La barna få voksenfri !??!

I forrige uke så leste jeg et godt innlegg på Casa Kaos om å ta fri fra barna, men jeg har tenkt litt på at barna kanskje også må få litt fri fra oss?

Via

En bestemor til ei venninnene glemte faktisk min venninnes bror i byen. Det kom hun på da hun kom hjem. Vogna sto på utsiden av en butikk, mens bestemoren handlet og tok bussen hjem. Vel hjemme så kom hun på at hun manglet noe vesentlig, - barnebarnet!! Hun tok bussen tilbake til byen og fant han fortsatt sovende i vogna på utsiden av butikken.  Jeg vil påstå at dette ikke hadde skjedd i dag, - he, he, det burde ikke hende tidlig på 60 - tallet heller, men i dag så slipper vi ikke ungene våre av syne. Det er ikke mange barnevogner utenfor butikkene, de er nemlig på trilletur mellom reoler. Årsaken kan være at der vi tidligere hadde småbutikker, så er det i dag store sentre. Det handler nok også om at vi har blitt så fryktelig engstelige! Dette er god butikk for medier og for babyutstyrindustiren, men jeg tror ikke at det er det beste for barna våre. Vi leser om krybbedød, vi hører om ulykker, vi ser på tv at barn blir kidnappet og solgt, - og vi vet mye om trafikksikkerhet og annet utstyr som kan gjøre skadene mindre om ulykkene oppstår. Jeg tror kompetanse er viktig og at vi som foreldre tar gode valg for barna våre, men jeg tenker at et av valgene bør være at vi lar de få frihet til å bli selvstendige. Jeg tenker nemlig at den voksenstyrte barneverden som dette tiåret preges av kan være til hinder i selvstendighetstreningen. Vi slipper barna våre ikke av syne verken i vogna, i senga ( babycall), på skoleveien ( kjøres) eller på fritiden, hvor de blir levert på aktiviteter som voksne leder og styrer. Jeg ser ikke når barna skal få fri til å erfare verden på egenhånd.

Jeg er livredd for at min lille pode skal utsettes for ulykker, for andre som ikke er gode med han eller at han opplever noe vondt. I tillegg så er jeg livredd for at han ikke skal få erfaringer nok til å tenker selv, til å kunne planlegge og gjennomføre det han har lyst til, til å ta ansvar for sitt eget liv og til å hjelpe andre. Jeg har ambisjoner for gutten min. Jeg ønsker at han skal være fornøyd og ha god livskvalitet. Det er flott om han blir selvstendig nok til å hanskes med livets opp og nedturer og genialt om han kan ta gode valg for seg selv og de rundt seg. Det vil si at jeg står på vippen mellom ønske om å passe på han hele tiden og det å gi han fri til å skaffe seg opplevelser på egenhånd. Jeg tenker at ved at vi er tilstede, så kan vi hjelpe han og andre i lek, vi kan veilede han når han møter problemer og vi kan hjelpe til om han er konflikter med andre barn. Tideligere i uken så lekte han brannmann på et klatretårn på tunet. Han slang seg ut, virret yttertøykledde armer og ben rundt brannmannstanga og bomset i bakken. Pappaen var der. Han kunne veilede han slik at han i neste nedfart holdt seg fast med hendene og på den måten kunne Petrus regulere farten ned. Min første tanke var : "Da var det godt at pappa var  der", men min neste var: "Var det det? Hadde han funne ut av det på egenhånd om han hadde forsøkt flere ganger?" Det tror jeg faktisk. Nå er det å leke brannmann noe som er in i tiden, så jeg tror veiledningen og erfaringen sitter i kroppen.  Jeg dras mellom ønsket mellom å være til støtte og hjep 24/7 og vissheten av at kompetanse skaffer man seg best gjennom egne erfaringer.

