus . Han følger opp med andre spørsmål som han stiller mange ganger daglig : "Hvilken dag er det i dag?", "Er det i dag han kommer?" "Skal han være med meg i mange dager?" "Kommer storebror?" "Kan dere reise bort og han passe på meg? " Dette før han konkluderer : "- jeg vil ha de her hele tiden! "
Petrus er bonuslillebror til en hel gjeng med søsken. De daglige spørmålene får mammahjertet mitt til å blø. Det er smertelig å svare på spørsmål som handler om de personene som har samme pappa som han. De spørmål som understreker at han savner en bit familie og som sier meg at han vil ha mer tid sammen de store. De som lever sitt eget liv uten å vite om eller tenker på tre åringens ønsker og behov. Han synes det er rart at 12 åringen ikke kan være her mer og at han ikke kan være mer hjemme hos den store helten og lekekameraten. Han lurer på hvorfor de eldste ikke kommer oftere for å leke med han eller at de ikke blir med på ting vi gjør sammen. Enda rarere er det at han har søsken han bare vet navnet på.
Dette var forøvrig problemstilinger som jeg ikka hadde vurdert før han ble født. Som enebarn og med mye familie på et annet sted i Norge, så var jeg lykkelig for at han ville få søsken og familie gjennom tanter og onkler. Min erfaring er at vi holdt kontakt med familien som var langt unna, at vi dro på turer sammen og at vi hadde tid til lek og annen aktivitet da vi først traff hverdandre. Erfaringen, og sannheten om at vi lever i en annen tid, gjorde nok at jeg glemte å vurdere at de ville leve sine egne liv, har sin travle hverdag og de dermed tar sine egne valg. De valg som fører til at de ikke er tilgjenglig i Petrus sitt liv. Selvfølgelig gjør de det, de er jo voksne og har sine egne liv. Alikevel så synes jeg det er vankelig å finne de rette ordene som forklarer dette for en tre åring som har et eget ønske om å være mer emd søskene sine. Han ser verden ut fra sine egne erfaringer: De handler jo om at mamma og pappa bor sammen og at han er jublende glad for søskene sine og familien sin. Det når han endelig treffer de.
Han vet nemlig at han treffer de alt for sjelden,
- det sier nemlig spørsmålene hans meg.
Jeg får fortsette å besvare spørsmålene best jeg kan, mens jeg funderer over om dette er en type sorg som er glemt i dagens samfunn med lappeteppefamilier og med travle hverdager?
- og så skal jeg glede meg over at i dag blir det jubel i heimen;
for i dag kommer i alle fall 12 - åringen!
Noen med lignende erfaringer?
Petrine
By the way: Jeg holder munn om at 12 åringen kommer hit fed å følge en avtale som er inngått mellom hans pappa og 12 - åringens mamma
For en fin og ærlig tekst. Takk for at du deler. Det blir ikke det samme, men vi jobber mye med de samme spørsmålene her hjemme. Mini spør veldig mye etter sine besteforeldre om dagen, og av spørsmålene hun stiller, er det tydelig at hun savner dem. Og at det er sårt og trist. Hun har et særdeles nært forhold til alle sine seks besteforeldre (jeg er lappeteppefamile), hun elsker å være hos dem alle, og hun er alltid ønsket der. Men vi bor halvannen tine unna, det er ikke bare å svippe innom når som helst. Alle sammen jobber jo, så det må planlgges mye mer enn om vi hadde bodd i samme by. Jeg føler på at det er vi som holder henne unna, ved å bo i en annen by, og først og fremst ved at det er vi voksne som styrer alt. At hun får være masse sammen med de hun er så glad i i feriene, og så plutselig er det over. Det er klart hun savner.
SvarSlettJeg mener absolutt ikke å si at det er det samme, men teksten din traff meg veldig i dag. Jeg håper Petrus hadde en fin dag sammen med storebroren sin i dag! Det høres veldig fint ut å ha noen å se slik opp til. (Det er forresten samme aldersforskjell mellom de to som min søster og meg...og jeg kan love at selv om vi bodde under samme tak med samme mamma og pappa, så var jeg særdeles lite interessert i eller sammen med treåringen...hun savnet nok søsteren sin hun også.)
Tusen takk for fine ord, Carina!
SlettJa, det er sårt når små mennesker savner og tenker mye på de som de er glad i. Men, som anonym under her skriver, så fint at de har noen de har glad i og som de savner. Det er jo sant nok, men alikevel sårt nok. Små barn har ikke det samme tidsperspektivet som oss, og de lever jo mer i øyeblikket, noe som de spretter ut og inn av savn og lek, men som også fører til at en uke eller tre føles som en evighet. Så får vi planlegge så godt vi kan, slik at det blir møter og hyggelige stunder. Her bor vi alle i samme by, men alle lever jo alikevel sine egne liv.. Så det er ikke alltid det øker hyppigheten av møtene.
Petrus Koste seg med storebror, som kommer igjen ganske så snart. Og, jeg tror opplevelsen du har ved å se din flotte jente savne er det samme som jeg opplever.
Men, vi får juble over at vi har barn som har evnen til å bli glad i andre, og som klarer å utrykke at de savner :)
Dette er kjent hos oss også. Jeg fant plutselig ut at jeg måtte snu på det hele, for inni meg så syntes jeg det var så forferdelig at de små savnet noen større og andre viktige i familien (bonussøsken, kusiner/fettere og besteforeldre). Vi har etter hvert snakket om hvor heldige vi er som har noen å savne. Og så bruker vi de store barnas arena; vi Skyper.
SvarSlettUngene er ganske begeistret over at de har noen å savne, og alle har små album som de kan ha med seg over alt med bilder av dem de er glad i.
Skjønner veldig godt at du føler på dette. Men prøv å snu det til noe positivt.
Sant nok, det er fint og savne. Det synes jo jeg også, og vi snakker heldigvis at det blir ekstra stas når de dukker opp, når vi skal gjøre noe sammen og møtes. Vår lille pode har et godt språk for følelser, noe jeg tenker også handler om at han har blitt møtt på de.
SlettTeksten har nok sitt utspring i at jeg aldri før hadde tenkt på at han kunne savne de andre så mye som han gjør. Jeg hadde nok mer en tanke om at barn godtar de løsninger som er og at de er mer på stede i øyeblikket. Og heldigvis så er han en lekende gutt også :) Han bruker ikke all tiden til å savne, men han gjør det hver eneste dag. og det hadde ikke jeg tenkt på ...
"Teksten har nok sitt utspring i at jeg aldri før hadde tenkt på at han kunne savne de andre så mye som han gjør. Jeg hadde nok mer en tanke om at barn godtar de løsninger som er og at de er mer på stede i øyeblikket." Veldig gjenkjennelig! Her beskriver du akkurat de tankene og følelsene som utløste min lille tekst om å " tenke på".
SlettDet er ikke alt vi kan tenje oss, men så godt vi fanger opp.... det kan jo vøre hjelp til de små så de finner ord for følelser....
Slett