Hva sa du egentlig?

Noen ganger så kanjeg bli spinnvill av meg selv.
Vi var på fjellet for noen uker side. Petrus spurte da om vi ikke kunne sove der, -  ALLTID!!

Dermed var tankekarusellen i gang: 

- Jeg funderte på hva han sa til meg da han fortalte at han hadde lyst til å bo på fjellet 

Jeg satt det i sammenheng med at det var så gøy med snø at han kunne tenke seg å leke i den hele dagen og hver dag.
Jeg lurte på om han synes det var godt å slippe avbrudd som for eksempel  å gå på besøk, gå tur med hunden,  å dra til butikken osv.
Kanskje han digget at vi voksne ikke var opptatt av vaskemaskiner, oppvaksmaskiner og andre trivielle ting?
 Eller var en indre jubel over å ha begge foreldrene og hunden med på alt han holdt på med hele helgen?
Mulig det rett og slett er så enkelt som at han synes det er kjekt på hytta og at han derfor kan tenke seg å bo der?

Hjelpes, sånne ting kan jeg bli gående å grunne på. Det er jo ikke rart at jeg må skrive ned alt etter at jeg ble mamma. Det er jo mange ting som skal huskes, planlegges og fylles med kjærlighet. Så mange at jeg må bruke penn og papir for å holde orden på alt som jeg holdt rede på i hodet i PrePetrustiden.
Tross at det er fult i min private harddisk, så kan jeg bli gående å lage lange tankerekker av en setning som ble formulert i nuet,
- i et øyblikk med røde kinn og en kropp full av morsomme erfaringer ute i snøen. 

Er det bare jeg som kan få hangups på ulike tanker? 

Petrine