 Vi voksne er jo med på å styre dagene, ukene og månedene til barna våre. Det er vår oppgave og vår plikt å ivareta de små vi har ansvaret for, gjennom gode rutiner og gjennom å være gode omsorgspersoner med alt det innbefatter. Jeg sier ikke nå at det betyr at vi gjør alt riktig, at vi til en hver tid er opplagt til å leke, at vi er superforeldre, men at vi forholder oss til barne våre. Noe som her i huset innbefatter en god del kjærlighet, lure løsninger, men også skivebom når man som foreldre kjenner at kreftene renner ut eller tålmodigheten forsviner som et dugg for solen. Det er også en del av det å være menneske. Eller? Men, vi er gode på å være i nærheten av Petrus, samtidig som vi har snakket om at han har godt av at vi ikke kommer med løsningen for han, han har godt av å kjede seg og det er ikke farlig å la han leke foran kjøkkenvindu mens vi lager middag. Vi føler oss ikke som dårlige foreldre selv om vi har valgt at vi ikke skal introdusere Petrus for fritidsaktiviteter før han kommer med ønsket selv. Vi tror han har godt av å slappe av hjemme etter en lang jobbedag, som han kaller dagen i barnehagen. Det at han er i barnehagen betyr jo også at det er lagt tilrette for lek og utvikling. Jeg har klare forventinger om at barnet mitt opplever tilstedeværende vokse som kjenner han også der. Det betyr jo at om han kjeder seg, om noe skjer, så er det voksne der til hjelp. Noe vi har betalt for at det skal være.

Den følelsesmessige siden av meg er redd for at Petrus ikke skal ha det godt og mestre situasjoenen han kommer opp i. Derfor føler jeg at jeg må være tilstede der han oppholder seg til enhver tid. Men, jeg forøker å la han få litt ansvar på egnehånd. Jeg lar han gå ned til venninna i nabohuset alene, og da står jeg på en god avstand så han ikke ser meg, eller stikker ned rett etterpå. Jeg lar han også leke på den store sletta foran huset uten av jeg er der. Jeg tror ikke han er bevissthet at jeg er på terrassen eller i hagen hvor jeg har han i øyet det meste av tiden. Jeg tror nemlig at han har godt av å føle seg selvstendig, at han føler at han kan mestre ting på egenhånd og at han opplever at vi tror han vil mestre situasjonen. Jeg tror nemlig at også det er med på å bygge opp et barns og et unges bilde av seg selv, deres identitet.


Kan det at det er voksne der til hjelp føre til at han går slipp av å finne egne kreative løsninger, følelsen av å mestre, av å tøye grenser uten en reddende hånd eller et brannseil? Vil han da gå glipp av den vesentligste kompetansen for å bli et selvdreven, sosial og sympatisk fyr?  En fyr som faktisk forstår at han har ansvar for en stor del av det han vikler seg inn i. Eller vil man forstå kompetansen bedre om man har tilstedværende voksne? Jeg møter ofte unge mennekser som ikke innser sin egen rolle i forbindelse med læring, som ikke ser hvordan de kan fylle dagene sine eller finner løsninger i problemtiske situasjoner. Det  nok ikke bare jeg som møter på de som fraskriver seg ansvaret for seg, sin kompetanse og sine valg og muligheter? Jeg tenker at barn og deres læring handler om at de har erfaringer nok til å forstå viktigheten av den kompetansen de tilegner seg, at de har erfaring nok til å få et godt selvbilde og at de får tilbakemeldinger slik at de kan få selvtillitt på det de mestrer, at de oppøver evnen til å huske og at den barnlige nysgjerrigheten holdes ved hevd. Derfor så skal man kanskje tre et skritt tilbake fra alt for strukturerte dager i barnehagen, gi frileken det største rommet og gi barna god voksentetthet i starten av en barnehagetid så den viktige tilknytningen blir opprettet. Jeg tenker at vi på hjemmebane kan slappe av, leke litt med barnet og gi det tid og rom nok til å leke fritt også her. Den rasjonelle siden av meg mener at vi må barna tilbake en del av hverdagen, den delen som ikke er styrt etter rammeplaner, læringsmål eller et hårete idrettsresultat. Jeg sier ikke at barn ikke skal drive med idrett, at målsetninger i skole og barnhage ikke er bra eller at man skal slutte å jobbe for at barna skal få rom til å leve. Jeg sier at verden nok ikke er så mye farligere nå enn tidligere, men vi blir bombandert med alt som skjer i alle verdenshjørner, og vi lar det ikke gå upåaktet hen. Derfor så bærer vi redselfult barna våre rundt, - i frykt for at livet er for farlig for dem. Men, hva når de er så voksne at de skal ta ansvar for det voksne livet. Er de da rustet?

Ikke vet jeg, men jeg vet at det å oppdra et barn kan få deg til å reflektere over mye, mens man lar mye annet seile sin egen sjø :)

Petrine